Bokstabelig talt

Oversatt av Mona Berge
HarperCollins 2022

Forfatteren av Den store kjærligheten (2021) forteller denne gangen Susannes historie. Susanne er eksen til Erik fra forrige bok. Hun er arkitekt, nå frilans etter å ha brutt med firmaet hun jobbet for, og får i oppdrag å prosjektere en gammel skofabrikk om til et konferansehotell. Hun liker ikke oppdragsgiveren noe særlig, men som frilans kan man ikke akkurat velge fra øverste hylle. Det viser seg at oppdragsgiveren i tillegg til å gjøre om fabrikken, også vil rive husene som befinner seg i Fabriksgatan, bygge opp noe nytt og moderne i stedet. Denne delen av oppdraget er i alle fall kinkig! For det bor jo folk i disse husene, og Susanne blir etter hvert god venn med flere av dem. Slik havner hun i et knugende etisk dilemma; hun har virkelig ikke lyst til at de gamle husene skal bli revet, men oppdragsgiveren er bestemt og sta på at slik skal det bli, og han er vant med å få det som han vil - hvordan løse denne floken?

Jeg likte veldig godt den første boka av Owetz. Denne boka var også koselig og søt, men det skjedde ikke like mye her, eller jeg ble ikke like engasjert i handlingen og personene. Jeg syntes Den store kjærligheten var en litt pompøs og intetsigende tittel. Oppussingsprosjektet (eller Renoveringsobjekten på originalspråket) er heller ikke en veldig sexy tittel, for å si det litt flåsete.
Selv om jeg ikke ble like begeistret for denne som den første boka, vil jeg anbefale boka til de som liker å underholde seg med feelgood og kjærlighet.

Cappelen Damm 2021 

En kvinnelig forfatter får i oppdrag å skrive biografien til en kjent politiker. Han var tidligere helseminister, nå er han statsministerkandidat. Forfatteren var neppe et opplagt valg for jobben, for hun er ikke særlig kjent, men med anbefaling fra en venn som også er forfatter, får hun oppdraget hun ikke kan takke nei til. Det er sikre penger, i motsetning til når man skriver skjønnlitteratur og kanskje ikke vet om det man skriver vil bli antatt engang.
Hun skal få bo i et anneks ved hytta til politikeren, det er ved kysten, det er sommer. Alt ligger til rette for noen fine uker med en god kombinasjon av hardt arbeid og fritid i vakre omgivelser.
Men forfatteren har en fortid og en bakgrunn som gjør det vanskelig for henne å skrive det glansbildet av en biografi som politikeren forventer. Hun bærer også i seg historien til en annen mann, en historie som tvinger seg fram og som hun skriver på, parallelt med at hun fullfører politikerbiografien.

Jeg synes ideen til denne romanen er veldig god, men jeg synes gjennomføringen kunne vært bedre. Larsens språk kjenner jeg fra før som enkelt, men rent på en forbilledlig måte. I denne romanen synes jeg fortsatt det er enkelt (slik jeg liker), men på en slags likeglad, slurvete måte. Jeg tror at hvis forlaget og forfatteren hadde jobbet en ekstra runde med å stramme opp språket og med forbedring av komposisjonen, så hadde dette blitt en skinnende perle.

Strawberry 2021

År 304: Den unge Lucia gjør noe så uhørt som å nekte å gifte seg med den faren utpeker, men enda verre er det at hun henger med kristne. I Romerriket ble de kristne forfulgt på denne tiden, derfor ble hun trukket for retten og fikk sjansen til å gjøre bot ved å sverge troskap til keiseren. Da hun nektet, ble hun sperret inne i et horehus, ble utsatt for voldtekt og annen brutal behandling, deretter tilbake til retten igjen, men hun nektet fortsatt å gi slipp på den kristne tro. For dette ble hun henrettet, og siden ble hun helgen - St. Lucia.

Videre i boka er det Lucias jordiske levninger, hennes hellige kropp i en kiste, som vaker i bakgrunnen for en rekke hendelser vi får oppleve i romanen, der forfatteren velger å gjøre stopp opp gjennom tiden. Dette gir oss nærmest en rekke kortromaner i én bok. Det er ulike personer som forteller (jeg-person) eller som vi følger (tredjeperson), og forfatteren klarer å gi kapitlene forskjellige uttrykk, slik at man virkelig får følelsen av at det er ulike individer man møter. I kapitlet Oppdraget blir vi for eksempel kjent med Halldor, en viking som rømte med Harald Sigurdsson fra Svitjod i 1031. Her slå forfatteren seg løs og fjerner seg fra sitt vanligvis så dannede riksmål, og boltrer seg i a-endringer og folkelig slang, som på side 171: «Kødder du?»

Det er flere forfriskende pust av humor underveis, gjerne kommer det dalende når jeg minst venter det, og jeg ler høyt for meg selv. Som side 172 der munken Gunther kommer til en erkjennelse: «Hans store problem var at han foretrakk bøker framfor mennesker. Og akkurat dette faktumet slo ham nå, der han åpnet døren til cellen og så den gamle, døende abbeden ligge på brisken, svettende, redd, illeluktende, med stivt blikk.»
Eller side 256: «Soranzo har ikke gjort annet i alle disse årene enn å vente på sitt øyeblikk. Dante ser det nå. Straks Soranzo kom ovenpå, fikk makt, ble til noen, ble han også den han egentlig var: en liten, egoistisk slimkukk.»

Dette var en herlig leseopplevelse, en virkelig god bok. Nesten litt mektig, for den inneholder så mye, men jeg sier ikke nei-takk til noe av det. Hva er diktning og hva er tuftet på troverdige kilder? Det er ikke godt å si. Om det ikke er sant, så er det i alle fall godt kommet på.

Kolon forlag 2021

Vi møter igjen den pensjonerte hjertelegen Birgitte, som vi ble kjent med i De siste kjærtegn. Hun bor i Paris og er kjæreste med Javiér, som hun møtte i forrige bok. Hun har beholdt sin egen leilighet, for det kan være godt å få litt avstand av og til. Hun var gammel i forrige bok, nå er hun skikkelig gammel. Og skjør. Det er Javiér også.
Det er mye som gjør vondt, både fysisk og mentalt.

En kort bok bestående av korte kapitler. Vaskeseddelen forteller meg at dette er en morsom historie. Personlig så jeg bare lite humor i dette, men jeg liker boka likevel. Vi har godt av å tenke over hvordan de eldste blant oss kan oppleve tilværelsen; hvor ydmykende det kan føles når man blir avhengig av stadig mer hjelp.
En tankevekkende og sår bok om alderdom.

Oktober forlag 2021

Jon (47 år, lærar og musikant) er på fisketur med onkel Ivar. Ved vatnet Storsenn ligg ei fiskebu som Ivar eig, denne skal Jon få arve saman med fiskerett i vatnet, men då må han kursast fyrst. Ei veke på hausten held dei til i den vesle bua, Ivar fortel og Jon noterer i skriveboka. Og kvar dag er det ut for å setja garn og ta inn fangst. Jon ror og gjer alt anna som Ivar kommanderar han til. Ivar si tone er krass og uvenleg, men Jon bit det meste i seg, for onkelen er jo gamal og småskral.

Dette var ei fin leseoppleving. Undervegs er eg spent på om Jon og Ivar skal ryke i tottane på kvarandre, og sjølv om Ivar er ein krass og sjølvgod fyr, så har han mykje klokt å fare med. Til dømes side 53, der han seier til Jon som ror:
«Ska du ro beint dit du har meint deg, må du sikte bakover. For å koma dit du ska, må du veta kor du kjem frå.»

Gyldendal 2022

Laura Daniela (som regel kalt Lada) (snart 12 år) er lillesøster til Mercedes (13 år). De har også en liten bror som Lada ikke finner bryet verdt å nevne i særlig grad. Mercedes skal starte blogg, eller vlogg - en videoblogg, og Lada får i oppdrag å filme når Mercedes setter i gang med å lage lekre vegetarretter på kjøkkenet. Det går ikke helt etter planen, og Mercedes skifter tema til klær og moter. Lada henger med og filmer, men det som skulle blitt fantastiske videoer som gjør Mercedes kjent og populær, blir til tabbe på tabbe. Mercedes kommanderer selvfølgelig Lada til å slette filmene hun tar opp, men gjør hun det?

Ganske morsomt og handlingsmettet om søskenkjærlighet, sosiale medier og influensing. Mest for jentene, (omslaget på boka sier vel sitt?) aldersgruppe 9-12. Det varsles at dette er første boka i en serie.

Sandnes forlag 2022

Bjarne Norheim (1905-1991) var under krigen kapellan i Eidskog og Lillehammer. Han vart passa på av nazivenlege leiarar i kyrkja og anna øvrigheit; det var splid i den norske kyrkja under krigen, dei i kyrkja som held med okkupasjonsmakta sørga for at dei som held seg meir lunkne til ideologien, ikkje sa eller gjorde noko som streid mot makta sitt tankegods. Norheim opplevde å bli arrestert og forhøyrd, seinare sloppe fri, men med meldeplikt i ei periode etter arrestasjonen.
Etter krigen vart Bjarne Norheim fengselsprest, og kom då i nær kontakt med fangar som var dømt for landssvik. Mellom anna var han til stades då Arne Saatvedt vart avretta ved Akershus festning, i oktober 1945, for Saatvedt ønska at fengselspresten skulle vera der. Hendingane under og etter krigen var noko som prega Norheim; mange av opplevingane var tunge å stå i der og då det skjedde, men og tunge å ha med som minner seinare i livet.

Bjarne Norheim førte dagbok, og det er denne Olav Norheim har skrive inn i ein samanheng. Det handlar om striden innad i kyrkja, den spende stemninga i bygda der ein ikkje visste heilt kven ein kunne stole på, og så det store oppgjeret etter krigen, der sinne og hevntrong gjorde at nokre landssvikarar kan hende vart dømt i strengaste laget.

Olav Norheim er son til Bjarne, men forfattaren presiserar at det er presten Norheim han skriv om her.

Eg kjenner Olav Norheim; han har gjeve ut ei rekkje bøker og er aktiv skribent i aviser og tidsskrift. Eg fekk eit eksemplar av boka av han, så eg skulle få lesa. Norheim skriv godt og tema er interessant, så dette var ei god leseoppleving.