Bokstabelig talt

Gyldendal 2021

Vi møter igjen Olivia fra Annenhver uke (2019). Hun er blitt bestevenn med Cornelia og i vinterferien skal hun være med Cornelia, mora hennes og moras nye kjæreste til denne nye kjærestens hytte. Det blir en drømmeferie! Men etterpå får Cornelia en skikkelig nedtur, og Olivia strever litt med å få til å være den gode støtten hun synes en venn skal. For Cornelia er skikkelig nedfor og stenger vel egentlig Olivia litt ute.

Plottet i boka er kanskje ikke all verden, men det er fint å få følge Olivia og alle rundt henne videre - det blir som en slags feelgood for barn i slukealder. Olivias fortellerstemme er lett og humoristisk; jeg koste meg nesten enda mer med denne boka enn den første i serien.

Samlaget 2021

Tuva er fellesnevnar, personen som dukkar opp i kvart kapittel i boka. Det startar med at me treff presten som skal stå for begravinga av mor til Tuva. Bror til Tuva hadde tenkt å ta praten med presten åleine, men så dukkar Tuva opp og set sitt preg på samtala. Deretter er det fastlegen, tannlegen, advokaten, snikkaren, trenaren, bankrådgjevaren og psykologen som står for kvar sine kapittel. Og desse personane er sterkt til stade, og får og føre fram sine historier til boka.
Det vart til slutt eit ganske stort persongalleri, og eg tenkjer at sjølv om Tuva er hovudpersonen i boka og blir beskriven frå stadig nye vinklar utover i boka, så vart eg kanskje ikkje så særleg godt kjent med henne likevel? Men det kan nett vera dette som er styrka i romanen, at Tuva heilt til slutten framstår som litt av ei gåte?

Ei lettlest og interessant bok, med ein vri som kanskje kan minne om Tiller sine Innsirkling-romanar.

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2021

Vi møter igjen Lykke fra Ikke akkurat Lykke (2020). I forrige bok gjorde hun det kjempebra som rapper og vant en slampoesikonkurranse, så når korpset skal framføre en rappelåt mener de fleste at Lykke er selvskreven til å ta den soloen. Lykke tror de tenker sånn bare fordi hun er mørk i huden, og nekter plent. Hun dropper også å skrive tekster, noe hun ellers elsker å holde på med, men hvorfor hun har fått et anstrengt forhold til rapping og ikke vil gjøre det mer, sier hun ikke noe om til noen.
Mamma er fjern, glemsom og lyver til Lykke. Hvite løgner, kanskje, men likevel. Etter det Lykke kan finne ut, stemmer alle symptomene med stoffmisbruk. Lykke er kjempebekymra og lurer veldig på hvordan hun skal få tilbake den versjonen av mamma som hun elsker og trenger.

Jeg som leser gjetter jo fort at det ikke er narkotika Lykkes mamma holder på med, men likevel er det ganske spennende å lese hva som skjer videre i boka. En skikkelig slukebok for barn i alderen ca 9-13.

Utgitt av Aschehoug 2021

Vilma spiller håndball og henger mest med vennene Katti og Ingfrid fra håndballaget. Men hvor gode venner er de egentlig? Vilma kjenner det som hun må spille en annen enn hun er for at de skal godta henne og fortsette å like henne, og hun må i hvert fall være kjempegod i håndball. Og når hun treffer Jacob som er på besøk hos onkelen i nabohuset, kan hun ikke fortelle Katti og Ingfrid at hun liker ham veldig godt, eller at hun henger sammen med ham og spiller rollespill. For da hadde de jo dumpa henne tvert. Det er i alle fall det Vilma tror. Og det blir et par slitsomme uker når hun spiller et slags dobbeltspill for at Katti og Ingfrid ikke skal få vite at hun er med Jacob og vennene hans.
Til slutt går det ikke å holde de "to verdenene" fra hverandre, de møtes med et kræsj og Vilma må ta et valg om hvem hun skal være spille på lag med. Eller må hun det?

Handlingen foregår i sommerferien før de skal begynne på ungdomsskolen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at man spiller en rolle i venneflokken, og at det ofte kan bli både kunstig og slitsomt når man tenker at slik eller sånn må jeg være, ellers vil ikke de andre være sammen med meg mer.

Kanskje mest for jentene? Fra 11-12 år og oppover.

Gyldendal 2019

Olivia (10 og et halvt) bor annenhver uke hos mamma og annenhver uke hos pappa. Hos mamma er det storfamilie, til sammen er de to voksne, fem barn og seks kjæledyr. Hos pappa er det bare den nye kjæresten, så Olivia er på en måte enebarn der og får masse oppmerksomhet. Pappa og den nye kjæresten er nøye på renhold, innleder alltid helgen med å gjøre rent, mens det hos mamma er litt så som så. Olivia synes hun har det fint; får avveksling fra uke til uke og det beste av to verdener. Men så begynner ei ny jente i klassen. Det kunne sikkert vært hyggelig, men jenta har tilfeldigvis fått Olivias plass i klasserommet og det er litt dumt at hun på en måte opptar alles oppmerksomhet. Og det skal skje flere ting som gjør at Olivias liv ikke kjennes så perfekt lenger...

Jeg leser på baksiden av boka at dette er første bok i en serie som heter Olivias liv. Den andre boka har kommet ut i år og heter Menneskets beste venn. Den har jeg også lyst til å lese, og det blir fint å følge Olivia videre. Heidi Linde fører et lett språk med en humoristisk tone som jeg liker. Barn som bor annenhver uke her og der kan sikkert kjenne seg igjen, og barn som ikke gjør det har kanskje vært nysgjerrig på hvordan det kjennes? For øvrig handler boka om vennskap og følelser.

Cappelen Damm 2021

22. juli 2011 er en dato som for alltid vil bli husket. De forferdelige hendelsene med bomben i Regjeringskvartalet og de mange mordene på Utøya er ikke til å fatte. Men sannheten er at det skjedde; én mann greide å ta livet av så alt for mange.

I denne boka er det naboene til Utøya som får komme til orde. Forfatterens stemme merkes knapt; her er det beboere på Utøya som forteller det de opplevde 22. juli og tiden etterpå. De reddet mange menneskeliv den dagen, satte eget liv og helse på spill. Opplevelsene har påført dem traumer, mange sliter fortsatt med mareritt, sviktende konsentrasjon, nedstemthet, dårlig psykisk helse. Likevel har staten bestemt over hodene på dem at et minnesmerke etableres ved Utøyakaia, tett inntil eiendommen til noen av de som for alltid fikk livet endret 22. juli. Disse tapre menneskene burde fått fred. De burde fått muligheten til å gå videre i livet, med minnene fordøyd så godt de kunne. I stedet får de daglig påminnelse om det grufulle som skjedde, og alle menneskelivene som ikke ble reddet.
Dette var opprørende og trist lesning, men en viktig bok som belyser hva disse menneskene har måttet tåle.

Aschehoug 2021

Lina er 12 år, snart 13. Det er fortsatt sommer idet bokas handling tar til, men skolestart er rett rundt hjørnet. Lina ber pappa love at han og mamma ikke kommer til å bli skilt, men det hjelper ikke om han lover. Snart har pappa flyttet ut, og det vil antakelig ta tid før han er kommet såpass i orden i den nye leiligheten, at han kan ta imot besøk av Lina og lillesøster. Lina savner pappa - uten ham hjemme er det vanskelig å finne ro om kvelden, vanskelig å få til å sove.
Lina spiller klarinett i skolekorpset. De får en ny dirigent denne høsten. Han skjønner at Lina er skikkelig god og "forfremmer" henne førstestemmen blant klarinettene. Han inviterer henne også etter hvert med hjem for å jamme. Når Lina spiller kjenner hun at hun har det bedre, hun går helt opp i musikken og glemmer det triste.
Leo spiller også i korpset, det er vennen til Lina. På grunn av Mathilde, ei ny jente i korpset som Lina prøver å bli venn med, og på grunn av det som skjer med dirigenten og oppmerksomheten fra ham, blir det så Lina glemmer Leo litt. Mathilde viser seg å ikke passe så godt som venn, og plutselig skal Leo flytte. Da er Lina temmelig alene.

Nå som jeg fortsetter innlegget, kommer jeg til å røpe ganske mye av handlingen, så ikke les videre om du har tenkt å lese boka selv.

Mens jeg leste tenkte jeg: Er ikke dette egentlig en bok for barn/ungdom? Språket er enkelt, perspektivet er hos Lina (det er hun selv som forteller). Jo, dette føltes som å lese en ungdomsroman (eller ei barnebok for barn i alderen 9-12), jeg sluttet at da måtte det være noe som kom til å skje utover i boka som ikke passer for barn/ungdom, og at forlaget/forfatteren derfor har valgt å lansere det som en roman for voksne.
Men jeg har jo lest bøker av Bjørn Ingvaldsen som er helt ubegripelig vonde, som er lansert som barnebøker. Riktignok har jeg da stilt meg spørsmålet: Er dette bøker jeg kan anbefale et barn å lese? Det er ikke så lett dette. Kanskje kunne forfatteren gjort noen endringer i slutten av boka, som gjorde at den lettere kunne passert som barne/ungdomsbok?

I starten av romanen blir mora og faren separert. Det er tydelig at mora har hatt en annen i kikkerten en stund, og Lina må ha engstet seg for at det kunne bli brudd mellom mora og faren - derfor har hun bedt faren love at de ikke skal skilles. Ikke lenge etter at faren er flyttet ut, flytter Jakob inn – han er lege og kollega med mora, som er sykepleier.
Lina sørger over at faren er flyttet. Ting tyder på at hun og faren hadde en helt spesiell kontakt, og det virker som de hadde en kveldsrutine som gjorde jenta avhengig av at han var i nærheten når hun skulle sovne.  I alle fall sliter hun nå med søvnen. Hun ligger mye våken og kjenner det som en slørhalefinne slår inni henne. Hun har lest et sted at man kan bli søvnig etter orgasme, og forsøker å onanere, uten å få det til. Og på et besøk hjemme hos Leo, som har en mor som sliter psykisk, plukker hun med seg et utvalg piller fra baderomsskapet.
Det å spille klarinett i korpset er det ene store positive hun har denne høsten. Hun er god til å spille, og dette skjønner den nye dirigenten for korpset. Han flytter henne over til førsteklarinett-stemmen, ber henne hjem til jam, og hun er skikkelig god. Men mot slutten av romanen sås det tvil; var hun egentlig så god, eller var det bare dirigenten som hadde baktanker for samværet med henne?

Kanskje skal man ikke være så opptatt av «brukergrupper» når det kommer til litteratur, men enten man skriver eller formidler boka, bør man vel ha en tanke om hvem boka passer for.
De urovekkende tingene som skjer avslutningsvis i romanen kan jeg være enig i er vanskelig å servere et barn i Linas alder, eller ungdom for den sakens skyld. For det tetner til, og det er en åpen slutt der vi ikke vet om Lina overlever, eller om hun – noe uforvarende, for alt hun vil er å sove – har kommet til å ta livet av seg.

Romanen er forfatterens debut. Det er velskrevet og engasjerende, men det er noe med utviklingen av historien, de mange og store temaene, og dette med at den spriker med tanke på hvem den retter seg mot, som gjør at jeg er litt usikker på hva jeg egentlig synes om denne leseopplevelsen. Voksne må gjerne lese ungdomslitteratur! Og voksne må gjerne lese om barn/unge som har det vanskelig. Men voksne som pleier å lese voksenlitteratur, vil kanskje velge å legge vekk boka fordi den langt på vei virker rettet mot unge mennesker. Er boka blitt til for å bringe et budskap til voksne? 

Boka engasjerte i alle fall, og kan nok fungere som en påminner om at skilsmisse, selv om det er veldig vanlig i dag, ikke er noe man skal ta for lett på når det er barn inne i bildet. Og det er også en påminner om at selv i tilsynelatende ressurssterke familier kan barn bli for mye overlatt til seg selv, grublerier og vonde tanker.

Oktober forlag 2021

Jeg-fortelleren i romanen tenker tilbake til ungdommen, nærmere bestemt ting som skjedde i 1983. Da var hun 16 år og bodde med moren sin i New York. Hun "ble oppdaget" av en fotograf hun i romanen kaller A, da de sto i heisen sammen. Han ba henne bli med til Paris, med antydninger om at der kunne store ting skje. Moren forsøkte å holde henne tilbake, men jenta trosset henne og dro likevel.

I romanen forsøker jeg-fortelleren å huske hva som skjedde, huske hvem hun var den gangen, forstå valgene hun tok. Hun forsøker å få de to, jenta fra 1983, kvinnen fra nåtiden, til å samles til en enhet, ett menneske i en og samme kropp. Det er vanskelig.

Dette er en engasjerende roman, og til å kjenne seg igjen i, til tross for det spesielle med forfatterens opplevelser. Romanen er engasjerende, tankevekkende, velskrevet. Og den er modig.

Oktober forlag 2021

Hovudpersonen i denne romanen flytter heim til garden han kjem ifrå etter at faren er død. Han vil drive garden vidare. Han kjenner det som ei plikt.

Dette er ein kort roman, berre 135 sider, og det står lite på mange av sidene. Likevel får forfattaren sagt mykje, eller skal ein seie: skissert eit ganske tydeleg bilete av korleis den unge mannen får det når han set i gang med arbeidet på garden. Arbeid han på ein måte kjenner veldig godt, på ein annan måte ikkje.

Oversatt av Egil Halmøy
Cappelen Damm 2021

Elissa deltar på en sjakkturnering et godt stykke hjemmefra; mor og hun har kjørt dit. Et stykke ut i turneringen skal Elissa bare en snartur ut i bilen for å hente noe, og det er da det skjer: Hun blir dratt inn i en annen bil. Da hun prøver å gjøre motstand, blir hun dopet ned. Da hun våkner befinner hun seg tjoret fast i et kaldt og mørkt rom. Det synes håpløst, men hun er ei smart jente og gir ikke opp. Foruten mannen som kidnappet henne, han hun kaller Udyret, dukker det i cella også av og til opp en gutt som heter Elijah. Gutten sniker seg til å besøke henne når Udyret ikke er der - kanskje det er han som er håpet hennes om å slippe fri?

Dette var rett og slett veldig spennende lesestoff. En kollega av meg anbefalte den varmt, og jeg anbefaler den videre.

Flamme forlag 2021

Oda reiser til USA for ett år. Hun bor hos en vertsfamilie i Oklahoma - en mor med to barn som er omtrent på samme alder som Oda. Året i USA blir kanskje ikke helt som Oda forventet, men det blir absolutt et begivenhetsrikt år.

Jeg synes denne ungdomsromanen er velskrevet, og en ung person ett år i utlandet er et spennende tema; noe mange kan drømme om, men ikke våge selv, kanskje?
Det jeg har å innvende mot boka er at den i partier kan få en litt refererende stil, og persongalleriet er så stort at jeg sliter med å skille navnene fra hverandre. Jeg får en ide om at forfatteren skriver om noe selvopplevd. Da kan man jo si det er ekte, men sannheten/virkeligheten blir ikke alltid god litteratur uten at man gjør noen grep. For eksempel kunne man i denne romanen slått sammen flere karakterer, slik at persongalleriet ble mer oversiktlig og virkningsfullt, om man kan si det slik. Enkelte mindre episoder og sidetema kunne man droppet, og heller konsentrert seg om for eksempel kjærlighetshistorien, eller historien om den ene eleven som fikk en veldig tragisk skjebne.

Aschehoug 2021

Rebekka bor i Oslo. Sammen med venninna Fariba observerte hun 22. juli 2011 bomben i Regjeringskvartalet på avstand. Det var skremmende, selv om de var ganske langt unna, og helt ubeskrivelig fryktelig var det selvfølgelig det som hendte på Utøya senere samme dag.
Høsten 2011 begynner de på videregående. Fariba melder seg inn i AUF, mens Rebekka blir med i revygruppa. Det er mye spennende som skjer utover høsten, blant annet blir Rebekka kjent med Daniel. Rebekka burde ha det bra, men det har hun ikke. Problemet er at hun tenker på 22. juli HELE tiden...

Denne grafiske romanen får fram hvor vanskelig det kan være å være menneske, når følelser og tanker henger seg opp i noe vondt og man ikke kommer videre eller forbi dette vonde. Romanen viser også at man kan føle sterkt og ha det skikkelig tungt, selv om man ikke er direkte berørt av onde ting som rammer samfunnet.

Aschehoug 2020

Hun er 28 år, kommer i kontakt med en mann på sukker.no. Han kaller seg houellebecq_1234, oppgir at han er 42 år. I virkeligheten er han 46. De innleder et forhold. Det kan virke som hun foretrekker eldre menn; kanskje fordi de er så lette å tenne når en ung og tiltrekkende kvinne er interessert? I utgangspunktet har hun tenkt at de skal ha et åpent forhold, ha sex når det passer, men så blir hun sterkt involvert, vel fort. Og hun vil ha ham nær seg hele tiden, et ønske han ikke nødvendigvis deler. De deler heller ikke forestillingen om hva slags forhold de skal ha, noe som får alvorlige konsekvenser for henne.

Romanen er forfatterens debut. Den er interessant og velskrevet, om en ikke spesielt søt kjærlighetshistorie, om hvordan mennesker kan viske ut grenser for hva som er anstendig og sunt, i sin lengsel etter å bli elsket.

Gyldendal 2021

Idet denne ungdomsromanen starter, begynner Samia på videregående, studiespesialiserende. Hun har bestemt seg for at hun skal være en mer utadvendt og populær Samia enn hun var på ungdomsskolen. Og heldigvis virker strategien; allerede første skoledag kommer hun i kontakt med flere av jentene som ganske sikkert kommer til å bli blant de mest populære i klassen. Hun ser for seg at hun skal få nye venner, men hun ønsker også å beholde Kristoffer som venn, som hun har vanket sammen med helt siden barnehagen. De har flere litt nerdete interesser felles, som tegning og Game of thrones. De nerdete sidene av seg vil Samia tone ned nå, men hvordan blir det å sjonglere en ny slags personlighet og fremdeles være venn med Kristoffer?
Og enda viktigere: Kommer hun noen gang til å slippe fri fra den veldig sterke tilknytningen som moren føler for henne?

Dette synes jeg var nok en engasjerende bok fra forfatteren som hadde en veldig god debut med Dette er ikke oss (2019). Det er Samia selv som forteller, og hun stiler fortellingen til "du", som er Samias mor.
Om vennskap, om å være seg selv ærlig og oppriktig, og om et mor-datter-forhold som kan synes sykelig tett. 

Cappelen Damm 2021
 
Forfatteren som er hovedperson og jeg-forteller i denne boka, er middelaldrende, familielivet med tre barn godt spredt i alder krever sitt, og det er ikke like lett å finne skrivero eller gode nok ideer til at hun kommer virkelig i gang og får skrevet neste roman. Hun trenger ideer hun kan bli oppslukt av, det holder ikke med en god begynnelse, liksom. Hun blir venn med X, og får et spesielt forhold til henne, hun blir faktisk veldig oppslukt av henne. Og får derfor lyst til å skrive en roman basert på X' liv og erfaringer. Da hun nevner det for X, er hun bare positiv, og forfatteren går i gang med skrivingen.
Men. Da hun er kommet godt i gang og forlaget har gitt henne tommel opp, viser hun manuset til X, som blir fly forbanna. Hun raser og truer; hvis ikke forfatteren lar være å utgi boka skal det bli et helvete. Forfatteren er usikker på hva hun skal gjøre - på den ene siden sier forlaget at X ikke har noen juridisk sak, det er jo snakk om en ROMAN, men på den andre siden er hun redd for hva X kan finne på, og gleden hun følte ved å jobbe med prosjektet er falt i grus. Og hun savner X som venn også. Så hva skal hun gjøre?

Romanen får diskutert de etiske dilemmaene med den såkalte virkelighetslitteraturen. Forfatteren kunne ha skrevet om sitt eget liv, men hun ville uansett tøtsjet andres liv, for eksempel familie og venner. Og eier hun historien om sitt eget liv og kan gjøre hva hun vil med den historien? Hvis hun skriver om andre involverte og de opplever at de ikke kjenner seg igjen, er det likevel greit så lenge boka har merkelappen roman?

Boka er interessant og engasjerende, den er til tider dramatisk, har noen overraskende vendinger, og Aarø skriver som vanlig godt.

Tiden forlag 2021

Vi følger tre personer, som også tilfeldigvis er i familie, gjennom ei tung uke i desember. Jan er skuespiller, men karrieren synes å være kraftig på hell. Da han får spørsmål om å prøvespille for en rolle i en TV-serie, slutter han på dagen i jobben som julenisse på kjøpesenteret; her aner han store muligheter. Hanne, søsteren til Jan, er kultursjef, jobber iherdig for å gjøre kommunen til et attraktivt område for beboere og tilreisende. Ved siden av mann, barn og au-pair har hun også en elsker som "skal følges opp". Leif er faren til Jan og Hanne. Han har drevet et alternativsenter i mange år, men nå synger det på siste verset. Han prøver å hanke inn familie, venner og bekjente for å støtte opp om prosjektet, men interessen er temmelig laber.

Romanen har gjennomgående en rekke fotnoter, der vi blir gitt mye tilleggsinformasjon og tas med på ganske lange digresjoner. Dette var egentlig en finurlig måte å forme historien på; det er som om historien eser ut over egne rammer, og jeg sitter igjen med følelsen av å ha blitt tilført en god del ekstra, og romanen virker større enn sine 100 sider.

Pitch forlag 2021

I denne boka viderefører forfatteren historien fra Drapene i Baneheia : to historier, en sannhet (2017)

Saken verserer for fullt igjen i media, etter at Viggo Kristiansen fikk medhold i at saken skal gjenopptas, og slapp fra fri fengsel i sommer.

Boka er ført i et lett og greit språk, men det er likevel tungt lesestoff. Og det er nok en fordel å ha lest Drapene i Baneheia først, eller i alle fall kjenne til saken fra før.

Oversatt av Hege Frydenlund
Gyldendal 2020, jeg leste heftet utgave fra 2021

Det nærmer seg jul på øya Mure, men det er helt andre ting enn juleforberedelser som opptar Flora, som har fått kafedriften opp på et hederlig nivå. Hun har nylig blitt sammen med Joel, en mann med vanskelig fortid og problemer med å knytte mennesker tett til seg, så forholdet er fortsatt nytt og skjørt. Å få barn så rett etter at de har blitt sammen, passer ytterst dårlig. Men det er nettopp gravid Flora er. Hvordan skal hun få fortalt det til Joel på mest mulig skånsomme måte? Hvordan kommer han til å ta nyheten? Kan det gå så ille at forholdet tar slutt nesten før det har begynt?
I tillegg til Flora, får vi også følge Lorna som er håpløst forelsket i Saif. Det kan ikke bli noe mellom dem, for Saif håper fortsatt at kona hans er i live, kan bli funnet og komme hjem til ham og barna. Vi får også høre hvordan det går med Floras bror Fintan, og ektemannen hans, Colton, den rike hotelleieren, som dessverre er alvorlig syk med kreft.

Jul på øya er en fortsettelse av Velkommen til Floras kafe (2019) og Den endeløse stranden (2020). 
Lettlest, romantisk og underholdende.

Cappelen Damm 2021

Fie er fortvilet og langt nede etter at ektemannen Carl Christian har forlangt skilsmisse, og bedt henne om å flytte ut. Han har ordnet med en leilighet til henne, men den liker hun ikke noe særlig. Som det står på side 21:
«Leiligheten var ikke lett å like. Det hadde sannsynligvis vært en stor fest på meglerkontoret da den endelig ble solgt.»
Hun var assistent for Carl Christian i tannlegepraksisen hans, men nå er det uaktuelt å jobbe mer der, så hun er arbeidsledig i tillegg. Og fordi hun ramlet helt sammen etter det brå bruddet og måtte ty til sløvende piller for å holde ut, vil ikke sønnen hennes treffe henne. Livet virker svart og håpløst.
Men storesøster Sara som bor nordpå, vil hjelpe lillesøsteren sin gjennom en adventskalender der hun gir Fie oppgaver som skal få henne ut av miseren. Fie greier å droppe pillene, og med klarere hode og bra energi gir hun seg i kast med oppgavene Sara gir henne...

Dette var en humoristisk, koselig og litt romantisk leseopplevelse; ei bok man kan kose seg med før jul, i jula eller egentlig når som helst på året.

Pax forlag 2021

Hva er det som gjør at en tiltalt blir trodd når hen står i rettssalen, mens andre ikke blir det - ofte er det minst to ulike fremstillinger som presenteres og som kjemper om å framstå som den mest overbevisende.
Gjennom Orderud-saken som case har Hjorth analysert seg fram til i hvilken grad de tiltalte ble oppfattet som troverdige, og hvorfor.

Tema for boka kan vel sies å være nokså smalt, men veldig interessant, synes jeg. Å tenke seg at hver tiltalt spiller en rolle, eller framstiller en fortelling, og hva skjer når tiltalte sier eller opptrer på en måte som er imot rollen/fortellingen; blir det da mer eller mindre troverdig, det vedkommende sier?

Orderud-saken er og blir en stor gåte, så det var spennende å få den belyst gjennom denne analysen av de fire tiltaltes "opptreden" i retten; rollen de spilte og hvordan fortellingen til den enkelte ble oppfattet. Interessant også å tenke over hvordan forsvarer og aktor i sine utspørringer "byr opp til dans" - noen ganger lar tiltalte seg føre, andre ganger overhodet ikke. Og hva dette igjen kan bety for tiltaltes troverdighet.

Oktober forlag 2021

Aksel har kommet seg ut av leiligheten og sitter nå i parken. Etter en stund kommer kameraten Bent, og så kommer Maiken. Aksel har vært litt sammen med Maiken før, og skulle nok gjerne ønsket at de kunne vært kjærester, men nå er det altså Bent som er sammen med henne. Maiken har lyst på rødvin, men Aksel og Bent har bare øl. Bent stikker bort på polet etter rødvin. Da han kommer tilbake, ser Aksel at han stikker hånda mellom beina på Maiken og tar på hennes private deler. De er jo sammen, hun ser ikke ut til å reagere på det, men Aksel stusser, og etter hvert som han tenker mer over det, synes han det er for ille bare å la dette passere.
Det som kanskje bare var en liten sak, blåser seg opp til å bli en mye medieomtalt varslingssak. Aksel får mye oppmerksomhet, både positiv og negativ, fordi han slik protesterer mot menns uakseptable oppførsel rettet mot kvinner.

Dette var en svært interessant og tankevekkende bok. Det dukker opp episoder fra Aksel og kameratenes felles fortid som er med og belyser hvorfor det til slutt sprekker for Aksel. Boka er spennende også, for det er ikke lett å gjette seg til hvordan historien skal utvikle seg. 

Cappelen Damm 2021

Amar Singhs foreldre tror han er en pliktoppfyllende sikh, mens han i det skjulte har vendt seg til islam. De tror også at han skal i gang med ingeniørstudier etter hvert, mens han i virkeligheten jobber på et bilverksted og er fornøyd med det. Så er det Preeti, da. Jenta han har vært forelsket i, men som nå er blitt tvangsgiftet til en ytterst tvilsom fyr. Er hun tapt for alltid, eller kan det være mulig å gjøre noe for å vinne henne?

Denne romanen er en frittstående fortsettelse av Verdensmestrene (2010) og Hauk og due (2012). Vi er nå kommet til tidlig 90-tall, og her får vi altså Amars historie. Hauk er også med i deler av boka.

Romanen er interessant, handlingsmettet og dramatisk. Og Langeland skriver godt.

Flamme forlag 2021

Evelyns innboks er blitt hacket og befinner seg nå åpent tilgjengelig på internett. Som følge av at private meldinger slik er kommet på avveie, har ekteskapet gått føyken, barna vil ikke snakke med henne, og hun har fått sparken.

Romanens handling er lagt til tiden etter "jordskjelvet" har skjedd. Jeg hadde forventet mye drama, følelser og tanker, men det jeg opplever er at Evelyn i all hovedsak kjenner oppgitthet. Jeg tenkte nok at forfatteren skulle skapt mye mer ut av en i utgangspunktet interessant ide, og ble rett og slett litt skuffet.

Gyldendal 2021

Jonathan er yngste sønn av den suksessrike megleren Adrian Svane. Rett etter 70-årsdagen sin drar Adrian til fjells sammen med den gode vennen og forretningspartneren Tim Vernon. Etter ikke å ha kunnet oppnå kontakt med Adrian i løpet av oppholdet, blir familien uroet og sørger for å få sjekket om alt er i orden. Til stor forskrekkelse og bekymring blir hytta funnet forlatt, og det er spor etter kamp. Tim blir senere funnet død i ei steinur like ved hytta, mens Adrian er sporløst forsvunnet. Jonathan, som er journalist, søker å finne svar på hva som kan ha skjedd. Det han finner er ikke lystelig - her florerer det av tvilsomme forretninger, utroskap og han får en fornemmelse av at noen som vil ham vondt, er etter ham. Det viser seg fort at dette er mer enn bare en følelse...

Deler av romanen var spennende, men som helhet ble dette for uoversiktlig og sprikende i tema og handling. Ikke noen stor leseropplevelse for meg, altså, men andre kan jo finne historien dramatisk og underholdende?

Aschehoug forlag 2021

Rikke bor med ektemannen Åsmund og barna Emma og Lukas i en firemannsbolig i Kastanjeveien på Tåsen, som framstår som et på alle måter harmonisk og fredelig bosted. Naboene omgås hverandre på vennskapelig plan, akkurat passe nært til at det er hyggelig uten å bli klamt. Så skjer et drap. Den som blir drept er en Rikke har hatt et hemmelig forhold til, og dørloggen til hoveddøra i huset viser at det mye sannsynlig er en fra innsiden som har begått drapet. Rikke kan ikke holde hemmeligheten sin skjult for politiet, men hun vil ikke røpe akkurat alt. Det blir en vanskelig balansegang mellom å fortelle nok til at politiet kan finne drapsmannen, men ikke så mye at hun eller familien blir alt for skadelidende.

Av samme forfatter har jeg lest Terapeuten (2019). Den var jeg ikke så begeistret for, selv om den også hadde gode partier, men årets roman synes jeg er spennende hele veien. Persongalleriet er oversiktlig, jeg liker også at store deler av handlingen er konsentrert om firemannsboligen på Tåsen. Siden det er Rikke som forteller, holdes spenningen ved like helt til slutten av romanen - i løpet av romanen har jeg som Rikke mistenkt alle som bor i huset, men løsningen er likevel overraskende. Dette synes jeg var elegant løst; dette var nervepirrende.

Kagge forlag 2017

Etter å ha hørt podkasten "Purk eller skurk" fikk jeg lyst til å lese mer om saken Jensen vs Cappelen. Hva skal man tro eller mene om denne saken? Det virker jo ikke som det er ført tydelige bevis på at Eirik Jensen var korrupt eller deltok i hasjimporten som Cappelen sto for, men hvordan kan han ellers dømmes til 21 års fengsel? Kan det være noe mer som offentligheten ikke kjenner til?

Torgrim Eggen fulgte rettssaken fra rettssalen, gjennom boka kan jeg leve meg inn i hvordan det var å være der, men det er selvfølgelig bare brokker og biter av helheten som boka klarer å dekke. Eggen har en elegant penn, og en humoristisk tilnærming til rettsdramaet. På en måte tenker jeg det er drøyt å fleipe når man omtaler en så alvorlig sak, men det er jo også befriende med en latter nå og da. Og som Piet Hein sa det: «Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.»

Interessant og lesverdig bok om en merkelig og vanskelig sak.

Cappelen Damm 2021

Idunn (49) er psykolog og sint. Hun er ikke sint på klientene sine, men på systemet. Så da hun en morgen kommer på jobb idet en misfornøyd klient stiller seg opp med et helt lager av egg hun vil kaste på bygningen som huser DPS (Distrikspsykologisk senter), så slår Idunn like godt lag og slenger i vei noen egg hun også. (Etterpå får hun tenkt seg om, og håper ingen på jobb oppdager at hun var med på det.)
Hjemme har hun sønnen på 19, men nå skal han reise i militæret. Hun gruer seg fryktelig til å ta avskjed med gutten, kanskje er det noe av den samme separasjonsangsten som gjør at Idunn har vanskelig for å avslutte med klientene sine på DPS også?

Det er mye å like ved denne romanen; den har en humoristisk tone og tar flere persontyper på kornet, både av ledere, medarbeidere og klienter.
Jeg får assosiasjoner til Nina Lykkes Full spredning. Lykkes roman har en lege som hovedperson, som også er sint. Hun virker dog mest sint på pasientene sine, for alt de kommer og sutrer over og tror at hun skal fikse så lett som en plett. Og der Lykkes lege snakker med skjelettet i hjørnet, samtaler Idunn med Freud, som hun forestiller seg kommer innom og som til og med kan bli med rundt i lomma hennes.
Akkurat de samtalene var ikke noe for meg, brevene til Bent Høie syntes jeg heller ikke ga så mye, men andre lesere kan jo like disse delene? Utover i boka ble det en del skumming for meg; jeg føler nesten at jeg burde lest nøyere for å ha "lov" til å blogge om den. Men som sagt synes jeg det var partier som var bra, og jeg tror det kan være lesere - som kanskje ikke har lest Full spredning - som synes dette er originalt og engasjerende.

Vigmostad Bjørke 2021

Ruth er samfunnsfaglærer, men ønsket i ungdommen å bli kunstner. Hun bor med ektemannen Alf, som underviser på samme skole som henne, og som hun har to barn med. Ruth oppfører seg egentlig litt likeglad med Alf, men da hun registrerer at Alf synes helt hekta på å ha mobilen med seg over alt, til og med i senga, og det viser seg at det er barmfagre May - kunst- og håndverkslæreren på skolen - han tekster med til stadighet, vekker det negative følelser. Det kan være helt uskyldig, det sier i alle fall Alf at det er, men Ruth er neimen ikke sikker.
Rektor informerer om at skolen har fått penger av en tidligere elev, som vil at donasjonen skal brukes til en kunstinstallasjon på skolen. May har en ide om hva slags installasjon det skal være, men Ruth synes dette blir feil og udemokratisk, og nærmest forlanger at hun må få komme med et alternativt forslag, og så kan elevene stemme over hva de helst vil ha.

Av samme forfatter har jeg før lest Fie faller (2016)

En roman om kunst, samliv og ambisjoner. Selv om Ruth er litt slitsom og kanskje ikke helt til å forstå seg på, så er det mangt å tenke over og la seg engasjere av i boka.

Oversatt av Agnete Øye
Oktober forlag 2021

Vanessa, eller V. som hun kaller seg i boka, ble som fjortenåring sammen med en mann på 50 år. Han var en kjent, bejublet og suksessrik forfatter; i utgangspunktet var det Vanessas mor som kjente ham, og da det utviklet seg et forhold mellom den unge jenta og den kjente forfatteren, hadde ikke moren veldig mange innvendinger før hun godtok at de var kjærester. Senere forstår V. at det ikke var ekte kjærlighet de delte, han var bare ute etter sex, og han tente spesielt på unge jenter og gutter, gjerne så unge at de var under seksuell lavalder.

Denne boka er V.s hevn over ham. Her forteller hun sannheten om ham, en sannhet det var umulig å få fram på annen måte. Han var en så populær og betydningsfull forfatter at man så gjennom fingrene med at han brøt loven. Han brukte også V.s og andre jenters historie på uetisk vis i romanene sine. Så grusomt det må ha vært for V. og de andre jentene å oppleve hvordan romanene hans ble rost i skyene og anerkjent som kunst; jeg grøsser!
V. ble ikke støttet og hjulpet av dem som burde tatt vare på henne, som burde forstått at hun var et barn som ikke skulle innledet et seksuelt forhold med en så mye eldre mann.

V.s historie er neppe enestående, men viktig og vond. Igjen blir vi påminnet om å være på vakt mot sex-fikserte, umoralske mennesker; de kan dukke opp der man minst ønsker eller venter det, ofte gjemt bak et sympatisk ytre.

Solum Bokvennen 2021

Hanne og Fredrik blir kjærester mens de studerer i Tromsø. Etter endte studier flytter de til Oslo som hun kommer fra, for å bo sammen der. Fredrik forlater altså hjembyen, foreldre og en eldre bror det er noe spesielt med som gjør at han aldri kommer til å flytte hjemmefra. Nå kommer foreldrene til å bli alene om å hanskes med ham.

Etter hvert ønsker de seg barn, kanskje spesielt Hanne. Da hun etter hvert er blitt 39 år, begynner den biologiske klokka virkelig å tikke; sex er noe de må passe på å ha hver gang hun har eggløsning; hver sjanse kjennes så viktig å ta vare på. Det er dette Fredrik etter hvert sliter stadig mer med, at han kjenner seg som en avlsgris - a breeding pig. Ereksjonen uteblir og forholdet lider.

Romanen har fått undertittelen En kjærlighetsroman. Ja, det handler om et kjærlighetsforhold, men det er ikke en tradisjonell kjærlighetsroman. Kanskje merkelappen er ironisk ment?
Historien fanget interessen, og jeg likte den episodiske oppbyggingen. Det er også korte kapitler, lett språk, så flyten er god.

Dialogene er stilt opp litt annerledes enn hva jeg er vant med, slik at jeg av og til misforsto hvem som sa hva, og måtte lese om igjen.
Et bilde jeg ikke helt klarte å se for meg, side 38: «Brystene sto som pistolhoder.»

Forfatteren er psykolog, og dette er hennes første roman.

Flamme forlag 2021

På en gård ved Mjøsa venter Sylvi på at sønnen Carl, med kona Anna og sønnen Jørgen, skal komme. Det er snart tid for den årlige og tradisjonelle sommerfesten som Sylvi pleier å arrangere. Det blir annerledes og kanskje litt tungt i år, kjenner hun, siden ektemannen Anders er død siden forrige års fest, men naboer og venner har sagt de skal hjelpe til, så det skal da bli fest i år også. Det er en varm og tørr sommer, Sylvi har bekymringer for klimaendringene og bondens levekår. Dessuten kjenner hun seg svimmel av og til, uvisst av hvilken årsak. Og Carl har varslet at det er noe han og Anna vil prate med henne om, og hun gruer seg for hva det kan være. Hun har nok fornemmet at Carl og Anna ikke alltid har det like greit i forholdet, og frykter at det er noe rundt dette de vil meddele henne.
Det viser seg at det ikke er separasjon eller skilsmisse de vil fortelle om, men det stemmer at paret kommuniserer og samarbeider dårlig, og dette får etter hvert store konsekvenser for både dem selv, Jørgen og Sylvi.

Dette er forfatterens første roman. I kolofonen i boka står det at hun har gitt ut en boksingel i 2020, som heter Håper det går bra. Boksingel er ikke noe jeg har hørt om tidligere, men jeg ser at Flamme har gitt ut en hel del. Uansett er dette forfatterens debut som romanforfatter, og dette er godt håndverk. Handlingen i boka engasjerer. Jeg liker at persongalleriet er forholdsvis lite og oversiktlig, slik at jeg blir godt kjent med hovedpersonene. Da føler jeg også sterkt når det oppstår vanskeligheter. Historien er bygd opp slik at jeg kjente hvordan engasjementet mitt bare vokste mot slutten, og jeg nesten grudde meg til boka er utlest, men var samtidig fryktelig spent på hvordan det skulle ende.

Oktober forlag 2021

Vi møter igjen Hillevågsgjengen fra Vi ses i morgen (2013), Angrep fra alle kanter (2014) og Skada gods (2017). Det er ikke så veldig mye å si om disse bøkene, annet enn at det er mektig godt lesestoff. Det er mye humor, men det er også plenty med alvor. Som når vi i slutten av årets roman får vite ting fra Jan Inges oppvekst; nå kan vi forstå hvorfor han har blitt så skada som han er.

Det er en stund siden 2017, og jeg slet litt med å huske alle personene i dette forholdsvis rike persongalleriet. Da var det kjekt å finne en oversikt over alle som er med, plassert i slutten av boka.

Gyldendal 2021

Vi møter igjen Frida fra Jo har skjedd (2020). Det er sommer mellom sjette og sjuende klasse, og Frida skal være med Jo, bestemora og faren hans på sommerferie. Faren til Jo har sittet i fengsel, og Frida har bestemt seg for at hun ikke skal skape dårlig stemning ved å stille nærgående spørsmål eller prate om ting som har med disse fengselstingene å gjøre. Men så er det ikke så enkelt, heller, for hun er jo litt nysgjerrig på hva faren til Jo har gjort. Og så blir det dessverre litt dårlig stemning uansett, da Frida og Lars (en jevnaldrende gutt i ei nabohytte) kommer over en boks med noen greier, og Lars overbeviser Frida om at dette er noe de for enhver pris må holde hemmelig for Jo. Det blir litt som å juge, eller holde Jo utenfor, og det har jo Frida ikke så veldig lyst til, egentlig. Men siden Lars mener det vil spare Jo for å klikke fullstendig, så må hun holde munn...

Det er Frida som forteller, og hun har beholdt friskus-stemmen fra første bok. Jeg likte nok første bok bedre; jeg ble ikke like engasjert av det som skjer her i årets bok. Men også denne kan anbefales til lesere i alderen 9 år og oppover.

Samlaget 2021

Me møter att Enella Frø og Bendik Uføre frå Når ein først skal skyte nokon (2010) og Kom ikkje inn i mitt hus (2012). Dei held stand i Vassbygda - den siste vesle landsbyen i landet Norike som framleis nyttar nynorsk. Dei kjempar framleis hardt for at nynorsken skal overleve. Ikkje berre overleve, men vinne fram! Stadig nye idear vert klekte ut - kva med å få i stand eit dataspel om og med nynorsk!?
Stor er gleda då dei får vite at Kongen har gått over til å prate nynorsk. No må det då gå rette vegen, eller!?

Denne romanen er minst like humoristisk og full av innfall som dei to fyrste. Eg har venta lenge på denne tredje boka, men det heiter jo at den som ventar på noko godt, ventar ikkje forgjeves.
Dette er oppfinnsomt, artig og fargerikt; ei bok til å bli i godt humør av.

Samlaget 2021

Johanna (15) bur med mor og veslesyster. Idet romanen tek til, er dei på tur til ei gresk øy. Mor har berre teke jentene ut av skulen utan å spørje nokon, for det er for dyrt å reise på ferie i skuleferien. Medan dei er på ferie, tek mora andre uheldige val; det blir mykje drikking og ungane går på sjølvstyr. Johanna er heldigvis fornuftig og tek hand om seg og systera. Ja, av og til ordnar ho opp med mora og, til dømes då ho hentar mora attende frå ein fest som trekk ut i lengste laget.
Seinare i boka får me sjå korleis den vesle familien fungerar heime, og det er heller ikkje veldig bra. Johanna må vera den vaksne og ansvarlege, medan mora har meir enn nok med seg sjølv, blandar piller og alkohol og er veldig ofte fråkopla alt.

Dette er sterk og engasjerande lesnad. Det er forståeleg at mora slit, men det er like fullt omsorgssvikt. Men når hjelpa endeleg kjem i form av barnevern og fosterheim, slår det diverre ikkje berre heldig ut.

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Strawberry publishing 2021

Will og Jules skal gifte seg. De er så vakre sammen og framstår som det perfekte paret; han stjerne i et realityprogram, hun redaktør for et populært magasin. Bryllupet skal stå på en øy utenfor kysten av Irland; det kommer til å bli spektakulært! Men alt er ikke like idyllisk som det kan framstå; blant gjestene finnes det personer med farlig mye oppdemmet hat og hevntrang...

Historien veksler mellom nåtid - som er dagen bryllupet går av stabelen - og nær og fjern fortid. Bit for bit pusles det sammen. Dette var en spennende og underholdende leseopplevelse.

Gyldendal 2021

Thomas blir ranet av en gjeng gutter på egen alder. De truer ham til å gi fra seg mobilen og jakka, og det mest dyrebare av alt - ei klokke han fikk av bestefar. Han skjønner at han ikke kan snitche (tyste/sladre), men klokka skal han ha tilbake på en eller annen måte, samme hvor farlig det kan bli...

Det er Thomas selv som forteller; nøktern, uredd og litt humoristisk. Boka er lettlest, med bra driv. Ungdommer kan sikkert kjenne seg igjen i mye av det som skjer, kanskje særlig gutter.
For gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.

Tiden 2021

Ada, tobarnsmor og gift med Sigurd, har meldt seg på Nordmarka ultra, et løp på 10 mil gjennom Nordmarka. For å kunne gjennomføre et såpass langt løp, må det trenes. Stadig å stikke ut på treningstur er en form for egotripp. I starten var det vel faktisk Sigurd som oppmuntret henne til å begynne med løping, men etter hvert som treningen tiltar, merkes det at dette, blant flere ting, er noe som sliter på forholdet.

Jeg valgte å lese boka fordi den har en hovedperson som løper; som jeg har nevnt på bloggen min tidligere er det ikke så mange romaner som handler om løping, eller andre idretter for den saken skyld. Jeg har selv vært ivrig mosjonist og er fortsatt interessert i temaet.

Boka føltes litt tung å lese. Det er Ada selv som forteller, og kanskje er hun en litt vel grublende person - det er ikke alltid jeg følger tankegangen hennes like godt. Fortellerstemmen er delvis selvmedlidende, selvrettferdig, egentlig ganske usympatisk. Så slik sett er romanen noe utfordrende - i alle fall for denne leseren.

Men etter å ha avsluttet, sitter jeg igjen med en del spørsmål og tanker, og det er jo slikt jeg liker med bøker, at de setter tankene i sving.
Spørsmål jeg stilte meg:
Hvis Ada hadde vært en mann, hvordan hadde vi da opplevd historien?
Er det løpingen, og den avstanden hun oppnår ved stadig å stikke ut, som har fått Ada til å skjønne at hun ikke er fornøyd med jobben sin eller forholdet til mannen, eller er det misnøyen som har gjort at hun stadig vil ut i den frie naturen for å løpe?

Romanen er forfatterens debut.

Strawberry publishing 2021

Jonetta har ferie og er på hytta. Der håper hun på bærturer (det ligger fine multemyrer i området), forfriskende bad i tjernet, stille stunder med kryssord og kaffekopp, behagelig kroppsvask i hyttedusjen som har soloppvarmet vann. Dessverre er sønnen Ragnar med på lasset. Han er 25 år, men er arbeidsledig og bor fortsatt hjemme. Mat og stell tar han som en selvfølge, så Jonetta får stå på med husarbeid, selv om det er ferie. Og bare at han er der, med ubehagelig kroppslukt og misnøye osende, rent forpester tilværelsen hennes. 
Ferien ble ikke som hun tenkte seg, snarere tar den vendinger hun aldri hadde kunnet forestille seg.

Voksne barn som blir boende hjemme litt for lenge - dette er en problemstilling som mange nok kan kjenne seg igjen i. Jeg skal ikke røpe noe mer av handlingen, du må lese selv.

En hang til gjentakelser, særlig i starten av boka, gjorde at lesingen ikke fløt helt godt. Det er også ganske mange detaljerte beskrivelser relatert til rengjøring, handling og matlaging, noe jeg tror kan trøtte enkelte lesere. Men etter hvert skjøt historien fart, og med disse hovedpersonene føler man på frykten for at litt av hvert kan komme til å skje! Slik sett var dette faktisk en spennende og litt morsom leseopplevelse.
Jeg synes ikke dette er av det beste Ragde har levert, men absolutt lesverdig. 

Cappelen Damm 2021

Maj er død, nå er det neste generasjon, her representert ved Jesper og kona Trude, som bærer historien videre. Vi er kommet til 1980-tallet. Vi får også vite hvordan det står til med Jespers søster Stine, kameraten Jostein, og flere av karakterene vi kjenner fra de tre foregående bøkene: Byens spor : Ewald og Maj (2017), Byens spor : Maj (2018), Byens spor : skyggeboken (2019)

I tredje bok - Skyggeboken - trådte forfatteren fram og tok del i fortellingen. I denne fjerde boka videreutvikler han dette til å introdusere et vi. Forfatteren snakker til oss som leser, og inkluderer oss gjennom dette vi-et, kommenterer, liksom diskuterer med oss, eller viser oss hvordan man som forfatter må ta valg. Hvem følger jeg nå? Hva går jeg glipp av, når blikket mitt vender dit i stedet for hit?
Eksempel s 237: «Og enda en gang deler fortellingen seg, og vi blir tvunget til å ta et valg: Skal vi bli med Are, eller følge Jesper?»

Noen vil kanskje synes at dette bryter med fortellingen og gjør at illusjonen om at romanen beskriver et stykke virkelighet, blir ødelagt. Jeg tenker at man også kan se på det som at noe blir tilført, man får et ekstra lag eller en ekstra ramme til fortellingen. Noe er absolutt interessant med denne vi-vrien. Det kan om ikke annet fungere som små pusterom; det kan alltids være godt liksom å snappe etter luften og få et avbrekk fra historiens gang.

Mottakelsen av boka har ikke vært bare positiv. NRKs Marta Norheim er ganske stram og mener i ingressen av sin anmeldelse at det er en kunst å stoppe i tide; denne fjerde boka ble ei for mye, hevder hun. Det synes jeg er i overkant strengt. Denne fjerde boka er - opplever jeg - i harmoni med de tre foregående; jeg kjenner igjen stemningen av melankoli, pussige/overraskende hendelser og dialoger. Og er vi ikke alltid nysgjerrig på å få vite hvordan det går med personer vi er blitt kjent med og glad i?

Liv forlag 2021

I forbindelse med et gravearbeid i Svarthølen ved Viul utenfor Hønefoss, blir det funnet levninger etter et menneske. Det viser seg å være restene av en direktør som forsvant sporløst femti år tidligere, og spor tyder på at han ble drept. Saken er såpass gammel at politiet ikke legger altfor store ressurser i den, og da det er vanskelig å finne ut noe særlig etter så mange år, blir saken etter en stund lagt til side.
Men så blir en eldre, enslig kvinne funnet drept i hjemmet sitt på Høyby. Politiet har ikke mange spor å gå etter, men ett av sporene gir drapet forbindelse til en internasjonal storsak, nærmere bestemt jakten på en seriemorder, med egenskaper som tyder på at han nesten er mer rovdyr enn menneske.

Rovdyr er forfatterens tredje kriminalroman. Alle hans romaner har handling lagt til Ringerike, og politimannen Wilhelm Gran spiller en av hovedrollene.

Greftegreff skriver godt. Med litt ekstra innsats fra forlaget på språkvask og korrektur kunne det blitt enda bedre. Det jeg ønsker meg er noe mer variasjon i språket, og færre detaljer og utbroderinger i noen partier ville gitt bedre flyt.
Et eksempel på det omstendelige/detaljerte side 28: «Da de kom inn så Mia at det var fyrt opp i en peis i det ene hjørnet. I en dyp lenestol foran peisen satt det et menneske pakket inn i et pledd. Bena lå plassert på en fotskammel mellom stolen og peisvarmen. Det var trykkende varmt i det lille rommet. Bak stolen stod et infusjonsstativ, og i stativet hang en halvtom pose med væske. Fra posen gikk det en slange ned til og antageligvis inn i mennesket under pleddet.»
I stedet for å fortelle hva Mia observerte, kunne forfatteren bare beskrevet, og med færre setninger.
Eksempel: Det lille rommet hadde en peis i det ene hjørnet, ilden der gjorde det trykkende varmt. Foran peisen i en stol satt et menneske pakket inn i pledd, med bena på en fotskammel. Skikkelsen under pleddet fikk væske fra et infusjonsstativ bak stolen; posen i stativet var halvtom.

Unødvendige småord kan man også luke vekk, det kan gi enda bedre flyt. Eksempel side 57: «Kledd i en bunad» "Kledd i bunad" kan man også si.

Eksempel på at man kunne søkt større variasjon i språket, side 235: «.... stemplet med et par stempler.» Hva med bare stemplet et par ganger, eller påført et par stempler?
Side 28: «Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med dette lille smilet om munnen, fortsatte hun innover i huset.» Kan hende er det et poeng for forfatteren å bruke ordet fortsatt tre ganger, men jeg ville variert og brukt et annet ord til slutt i setningen, for eksempel: "Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med det lille smilet om munnen, viste hun vei inn i huset."

Når det gjelder skriftstørrelsen som Liv forlag ofte bruker i sine bøker, så kunne jeg ønsket meg at den ble justert litt opp. Lesere som ikke ser særlig godt vil nok vegre seg for å gå i gang med en roman med så liten skrift.

Dette er pirk; mange vil ikke bry seg, men jeg mener oppriktig at romanen hadde fortjent en ekstra finpuss. Romanen er godt komponert, plottet henger sammen fra start til slutt, og spenningen er godt porsjonert, slik at leseren hele tiden har lyst til å være med videre. Slutten var svært overraskende, og så kan jeg ikke si mer om det - du må lese boka selv. Enkelte partier har en underfundig, småironisk tone jeg finner sjarmerende, som betraktningene Wilhelm Gran gjør seg om forholdet til kona. Det kan bli interessant å se hvordan dette utvikler seg til neste bok; forhåpentlig kommer det flere.

Gyldendal 2021

I denne ungdomsboka møter vi Adrian. Han er skikkelig god på gaming, leder sitt eget lag. Når de spiller sammen, er han selvsikker og fyller rollen perfekt. Men på skolen er han ikke slik i det hele tatt; der sliter han skikkelig. Det er så fælt for ham bare å være på skolen, så det ender altfor ofte med at han skulker. Det går jo ikke i lengden, og hvis han ikke tar seg sammen, kommer foreldrene hans til å ta fra ham PC-en, er trusselen som henger over ham. Foreldrene skjønner tydeligvis ikke hvor viktig gamingen er for at Adrian skal føle at han i alle fall mestrer NOE. Når de så gjør alvor av trusselen om å beslaglegge PCen hans rett før han og laget skal i spillturnering, blir alt verre enn verst. Skal han måtte svikte laget sitt også!?

Det kommer etter hvert fram i boka hva Adrian sliter med; det er angst. Når han deler med Jos (Josefine) hvordan han har det, og hun forteller det videre til de andre på laget, blir han først veldig skuffet og lei seg. Dette var ikke noe han ville dele med hvem som helst, men holde for seg selv. Heldigvis ordner det seg, og han innser at det å være åpen om de psykiske problemene er viktig, i tillegg til at han får hjelp fra fagpersoner.

For gutter og jenter fra ca 12 år og oppover.

Oversatt av Willy Flock
Cappelen Damm 2018, første gang utgitt på norsk av Aventura i 1987.

I et land i krig blir to gutter - tvillinger - plassert hos mormor som bor ute på landet. Det er mor som bringer dem, hun bor i byen der det er lite tilgang til mat, i tillegg til at det er utrygt for bombeangrep.
Bestemor kalles Heksa, og hun lever opp til kallenavnet. Hun kaller guttene drittunger, vasker aldri dem eller klærne deres, nekter dem mat og husly om de ikke arbeider for henne.
Tvillingene viser seg å være ressurssterke, smarte og klarer seg godt etter forholdene.

Boka er fascinerende ubehagelig, overraskende og spennende, så denne slukte jeg i løpet av noen timer.

Fortellingen fortsetter i Beviset (2020) og Den tredje løgnen (2020)

Aschehoug 2016

Anton (12 år) går siste året på barneskolen. Far har fortalt at han ble til ved et uhell; det var visstnok noe med et ødelagt kondom. På grunn av denne informasjonen kjenner han seg lite elsket, eller rett og slett uønsket. Men kanskje hvis han vier livet til å gjøre meningsfulle ting, så har han fortjent å leve likevel?
Mora døde da Anton var liten, så det er bare han og faren. Anton tenker at faren trenger hjelp til å skaffe seg kjæreste, men da han forsøker å hjelpe, blir det ikke som han har tenkt.
Godt han har vennene Ole og Ine. Ole som har foreldre som alltid ønsker velkommen, som serverer nybakte boller, som er forelska i hverandre og gjerne viser det.
Ine forteller om ei kusine med foreldre som krangler og trenger råd om hvordan de skal finne sammen igjen; Anton bidrar så godt han kan...

Boka har mye humor og hjertevarme, og det er Anton selv som forteller. Den muntre fortellerstemmen holder drivet oppe, og gjorde at jeg hele tiden hadde lyst til å lese videre.
Du kan lese videre om Anton i Anton og andre flokkdyr (2017) og Anton den store (2018)
For gutter og jenter ca 9-13 år.

Utgitt av Aschehoug 2021

Her får vi flere underholdende og engasjerende spennings-fortellinger av Jo Nesbø. Det er ikke lenge siden han ga ut Sjalusimannen, som også er en samling fortellinger.
Fortellingene er ganske kompakte; mye er puttet inn i et lite format. Skjønt noen av novellene er ganske lange, mer som kortromaner.
Jeg synes kanskje Nesbøs krim gjør seg best i romanform, der han kan utfolde seg på store lerret. Men liker du krimfortellinger, er det flere her som er både finurlige og spennende.

Cappelen Damm 2020

Ruth jobber på kafe. Men det er få som kommer for å kjøpe kaffe og biteti i den ekstreme heten landet er blitt rammet av. Ruth passer også akvariefisker og potteplanter for søsteren, som sammen med mann og barn har reist til et sted nordpå, der klimaet er litt bedre.
Ruth snakker en del med søsteren i telefonen; hun bekymrer seg for Ruth, kjøper til og med flybillett for at Ruth skal komme nordover til henne og familien. Men selv om Ruth er ensom, er det ikke sikkert hun kommer ilende til, bare fordi søsteren vil det...

En roman med handling lagt til framtida, og kanskje er det ikke så fjern framtid, heller. Klima som ikke er til å holde ut med, som gjør at man flykter til et annet sted hvor det er lettere å leve; et scenario som kan synes skremmende nært.
I denne krevende samfunnssituasjonen finner vi Ruth. Hun virker tafatt og har vanskelig for å passe inn. I lengselen etter å få venner og kjenne tilhørighet, sier og handler hun uberegnelig, merkelig, og hensynsløst med tanke på hva som er best for seg selv. Mye av spenningen i lesingen ligger i at Ruth er så uforutsigbar, så villig til å satse høyt for å oppnå det hun ønsker seg.

Romanen er forfatterens debut, og det er en god debut. Jeg er spent på hva Ingrid Tørresvold vil komme med videre i forfatterskapet.

Oversatt av Jørn Roeim
Gyldendal forlag 2021

I idylliske Bråkmakergata er det godt å bo. Det er i alle fall det Mikael og Bianca får høre når de flytter dit med de to barna sine. Her holder naboene sammen, og ekteparet som har bodd lengst i nabolaget, arrangerer årlige fester der alle samles.
Når vi går inn i historien har det nettopp skjedd en fryktelig ulykke. Jaqueline har med bil kjørt ned Bianca ved gårdsplassen deres; Bianca har bare vært en snartur til butikken med sykkel. Hun blir alvorlig skadd, svever mellom liv og død. Men var det "bare" en ulykke?
Sakte brettes historien ut, bit for bit. Det er flere som forteller, og det hoppes stadig tilbake til tiden før ulykken. Alt har nok ikke vært bare idyll i Bråkmakargata...

Dette var en skikkelig sidevender. Kapitlene er stort sett ganske korte, så her er det lett å tenke "Jeg leser bare ett til...", helt til man er gjennom hele historien.

Jeg har tidligere lest En helt vanlig familie av samme forfatter. Også det en god bok, men årets er enda bedre.

Oversatt av Gøril Eldøen
Aschehoug 2021

Arto er eksnarkoman. Før var han sammen med Sofia, da ruset de seg begge, men da hun ble gravid kuttet hun ut rusen. Arto forsøkte også å slutte, men han greide ikke i lengden å holde seg unna stoff.
Sofia tok så å si hånd om datteren Bodil alene; Arto fikk bare være sammen med Bodil noen timer i uka. Men så skjedde det fryktelige, til tross for at hun var ferdig med narkotika, døde Sofia av en overdose.
DA klarte Arto å slutte med stoff, for da måtte han ta seg av datteren. Han sluttet også å jobbe for kjeltringen Janne, fikk seg ærlig arbeid i stedet.
Som tidligere narkoman blir man dessverre fort mistenkt for både det ene og det andre, og selv om Arto ikke har ruset seg på lenge, ELLER gjort noe galt, mister han jobben fra den ene dagen til den andre. Da er veien kort tilbake til Janne og biltyveriene han holdt på med før og er så god til.
Men det er et farlig spill; han må for all del ikke bli tatt, og han må for all del ikke bli fristet til å ruse seg igjen; han kan ikke risikere at han og Bodil mister hverandre...

Engasjerende om en enslig far som har oddsene mot seg, men som ikke gir opp.

Gyldendal 2021

31. oktober 2018 forsvant Anne-Elisabeth Hagen fra hjemmet sitt på Lørenskog. Ektemannen Tom kom hjem til tomt hus, og funn tydet på at Anne-Elisabeth var blitt tatt med makt ut av huset. Et trusselbrev ble funnet, skrevet på gebrokkent norsk, med krav om løsepenger. Politiet måtte ikke involveres, ellers ville Anne-Elisabeth bli drept.
Tom Hagen valgte likevel å involvere politiet, men de etterforsket lenge i det skjulte for at kidnapperne ikke skulle oppdage hva som foregikk.
Først ti uker etter kidnappingen gikk politiet ut for å be offentligheten om hjelp til å løse saken.
Det hører med til historien at Tom Hagen er mangemillionær som gjennom ektepakt med kona sørget for at hun ikke ville sitte igjen med stort om de skulle bli skilt.

Halvannet år etter forsvinningen, i april 2020, ble Tom Hagen arrestert. Politiet siktet ham for drap eller medvirkning til drap, men retten mente det ikke lå tilstrekkelige bevis til grunn, og Hagen ble løslatt.
Saken er fremdeles ikke løst.

Lørenskog-saken har versert mye i mediene, og kanskje synes du at du har hørt nok om den. Men denne boka gir en nøytral, grundig og lettlest gjennomgang av saken.