Bokstabelig talt

Gyldendal 2024

Roald Amundsen er det skrevet mye om, men det er fortsatt mye igjen ved hans liv og virke man kan utforske, undres over, og skrive om.
Anders Bache - arkeolog og fagkonsulent som har ledet forsknings- og forvaltningsarbeidet ved Roald Amundsens hjem (Uranienborg) på Svartskog - har i denne boka valgt en interessant innfallsvinkel til Amundsens siste år og reiser, nemlig passet hans.
På slutten av sin levetid var Amundsen kommet på kant med mange, både blant familie og samarbeidspartnere. Det som skulle bli den siste reisen hans var en redningsekspedisjon for å finne Umberto Nobile, italieneren han fløy over Nordpolen med i 1926. Etter ekspedisjonen i 1926 var de sterkt uenige om hverandres rolle og betydning før, under og etter ekspedisjonen. De var vel egentlig blitt ganske bitre uvenner etter dette felles prosjektet.
I 1928 ledet Nobile en italiensk ekspedisjon til Nordpolen. De nådde polen, men på returen gikk det galt. Amundsen reiste altså nordover for å finne ham, forsvant dessverre i forsøket, mens Nobile ble reddet av noen andre.

Det er interessant å tenke gjennom hva drivkraften kunne vært for Amundsen, til å dra ut for å redde Nobile. Var det for å vise - en gang for alle - at han var mer kompetent i polare strøk enn det Nobile var? Ville han ydmyke Nobile ved å komme som hans redningsmann? Eller følte han seg fanget av det han en gang sa: "Jeg vil altid staa parat, om folk i nord eller syd skulde trænge undsætning."
Eller kan han rett og slett ha følt lengsel etter å få ende livet sitt i isødet; han begynte å bli en eldre mann, og et vanlig hverdagsliv passet ham antakelig ikke noe særlig. En død helt får gjerne det beste ettermælet?
Og hvordan passer historien om det mulige ekteskapet med Bess Magid inn i det hele? Mente han virkelig å gifte seg med henne, eller hadde han fått kalde føtter?

Samlaget 2024

Gry arbeider i kantine, men ho drøymer om å bli forfattar. Ho skal søke plass på forfattarstudiet i Tromsø, om ho no berre kan få til å skrive den obligatoriske teksten som skal følgje søknaden! Det er ikkje så lett å finne tid og rom til det, når sambuar Trond vil leve av kunsten, og dei har ungar som krev sitt.
Ved sidan av arbeidet med skjønnlitterære tekstar, skriv ho dagbok. Og det kjem og ein del minne på henne frå barndommen, etter at ho har vore i gravferda til farmor. Ho kjem frå ein kristen familie, og sambuar Trond er kristen, men sjølv har ho snudd seg vekk frå trua. Gjennom tilbakeblikka til oppveksten kan me forstå kvifor ho no kjenner motvilje med alt som har med kristendom å gjere. At Trond bed kveldsbønn med ungane er til dømes, er noko ho misliker sterkt.

Forfattararbeid er eit tema som interesserer meg, difor valde eg å lese denne boka.
Romanen er ei blanding av dagboknotat, dei skjønnlitterære tekstane Gry jobbar fram, og minner frå oppveksten. Det er fascinerande å erfare at også ei slik samling av bitar kan puslast saman til ein leseverdig roman.

Gyldendal 2024

Året er 2009: Silja Frost har flyttet tilbake til Åsa utenfor Hønefoss; det hadde hun aldri sett for seg at hun skulle, så ferdig som hun følte seg med det lille stedet hvor hun vokste opp. Men nå er mormor blitt syk og Silja vil gjerne være der for å hjelpe mormor og morfar så godt hun kan.

19 år tidligere forsvant Siljas venninne Ann sporløst fra Åsa. Men så: I forbindelse med renovasjon på en nedlagt gård, blir liket av Ann funnet i ei tønne. Silja starter arbeidet med saken, til tross for at hun kan regnes som inhabil, siden Ann var så god venn av henne. Noen i ledelsen synes likevel det er en god ide at hun med kjennskap til saken fra den gangen, samt lokalkunnskap om folk og steder i Åsa er deltakende i etterforskningen, mens andre er veldig imot. Til slutt blir hun tatt av saken, men fortsetter å jobbe med den likevel. Det føles maktpåliggende å finne ut hva som skjedde med Ann.

Siden forfatteren er lokal og skriver om et sted jeg kjenner, var det ekstra spennende å gå i gang med romanen. Anslaget er veldig bra, en fortettet, dyster stemning, variert språk som oser av overskudd og selvtillit. Romanen mister tempo etter hvert og midtpartiet føltes litt langt og stillestående. Men mot slutten tar spenningen seg veldig opp, og på de siste sidene skjer det mye og nesten litt for fort. Kanskje midtpartiet kunne vært strammet inn og de avgjørende scenene til slutt kunne vært strukket til noe litt større?

Men altså! Dette er en god og sterk debut, særlig liker jeg at forfatteren har et relativt enkelt og nøkternt plott; det er ikke nødvendig med veldig mye vold og haugevis av lik for at en krim skal fenge. Det blir spennende å se om forfatteren følger opp med en enda bedre andrebok, for her er det lovet en serie med Silja Frost i hovedrollen. Jeg venter i spenning!

J.M. Stenersens forlag 2024

Forfatterens farfar Peder Olsen, fikk høsten 1945 i oppdrag å gi sjelesorg til Vidkun Quisling. Ut fra det vi leser kan det synes som presten forsøkte å få Quisling til å innrømme sine synder, slik at han kunne gå i døden med anger og bønn om syndsforlatelse fra Gud. Men Quisling mente hardnakket at det han hadde gjort var til beste for folket, at han ble urettferdig behandlet og feilaktig dømt.

Boka er som en stilleflytende elv, det er behagelig. Samtidig stiller jeg spørsmål ved det uetiske ved på denne måten å bryte farfarens taushetsløfte, selv om Quisling var landssviker og det muligens kan ha allmenn interesse hva de to snakket om den siste tiden Quisling levde. Kom det egentlig fram så mye nytt? Var det verdt bruddet på taushetsløftet?

Liv forlag 2024

Marius bor hos Martin og kaller ham pappa, men Martin er egentlig onkelen hans. Marius' mamma har en del å slite med, så Marius har det bedre med Martins omsorg. Nå skal Martin begynne på ungdomsskolen, en utfordrende tid for mange, og det blir den også for Martin og Marius.
Martin har dessuten noe han holder skjult; han forelsker seg i menn og denne sommeren før Marius begynner på ny skole, møter han Sigurd. De har et kort og intenst møte, mister siden kontakten, men da høsten kommer oppdager Martin at Sigurd er læreren til Marius.

Forfatteren har tilknytning til stedet jeg bor, det var derfor jeg i første omgang ble oppmerksom på denne boka. Hun skriver troverdig og engasjerende om ungdomsmiljø, vennskap og kjærlighet; som ansatt i skolen har hun gode forutsetninger for å kjenne nåtidas ungdom og utfordringene de kan møte.

En debut forfatteren kan være stolt av.

Tiden 2024

Kvinnen som forteller i denne romanen, opplevde å miste broren sin under oppveksten. Nå er sønnen hennes like gammel som broren hennes var da han døde; når denne tanken slår henne, er det som en prosess starter i henne, relatert til savn og sorg.
Hun tenker tilbake til barndommen, tapet av broren og andre tragedier som rammet familien. Og hun reflekterer over hvordan opplevelsene i oppveksten, det store savnet etter broren, har vært med på å forme henne.

En roman det ikke er lett å gjengi noe handling fra, men den er absolutt verdt å lese. Den er tankevekkende og godt skrevet.

Manifest 2024

Hvordan er det å være gammel i dag? I tidligere tider kunne gamle bli sett på som en ressurs; de hadde levd lange liv og satt inne med masse erfaring og kunnskap. Men i dag er de gamles kunnskaper og erfaringer utdaterte. Samfunnsendringene er store og raske og gjør at det er de kommende slekter som vet best og som kan mest. Hva gjør dette med menneskeverdet til gamle folk?
Pyttsann-kommentarer som "Det var riktig nok noen som døde av korona i landet, men de var alle over 75 år", eller formuleringer omkring eldrebølgen og problemene det skal sette samfunnet i når alle disse gamle skal ha pleie og omsorg, gjør ikke akkurat at gamle føler seg verdsatt. Snarere kjenner de vel at de er til bry, de er en utgiftspost og en klamp om foten.

Kjersti Ericsson belyser, gjennom egne erfaringer og refleksjoner, hvordan livet som gammel kan være. Det er en tid med mye tap. Tap av kroppslig funksjonalitet, tap av helse, tap som følge av at venner dør. Men det er også positive sider, for eksempel har man mer tid til gjøremål og tema som virkelig interesserer en, det er tid til refleksjon, og om man kjenner andre gamle, har man noen å utveksle erfaringer med, noen å le og gråte med. Ericsson har gitt ut flere bøker de siste årene, bare det er jo en fabelaktig fin ting!

Dette er en av flere bøker om alderdom som har kommet de siste årene. Enten man er på vei inn i alderdommen snart, eller det er veldig lenge til, så les denne boka!

Vigmostad Bjørke 2024

Som liten søkte Marit trøst hos bestemor - som også het Marit. Der vanket det bestandig godsaker, og Marit vente seg til å spise når følelsene var vanskelige å mestre. Som ung og voksen har hun prøvd utallige slankekurer, mer eller mindre ekstreme - uten å lykkes. Kiloene hun har greid å ta av, har kommet raskt tilbake, gjerne påplusset noen flere.
Marit erkjente at hun har en spiseforstyrrelse og må ha hjelp fra psykolog. Men møtene med psykologer og helsetilbud som det fortelles om i boka, har ikke vært av imponerende kvalitet. Det kan virke som om mange - også blant profesjonelle behandlere - møter overvektige med mistenksomhet og fordommer.

Kan tjukke mennesker leve gode liv; går det an å slå seg til ro med at man er tjukk, la være stadig å gjøre nye forsøk på å slanke seg til "normal" størrelse?

Dette er modig og godt skrevet; boka gir innsikt i hvordan det kan kjennes å være stor, skamme seg over det, og aldri få lov til å glemme at man er annerledes på en måte omverdenen definerer som negativ. 

Oversatt av Gøril Eldøen
Gyldendal 2024

I forordet står det at dette ikke er en samling fortellinger, ei heller en roman. Da er det nok som det står i tittelen; studier. Men studiene er i alle fall løst bundet sammen ved at personer som spiller en viktig rolle i den ene teksten, kan ha en birolle i neste. Og siste tekst har en scenografi som minner om den første, slik blir det til en slags runde eller krans.

Vi får ta del i mange møter mellom ulike mennesker, får overvære deres oppførsel, kommunikasjon, troskap og svik.
Engasjerende og tankevekkende, og språket er variert og godt.

Kolofon 2024

Linda Lillevik feirer sine 30 år som forfatter med denne lille, men ikke ubetydelige novellesamlingen. 

Med korte, presise strøk tegner hun personer, miljø og hendelser. Det er sanselig og nært. Selv om novellene er korte, byr de på store drama og følelser, her tenker jeg for eksempel på Bestefars hjerte, som jeg likte spesielt godt.
Samlingen er variert i tema, personligheter og miljø, så man må på sett og vis nullstille seg før hver nye novelle man leser. Slik sett kan den passe fint for den som ønsker å lese en kort tekst per dag.

Jeg kjenner forfatteren godt. I svev er hennes første novellesamling. Jeg håper det kommer flere!

Megafon forlag 2024

Sannas hverdag er i ferd med å slite henne helt ut. Jobben krever sitt, og hjemme er det også mye styr og liten egentid med tvillingdøtre i barnehagealder, og ektemannen Peter som hun har begynt å lure på om hun egentlig elsker lenger.
På jobben er det en ny kollega - Leon - som vekker forbudte følelser i Sanna. Alt sammen blir for mye, og Sanna bestemmer seg for å reise på sydenferie alene. Kanskje vil ting bli mer oversiktlige når hun får koblet ut, får ting på avstand og vært for seg selv en stund?
I løpet av ferien blir hun kjent med ei eldre dame, Evelyn, som bærer på en sørgelig historie om tapt kjærlighet. Kanskje kan de lære noe av hverandre, de to?

Velskrevet, tankevekkende og engasjerende om vanskelige valg og prøvelser livet kan sette oss i.

Aschehoug 2024

Torill er moren til Rut. Torill har vært stor stjerne innen teater, trener fortsatt og holder seg slank, kroppen er nett og myk selv om hun har passert 70. Det er en stund siden hun har spilt noen rolle på teaterscenen, men kanskje tiden kan være inne for et lite comeback, som også gjør opp for den elendige sortien hun fikk i avskjedsforestillingen sin?
Rut er også utdannet skuespiller, men har ikke praktisert i særlig grad, siden hun ble gravid med en teaterinstruktør på slutten av utdannelsen. Hun valgte heller å prioritere omsorgen for sønnen og har arbeidet som barnehageassistent i alle år. Til tross for at mange mener hun hadde stort talent og en lys fremtid som skuespiller.
Nå er sønnen i ferd med å forlate redet, men jobben i barnehagen er fortsatt det Rut trives med å gjøre.
Rut selv ble ikke tatt spesielt godt hånd om som barn, siden Torill var alene om omsorgen og måtte stille i teateret kveld etter kveld.
Forholdet mellom mor og datter er i dag kjølig og de treffes bare sporadisk.
Metoo-oppgjøret romsterer i teatermiljøet, men både Rut og Torill nekter å relatere seg til det. Men kanskje kan det likevel ha noe for seg å tenke gjennom det levde livet og se på enkelthendelser på nytt - kan det gi ny forståelse og innsikt?

Dette var virkelig engasjerende lesning. Humoristisk, følsomt, tankevekkende, og med snert.

Tiden forlag 2024

En dag er hovedpersonen i parken med noen han kjenner. Så kommer Marianne forbi; en av dem hovedpersonen er sammen med, kjenner henne, og forteller - etter at hun har gått - at hun er speilvendt, det vil si at indre organer er plassert på motsatt side av det som er vanlig. Hjertet er for eksempel plassert på høyre side.
Dette finner hovedpersonen veldig fascinerende, for dette er en sjelden tilstand. På snedig vis klarer han å bli kjent med henne og han kommer henne etter hvert nær, i alle fall fysisk.

Dette er en underfundig roman; en som skiller seg fra mengden. Av samme forfatter har jeg lest Reservisten (2017) og Avskjedstaler gjennom tidene (2020). Felles for bøkene er en hovedperson man kan bli litt usikker på, både angående handlinger og motiver.

Cappelen Damm 2024

Saga drar med familien til Spania, der de har feriehus. For Saga var det viktig å ha med foreldrene sine, for hun tenker at dette er den siste jula mora kommer til å huske; hun begynner nemlig å bli dement.
Det viser seg at mora kanskje har enda mer framskreden demens enn Saga var klar over, så jula og ferieturen blir langt fra slik hun hadde forestilt seg. I tillegg oppdager hun noe om ektemannen Knut som overrasker henne og som får henne til å lure på om ekteskapet er liv laga.

Det er mye vondt og vanskelig i denne romanen, men formidlet med humor og snert. Språket flyter godt og handlingen engasjerer, så dette var en fin leseopplevelse.

Aschehoug 2024 

Vi møter igjen Vilma fra Tre menn til Vilma (2020) og Din Vilma (2022). Vilma og Robert har ikke vært sammen lenge, men de skal faktisk bli foreldre! Det er mye å fordøye på kort tid, og Vilma er usikker, veldig usikker på om hun kan bli en god mor, hun som vokste opp med grandtante som var engstelig, overbeskyttende og kald - det har nok ikke florert med godord og kjærtegn i den oppveksten, nei. Vilma leter etter gode rollemodeller, med vekslende hell. I tillegg er hun også urolig for om barnet kommer seg helskinnet gjennom svangerskapet, det er så mange syndromer og greier hun leser om.
Heldigvis har hun Robert. Klippen hennes, som utholder alt, er sterk og støttende uansett og elsker henne som hun er. Men kan det bli for mye av Vilmas særheter, selv for ham?

Handlingen er lagt ganske nært handlingen i første bok om Vilma, da hun fikk vite at hun hadde en far, dessverre død. Faren bodde i London, og nå er tiden inne for en tur over for å rydde i tingene hans. Her finner de blant annet brev fra en mystisk M, en kvinne tydeligvis. Hvem er hun? Og går det an å finne henne i store London?

I likhet med de andre to bøkene om Vilma er dette hyggelig, morsom og hjertevarmende lesning.

PS: Filmen Tre menn til Vilma går på kino nå! Den skal jeg se, og jeg gleder meg :-)

Bonnier norsk forlag 2024

Anne Marie Breien var fra Breien gård på Ringerike. Faren, Roal Breien, var aktiv motstandsmann under krigen. Da han ble fengslet i 1942 gjorde familien hva de kunne for å få ham fri. Anne Marie valgte å oppsøke sjefen for Oslokontoret av Gestapo, Siegfried Fehmer. Disse to må antakelig umiddelbart ha fått god kontakt. Fehmer sørget for at Anne Maries far slapp ut, og hun påvirket Fehmer i tiden framover til å frigi flere; antallet 80-90 er nevnt, blant dem Sigurd Evensmo. Hun medvirket også til at de norske fangene fikk bedre vilkår mens de satt fengslet.

Da krigen var over, ble det vanskelig for Anne Marie. Mange mente hun var "tyskertøs" og hadde løpt tyskernes ærend som informant for Fehmer. Som dobbeltagent risikerte man mye mens krigen pågikk, mens det etter krigen kunne være vanskelig på en annen måte; nemlig å bevise hvilken side man sto på. Tiltalen mot Breien ble frafalt, men ryktene og sladderen holdt fram.

I 1947 vitnet Anne Marie Breien i rettssaken mot Siegfried Fehmer. Selv om han hadde reddet mange fra dødsstraff og konsentrasjonsleir, var det også bevis på at han benyttet grov tortur under avhør og dermed bidrog til angiverier, skader og død. Fehmer ble dømt til døden og henrettet 16. mars 1948.

Anne Marie Breien flyttet til slutt til California; i Norge virket det ikke som hun noen gang ble anerkjent for motstandsarbeidet hun hadde gjort, men heller ble kalt tyskertøs og mistenkt for landssvik.

Denne boka ga meg innblikk i noe som var nytt for meg - jeg kjente ikke til historien om Anne Marie Breien eller Siegfried Fehmer, og leste med stor interesse. Det gode med slike bøker er at nysgjerrigheten vekkes; her får jeg lyst til å lese mer. Og jeg vil se dokumentaren Steinar Hybertsen har laget: Anne Marie Breien i hemmelig tjeneste som ligger på tv.nrk.no.

Jeg fant noen trykkfeil i boka - Hollia på side 16 skal vel være Holleia? Og Roal Breien skrev fornavnet sitt uten 'd' mens det i boka skrives innimellom med 'd'. Andersen/Andresen blandes også.
Det kan ses på som utidig pirk, samtidig er det viktig med detaljene for å gi leseren trygghet for at alt i boka er pålitelig og gjennomarbeidet.

Kagge forlag 2024

Gutten som er hovedperson i romanen og forteller selv, kjenner tidlig i oppveksten at han ikke vil være gutt; han er ei jente! Mange kommenterer også etter hvert at han er femi, de erter ham og kaller ham "Petra".
Med dette utgangspunktet ville oppveksten uansett ikke vært en dans på roser, men en ondskapsfull og arbeidssky far, ei mor som ikke klarer å fylle omsorgsrollen, to søstre som bare er sånn passe greie, og elendige boforhold i ei trekkfull rønne og i stor fattigdom topper det hele.
En dag leser han om Christine Jorgensen, født som gutt, den første som gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon og ble kvinne. Kan det være håp for Gutten også?

Forfatteren har selv gjennomgått noe av det samme som Gutten i romanen.

Det er en meget sterk historie og vond lesning dette, samtidig som språket er så gjennomarbeidet enkelt og flyter så godt at romanen teknisk sett er behagelig lettlest.

Cappelen Damm 2024

Ion Pauker er sønn av glassmesteren i landsbyen. Som barn framstår han som lat og egen, så hva det skal bli av ham er uvisst. Men 18 år gammel begynner han til foreldrenes lettelse å arbeide for faren, og man ser ham stadig gå gjennom landsbyen med vindusglass på ryggen, noe som gir ham kallenavnet Utsikten.
En samfunnsomveltning skjer under Ions oppvekst. Kapteinen og hans kone - kalt Mor - blir de mektige lederne som alle ser opp til og som bestemmer alt.
Ion drar til hovedstaden og ender opp i Omagiu i folkets palass. I Omagiu oppbevares alle ordenene som Kapteinen og Mor har mottatt, og Ion arbeider der som ordenskansellist. Han tar vare på, steller ordenene og sørger for at Kapteinen og Mor får de riktige ordener med på sine statsbesøk rundt om i verden. Livet som kansellist er greit nok, men det er urovekkende hendelser i og utenfor palasset. Også Ion Paukers handlinger er urovekkende - for kan det egentlig forsvares at man for regimets skyld gjør ting som å angi sin egen far?

Gjennom Ion Paukers fortelling får vi innsyn i hvordan det kan føles å være brikke i et stort spill. Hvordan man gjennom umenneskeliggjøring, forbud mot å tenke selv eller stille spørsmål kan komme skremmende galt av sted.

Det er noe drømmeaktig, smått ubegripelig med mennesker, miljø og handlinger - jeg er ikke sikker på om jeg forstår alt eller kan se for meg alt. Men romanen får meg til å tenke på både tidligere og nåværende diktaturer, fjernt og nært. En bevisstgjøring rundt hvilke feller man kan gå i som individ og samfunn, er nyttig og viktig. 

Gyldendal 2024 

Freya (34) er på sjekker'n. Du tenker da at hun er på jakt etter mannfolk. Og det er hun for så vidt. For hun kan sjekke mannfolk igjen nå, siden hun er i ferd med å komme over Alexander. MEN aller mest sjekker hun sånt som at døra er låst, at komfyren er skrudd av, at stearinlyset er slokt. Hun sjekker om og om igjen. Hun til og med filmer med mobilen at døra er låst og komfyren er skrudd av, men likevel må hun sjekke enda en runde. Og enda en runde. Det kan ta en evighet å komme seg ut av leiligheten, eller bli ferdig med stengerutinene på puben der hun jobber.

Vi blir godt kjent med Freya etter hvert som vi leser. Vi får innblikk i familiære forhold og kjæresteforholdet med Alexander. Og da skjønner vi kanskje hvorfor Freya er blitt engstelig av seg og har så stort behov for kontroll. Hun har venner og søsken hun kan støtte seg til, men hun skjønner selv at hun kan bli litt mye for dem av og til. Eller ganske ofte. De hjelper henne så godt de kan, men det er ikke alt de forstår.

Sitat side 117: «Tenk på det i hvert fall», sier Madeleine, og jeg får lyst til å skrike til henne at hun kan gi faen i å be meg tenke på noe, hun aner ikke hvor mye jeg tenker tenker tenker tenker tenker tenker tenker, men jeg vet at hun sier det for å være grei, så jeg sier «ok», og det er jo ikke løgn. Jeg kommer til å tenke på det.

Freya håper å finne kjæreste. Hun tenker at når en mann velger henne, så vil hun bli mer trygg og glad i seg selv. Så møter hun Carl gjennom jobben. Hun holder på å falle for ham, men det er visst ei Malin i livet hans... Sitat side 138, som også er et eksempel på humoren vi kan finne i romanen: Vi har skrevet litt frem og tilbake i noen dager, og jeg har ikke vært så forvirret siden sist noen prøvde å forklare meg konseptet utjevningsmandater. Han er så bra. Men Malin. Han er så morsom. Men Malin. Han er så... Men.

Romanen har mange gode betraktninger.
Sitat side 200: I julen blir det så tydelig hvem som har blitt voksne og hvem som ikke har blitt det. Hvem som serverer og hvem som blir servert.
Og side 6-7: Når jeg er i ferd med å utfolde meg for mye, så livet blir for trangt, kjenner jeg det med én gang. Jeg mister kontrollen. Da må jeg sjekke mer, forsikre meg om at jeg har oversikt, at jeg ikke glemmer noe eller gjør noe galt. Det blir utmattende. Så i alle år som voksen har jeg nedskalert. Prøvd å gjøre meg mindre, så jeg skal passe inn i livet, heller enn å gjøre livet mitt større så jeg skal få plass i det. Hvis man holder livet lite og ryddig, som en oversiktlig oppbevaringsboks der alt har sitt tiltenkte rom, mister man ikke kontrollen. Men nå som det er hersens håpet driver og romsterer inni her, kjenner jeg for å vokse. For å ta mer plass. For å utvide. Det er en grunn til at pandoras eske hadde håpet i seg sammen med alt det andre faenskapet.
Håpet kan være farlig.

Romanen er forfatterens første for voksne. Den er gjennomarbeidet, språket flyter godt, og med innhold og handling som virkelig engasjerte meg.

Flamme forlag 2024

Tretten år gammel oppdager Sol at foreldrene har delt bilder av henne på sosiale medier helt fra hun var et lite knøtt; dette har de aldri spurt henne om lov til og det opprører henne! Hun bestemmer seg for å slutte å snakke. Kanskje for å straffe foreldrene, eller kanskje for å ta tilbake kontrollen over livet sitt.
Hun begynner etter en stund å høre en stemme. Stemmen kommenterer ting som skjer og folk Sol møter, gjerne i slemme ordelag.
Sol bryter med bestevenninna og begynner å henge med nye venner. De og hun tester grenser, og Sol havner i flere situasjoner som potensielt kan være farlige, for eksempel da hun gjør som sin nye venn Naomi - lager en profil på et nettsted hvor eldre menn kan finne unge jenter å date.

Romanen engasjerte meg. Det er interessant å forsøke å forstå Sol; hvorfor agerer hun som hun gjør? Og hvordan skal det ende?
Noen partier i boka framstår som forvirrende, fordi Sols fantasier og hva som virkelig hender, veves sammen. Handlingene kan være voldsomme og så hinsides at man skjønner at det er fantasi, men de kan også virke nokså sannsynlige, så noen steder er jeg usikker på hva som er fantasi, og hva som er virkelighet. Romanen kan sikkert leses og forstås ulikt, så hva med å bruke den som lesesirkelbok?

Oversatt av Aleksander Melli
Gyldendal 2024

Becky Brandon (født Bloomwood) har oppdaget netthandelens velsignelser! Masse gode tilbud, man må bare rekke å fylle handlekurven før tilbudsfristen går ut. Og man bør absolutt bestille for stort nok beløp til at man får varene fraktfritt levert. Det kan vel hende det blir noen bomkjøp når man må skynde seg veldig, men for det aller meste blir det gode og fornuftige kjøp, synes Becky. Kanskje var det litt ufornuftig å kjøpe den nydelige kjolen som var et par nummer for liten? Pytt, hun kan bare kjøpe et treningsopplegg, slikt finner man også på nettet, slanke seg noen kilo, og bæm så passer jo kjolen!?
Det nærmer seg jul, og Becky får av praktiske grunner oppdraget å ordne julefeiring for hele familien, det som ellers har vært foreldrenes (moras) oppgave. Ohoi! Her får hun enda en god grunn til å handle masse!
Litt kinkig er det med halvsøster Jess, som er veganer og veldig opptatt av bærekraft. Hvor får man tak i vegansk kalkun, og hva i all verden skal man gi i gave til en som er imot shopping?

Det er en stund siden forrige bok om shopoholiker-Becky. (En shopoholiker til unnsetning, 2016). Jeg synes å huske at jeg tenkte om den at luften kanskje var i ferd med å gå ut av ballongen. Men årets bok synes jeg er handlingsmettet med mange kostelige og overraskende scener. Og Becky er slett ikke så overflatisk som man skulle tro. Hun har hjerte for de som sliter, og gjør virkelig gode gjerninger når det trengs.

Samlaget 2024

Me møter att Jacob Juul frå Til jord skal du bli (2022).
Han synes han lever eit godt liv. Kona er død, men han har Izzy (barnebarnet som eigentleg heiter Isabella Donnatina) boande hjå seg på prestegarden. Men kan han vera trygg for at Izzy skal få bli? Barnevernet verkar ikkje heilt overbevist om at Jacob er den rette til å ta seg av jenta, og dukkar stadig opp på garden for ein prat.
No skal det arrangerast bryllaup på garden, for Maria (den nye presten i bygda) skal gifta seg med Gjertrud, og Jacob har lova at dette skal arrangerast på prestegarden. Gjertrud er temmeleg gravid og sumaren er temmeleg varm. Jacob lurer nesten på om han har tatt på seg litt for mykje her, for han kjenner at helsa ikkje er heilt på topp.
Det er mykje anna som skjer og, for mor til Maria kjem og skal bu på garden, og ho er jo ein handfull for å seie det mildt. Og Izzys morfar held på med lyssky verksemd, der Jacob stadig blir iblanda.

Som i fyrste bok er det mykje handling og humor. Om du føretrekk realistisk krim er nok ikkje dette boka for deg, men om du likar humoristisk bygdekrim med fargerike karakterar, så kan du prøve desse bøkene om Jacob Juul.

Cappelen Damm 2024

«Den første dagen jeg fant ham død, var på en helt vanlig onsdag.»

Dette er den dramatiske starten på Marie Kinges roman. Hovedpersonen deler med leseren minner fra oppvekst og samvær med en far som vi forstår sliter med livet. Han er veterinær og må stadig forholde seg til liv og død for dyrene han behandler. Datteren får av og til delta i arbeidet, noen ganger blir utfordringen i overkant stor, som når hun får ansvar for å gi passe mye bedøvelse til en hund han skal operere. Hunden må få nok til at smerten lindres og den ligger i ro, men ikke FOR mye, for da dør den.

Faren har behandlingsrom hjemme i kjelleren. Så når "han går i kjelleren" er det både bokstavelig og billedlig talt. Han medisinerer seg selv for å lindre den mentale smerten, og det er da datteren kan komme over ham og finne ham "død".

Korte kapitler og språk som flyter godt gjør at boka - tross tunge tema - oppleves som lettlest og engasjerende.

Aschehoug 2024

Trond er hovudpersonen og fortel sjølv i denne romanen. Han er fødd på 1970-talet i Namsos. Faren var kommunist og arbeidde på saga, medan mora kom frå ein heim med strengt kristne foreldre, og jobba som hjelpepleiar. 
Trond valde å studere, fekk seg etter kvart kone og ungar og bygde seg eit greit middelklasseliv i byen, det vil seie Trondheim. Men no er han skilt og har mista jobben, døtrene ser han sjeldan og det er vanskeleg å forstå seg på dei og livet dei fører. Kva var det eigentleg som skjedde? Korleis gjekk det til at han mista grepet om seg sjølv og det livet han hadde?

Gjennom romanen får forfattaren vist kor mykje samfunnet har endra seg sidan 1970, og kor krevande dette kan vera for menneska som må henge med på endringane, endringar som kanskje kjem stadig fortare og er stadig større.
Trond fortel ikkje kronologisk, men rører saman ingrediensane ved å veskle mellom hendingar i notid, med hendingar i barndom, ungdom og tidleg vaksenliv.

Her kjem det fleire bøker, og det blir interessant å lesa vidare om Trond, folk rundt han og samfunnet han (og vi) har levd og lever i.

Samlaget 2024

Agnes fyller 16 år ganske tidleg i denne ungdomsboka. Endeleg er det lov å ha sex, og det er ho meir enn klar for! På skulen er det eit skur bak sløydsalen der ein går viss ein vil kline med nokon. Agnes avtaler å møte Matteo der, og dette blir eit skikkeleg heitt og lovande møte!
Men neste gong dei møtes i skuret er Agnes kanskje litt for ivrig, og det blir rart og vanskeleg mellom dei etterpå.

Om sex, kåtskap, forelsking og kor vanskeleg det er å vera seg sjølv, og kor sårbar ein stiller seg når ein viser kor forelska og kåt ein er. Kanskje spesielt om ein er jente.

Kagge forlag 2024 

Are skal ein gong for alle finne ut om by eller land er best. Han skal bu ei periode i Noregs minste kommune - Utsira, og så ei periode i ein av Europas største byar, nemleg London. Slik skal by og land samanliknast. Metoden som nyttast er eit såkalla TOMFF-skjema, der det blir gitt poeng med omsyn til Tryggleik, Opplevingar, Meining, Folk og Fridom.
Han har med seg sambuaren sin, i boka kalla Kontaktsøkaren. Opplevelsane deira er humoristisk dokumentert i denne boka.

Eg trur mange kan kjenne seg att i temaet. Mange har budd både i by og på landet, eller i noko midt imellom, og mange har antakeleg dragning til den eine eller andre staden. Det er vel ein grunn til at så mange nordmenn har hytte?

Det er ikkje så ofte eg ler høgt når eg les bøker, men Kalvø får meg til å le godt fleire gonger.

Samlaget 2024

Brødrene Per, Martin, Reidar, Kåre og Einar Eikemo mista far sin då eldstemannen Per var 14 år. Dei budde i Berjaflotvegen 9, eit stort treetasjers hus som faren bygde. Per er far til Marit, og no som Marit fortel historia om brødrene Eikemo, er Per 86 år gamal og bur att åleine i det store huset, som før var fylt av folk og liv. Tida er ei heilt anna no enn då gutane voks opp. Og alderen krev sitt. «Det søkk i verdi, dette livet,» seier Per.

Per overtok ansvaret for familien då faren døydde, kanskje ikkje så rart då at han så å seie alltid verkar bekymra og alvorstyngd. Som det står side 16: «Det er ikkje godt humør som er motoren til far min. Eg har lang trening i å sjå om han har ein dårleg eller mindre dårleg dag. Som regel psykar han seg ned i dagevis før noko skal skje, som til dømes eit selskap. Når dagen kjem, er han heilt nedkøyrd og utsliten, og frå dette nullpunktet kan det berre gå éin veg.»

Nokre vil kanskje hevde at portrettet av brødreflokken kunne ha vore ei bok internt for familien og familiesoga, men det kulturhistoriske og menneskeleg attkjennelege gjer dette til interessant og engasjerande lesnad for mange fleire.

Oktober forlag 2024

Jon Magne Moi (født 1956) sit på kafeen i bygda medan han skriv denne boka. Han er pensjonert lærar, ivrig, engasjert og arbeidsom medlem i historielaget i bygda - eller "her hos oss", som er uttrykket han stadig brukar. Han er lukkeleg gift med Aase Astri (født 1959), men no har ho reist på venninnetur til utlandet. Han saknar henne!
Han fortel for oss - innbilte publikum - om ei dramatisk hending han og kona var ute for då dei var på skitur nyleg. Dei var oppe ved Lordeslottet, og rett framfor trappa der låg ei ung jente i snøen. Ellen Sofie Bestandig, ei usedvanleg talentfull jente med - vil ein tru - ei lysande framtid. Paret var overtydd om at jenta var død, men det viste seg at det likevel er att litt liv i ho. Ho havna på sjukehus der ho ligg og svevar mellom liv og død i lange tider.
Jon Magne fortel om Lorden og Lordeslottet - det er spanande lokalhistorisk stoff frå bygda dei bur i. Det finst berre få og nokså tynne kjelder om dette. Han har og eit minne frå eigen barndom, Jon Magne, der han hadde eit syn. Han såg Lorden, med svart kappe og svarte peparkorn-auge.
I boka fortel han og om folk i bygda, fleire av dei har han eigentlig lite til overs for, sjølv om han tydeleg vil vera ein som forstår og tilgjev det meste; han er tross alt tidlegare lærar.
Jon Magne har tenkt mykje sidan han og kona fann Ellen Sofie. Han har ein ide om kven som står bak mordforsøket, og korleis han kan gå fram for å avsløre den eller dei som står bak.

Forteljarstemma endrar seg i løpet av romanen på ein finurleg måte. Fyrst er det fin kontroll, det flyt godt og det er smått humoristisk, om denne humoren no er tilsikta frå Jon Magne si side, eller ei. Det har ein munnleg preg, er fullt av energi og entusiasme. Så går det etter kvart litt over styr, og me skjønar at kanskje er Jon Magne ein litt upåliteleg forteljar, utan at han nødvendigvis meiner eller vil dette sjølv. 

Tiden 2024

Kvinna som forteller i denne romanen har mistet mora si for ikke så lenge siden. Hun går gjennom sakene etter mora, klargjør leiligheten for salg. Mens hun rydder og vurderer hva hun selv ønsker å eie, og hva som skal kastes, selges eller gis bort, kommer det også minner til henne.
Vi som leser forstår at kvinna har hatt et noe vanskelig forhold til mora, for eksempel når minnet om hvordan hun sto i snøen og ventet og ventet på at mora skulle komme seg fra jobb og hente henne, trekkes fram. Det kommer også fram at mora, som arbeidet som behandler, lot pasienter komme i nær kontakt med dattera, noe som framstår som uetisk og kynisk, og ikke noe en omsorgsfull mor ville utsatt barnet sitt for.
Selv om mange av minnene er vonde, så ønsker kvinna forsoning. Hun ønsker å forstå hvorfor mora og faren var som de var, hvordan ting ble som de ble. Det går også fram av historien at kvinna, i moras siste levetid, fant tilbake til noe av nærheten hun kan ha savnet i lang tid.

Samlaget 2024

Johanne går andre året på vidaregåande. Ho er flink på skulen, jobbar hardt for gode karakterar, for det treng ho om ho skal kome inn på psykologi-studiet, slik ho ynskjer. Ein dag får ho tilfeldig høyre far og bestefar prate om henne då dei trur ho ikkje er i nærleiken, og ho skjønar plutseleg at det er noko dei forventar av henne. Nemleg at ho skal ta over garden! Dette har ho ikkje lyst til, og vanskelege tankar og kjensler byrjar å slite i henne.
Då det byr seg eit høve til å dra på fest med den tidlegare klasseveninna Linn, som er kjent for å vera nokså vill og uansvarleg av seg, er ho ikkje sein om å slenge seg med. Ho veit korleis far ser på festing og drikking, så her anar ho ein sjanse til å gjera eit aldri så lite opprør.
Festen blir artig, men ikkje berre. Kven er ho, sett i augene av ulike folk, betyr det noko kva folk tenkjer om henne? Kven er ho eigentleg, kven vil ho bli/få til å vere? Korleis skal ho kunne gjere det ho har mest lyst til, utan å såre foreldra og bryte med garden sin lange tradisjon?

Velskriven og engasjerande ungdomsroman. Sjølv om hovudpersonen er jente, kan sikkert og gutar relatere seg til problemstillingane.

Pitch forlag 2024

Vi møter igjen Lillemor fra Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr (2023). Hun fortsetter å føre dagbok om smått og stort fra livet hun, vennene og familien lever. Denne boka starter da Lillemor fyller 73 år, og dagboka har hun kjøpt som fødselsdagspresang til seg selv. Hun sitter alene hjemme og skriver, for ektemannen Carl har hatt et uhell med et piano og må få litt pleie og rekonvalesens før han kommer hjem igjen.
Jo, livet går sin aktive og hyggelige gang, men det er noen skjær i sjøen. Sønnen Christian skylder masse penger, og Carl og Lillemor har kausjonert for ham. Det er nervepirrende å få rapporter fra Christians kone Bente, om hvorvidt de klarer nedbetalingsplanen eller ei - mange måneder har det holdt hardt.
Lillemors mor bor fortsatt i nabohuset. Hun har begynt å benytte seg av stadig flere tjenester fra Seniorservice, og pengene formelig flyr ut av morens konto. Da Seniorservice også tilbyr lån som moren gladelig tar mot, begynner Lillemor for alvor å bekymre seg også for hennes økonomiske situasjon.

Lettlest feelgood, iblandet realistiske problem som eldre mennesker kan ha å slite med. Bekymringer for helse, økonomi, og for om de yngre i familien vil klare seg.

Gyldendal 2024

Det er Linda som forteller i romanen, og åpningen er slik: «En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg.»
Gjennom nesten 400 sider blir du godt kjent med Linda, stemmen og uttrykksmåten hennes, samt bygda hun bor i, folka hun jobber sammen med, folka hun er venn, familie eller nabo med. Stilen er muntlig, ordrik, utbrodert. Det er lange setninger med mange ledd, digresjoner og detaljer. Og hva handler det om? Linda er blitt sveket av ektemannen. Hans narrativ er at han sluttet å føle kjærlighet for Linda og derfor vil gjøre det slutt, mens sannheten er vel heller at han falt for og la seg etter Veronika Hagen, og da var Linda i veien og måtte tuppes ut.

Boka er absolutt verdt å lese, selv om det tar tid å komme gjennom den. For dette er mektig og tettpakket, og du har ikke lyst til å gå glipp av noe.

Cappelen Damm 2024

Janis flytter hjem igjen til mor. Mor bor i den samme leiligheten hun, faren og Janis bodde i da Janis vokste opp. Faren er død for en stund siden. Både mor og Janis savner faren, tryllekunstneren David.
Janis har bodd med samboeren Trygve i et hus på Løren. Da hun kommer til mor denne gangen, er Trygve ute av historien, hun selv har nylig kommet ut fra en institusjon hvor hun har bodd en tid.

Måten historien er fortalt gir et eget driv, en egen spenning; jeg vil ikke røpe mer om hvor Janis har vært, og hva som har skjedd før hun havnet i situasjonen som gjorde det nødvendig å bo hjemme hos mor. Du må lese selv.

Av samme forfatter har jeg lest  Dama til Rune (2022), den likte jeg også godt.

Bonnier norsk forlag 2024

For noen år tilbake ble forfatteren rammet av hjerneslag. Her forteller hun hvordan dette artet seg for henne, like etter og noe tid etter slaget. Hun forteller også om da hun var på rehabilitering noen uker før hun kunne flytte hjem til leiligheten sin. Iblandet er minner fra ulike tidspunkt i livet hennes.

Forfatteren har et litterært grep i boka - hun skifter stadig mellom "jeg" og "hun". Når hun forteller om tiden nært hjerneslaget bruker hun "hun". Da hadde hun få minner og lite språk, så det kan virke passende at forfatteren i nåtid tar over og forteller - kanskje dikter også - "for henne". For så å skrive "jeg" der hun er tilbake til sitt vante jeg med språk og minner, og kan forfatte igjen.
Men med tanke på leseren gjør dette grepet at det blir mer strevsomt å holde tritt; noen steder byttes det veldig tett mellom "hun" og "jeg". Vi forstår jo opplegget og klarer å holde følge, men det ødelegger for den gode flyten jeg synes er Ragdes varemerke.
Et eksempel på denne tette vekslingen mellom hun/jeg side 301: «Hun luktet tang og løftet haka, trakk lufta dypt ned. Hun elsket den gode lukta av tang enda hun hadde vannskrekk, det er egentlig pussig at jeg elsket havet så høyt når jeg er livredd for å havne i det.»

Ragde forteller raust og lett humoristisk om løst og fast. Boka kan være interessant for alle som lurer på hvordan et hjerneslag kan arte seg. Den gir også håp for at man kan bli frisk etter et slikt slag.
Hun kommer også inn på hvordan hun har det i forfatterrollen; det er også interessant. Alle som er fan av Ragde vil la seg interessere, siden boka handler om henne.
Ragde har - som hun også kommer inn på i boka - gitt ut veldig mange bøker etter hvert. Kvaliteten fra bok til bok varierer naturlig nok, og årets bok er etter min mening ikke blant det beste hun har skrevet.

Oktober forlag 2024

Mona (65) får besøk av sønnen Thomas og svigerdatteren Alma. De har viktig informasjon å dele - de skal nemlig bli foreldre, og Mona skal bli farmor! Kanskje fordi Mona ikke er så begeistret for svigerdatteren, og stikk i strid med hva hun føler forventes av en blivende bestemor, blir hun ikke så veldig glad for beskjeden, men tar seg i det og spiller begeistret.
Da det unge paret har gått, måler Alma blodtrykket, og det er alarmerende høyt.

Så blir leiligheten til det unge, gravide paret vannskadet, og de ber pent om å få bo hos Mona til den er renovert. Hvor lang tid det kan ta, er usikkert. Monas leilighet er ikke særlig stor, men hun synes ikke hun kan si nei. De unge får overta soverommet hennes, selv legger hun seg på gjesterommet. Selv om hun forsøker å være så positiv hun kan, blir det vel mye som gnager.
Alma står bak instaprofilen Allmama og poster innlegg om svangerskapet og annet som Mona finner tåpelig. Men da Alma begynner å poste innlegg som kritiserer svigermor, da blir det i overkant mye å bite i seg. Mona får ideen om å opprette en anonym instaprofil - EvilGrandma65 - og her kan hun endelig kan få utløp for alt hun brenner inne med!

Gretten, gammel gubbe er et begrep vi kjenner fra før - her blir vi kjent med ei gretten, gammel dame.
Sitat side 46: «Men hun kjenner seg heller ikke igjen i det at livet blir så fredfullt med alderen. Mona har aldri følt seg spesielt fredfull. Småting kan gjøre henne rasende. Ungdom som kommer susende bakfra på elektrisk sparkesykkel og nesten sneier borti henne. Folk som har høylytte telefonsamtaler i morgenrushet på T-banen. Tesla-førere som ikke stanser foran fotgjengerovergangen. Småbarnsforeldre som lar treåringen styre den lille minihandlevognen i en overfylt butikk. Hensynsløshet og egoisme. Hun skulle gjerne gått rundt med en stokk eller paraply og hyttet mot dem, dyttet dem over ende, laget riper i billakken om nødvendig. Hun ser ikke noen grunn til å jatte med folk som tråkker på andre.»

Humoristisk, underholdende og til å kjenne seg igjen i, ført i godt og lett språk. Om familieforhold, vennskap, dating som aldrende kvinne, og om å ha voksne barn som tror de bor på hotell hver gang de er på besøk.

Ford forlag 2023

Den kvinnelige hovedpersonen er 65 år og bor på Nesodden. Hun har vært enke i noen år og kjenner seg ensom.
Kanskje det kan være en mann for henne der ute? Hun bestemmer seg for å prøve nettdating, og lager en profil på nettstedet Match. Det viser seg å være flere menn som er interessert i å møte henne, og leserne er så heldige å få være med som flue på veggen når datingen bærer i vei.

Anne-Kristin Strøm har skrevet teksten og Daniel Østvold har illustrert.

Lettlest og engasjerende tegneserie for voksne - kanskje mest for godt voksne damer?

Oversatt av Oliver Møystad
Etterord av Peter Graf

Press forlag 2023

I Berlin, november 1943, får jøden Otto Silbermann uventet besøk av stormtropper som er ute på oppdrag. De arresterer jøder. Silbermann lykkes i å stikke av, og han får også sikret seg deler av formuen sin i kontanter. Resten blir han svindlet for, men det er det ingenting å gjøre med. Med pengene og et utseende som ikke er utpreget jødisk, håper han å komme seg i sikkerhet. Slik starter en omflakkende tilværelse; han tar toget hit, så dit, han forsøker også å komme over grensen til Belgia. Hvor og hvordan skal dette ende?

Siden vi godt vet hvor farlig det var å være jøde på denne tiden, blir dette nervepirrende lesning.

Forfatteren var 23 år gammel da han skrev Den reisende etter krystallnatten i 1938. Forfatteren døde i 1942 og manuskriptet forsvant. Men manuskriptet dukket heldigvis opp igjen, og ble omsider utgitt.

Cappelen Damm 2024

Anna blir funnet drept i sitt eget hjem på Nesodden. Hun var opprinnelig fra Iran, men flyktet derfra for flere tiår siden. Det er få tekniske spor å finne, siden gjerningspersonen har vasket og nærmest sterilisert både boligen og den døde kroppen. 
Asbjørn Skar i Kripos må nok heller satse på at den taktiske etterforskningen kan belyse hva som har skjedd. Annas bror var en hun ville komme seg unna da hun flyktet fra Iran, og siden hun greide å få med seg hemmeligstemplede dokumenter ut av landet, må Skar undersøke om noe av det som skjedde den gangen for lenge siden gir svaret på hvem som drepte Anna. PSTs etterforsker Liv Lindemann bistår i saken etter beste evne.

Dette var en sjeldent god spenningsroman, synes jeg. Spenningen holdes oppe hele veien, og språket flyter godt, persongalleriet er relativt stort, men godt håndtert og ingen eller ingenting føles overflødig. Jeg håper virkelig det kommer flere spenningsromaner av samme kaliber fra Eva J. Stensrud.

Oversatt av Hilde Lyng
Gyldendal 2023

Unni flykter fra Norge til Sverige på slutten av 1800-tallet. Med seg har hun den lille sønnen Roar og kjæresten Armod. Det er med nød og neppe de overlever reisa, men til slutt finner de et sted å bo. Huset de slår seg til i eies av en skogbonde som Armod forplikter seg å arbeide for. Det er trange tider, og når avlingen slår feil truer sulten.

70 år senere møter vi Roar igjen, fortalt gjennom svigerdatteren Kåra. Roar er nettopp død og sorgen er stor hos både Kåra og svigermor, men kanskje størst for Kåra. Hvorfor det?

Historien veksler mellom disse to tidene, og etter hvert blir alle familiens hemmeligheter avslørt.

Oversatt av Kari Engen
Bonnier norsk forlag 2024

Ulrica kommer som feriegjest til et leid hus på den idylliske øya Ven. Men hun er ikke bare kommet for å feriere og nyte skjærgårdssommeren, hun er der også for å snuse i gamle familiehemmeligheter.
I nabohuset bor Bea. For ett år siden ble hun forlatt av ektemannen og nå strever hun med å finne mening med livet.
Vi blir godt kjent med disse to i løpet av boka, men også med flere av de andre beboerne på øya.
Hyggelig feelgood med alvorlige undertoner - både til hygge og refleksjon, altså.

Oversatt av Birgit Owe Svihus
Gursli Berg forlag 2024

I Auschwitz, like før jul 1943, blir en nazidoktor funnet død under mystiske omstendigheter; liket funnet av en jødisk gutt. Gutten er blant Josef Mengeles forskningsobjekter, en tvilling som har øyne med to ulike farger. Etterforsker Hugo Fischer ankommer leiren for å undersøke saken. Døde legen av kvelning etter å ha satt en eplebit i halsen, eller ble han drept?
Til å etterforske mordgåten får Fischer god hjelp av den jødiske gutten som viser seg å ha mange talenter. Fischer får også innsyn i hva som foregår i leiren, noe som naturlig nok vil prege ham for alltid senere.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om å komponere en kriminalroman med handling lagt til et historisk og så forferdelig grusomt miljø. Det nevnes for så vidt også i romanen - hvem bryr seg om ett litt mistenkelig dødsfall et sted der det myrdes for fote hver eneste dag? Men det var selvfølgelig forskjell på menneskeverdet til de ulike som bodde i leiren - en tysk offiser hadde høy status og man kunne ikke bare se gjennom fingrene med om det kunne være en forbrytelse som lå bak dødsfallet hans.

Boka er spennende, men det kan være at mange vil velge den vekk på grunn av miljøet handlingen er lagt til.

Oversatt av Ragnhild Eikli
Ashcehoug 2024

Som 16-åring (i 1944) havnet ungarske Edith Eger sammen med familien sin i Auschwitz. Hun og søsteren overlevde så vidt. I boka forteller hun om tiden i dødsleiren, blant annet danset hun foran Josef Mengele. Men ikke minst forteller hun om tiden etter overlevelsen. I mange år fortrengte hun opplevelsene, følelsene og tankene. Følelsen av skyld og skam fordi nettopp hun overlevde knuget henne; hvorfor skulle hun fortjene det mer enn alle de som gikk i døden?
Da hun greide å gå inn i det fortrengte og bearbeide det, ble livet bedre. Som voksen utdannet hun seg til psykolog med posttraumatisk stress som spesialområde. Siden har hun hjulpet mange. Denne boka bærer også preg av et ønske om å hjelpe andre, skape forståelse og mot til å ta tak i det man helst bare vil fortrenge.

På omslaget av boka står det Selv i helvete kan håpet spire. Forfatteren viser at selv når alt virker håpløst, kan man ha og ta noen valg. Et menneske som kan gjøre valg, har fortsatt litt frihet igjen.

Solum Bokvennen forlag 2024

Det har gått 20 år siden Arnold Busk hadde et forhold til den kjente forfatteren Vilde Willumsen, og nå kommer romanen der han forteller om det de opplevde og erfarte i løpet av tiden sammen. Det var Vilde som tok initiativ til at de ble et par; hun følte tydeligvis sterkt og var overbevist om at det var den store kjærligheten de skulle entre om de ble sammen. Etter en tid lot han seg rive med, og de innledet et intenst og turbulent kjærlighetsforhold.
Ett av kapitlene i boka heter Drama med Vilde, som spiller på Vigdis Hjorths gjennombruddsroman fra 1987 Drama med Hilde. Handlingen i Linnebergs roman er egentlig godt oppsummert gjennom denne kapitteltittelen.
 
Romanen har blitt presentert som Arild Linnebergs motsvar til Vigdis Hjorths roman Om bare fra 2001. Siden dette er kjent, blir man gitt en ramme for lesingen av romanen. I så måte blir den mer interessant enn om man leser den autonomt; man får et blikk på og en vurdering av en kjent person, en person man kanskje er nysgjerrig på, fordi hun er myteomspunnet og omdiskutert.
At Linneberg har valgt å kalle den kvinnelige hovedpersonen Vilde Willumsen, ikke Ida Heier, slik hun heter i Hjorths roman fra 2001, kan bety at han vil løsrive seg denne personligheten og tegne et nytt og annerledes portrett av Arnold Busks kjæreste?

Om tittelen Bare om Arnold Busk tenker jeg det kan virke som hovedpoenget har vært å spille på Vigdis Hjorths tittel. Eller er det ment ironisk? For dette handler slett ikke bare om Arnold. Arnolds oppmerksomhet er rettet mot Vilde Willumsen, og mye av handlingen i romanen dreier seg om henne, hennes handlinger, tanker og oppførsel. Hun virker selvsikker og uforutsigbar; det kan være det Arnold i utgangspunktet er tiltrukket av. Det er stor sett liv og fart der Vilde er, det oppleves hovedsakelig positivt, men til tider blir hun og oppførselen hennes frastøtende, irriterende og skremmende. Selvsikker bikker mot selvsentrert, og hvor greit er det i lengden at alt skal dreie seg om henne og hennes behov? De drikker mye, enten de er hjemme eller på reise, av og til utløses Vildes sjalusi og de krangler så høylytt at de blir kastet ut av hotellet de bor på. Det framkommer også at historier hun bringer til torgs som virkelige hendelser, forteller med stor innlevelse og til publikums fjetrede lytting, er ren løgn. 

Jeg er ikke sikker på om denne boka kommer til å bli en så stor snakkis som noen kan ha tenkt. Vigdis Hjorth har mange trofaste tilhengere som kanskje dropper å lese denne romanen på grunn av forventninger om at Hjorth og litteraturen hennes blir utsatt for skittkasting. Men Linneberg er ikke bitter eller slem, selv om han er temmelig utleverende om mye som er negativt og for så vidt setter Hjorth i et uheldig lys.

Utenfor allfarvei forlag, 2023

Til diktsamling å være er denne boka ganske tykk. Så er den også gjennomillustrert med forfatterens detaljrike strektegninger. Tegningene er i svart-hvitt, men i mange av dem dukker det opp ett eller noen få små røde hjerter. 

Diktene er korte, uten rim, uten innfløkte rytmer. 
Om man ikke vil lese boka fra begynnelse til slutt, kan man fint slå opp vilkårlig, studere tegningene, filosofere over hva diktene kan meningsbære for den som skrev og for deg som leser.

Forfatteren tok kontakt med meg i håp om at jeg ville lese boka og omtale den på bloggen min. Jeg likte boka og anbefaler den gjerne. Den egner seg fint som gave til en du er nær, vil være et vakkert tilskudd til bokhylla, eller passe et sted der du lett kan gripe til den og ta en kikk når det faller seg. Kanskje på nattbordet?

Oversatt av Heidi Bloin Johannessen
Cappelen Damm 2024

Sarah jobber på sykehjem. Der skjer det rett som det er at beboere avgår ved døden. Ofte etterlater de seg da ting som er halvferdige, og Sarah har fått det for seg at slike ting skal hun avslutte. Slikt som et halvferdig strikketøy eller broderi, en halvlest bok, eller et halvferdig puslespill. Bøkene tar hun med seg til kirkegården, der hun leser høyt ved graven til den avdøde. Når tingene er avsluttet får hun en god følelse.
Sarah bor alene, men ukentlig besøker hun faren sin, en alkoholdement eks-rockestjerne. Så er det blomsterhandleren Mehmet, som alltid lyser opp når han ser henne. Og en dag blir hun kjent med noen naboer, en alenemor med to barn, der den ene er dødssyk av kreft. Problemet er at hun aldri har vært noe god på begynnelser, så det eventuelt å starte noe med menneskene som dukker opp på hennes vei, er vanskelig.

Romanen fortelles ikke kronologisk, her veksler det mellom episoder tilbake i tiden, til da Sarah var barn, ungdom og ung voksen, med episoder fra nåtiden. Gjennom innblikkene i Sarahs opplevelser forstår vi etter hvert mer av hvorfor hun er som hun er, og det er til dels meget vonde ting hun har gjennomlevd.
Uten å gå i detalj, så var det noe av det hun opplevde i ungdommen som ikke føltes helt sannsynlig for meg i måten det ble framstilt, i tillegg til at det var litt vel hemmelighetsfullt tilslørt, så akkurat der syntes jeg historien mistet noe troverdighet. Men alt i alt er dette en ganske rørende skjebneroman, om hvordan livet og opplevelser former og setter merker, kan gjøre det vanskelig å ta imot vennskap og kjærlighet. 

Oktober forlag 2024

Susannas oppvekst er ikke enkel. Faren, som Susanna ser veldig opp til, kan være oppfarende; mora og Susanna - som er eldst av tre søstre - håndterer ham ved å passe på hva de sier og gjør. Men noen ganger går det galt likevel. Susanna blir vitne til scener der faren dunker hodet i veggen som en form for selvskading, eller er voldsom mot mora. Til sist ender det med forferdelse. Susanna våkner av at huset brenner, mora er på nattevakt. Susanna kommer seg ut, men faren og de to småsøstrene til Susanna omkommer i brannen. Etter dette er ikke mora i stand til å ta seg av Susanna, så hun blir sendt til farmor for å bo der. Det er ment som en foreløpig løsning, men blir permanent.

Vi får være med Susanna, som forteller selv, i noen perioder gjennom barndom og oppvekst. Hun strever både i relasjoner med andre og med seg selv; kanskje ikke så rart etter det hun har vært gjennom.

Dette er velskrevet og engasjerende. Boka kan også passe til moden ungdom og unge voksne som orker en litt mørk historie, siden fortellingen starter mens Susanna er barn, og ender når hun er 18 år.

Bonnier norsk forlag 2024 

Gonhild bur på aldersheimen og det nærmar seg 100-årsdagen hennar. Dei tilsette styrer fælt, vil vite kva kake ho ynskjer seg, det kjem ein journalist frå lokalavisa i god tid før dagen for å lage eit portrett, og både ordførar og korps er venta skal stille, får ho høyre. Sjølv er ho heilt uinteressert i dette dei planlegg, helst vil ho døy før bursdagen, så ho slepp dette vaset. Ho er uvenleg og krass mot journalisten, og praten mellom dei går ikkje akkurat lett. Nei, humøret til Gonhild er ikkje på topp, og ting tyder på at ho kanskje aldri har vore ei solstråle for folk rundt seg. Det er vel ikkje så rart då, at dottera Helga ikkje har planer om å dukke opp på 100-årsdagen til mora.

Det er Gonhild sjølv som fortel. Tilbakeblikk til det levde livet gjev oss bakgrunnen for kvifor ho har det som ho har det. Å bli gamal og slite med helsa verkar uansett ikkje forlokkande, og kanskje er det ekstra tungt når ein ser attende på livet ein har levd og ikkje er særleg nøgd med slik det vart.

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Aschehoug 2024

Vi møter igjen Agneta fra Je m'appelle Agneta (2023). I forrige bok reiste hun til Frankrike for å passe en liten gutt. Trodde hun. Men Einar viste seg å være en eldre mann som led av Alzheimer. Det hun reiste fra i Sverige var blitt en traurig tralt og ikke stort å savne, mens hun i Frankrike møtte mange hyggelige mennesker og blomstret opp.
Nå er det bestemt at hun og Magnus skal skilles, og hun bor fortsatt med Einar og steller for ham. Men så skjer det fatale at det blir installert strømmåler i Einars hus - som egentlig er et gammelt kloster. Einar har stått på for å greie å unngå at "myndighetene" har sluppet til med strømmåleren sin, men nå var Agneta så uheldig å slippe dem inn. Da kommer Einar til å bli blakk på null tid, for strøm er dyrt og klosteret har et høyt strømforbruk. Agneta fortviler først, men klekker så ut en plan i samarbeid med vennene sine for å berge økonomien. Etter en del om og men er de i gang, og kanskje lar dette seg ordne likevel?

Det ble en tung start for meg på denne romanen; jeg syntes Agneta var blitt sentimental, full av digresjoner i fortellingen sin, og slett ikke slik jeg husket henne fra forrige bok. Jeg holdt på å gi opp, men etter hvert løsnet det, og jeg leste videre med interesse. Her er humor, livsfilosofi og livsvisdom knadd inn i en underholdende historie om fargerike, godt voksne mennesker.