Bokstabelig talt

Tiden 2022

Storm Sandberg var i yngre dager en svært god tennisspiller, men karrieren endte brått etter møtet med Boris Becker i US Open. Han kollapset, ble liggende på ryggen med armene ut som om han var korsfestet, og Becker spurte ham: "Are you okey, Mr Sandberg?" Dette youtube-klippet er det blant alle klipp av ham som er mest sett og blir husket. Så urettferdig er verden. Men Storm har greid seg bra senere i livet, som forretningsmann. Eller bra og bra. Idet vi går inn i historien, må han stille i skifteretten der han blir idømt to års konkurskarantene. Herfra begynner det virkelig å gå nedover med Storm. Kona Margot er lei av løgnene og fiaskoene hans og vil ha skilsmisse. Og økonomien hans er mildt sagt blitt et problem.
Her bestemmer han seg for å satse stort på et skikkelig stunt - han skal sette opp den greske tragedien Medea som musikal. Han klarer å få stjerner med på laget, så dette må bli suksess! Eller?

Dette er underholdende feelgood. Fortellingen har snert og humor, men også alvorlige undertoner. Om mannsrollen, vennskap, familie, og hvilke verdier som gjør livet verdt å leve.

Av samme forfatter har jeg lest Lavsterskeltilbud (2019)

Gyldendal 2022

Anja og den nye kjæresten Pål drar til feriestedet i Sverige som hun eier sammen med eksen Ivar. Denne helgen skal det være dugnad, og nesten hele storfamilien samles. Ivar er allerede på plass i feriehuset med seg sin nye kjæreste, Solveig, og de to felles barna han og Anja har - Lotte og Falk. I tillegg dukker Ylva opp, hun er Anjas første barn, som hun fikk med en annen enn Ivar, og Ylva har med seg kjæresten Adrian. Solveig og Ivar har også med seg hunden Astor.
Mens huset vaskes, linoljemalingen blandes og påføres den koselige røde stugan, baler Anja med betraktninger, følelser, tanker og minner fra da barna var små, fra da hun og Ivar ble og var sammen, hvor irriterende hun av og til fant ham og hans lite deltakende omsorg for barna, hvor sliten hun ble og kan bli av å være mor, men også hvor avhengig hun er av å ha dem om seg, for å vite at de har det bra, for å trygge seg selv på at de greier seg. Og så er det denne romanen hun gjerne ville skrive. Hele tiden har andre ting kommet i veien, ikke minst Ivars behov for skrivero - for han er jo ekte forfatter og har en rekke utgivelser bak seg, der Anja bare har gitt ut ei eneste bok, og det begynner å bli alvorlig mange år siden.

Det er Anja selv som forteller - eller som opplever denne helgen, har alle tankene og følelsene, og som gjør alle betraktningene. Som vanlig hos Marstein er det detaljerte beskrivelser, som for å holde øyeblikkene fast, som for at vi skal være der og oppleve sammen med persongalleriet i romanen. Blikket styres gjerne mot detaljene, såpeboblene i oppvaskvannet, matrestene på tallerkenene, rotet i rommene. Noen ganger kan det bli litt mye, spesielt når Anja i romanen husker tilbake på ting som hendte for lenge siden - hvor sannsynlig er det at Anja husker detaljert hva som lå slengt på gulvet til Falks rom en kveld for fire år siden?

Til tross for at det av og til blir vel mange detaljer, og fortellingen stopper helt opp på grunn av dette, så liker jeg romanen. Det er godt skrevet, det er mye interessant å fundere over, ikke minst betraktninger og tanker knyttet til mors- eller foreldrerollen. 

Vigmostad Bjørke 2022

Hovedpersonens bror, eller egentlig halvbror, konverterte til islam, før han lot seg verve til IS. Dette har vært fryktelig vanskelig for henne, storesøster, å forholde seg til, det har fylt henne med skam. Broren som jo egentlig var så snill. Ble han lurt? Eller lot han seg verve bare fordi han derigjennom ble del av et fellesskap, noe han tydelig tørstet etter?

Forfatteren gir i boka en rekke betraktninger og minner om seg og broren, selvbebreidende tanker om hva hun eventuelt kunne gjort annerledes, så kanskje brorens tragiske skjebne kunne vært unngått.
Broren er død nå, han ble drept i Syria. Kan døden, dette endelige, brutale punktumet, gjøre det lettere å forsone seg med at ting ble som de ble?

Dette er tunge tema, og det er ærlig, utleverende og modig skrevet. Forfatternavnet er et pseudonym, og jeg får tanker om at dette er forfatterens egen historie, altså ikke noe som er oppdiktet.

Cappelen Damm 2022

Tobarnsmoren Brita Caisa Seipajærvi drar til Norge for å få seg arbeid i forbindelse med torskefisket. Hjemme i Finland har hun måttet stå i tukt foran menigheten i kirka, for å ha hatt omgang med en gift mann. Brita har særlige evner; hun kan stille blod og hun kan noen ganger helbrede, men aller best lag har hun med dyr.
Håpet er at arbeidsoppholdet i Norge skal gi nye muligheter - kanskje finner hun en hun kan gifte seg med, som er snill, ikke drikker for mye, og kan bli glad i sønnene hennes som om de var hans egne.

Romanens forfatter har latt seg inspirere av historien til sin egen tipp-tipp-oldemor. Og for en historie det er. Brita framstilles som vakker, med en særlig dragning på menn. Måten kjærlighet og sex framstilles på, er kan hende vel moderne for tiden forfatteren skriver om, men det kan vi jo ikke akkurat vite.
Dette er en lettlest og engasjerende fortelling, om mennesker som lever tett på naturen, på godt og vondt.

Boka er den første i en serie kalt Sanger fra Ishavet.

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Pelikanen forlag 2022

Den navnløse, kvinnelige hovedpersonen arbeider som tolk ved den internasjonale domstolen i Haag. Hun har flyttet hit fra New York. Som ganske ny i byen møter hun Adriaan, og de innleder et forhold. Først etter at de har vært sammen en stund, får hun vite at Adriaan har vært gift og har to barn. Kona har flyttet til Portugal med barna, og den navnløse forstår etter hvert at Adriaan nok ikke er helt ferdig med eksen. Hovedpersonen får tilbud om å bo i leiligheten hans, mens han er på reise til Portugal for å møte eksen. Han er ikke å få i tale mens han er borte, og fraværet trekker i langdrag, til slutt flytter hun ut igjen fra leiligheten hans - det var spesielt å bo der mellom hans, barnas og ekskonas ting.
Jobben byr også på utfordringer, blant annet tolker hun for en tidligere president som er tiltalt for massemord og forfølgelser.

Romanen fikk jeg anbefalt av en kollega. Jeg synes hovedpersonens jobb og (rotete) kjærlighetsforhold burde vært interessant, men dessverre følte jeg ikke at romanen innfridde helt. Fortellingen utvikler seg noe retningsløst, da det også følger med en historie knyttet til bestevenninnen Jana, og en venninne av henne igjen, og denne venninnens bror. Det var som handlingen fløt utover og jeg mistet interessen for mye av det romanen handlet om.

Oversatt av Bodil Engen
Aschehoug 2022

Ulf er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i bygdas jaktlag.
Om morgenen nyttårsdagen sitter han i campingvogna som han har plassert oppe i skogen. Fra den kan han følge med på hva som rører seg i skogen; villsvin, rådyr og elg. Men denne morgenen er det en ulv han får se. En stor hannulv - et flott dyr.
Tidligere ville nok jegeren i Ulf blitt vekket, men denne gangen har han overhodet ikke lyst til å gripe til rifla eller gjøre sitt for å få felt dyret. Nei, han vil heller ikke at andre skal drepe det. Synet av ulven har vekket noe i ham, og han endres. Endres gjør også hans rolle i bygda og i jaktlaget.

Ekman får gjennom denne fortellingen belyst hvordan mennesket i moderne tid ser på naturen og dyrelivet - som noe som er til for menneskets del, og som menneskene suverent forvalter og bestemmer over. Men mennesket er også en del av naturen, og om vi er smartere og sterkere enn dyrene, så er det en makt som forplikter. Vi skal fare varsomt fram, ikke ødelegge. Til slutt kan vi også ha ødelagt for oss selv.

Det har slått meg noen ganger, når folk legger ut på facebook bilder av søte rådyr som tusler omkring i hagen deres, og de skriver "Koselig besøk i hagen" - at i et historisk perspektiv er det vel strengt tatt ikke rådyrene som besøker oss, men omvendt.

Jeg likte boka godt, og synes den tar opp et viktig tema som også er veldig aktuelt i vår tid.
Men: Jeg savner sitattegn i teksten. Det hadde lettet lesingen å vite når det er samtaler/dialoger, og når det er tanker eller fortellende tekst. Jeg regner med at dette er en trend, for jeg ser stadig flere bøker med denne "mangelen". Forlagene bør vel være opptatt av lesbarhet, og motstå trender som ikke harmonerer med dette?
Språket i romanen er enkelt på en litt platt, blodfattig måte, men det er en eldre mann som forteller, som ikke fremstår som særlig boklig lærd, så akkurat dette er antakelig et bevisst valg fra forfatteren, og som fungerer godt med tanke på å gi et sant innblikk i Ulfs tanker og følelser.

Boka er nominert til flere priser, blant annet til Nordisk råds litteraturpris.