[go: up one dir, main page]

Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Aleksijevitsj Svetlana (1) Allende Isabel (5) Atwood Margaret (1) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Bjerke André (3) Bjørneboe Jens (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (5) Camus Albert (1) Capote Truman (1) Christiansen Rune (1) Clézio J.M.G. Le (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Elstad Anne Karin (9) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (1) Fitzgerald F. Scott (1) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (1) Gavalda Anna (4) Gleichmann Gabi (1) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hugo Victor (3) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (2) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (1) Jensen Carsten (1) Khadra Yasmina (2) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (1) Kolloen Ingar Sletten (1) Kureishi Hanif (2) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Lessing Doris (2) Loe Erlend (7) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Mantel Hilary (1) McCarthy Cormac (3) McEwan Ian (1) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (8) Mytting Lars (2) Nilsen Tove (3) Nærum Knut (3) Oates Joyce Carol (2) Olsson Linda (3) Paasilinna Arto (9) Philippe Claudel (1) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (1) Renberg Tore (12) Roth Philip (1) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (2) Staalesen Gunnar (3) Strømsborg Linn (2) Syse Henrik (1) Sørensen Roar (1) Terjesen Marianne (2) Tolstoj Leo (3) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (2) Wassmo Herbjørg (3) Wilde Oscar (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (1) Zweig Stefan (1) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Øverland Arnulf (1)

Forside

lørdag 29. oktober 2016

Tore Renberg: "Du er så lys"

Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring!

Tore Renberg (f. 1972) er en forfatter jeg har fulgt i tykt og tynt gjennom en årrekke. Det er alltid knyttet stor spenning til hans bokutgivelser! 

I et par år har jeg gått og ventet på den siste boka i det som er planlagt som en trilogi om Hillevåg-gjengen. Denne dysfunksjonelle, småkriminelle gjengen av mennesker som lever på siden av samfunnet, og som tross sine begrensninger innretter seg så godt de kan - mot alle odds, mot samfunnets moralkodekser, mot ... det aller meste. "Vi ses i morgen" kom ut i 2013, mens "Angrep fra alle kanter" kom ut i 2014. (Linkene peker til mine bokomtaler.)

Så ble det ingen oppfølger av Hillevåg-serien denne gangen, men en helt ny og enkeltstående roman fra Renbergs side. Tematikken er i bunn og grunn den samme som i alle hans bøker. Psykisk sykdom går gjennom forfatterskapet hans som en rød tråd. Bøkene hans er alltid befolket av mennesker som ikke får til det vanlige livet, som strever og sliter. Og det går ikke alltid så bra til slutt. 

Fortellergrepet i "Du er så lys" er et frempek. Gjennom så og si hele boka kommer det antydninger om at noe forferdelig har skjedd. Fortelleren vet det, mens vi lesere holdes i spenning nesten til siste side. 

"Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte." (side 9)

Jørgen og Vibeke har nylig opplevd en ødeleggende skilsmisse i nabohuset. Familien Hogne bodde i Hogne-huset, og der gikk de sakte, men sikkert til grunne - inntil skilsmissen var et faktum. Huset er nå solgt, og inn flytter Steinar, kona Liv Merete og sønnen deres. Steinar har fått jobb som fastlege i den lille bygda. 

På alle arenaer hvor Steinar kommer, virker det som om han tar hele rommet. Det er et eget lys rundt ham. "Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Måle ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak."

Hva er det med Steinar? Jørgen, bokas jeg-person, dras mellom følelser av nysgjerrighet, beundring, misunnelse og sjalusi. Selv er Jørgen en ganske alminnelig fyr. Selvtilliten er ikke helt på topp, og noen ganger forstyrres tankene hans av frykten for at kona hans skal synes han ikke duger, at han ikke er en god nok far, at han ikke holder mål. Kona er en driftig dame, mens han selv er nokså treg av seg. Steinar feier ham av banen på alle vis, og setter ham enda mer i skyggen enn han kanskje følte seg fra før av. Samtidig kan han ikke la være å bli fascinert av ham. Likevel er det denne miksen i følelser som får ham til å være på vakt overfor Steinar. Er han så perfekt som han virker som? Alle tegn til det motsatte får et enormt fokus i Steinars hode, hvor han spekulerer på hva som befinner seg bak fasaden. Dette forsterkes ved at Steinars kone er en diffus person i bakgrunnen, en de aldri helt får taket på.

Jørgen er fotballentusiast på sin hals og underdog-laget West Ham - eller Hammers - er favorittlaget hans. Han og kameraten drar jevnlig til London for å se viktige kamper, og en slik tur står på programmet. Men så blir kameraten syk, og plutselig befinner Jørgen seg i en situasjon der Steinar har tilbudt seg å bli med. Det er vel og greit at naboen er en hyggelig kar, men Jørgen føler seg invadert. De to reiser av gårde, og det skal vise seg at de får en nokså underlig helg sammen. De deler hotellrom, og ikke bare forsvinner Steinar mens den viktige kampen pågår - selve grunnen til at de i det hele tatt er i London - men han er også oppe om nettene og har et underlig uttrykk i ansiktet sitt. Etter denne turen blir ingenting det samme. 

Det er et hull i hekken mellom Jørgen og Vibekes hage og Hogne-huset. Gjennom dette hullet dukker Steinar opp i en barnebursdag hvor han ikke er invitert. Han har med seg kake og presang til sønnen deres, og det er i og for seg hyggelig. Han gjør for så vidt heller ikke noe galt, men han tar for stor plass og er dessuten ikke invitert ... En scene som alle som har opplevd invaderende nye naboer kjenner seg igjen i - der det fort kan bli too much og en smule grenseløst ... Da Steinar at på til inviterer den yngste sønnen deres på hyttetur, uten at de føler at de kan si nei, kulminerer det hele i en følelse av å ha mistet all kontroll ... 

Jeg skal ikke røpe mer av selve handlingen, som er thrilleraktig så det holder - særlig fordi vi jo vet at noe forferdelig kommer til å skje, bare ikke hva. Frykten ligger der hele tiden. Den forsterkes også av grusomme hendelser på Jørgens arbeidsplass, der han jobber som miljøterapeut med vanskeligstilt ungdom. 

Hva vet vi egentlig om andre mennesker? Vi tolker og antar og tror, inntil vi er overbevist om at vi sitter med fasiten og har skjønt alt. Det Tore Renberg får frem i denne boka er hvor feil vi som oftest tar. Det handler om at når hjernen har kommet i et visst spor, er det utrolig vanskelig å komme ut av dette sporet. Alt som skjer blir tolket slik at kart og terreng skal stemme. Når noe annet skjer, som kunne ha fått oss til å tenke i alle fall litt annerledes, tvinger hjernen oss tilbake til det sporet der vi var, og alt ses i lys av dette. Den frykten vi kjenner på, eksisterer dermed egentlig bare i eget hode og har til syvende og sist ikke så mye med virkeligheten å gjøre. Det krever styrke, erfaring og innsikt i menneskesinnet for å klare å tenke mye bredere, og å holde flere alternative tolkninger åpne. Dette krever også omgivelser som utfordrer og som ikke ytterligere segmenterer "den ene vei", slik vi blir vitne til mellom Jørgen og kona, som krangler om hvem som har rett i vurderingene av de nye naboene. På et dypere psykologisk plan er det nettopp dette som er tematikken i denne boka. Den får oss til å tenke, og forhåpentligvis vil leserne sitte igjen med en større grad av ydmykhet overfor andre mennesker som man allerede har dømt nord og ned. I denne boka får vi nemlig vite den egentlige historien om Steinar, mens vi i det virkelige liv sjelden eller aldri får denne muligheten. Og dermed fortsetter vi bare i vårt eget tolkningsspor, som ofte er preget av følelser og følelser alene, helt til disse ikke står helt i forhold til den utløsende årsaken. 

Jeg har fått med meg at noen lesere har ment at det var for mange løse tråder på slutten som ikke ble nøstet sammen, mens andre har kritisert at slutten er for overtydelig og at Renberg ødelegger boka ved å servere alt på et fat på slutten. Det er jo nettopp det han gjør: han serverer alle forklaringene på slutten og lar oss ikke sitte igjen med et eneste spørsmål. Ikke annet enn at i alle fall jeg undret meg over hvor skråsikre mange av oss er på at vi har hele bildet, mens det til syvende og sist viser seg at det er langt flere nyanser og at vi til og med skivebommer fullstendig dersom vi ikke er åpne nok for at vi kan ta feil. Særlig når vi har stivnet i en følelse, og tolker alt i lys av denne følelsen. Da mister vi gangsynet, og får ikke øye på noe annet enn det som bekrefter vårt eget virkelighetsbilde. Vanligvis liker jeg ikke at forfattere serverer hele løsningen, og kanskje kunne Renberg ha latt noe mer henge i løse luften, overlatt til leserens fantasi? Jeg vet ikke helt. Kanskje kommer svaret til meg når jeg har fått mer avstand til boka. 

Tore Renberg skriver på nynorsk denne gangen. Det burde han gjøre oftere! På et vis ble romanens litterære kvaliteter løftet nettopp fordi den er skrevet på nynorsk. Fortellergrepet i boka, med et frempek som er tatt ut i sin ytterste konsekvens, gjorde at spenningen steg og steg, inntil vi fikk vite alt. Det er lenge siden jeg har lest ut en bok i løpet av et døgn, men her klarte jeg ikke å slutte. Det gikk ut over nattesøvnen, jeg holdt på å ikke komme meg av bussen i tide et par ganger, og jeg ble gående og lese på gata ... Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring! Jeg anbefaler denne boka sterkt! Dersom det ikke hadde vært for at jeg fikk papirutgaven i gave, ville jeg ha hørt denne som lydbok. Tore Renberg leser selv, og det er alltid en opplevelse i seg selv. 

Andre som har skrevet om boka er BokBloggBerit (hun ga terningkast seks), Dagsavisen (Tore Renberg har skrive ei spanande bok. Og konklusjonen hans er det vanskeleg å finne feil med. Kva veit vi vel eigentleg om medmenneska våre? Eller om korleis andre ser oss? Fint lite.), Aftenposten (Men er det virkelig det de ser? Eller ser de bare de forutsigbare og forstemmende fruktene av sin egen vanetenkning?), NRK (Men før vi kommer så langt har vi altså blitt utsatt for et romanangrep fra alle kanter - fra en forfatter som nå ikke bare fremstår som teknisk god, men også med noen innsikter om det å holde liv i en familie, i et bygdesamfunn, og om de mulighetene vi har – og ikke har til å gripe inn i andres liv.), VG (Og det er vel også hovedbudskapet med denne ujevne romanen: At selv den som skinner mest, kan ha det mørkt, uten at noen klarer å få øye på det.) og Tine sin blogg (Dette er Tore Renberg på sitt beste, han skriver godt og han leser godt. Det flater litt ut mot slutten, og delen med Steinars dagbok ble oppstykket og kjedelig.) Kleppanrova har også skrevet om boka.

Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 268
ISBN: 978-82-495-1695-7
Jeg har fått boka i gave


Tore Renberg (Foto: Tommy Ellingsen)

søndag 23. oktober 2016

What to do on the Orkneys?


Vestkysten langs Mainland på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tidligere i sommer dro mannen min og jeg på øy-loffing i Skottland. Vi tok utgangspunkt i Aberdeen, og reiste rundt på øyene Shetland, Orknøyene og de ytre og indre Hebridene. Jeg har tidligere skrevet om Aberdeen og Shetland, og nå har turen kommet til Orknøyene. (Jeg tilstår like godt først som sist at Shetland er den øygruppen som i størst grad kapret mitt hjerte.)


Kart over Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Orknøyene ligger ikke veldig langt fra fastlands-Skottland, og livet på disse øyene er derfor ikke fullt "så vilt" som på Shetland. Til sammenligning ligger Shetland en dagsreise unna fastlandet med båt, mens det tar ca. to timer fra St. Margarets Hope inn til fastlandet. Påvirkningen fra fastlandet er sterkere på Orknøyene, rett og slett fordi den korte avstanden gjør det mulig å reise oftere inn til fastlandet. 


Kirkwall (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergene i Skottland er dyre, og på vår tur - som omfattet fergeturer fra Aberdeen til Shetland, Shetland til Orknøyene, Orknøyene til Gill´s Bay på fastlandet, fra Ullapool på fastlandet til Lewis, Harris til Skye, og tur-retur fastlandet og Islay - brukte vi rundt 15 000 kroner (dette inkluderte plass på båten til leiebilen vår, og kun på en av turene trengte vi lugar - utgiftene til selve leiebilen kom i tillegg). På et norsk feriebudsjett kanskje ikke så mye, men for folk som i alle hovedsak lever av primærnæringer som sauehold, jordbruk og fiske, er dette mye penger. 


Hovedgata i Kirkwall (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Orknøyene har et areal på 990 kvadratkilometer. Til sammenligning har Oslo halve arealet av dette. Det bor i overkant av 20 000 mennesker på disse øyene - hovedsakelig på Mainland. Kirkwall er hovedstaden på øya, og her bor det om lag 7000 mennesker. Det er kun en by til på øya, og det er Stromness. Her bor det 2000 mennesker. 


Musikere øvde til kveldens konsert i St. Magnus Cathedral (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ankom Kirkwall sent på kvelden, etter en ca. seks timers fergetur fra Shetland. På forhånd hadde vi både bestilt og betalt for et rom på Bed & Breakfast, men dette rommet viste seg å være utleid da vi kom. Akkurat dette skulle nesten bli litt fatalt, fordi det så og si ikke var et eneste ledig hotellrom å oppdrive i hele Kirkwall. Kun velvillig hjelp fra lokalbefolkningen gjorde at vi til slutt fant et hotell med et ledig rom, hvor det var noen andre som ikke hadde dukket opp ... Denne opplevelsen var helt spesiell for oss på denne siden av sommeren (dvs. i slutten av juni - lenge før fellesferiesesongen på disse trakter - en periode det normalt er helt uproblematisk å reise rundt uten så veldig mye planlegging/bestillinger på forhånd). Det viste seg at årsaken til at det var opptatt over alt var at det pågikk en internasjonal musikkfestival i Kirkwall akkurat da, og det burde vi selvsagt ha tatt høyde for under planleggingen vår. Dagen etter dro vi derfor til Stromness, og vi bodde på Stromness Hotel under resten av vårt opphold på øya. Det var et veldig greit sted å bo. 


Det var ingenting å si på hummeren som sådan - bortsett fra at
den var mikroskopisk og overpriset så det holdt ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kjøkkenet på Stromness Hotel hadde nok en gang vært eminent, men vi erfarte vel i grunnen at maten var overpriset og til dels også skuffende (en reke-rett besto for eksempel av boks-reker, mens vi forventet ferske reker her ute i havgapet - hummeren var mikroskopisk og overpriset, men i rettferdighetens navn: det lille vi fikk smakte godt - og så lekkert ut!). Det ble med én middag her ... Resten spiste vi andre steder. 


Stromness Hotel på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Siden Mainland på Orknøyene ikke er spesielt stor, er det fullt mulig å komme seg til nær sagt alle interessante steder på øya i løpet av noen få dager. Vi håpet jo selvsagt på å få se hval og spekkhuggere, og den lokale kunstneren/"hval-spotteren" Tim Wotton med atelier i Stromness gjorde virkelig sitt ytterste for at vi skulle få dette med oss under vårt opphold. (Linken peker til Wottons blogg.)


Tim Wotton tegner inn steder hvor det er observert
hval og spekkhuggere (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fartet øya rundt på kryss og tvers de nærmeste dagene, men uten å se annet enn sel og havfugl. 


Her ser vi etter hval og spekkhuggere (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Naturen på Orknøyene er virkelig verdt å få med seg! Her er det rikelig med terreng å gå tur i - hele tiden med havet innenfor synsvidde. Vi hadde med oss både kikkert og kamera. Været var dessverre nokså grått det meste av tiden vi var på Orknøyene, og derfor var det vanskelig å få til noen skikkelige scoop med kameraet. De beste bildene sitter derfor denne gangen mer oppe i hodene våre enn på minnebrikken i kameraet. 


Yesnaby Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Ett av høydepunktene man bør få med seg fra Orknøyene er f.eks. Yesnaby Castle, som er en fjellformasjon med et hull gjennom, og som ligger nord for Stromness, langs kysten. Det er et lite stykke å gå dit, og underveis er det mye fint å se. 



Langs vestkysten på Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er vanskelig å unngå å se mye sel langs kysten, nesten uansett hvor man måtte befinne seg. Normalt vil flokker med sel tiltrekke seg spekkhuggere, og dermed kan det være verdt å sette seg ned og vente i noen timer - hvis man har tid. Det gjorde vi, spent på om vi kom til å fange noen spekkhuggere på kameralinsen ... men det var ikke tiden for dette, tydeligvis. 


Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Litt lenger nord for Yesnaby Castle ligger Skara Brae. Etter et forrykende uvær i 1850 dukket plutselig det som viste seg å være en førhistorisk bosetning opp av sanddynene. I 1924 kom enda mer av bygningsmassen til syne etter et nytt uvær. 

Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skara Brae omfatter åtte godt bevarte steinhus, og man tror at det bodde folk her i perioden mellom 3180 og 2500 f.Kr. Mest sannsynlig bodde det et sted mellom 50 og 100 personer her, inntil de plutselig forsvant. Siden det aldri er funnet skjelettrester, antar man at menneskene som en gang bodde her, må ha reist videre. Kanskje gikk de tom for drikkevann?  


Mange tilreisende som ønsket å se Skara Brae (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I og med at bosetningen er så godt bevart, er Skara Brae blitt kalt "Skottlands Pompeii" (kilde: Wikipedia). Skara Brae står på UNESCOs verdensarvliste. I motsetning til f.eks. Jarlshof på Shetland, der det er funnet tegn til flere bosetninger opp gjennom historien, har det kun vært én bosetning på Skara Brae. 

Biblioteket i Skaill House (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rett ved Skara Brae ligger Skaill House. Det var her han som oppdaget Skara Brae bodde. I dag er huset museum, og det er vel så interessant å få med seg som de forhistoriske bosetningene. I alle fall dersom man er interessert i interiør og antikviteter ... Huset bærer preg av et liv med mange reiser - blant annet til Østen. 


Skaill House (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og når man først er i området, må man selvsagt få med seg Ring of Brodgar. Det antas at steinformasjonene, som har store likheter med Stonehenge, ble reist rundt 2500 f.Kr. Opprinnelig besto Ring av Brodgar av 60 steiner, men i dag er det bare 27 igjen. (Kilde: Wikipedia) Det er ingen som vet eksakt hvorfor denne steinsirkelen ble satt opp. For øvrig er det en steinsirkel til på Orknøyene, og det er Stones of Stennes. Vi var innom der også, men denne steinsirkelen var langt mindre imponerende enn Ring of Brodgar.


Ring of Briodgar  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I tillegg til sauer er det en del kuer/okser på Orknøyene. Vi stoppet ved et jorde hvor mange kuer og okser gresset. I starten trakk de seg noe sky tilbake, men så nærmet de seg forsiktig gjerdet. Til slutt sto hele hurven langs gjerdet, og betraktet oss nysgjerrig. Kuer og okser er svære dyr, og jeg må innrømme at jeg betraktet dem med noe skrekkblandet fryd. Hva om hele gjengen skulle bestemme seg for å komme enda nærmere og tråkke ned gjerdet? Vel, som byjente var jeg ikke helt sikker på hva som da kunne skje, og jeg trakk meg derfor litt engstelig tilbake. 


Dyreliv på Orknøyene  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens Shetland ikke har et eneste whisky-destilleri (men derimot et gin-destilleri - Reel - som man virkelig bør merke seg! Gin er nemlig "den nye vinen"!), har Orknøyene to. Scapa er det ene, og Highland Park er det andre. Dersom du får tid og er interessert, er mitt klare råd: få med deg begge to! Det er liten vits i å kjøpe med seg whiskyflasker som man enkelt får tak i på taxfree og andre steder. Sats i stedet på å kjøpe med deg noe som kun selges her. Dersom du har med deg for mye og ender opp med å måtte fortolle, må du ut med 230 kroner pr. flaske (0,7 l), og da kan det fort vekk ikke lønne seg i det hele tatt. Med mindre du altså tar med deg noen sjeldenheter ... 


Scapa  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Akkurat dette med whisky kommer jeg tilbake til når jeg skal skrive om vårt besøk på Islay, selveste whisky-øya i øverste potens! 


Highland Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er en helt egen stemning forbundet med å være på et whiskydestilleri. Dette er Skottlands gull - i tillegg til laksen, så klart! (Vi trodde at dette også gjaldt lammekjøttet, men saken er den at de skotske lammene er så høyt skattet på gourmetrestaurantene verden over at skottene selv ikke har råd til å spise dette kjøttet. Så de importerer lammekjøtt fra andre steder ... Forstå det den som kan ...)

På vei ut til Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi hadde mange høydepunkter under vårt Orknøy-opphold, og ett av dem var en tur til Scapa Flow på øya Hoy. De fleste med litt over middels interesse for andre verdenskrig har selvsagt hørt om Scapa Flow. Det var her den britiske marineflåten lå under både første og andre verdenskrig. 


Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi lot bilen stå igjen på Mainland, for museet Scapa Flow ligger rett innenfor fergeleiet på Hoy. Hovedattraksjonen på dette museet er historien rundt senkningen av slagskipet HMS "Royal Oak". Det er imidlertid også mye interessant historie fra første verdenskrig her. 

Kafeen på Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Tiden har stått fullstendig stille på kafeen inne på museet, hvor man kunne drikke kaffe/te og spise stedets berømte scones. Damene som jobbet på kafeen - ja, for det var bare damer der - var kledd i 40-talls klær/kostymer, og til og med håret deres var 40-talls. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var sterkt å se avisforsidene fra tiden før krigen, der varslene om den kommende krigen var overtydelige. 

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forfatteren Kirsti MacDonald Jareg skriver om stedet - og mye, mye mer! - i sin bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" - og dette er en bok jeg virkelig anbefaler varmt! Linken peker til min omtale av denne boka.

Scapa Flow (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi skulle selvsagt hatt mye mer tid - både på Hoy spesielt og Orknøyene generelt. På en ferietur må man imidlertid ta noen valg, og etter Scapa Flow satte vi kursen mot St. Margarets Hope, der båten vår til Gill´s Bay på fastlandet gikk fra. 

Italian Chapel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På vei til Margarets Hope kjørte vi innom Italian Chapel, et lite katolsk kapell ved Lamb Holm. Kapellet ble bygd av italienske krigsfanger under andre verdenskrig, og kapellet ble på en måte et "overflødighetshorn" i en periode der fangene ble benyttet til å bygge Churchill Barriers for å beskytte krigsskipene som lå i Scapa Flow. Churchill Barriers har medvirket til at det helt fra krigens dager har vært veiforbindelse mellom flere av øyene syd på Orknøyene. 

Italian Chapel (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Interiøret er dekorert av en av krigsfangene - Domenico Chioccetti. (Kilde: Wikipedia)

Orkney Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)



Helt til slutt må jeg nevne at du bør få med deg både museet i Kirkwall - Orkney Museum - og Stromness Museum. Vi var begge steder. Jeg antar nemlig at når du først er her, er det fordi du også er interessert i litt lokalhistorie. 


Langs veiene på Mainland, Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Orknøyene er det trær - noe det til sammenligning overhode ikke er på Shetland. For øvrig var vi litt opptatt av å finne turarrangører som kunne ta oss med ut på båttur, men opplevde at det ikke virket som om det var tilrettelagt for dette. Om dette hadde å gjøre med at vi var der utenfor turistsesongen eller om det generelt ikke er slike tilbud på Orknøyene, vites ikke.

Pub ved St. Margarets Hope (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og hvem skulle vel ha trodd at vi skulle få servert øyas beste sjømat på en temmelig små-shabby, men ytterst tradisjonell pub ved St. Margarets Hope? Men det fikk vi altså!

Kamskjell og oat-cake (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kamskjell var en slager på denne puben, og så smakfullt var dette at vi like godt bestilte en porsjon til! Oat-cake er en lokal kjeksvariant, og disse var så gode (i all sin enkelhet) at vi tok med oss en hel del av dem hjem.

Folkemusikk på ferga over til fastlands-Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På ferga over til Gill´s Bay på fastlandet ble vi sittende på dekk sammen med denne gjengen, som ga seg til å spille irsk folkemusikk. Eller kanskje det var gælisk folkemusikk? God stemning ble det i alle fall! Og et temmelig uforglemmelig minne fikk vi også med oss! 

På båten til St. Gills  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om det blir mange inntrykk i løpet av en slik tur, gjelder det likevel å ta vare på øyeblikkene underveis. Ta med mat og drikke på tur, for det er langt mellom butikkene og kafeene på disse øyene. Vi hadde utstyrt oss med goretex-jakker og goretex-sko, og det var helt nødvendig. Det gjorde det mulig å være ute i all slags vær uten å bli våt eller kald. Nå skal det riktignok sies at det eneste stedet vi opplevde skikkelig ruskevær, var i Aberdeen - og det var altså før vi reiste ut til øyene. Ellers var det mye vind, men overraskende mye godt vær likevel! Som regel trengte vi også fleece-gensere under jakkene våre, og det var fordi temperaturen sjelden krøp over 11-12 grader. 

Selfie av oss fra Yesnaby (Foto: Terje Christiansen)
Jeg kommer i løpet av kort tid tilbake med reisebrev fra resten av vår øy-loffing i Skottland!

Vakre, vakre Orknøyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 9. oktober 2016

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.


Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan
Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller
truer livet til barna ... 
Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"
Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Hyena Road
Nasjonalitet: Canada
Sjanger: Drama/krig
Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)
Spilletid: 120 min.

mandag 3. oktober 2016

Jacqueline Woodson: "Another Brooklyn"

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk. 


Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman. 


Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.


Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.  
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin. 

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)


Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...


På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk. 


Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk. 


"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)


August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia. 


En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve. 


Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd. 


"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)


Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?


Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde. 


Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være. 


Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme. 


Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt. 


Utgitt i USA: 2016

Forlag: Amistad
Antall sider: 175
ISBN: 978-0-06-235998-8
Boka har jeg kjøpt selv.


Jacqueline Woodson (Foto: David Shankbone)

Populære innlegg