Tore Renberg (f. 1972) er en forfatter jeg har fulgt i tykt og tynt gjennom en årrekke. Det er alltid knyttet stor spenning til hans bokutgivelser!
I et par år har jeg gått og ventet på den siste boka i det som er planlagt som en trilogi om Hillevåg-gjengen. Denne dysfunksjonelle, småkriminelle gjengen av mennesker som lever på siden av samfunnet, og som tross sine begrensninger innretter seg så godt de kan - mot alle odds, mot samfunnets moralkodekser, mot ... det aller meste. "Vi ses i morgen" kom ut i 2013, mens "Angrep fra alle kanter" kom ut i 2014. (Linkene peker til mine bokomtaler.)
Så ble det ingen oppfølger av Hillevåg-serien denne gangen, men en helt ny og enkeltstående roman fra Renbergs side. Tematikken er i bunn og grunn den samme som i alle hans bøker. Psykisk sykdom går gjennom forfatterskapet hans som en rød tråd. Bøkene hans er alltid befolket av mennesker som ikke får til det vanlige livet, som strever og sliter. Og det går ikke alltid så bra til slutt.
Fortellergrepet i "Du er så lys" er et frempek. Gjennom så og si hele boka kommer det antydninger om at noe forferdelig har skjedd. Fortelleren vet det, mens vi lesere holdes i spenning nesten til siste side.
"Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte." (side 9)
Jørgen og Vibeke har nylig opplevd en ødeleggende skilsmisse i nabohuset. Familien Hogne bodde i Hogne-huset, og der gikk de sakte, men sikkert til grunne - inntil skilsmissen var et faktum. Huset er nå solgt, og inn flytter Steinar, kona Liv Merete og sønnen deres. Steinar har fått jobb som fastlege i den lille bygda.
På alle arenaer hvor Steinar kommer, virker det som om han tar hele rommet. Det er et eget lys rundt ham. "Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Måle ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak."
Hva er det med Steinar? Jørgen, bokas jeg-person, dras mellom følelser av nysgjerrighet, beundring, misunnelse og sjalusi. Selv er Jørgen en ganske alminnelig fyr. Selvtilliten er ikke helt på topp, og noen ganger forstyrres tankene hans av frykten for at kona hans skal synes han ikke duger, at han ikke er en god nok far, at han ikke holder mål. Kona er en driftig dame, mens han selv er nokså treg av seg. Steinar feier ham av banen på alle vis, og setter ham enda mer i skyggen enn han kanskje følte seg fra før av. Samtidig kan han ikke la være å bli fascinert av ham. Likevel er det denne miksen i følelser som får ham til å være på vakt overfor Steinar. Er han så perfekt som han virker som? Alle tegn til det motsatte får et enormt fokus i Steinars hode, hvor han spekulerer på hva som befinner seg bak fasaden. Dette forsterkes ved at Steinars kone er en diffus person i bakgrunnen, en de aldri helt får taket på.
Jørgen er fotballentusiast på sin hals og underdog-laget West Ham - eller Hammers - er favorittlaget hans. Han og kameraten drar jevnlig til London for å se viktige kamper, og en slik tur står på programmet. Men så blir kameraten syk, og plutselig befinner Jørgen seg i en situasjon der Steinar har tilbudt seg å bli med. Det er vel og greit at naboen er en hyggelig kar, men Jørgen føler seg invadert. De to reiser av gårde, og det skal vise seg at de får en nokså underlig helg sammen. De deler hotellrom, og ikke bare forsvinner Steinar mens den viktige kampen pågår - selve grunnen til at de i det hele tatt er i London - men han er også oppe om nettene og har et underlig uttrykk i ansiktet sitt. Etter denne turen blir ingenting det samme.
Det er et hull i hekken mellom Jørgen og Vibekes hage og Hogne-huset. Gjennom dette hullet dukker Steinar opp i en barnebursdag hvor han ikke er invitert. Han har med seg kake og presang til sønnen deres, og det er i og for seg hyggelig. Han gjør for så vidt heller ikke noe galt, men han tar for stor plass og er dessuten ikke invitert ... En scene som alle som har opplevd invaderende nye naboer kjenner seg igjen i - der det fort kan bli too much og en smule grenseløst ... Da Steinar at på til inviterer den yngste sønnen deres på hyttetur, uten at de føler at de kan si nei, kulminerer det hele i en følelse av å ha mistet all kontroll ...
Jeg skal ikke røpe mer av selve handlingen, som er thrilleraktig så det holder - særlig fordi vi jo vet at noe forferdelig kommer til å skje, bare ikke hva. Frykten ligger der hele tiden. Den forsterkes også av grusomme hendelser på Jørgens arbeidsplass, der han jobber som miljøterapeut med vanskeligstilt ungdom.
Hva vet vi egentlig om andre mennesker? Vi tolker og antar og tror, inntil vi er overbevist om at vi sitter med fasiten og har skjønt alt. Det Tore Renberg får frem i denne boka er hvor feil vi som oftest tar. Det handler om at når hjernen har kommet i et visst spor, er det utrolig vanskelig å komme ut av dette sporet. Alt som skjer blir tolket slik at kart og terreng skal stemme. Når noe annet skjer, som kunne ha fått oss til å tenke i alle fall litt annerledes, tvinger hjernen oss tilbake til det sporet der vi var, og alt ses i lys av dette. Den frykten vi kjenner på, eksisterer dermed egentlig bare i eget hode og har til syvende og sist ikke så mye med virkeligheten å gjøre. Det krever styrke, erfaring og innsikt i menneskesinnet for å klare å tenke mye bredere, og å holde flere alternative tolkninger åpne. Dette krever også omgivelser som utfordrer og som ikke ytterligere segmenterer "den ene vei", slik vi blir vitne til mellom Jørgen og kona, som krangler om hvem som har rett i vurderingene av de nye naboene. På et dypere psykologisk plan er det nettopp dette som er tematikken i denne boka. Den får oss til å tenke, og forhåpentligvis vil leserne sitte igjen med en større grad av ydmykhet overfor andre mennesker som man allerede har dømt nord og ned. I denne boka får vi nemlig vite den egentlige historien om Steinar, mens vi i det virkelige liv sjelden eller aldri får denne muligheten. Og dermed fortsetter vi bare i vårt eget tolkningsspor, som ofte er preget av følelser og følelser alene, helt til disse ikke står helt i forhold til den utløsende årsaken.
Jeg har fått med meg at noen lesere har ment at det var for mange løse tråder på slutten som ikke ble nøstet sammen, mens andre har kritisert at slutten er for overtydelig og at Renberg ødelegger boka ved å servere alt på et fat på slutten. Det er jo nettopp det han gjør: han serverer alle forklaringene på slutten og lar oss ikke sitte igjen med et eneste spørsmål. Ikke annet enn at i alle fall jeg undret meg over hvor skråsikre mange av oss er på at vi har hele bildet, mens det til syvende og sist viser seg at det er langt flere nyanser og at vi til og med skivebommer fullstendig dersom vi ikke er åpne nok for at vi kan ta feil. Særlig når vi har stivnet i en følelse, og tolker alt i lys av denne følelsen. Da mister vi gangsynet, og får ikke øye på noe annet enn det som bekrefter vårt eget virkelighetsbilde. Vanligvis liker jeg ikke at forfattere serverer hele løsningen, og kanskje kunne Renberg ha latt noe mer henge i løse luften, overlatt til leserens fantasi? Jeg vet ikke helt. Kanskje kommer svaret til meg når jeg har fått mer avstand til boka.
Tore Renberg skriver på nynorsk denne gangen. Det burde han gjøre oftere! På et vis ble romanens litterære kvaliteter løftet nettopp fordi den er skrevet på nynorsk. Fortellergrepet i boka, med et frempek som er tatt ut i sin ytterste konsekvens, gjorde at spenningen steg og steg, inntil vi fikk vite alt. Det er lenge siden jeg har lest ut en bok i løpet av et døgn, men her klarte jeg ikke å slutte. Det gikk ut over nattesøvnen, jeg holdt på å ikke komme meg av bussen i tide et par ganger, og jeg ble gående og lese på gata ... Et sterkt hverdagsdrama med solid psykologisk forankring! Jeg anbefaler denne boka sterkt! Dersom det ikke hadde vært for at jeg fikk papirutgaven i gave, ville jeg ha hørt denne som lydbok. Tore Renberg leser selv, og det er alltid en opplevelse i seg selv.
Andre som har skrevet om boka er BokBloggBerit (hun ga terningkast seks), Dagsavisen (Tore Renberg har skrive ei spanande bok. Og konklusjonen hans er det vanskeleg å finne feil med. Kva veit vi vel eigentleg om medmenneska våre? Eller om korleis andre ser oss? Fint lite.), Aftenposten (Men er det virkelig det de ser? Eller ser de bare de forutsigbare og forstemmende fruktene av sin egen vanetenkning?), NRK (Men før vi kommer så langt har vi altså blitt utsatt for et romanangrep fra alle kanter - fra en forfatter som nå ikke bare fremstår som teknisk god, men også med noen innsikter om det å holde liv i en familie, i et bygdesamfunn, og om de mulighetene vi har – og ikke har til å gripe inn i andres liv.), VG (Og det er vel også hovedbudskapet med denne ujevne romanen: At selv den som skinner mest, kan ha det mørkt, uten at noen klarer å få øye på det.) og Tine sin blogg (Dette er Tore Renberg på sitt beste, han skriver godt og han leser godt. Det flater litt ut mot slutten, og delen med Steinars dagbok ble oppstykket og kjedelig.) Kleppanrova har også skrevet om boka.
Utgitt: 2016
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 268
ISBN: 978-82-495-1695-7
Jeg har fått boka i gave
| Tore Renberg (Foto: Tommy Ellingsen) |