Bokstabelig talt

Oktober 2022

Året er 1985. Filip går siste året på videregående, bor i Kvartsveien 8A sammen med familien, deriblant gamle bestefar Arnstein, som holder til i første etasje i generasjonsboligen. I 8B bor grandonkel Truls som de overhodet ikke har kontakt med - mellom de to brødrene er det isfront.
Denne høsten får Filip etter hvert god kontakt med bestefaren, som begynner å fortelle fra oppveksten. Han og Truls var gode venner den gangen og holdt sammen. Faren deres sendte dem ut i marka en sommer for at de skulle lære overlevelse i naturen; det syntes han var lurt, for han fryktet at urolighetene nede i Europa på den tiden (1914) også skulle nå dem. Da var det viktig å ha lært å greie seg selv i naturen. Og guttene greide seg, de, det var på mange måter en lærerik og begivenhetsrik sommer - men til hvilken pris?

Lars Elling er billedkunstner, og det merkes. Språket i romanen er malerisk, rikt og annerledes. Dette er en visuell leseopplevelse. Dette er kunst.
I tillegg er det interessante personer og spennende handling, hva mer kan man forlange?

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så syntes jeg det var litt forvanskende at Filip noen ganger forteller selv (jeg-forteller) og noen ganger (mest) er med i fortellingen som en tredjeperson. Det var litt forvirrende, men jeg regner med at forfatteren har en god grunn for å gjøre det slik. Det kan være et tegn på at romanen sklir over i det selvbiografiske - når Filip sliter med å få til tegningen, er det kanskje like mye Ellings erfaringer som gjengis?

Jeg gir et eksempel på en av de mange gode beskrivelsene i boka, fra side 29-30, Filip tenker om faren sin:
«Han er av dem som sjelden møter blikket i en samtale. Han ser gjerne litt forbi deg, og når han snakker, er det verken til deg eller med deg. Det er på deg. Ordene hans havner liksom oppå deg, som pollen, og så må du børste dem av før de setter seg fast. Han er lavmælt og vennlig i en tillitsvekkende cellotone som pasientene sikkert blir avhengig av. Og han unngår konflikt. Hvis det dukes for konfrontasjon, beveger han seg sidelengs inn i den. Som en krabbe. Men uten klør. Bare åpne håndflater på størrelse med truger.»

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Aschehoug 2022

Det ser lyst ut for Sofia. Hun har bankjobb med gode muligheter for avansement, om hun bare står på og jobber hardt. (Noe hun gjør både tidlig og sent.) Hun har kjæresten Oliver, som hun ikke bor sammen med enda, men det er et seriøst og stabilt forhold og hun er nesten sikker på at han kommer til å fri snart. Og hun har lyktes i å få tak i en liten toromsleilighet med sjøutsikt. Riktignok må hun henge ut av stuevinduet for å kunne nyte denne sjøutsikten, men det kommer til å bli en kjempefin leilighet når hun får pusset opp kjøkken og bad slik hun har planlagt det.
Men da håndverkeren Arvid kommer for å starte oppussingen, blir det starten på en humpete reise for Sofia. For Arvid er pågående og egentlig ganske frekk, bryr seg om hvordan Sofia har det og valgene hun har gjort. I tillegg er han kjekk og tiltrekkende. Her gjelder det å holde hodet kaldt og holde seg til planen. Eller er det nå helt sikkert at det er det lureste å gjøre?

Dette er en velskrevet, lettlest og underholdende feelgood. Men den inneholder også litt å tenke over om livet. Hva gjør deg lykkelig? Er det karriere, penger og posisjoner, eller er det noe helt annet?

Oversatt av Ulrik Farestad
Cappelen Damm 2022

Første nyttårsdag har innbyggerne i landsbyen ved Mirror Lake sitt tradisjonelle nyttårsbad. I år blir dette badet ikke så hyggelig, da et lik kommer flytende mot land mens de holder på.
Den døde viser seg å være Rhys Lloyd, kjendis-sanger og eier av The Shore, feriehusanlegget som er bygd ved innsjøen Mirror Lake.
Ffion er politi, og selv om hun er fra landsbyen og kjenner alle de impliserte, går hun løs på etterforskningen med krum hals. Makkeren hennes er Leo. Også ham har hun et slags forhold til; de hadde et one-night-stand nyttårsaften, og neste gang de møttes var på likhuset første nyttårsdag for å se den avdøde. Det viser seg at Lloyd ikke døde en naturlig død, men ble myrdet.
Det viser seg også at Rhys Lloyd hadde flust av fiender, så her er det mange som kunne hatt motiv for å ta livet av ham. Spørsmålet er bare hvem som hatet ham nok til å gjøre noe så drastisk...

Starten av romanen fenget. Språket er vittig og flyter lett, og politietterforsker-paret Ffion og Leo virket i utgangspunktet som noe nytt og annerledes.
Etter hvert synes jeg ikke boka er like spennende - det blir mange hopp til tiden før mordet, og det er også et stort persongalleri. Hvis man ikke leser boka i ett strekk, kan det medføre vansker med å huske hvem som er hvem.
Men alt i alt en grei krim, om du liker krim som kan handle om mellommenneskelige ting og privatlivet til etterforskerne, like mye som oppklaringen av mordet.

Gyldendal 2022

På slutten av 1800-tallet, nærmere bestemt mellom 1889 og 1899 møtte Henrik Ibsen - nokså i tur og orden - fire unge kvinner han la sin elsk på, og som ble betatt av ham. Det startet med fysiske møter, som siden ble videreutviklet - eller i alle fall holdt i live en periode - gjennom brevveksling.

Var det Ibsens ønske om å forstå kvinnesinnet, en form for research, som gjorde at han innledet disse - i og for seg - uskyldige forholdene? Eller var han det vi kanskje i vår moderne tid ville tenkt på som en "gammel gris"?
Og hva gjorde at de unge kvinnene kunne finne det interessant med samvær og samtaler med en så betydelig mye eldre mann, og tillegg gift?
Ibsen hadde nok et sterk tilstedeværelse, et intenst blikk, som SÅ dem. Og er ikke det noe vi alle drømmer om, å bli sett?
Og forholdene var vel i høyeste grad platoniske og uskyldige?

Sæther forteller om disse unge kvinnene, møtene deres med Ibsen, og beskriver forholdene mellom Ibsen og dem så godt det lar seg gjøre med de kilder som finnes. Spennende tema, synes jeg, og det gjør ingenting at det kanskje er flere spørsmål enn svar man sitter igjen med når boka er ferdiglest. Boka inspirerer både til egne tanker og til videre lesning.