[go: up one dir, main page]

mandag 25. november 2024

«Kvinner som reiser alene» av Connie Barr

Megafon forlag 2024

Sannas hverdag er i ferd med å slite henne helt ut. Jobben krever sitt, og hjemme er det også mye styr og liten egentid med tvillingdøtre i barnehagealder, og ektemannen Peter som hun har begynt å lure på om hun egentlig elsker lenger.
På jobben er det en ny kollega - Leon - som vekker forbudte følelser i Sanna. Alt sammen blir for mye, og Sanna bestemmer seg for å reise på sydenferie alene. Kanskje vil ting bli mer oversiktlige når hun får koblet ut, får ting på avstand og vært for seg selv en stund?
I løpet av ferien blir hun kjent med ei eldre dame, Evelyn, som bærer på en sørgelig historie om tapt kjærlighet. Kanskje kan de lære noe av hverandre, de to?

Velskrevet, tankevekkende og engasjerende om vanskelige valg og prøvelser livet kan sette oss i.

lørdag 23. november 2024

«Siste akt» av Andrea Bræin Hovig

Aschehoug 2024

Torill er moren til Rut. Torill har vært stor stjerne innen teater, trener fortsatt og holder seg slank, kroppen er nett og myk selv om hun har passert 70. Det er en stund siden hun har spilt noen rolle på teaterscenen, men kanskje tiden kan være inne for et lite comeback, som også gjør opp for den elendige sortien hun fikk i avskjedsforestillingen sin?
Rut er også utdannet skuespiller, men har ikke praktisert i særlig grad, siden hun ble gravid med en teaterinstruktør på slutten av utdannelsen. Hun valgte heller å prioritere omsorgen for sønnen og har arbeidet som barnehageassistent i alle år. Til tross for at mange mener hun hadde stort talent og en lys fremtid som skuespiller.
Nå er sønnen i ferd med å forlate redet, men jobben i barnehagen er fortsatt det Rut trives med å gjøre.
Rut selv ble ikke tatt spesielt godt hånd om som barn, siden Torill var alene om omsorgen og måtte stille i teateret kveld etter kveld.
Forholdet mellom mor og datter er i dag kjølig og de treffes bare sporadisk.
Metoo-oppgjøret romsterer i teatermiljøet, men både Rut og Torill nekter å relatere seg til det. Men kanskje kan det likevel ha noe for seg å tenke gjennom det levde livet og se på enkelthendelser på nytt - kan det gi ny forståelse og innsikt?

Dette var virkelig engasjerende lesning. Humoristisk, følsomt, tankevekkende, og med snert.

tirsdag 19. november 2024

«Marianne fra topp til tå» av Bjørn Olaf Johannessen

Tiden forlag 2024

En dag er hovedpersonen i parken med noen han kjenner. Så kommer Marianne forbi; en av dem hovedpersonen er sammen med, kjenner henne, og forteller - etter at hun har gått - at hun er speilvendt, det vil si at indre organer er plassert på motsatt side av det som er vanlig. Hjertet er for eksempel plassert på høyre side.
Dette finner hovedpersonen veldig fascinerende, for dette er en sjelden tilstand. På snedig vis klarer han å bli kjent med henne og han kommer henne etter hvert nær, i alle fall fysisk.

Dette er en underfundig roman; en som skiller seg fra mengden. Av samme forfatter har jeg lest Reservisten (2017) og Avskjedstaler gjennom tidene (2020). Felles for bøkene er en hovedperson man kan bli litt usikker på, både angående handlinger og motiver.

onsdag 13. november 2024

«Feliz navidad» av Selma Lønning Aarø

Cappelen Damm 2024

Saga drar med familien til Spania, der de har feriehus. For Saga var det viktig å ha med foreldrene sine, for hun tenker at dette er den siste jula mora kommer til å huske; hun begynner nemlig å bli dement.
Det viser seg at mora kanskje har enda mer framskreden demens enn Saga var klar over, så jula og ferieturen blir langt fra slik hun hadde forestilt seg. I tillegg oppdager hun noe om ektemannen Knut som overrasker henne og som får henne til å lure på om ekteskapet er liv laga.

Det er mye vondt og vanskelig i denne romanen, men formidlet med humor og snert. Språket flyter godt og handlingen engasjerer, så dette var en fin leseopplevelse.

tirsdag 12. november 2024

«Vilma for alltid» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2024 

Vi møter igjen Vilma fra Tre menn til Vilma (2020) og Din Vilma (2022). Vilma og Robert har ikke vært sammen lenge, men de skal faktisk bli foreldre! Det er mye å fordøye på kort tid, og Vilma er usikker, veldig usikker på om hun kan bli en god mor, hun som vokste opp med grandtante som var engstelig, overbeskyttende og kald - det har nok ikke florert med godord og kjærtegn i den oppveksten, nei. Vilma leter etter gode rollemodeller, med vekslende hell. I tillegg er hun også urolig for om barnet kommer seg helskinnet gjennom svangerskapet, det er så mange syndromer og greier hun leser om.
Heldigvis har hun Robert. Klippen hennes, som utholder alt, er sterk og støttende uansett og elsker henne som hun er. Men kan det bli for mye av Vilmas særheter, selv for ham?

Handlingen er lagt ganske nært handlingen i første bok om Vilma, da hun fikk vite at hun hadde en far, dessverre død. Faren bodde i London, og nå er tiden inne for en tur over for å rydde i tingene hans. Her finner de blant annet brev fra en mystisk M, en kvinne tydeligvis. Hvem er hun? Og går det an å finne henne i store London?

I likhet med de andre to bøkene om Vilma er dette hyggelig, morsom og hjertevarmende lesning.

PS: Filmen Tre menn til Vilma går på kino nå! Den skal jeg se, og jeg gleder meg :-)

torsdag 7. november 2024

«Fehmers liste : dobbeltspillet som reddet dødsdømte nordmenn» av Alexander Wisting og Jan Helge Østlund

Bonnier norsk forlag 2024

Anne Marie Breien var fra Breien gård på Ringerike. Faren, Roal Breien, var aktiv motstandsmann under krigen. Da han ble fengslet i 1942 gjorde familien hva de kunne for å få ham fri. Anne Marie valgte å oppsøke sjefen for Oslokontoret av Gestapo, Siegfried Fehmer. Disse to må antakelig umiddelbart ha fått god kontakt. Fehmer sørget for at Anne Maries far slapp ut, og hun påvirket Fehmer i tiden framover til å frigi flere; antallet 80-90 er nevnt, blant dem Sigurd Evensmo. Hun medvirket også til at de norske fangene fikk bedre vilkår mens de satt fengslet.

Da krigen var over, ble det vanskelig for Anne Marie. Mange mente hun var "tyskertøs" og hadde løpt tyskernes ærend som informant for Fehmer. Som dobbeltagent risikerte man mye mens krigen pågikk, mens det etter krigen kunne være vanskelig på en annen måte; nemlig å bevise hvilken side man sto på. Tiltalen mot Breien ble frafalt, men ryktene og sladderen holdt fram.

I 1947 vitnet Anne Marie Breien i rettssaken mot Siegfried Fehmer. Selv om han hadde reddet mange fra dødsstraff og konsentrasjonsleir, var det også bevis på at han benyttet grov tortur under avhør og dermed bidrog til angiverier, skader og død. Fehmer ble dømt til døden og henrettet 16. mars 1948.

Anne Marie Breien flyttet til slutt til California; i Norge virket det ikke som hun noen gang ble anerkjent for motstandsarbeidet hun hadde gjort, men heller ble kalt tyskertøs og mistenkt for landssvik.

Denne boka ga meg innblikk i noe som var nytt for meg - jeg kjente ikke til historien om Anne Marie Breien eller Siegfried Fehmer, og leste med stor interesse. Det gode med slike bøker er at nysgjerrigheten vekkes; her får jeg lyst til å lese mer. Og jeg vil se dokumentaren Steinar Hybertsen har laget: Anne Marie Breien i hemmelig tjeneste som ligger på tv.nrk.no.

Jeg fant noen trykkfeil i boka - Hollia på side 16 skal vel være Holleia? Og Roal Breien skrev fornavnet sitt uten 'd' mens det i boka skrives innimellom med 'd'. Andersen/Andresen blandes også.
Det kan ses på som utidig pirk, samtidig er det viktig med detaljene for å gi leseren trygghet for at alt i boka er pålitelig og gjennomarbeidet.

«Gutten» av Eva Bekkelund-Eriksen

Kagge forlag 2024

Gutten som er hovedperson i romanen og forteller selv, kjenner tidlig i oppveksten at han ikke vil være gutt; han er ei jente! Mange kommenterer også etter hvert at han er femi, de erter ham og kaller ham "Petra".
Med dette utgangspunktet ville oppveksten uansett ikke vært en dans på roser, men en ondskapsfull og arbeidssky far, ei mor som ikke klarer å fylle omsorgsrollen, to søstre som bare er sånn passe greie, og elendige boforhold i ei trekkfull rønne og i stor fattigdom topper det hele.
En dag leser han om Christine Jorgensen, født som gutt, den første som gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon og ble kvinne. Kan det være håp for Gutten også?

Forfatteren har selv gjennomgått noe av det samme som Gutten i romanen.

Det er en meget sterk historie og vond lesning dette, samtidig som språket er så gjennomarbeidet enkelt og flyter så godt at romanen teknisk sett er behagelig lettlest.

lørdag 2. november 2024

«Omagiu» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2024

Ion Pauker er sønn av glassmesteren i landsbyen. Som barn framstår han som lat og egen, så hva det skal bli av ham er uvisst. Men 18 år gammel begynner han til foreldrenes lettelse å arbeide for faren, og man ser ham stadig gå gjennom landsbyen med vindusglass på ryggen, noe som gir ham kallenavnet Utsikten.
En samfunnsomveltning skjer under Ions oppvekst. Kapteinen og hans kone - kalt Mor - blir de mektige lederne som alle ser opp til og som bestemmer alt.
Ion drar til hovedstaden og ender opp i Omagiu i folkets palass. I Omagiu oppbevares alle ordenene som Kapteinen og Mor har mottatt, og Ion arbeider der som ordenskansellist. Han tar vare på, steller ordenene og sørger for at Kapteinen og Mor får de riktige ordener med på sine statsbesøk rundt om i verden. Livet som kansellist er greit nok, men det er urovekkende hendelser i og utenfor palasset. Også Ion Paukers handlinger er urovekkende - for kan det egentlig forsvares at man for regimets skyld gjør ting som å angi sin egen far?

Gjennom Ion Paukers fortelling får vi innsyn i hvordan det kan føles å være brikke i et stort spill. Hvordan man gjennom umenneskeliggjøring, forbud mot å tenke selv eller stille spørsmål kan komme skremmende galt av sted.

Det er noe drømmeaktig, smått ubegripelig med mennesker, miljø og handlinger - jeg er ikke sikker på om jeg forstår alt eller kan se for meg alt. Men romanen får meg til å tenke på både tidligere og nåværende diktaturer, fjernt og nært. En bevisstgjøring rundt hvilke feller man kan gå i som individ og samfunn, er nyttig og viktig.