Rose-Maries litteratur- og filmblogg: mai 2011

søndag 29. mai 2011

"Biutiful" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Fantastiske Javier Bardem i ny film!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Biutiful
Genre: Drama
Nasjonalitet: Mexico
Skuespillere: Javier Bardem, Maricel Alvarez, Eduard Fernàndez, Diaryatou Daff, Cheng Tai Shen
Spilletid: 147 min.

Uxbal (Javier Bardem) er en mann som bokstavelig talt lever på kanten av stupet. Han er alene om å ta seg av sine to mindreårige barn etter å ha forlatt sin kone, som har en bipolar lidelse. Han har sett seg lei av hennes uansvarlige livsførsel, hvor hun er mest opptatt av liv og moro i form av alkohol og tilfeldig sex - i alle fall i de maniske fasene av sin sykdom. Nylig har han fått vite at han har prostatakreft med spredning bl.a. til leveren, og at han snart skal dø. Han slites nesten i stykker med tanke på hvordan det skal gå med barna når han er borte. Selv har han en broket fortid med en far som forsvant før han ble født, og det har derfor vært av stor betydning for ham at hans barn ikke skal bli sviktet.

Parallelt med at vi følger Uxbal og hans forhold til ekskona og utviklingen av hans kreftsykdom, får vi innblikk i noe som er et stort problem i Syd-Europa - nemlig ulovlig innvandring. I Barcelona, hvor handlingen i filmen foregår, er det mange mennesker som nærmest lever "under jorden" fordi de ikke har papirene sine i orden. Hvem har ikke (som turist i Spania, Italia eller lignenede) opplevd å være vitne til fargede gateselgere som tilbyr hva det skulle være av falske merkevarer, og som springer av gårde i full fart ved det minste tegn til politi i nærheten, med varene i en bylt på ryggen? I denne filmen følger vi en gruppe ulovlige innvandrere fra Kina, som jobber på en fabrikk som produserer disse varene ... Uxbal kobler ulovlige innvandrer til bakmenn som trenger arbeidskraft, og han sørger også for at politiet ser en annen vei gjennom å bestikke dem. Disse ulovlige innvandrerne er helt prisgitt folkene de jobber for, og i denne filmen skal det vise seg at den grenseløse tilliten har sin pris ... For til slutt går det riktig ille.

Dette er enda en veldig bra film hvor Javier Bardem medvirker i en stor karakterrolle. Denne gangen i rollen som den småkriminelle Uxbal som også er alenefar. Et spørsmål jeg ble sittende og gruble på mens jeg så filmen, var om Uxbal var en god eller dårlig mann. På den ene siden var han med på å utnytte de svakeste av de svake i samfunnet. På den annen side var han en mann som helt klart hadde en form for integritet og moral, og som selv var overbevist om at han faktisk hjalp de ulovlige innvandrerne. Selv da det ble klart at hans behov for eller griskhet etter penger fikk ham til å foreta et valg som ble helt fatalt for 25 innvandrere som arbeidet på en fabrikk "under jorden" ... Like fullt er han en mann som forsøker å gjøre opp for seg, hvor umulig det enn synes. Omgitt av mennesker som er enda mer desperate enn han selv, er det for øvrig vanskelig å stole fullt og helt på noen.

Jo flere filmer med Javier Bardem i hovedrollen jeg ser, dess mer imponert blir jeg over hans skuespillertalenter. Det er særlig spennvidden i rollene som imponerer meg. I "Biutiful" får han i rollen som Uxbal frem all den smerte som ligger i denne mannens skjebne, og det på en slik måte at jeg kjente den på kroppen selv. Jeg har lest noe om at filmen har blitt kritisert fordi det blir for mye elendighetsbeskrivelse. Denne kritikken er jeg ikke enig i. Jeg mener at filmen er svært realistisk fordi en del mennesker faktisk lever slik - hele tiden ballanserende på en knivsegg. Å bli syk får dermed fatale konsekvenser ikke bare for en selv, men også for dem som er avhengig av en ... For øvrig synes jeg at filmen med fordel kunne ha vært noe kortere. Her blir det terningkast fem!

DVD´en har release i Norge den 8. juni, men jeg har vært så heldig å få tak i en amerikansk utgave av den. ;-)

Uxbal hjelper datteren med lekser

Uxbal og ekskona

Uxbal og barna

Kreftsykdommen tærer på Uxbal

onsdag 25. mai 2011

Nonna Bannister: "De hemmelige Holocaust-dagbøkene"

Skraper kun i overflaten

Utgitt i USA: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: The Secret Holocaust Diaries
Oversatt: David Ålekjær
Forlag: Hermon Forlag AS
Antall sider: 247

Nonna Bannister, født i Ukraina i 1925, giftet seg i 1951 med amerikaneren Henrik. Sammen fikk de etter hvert tre barn. Henrik skjønte hele tiden at Nonna bar på dype sår fra sin fortid, men det falt ham aldri inn å ville presse sin kone til å fortelle noe av dette mot hennes vilje. Etter bortimot førti års ekteskap var Nonna omsider klar til å fortelle sin livshistorie ... Da hadde hun gjennom et langt liv tatt vare på dagbøker fra årene forut for sitt møte med Henrik, og resultatet av dette er boka "De hemmelige Holocaust-dagbøkene", som er utgitt noen år etter Nonnas død.

I boka forteller Nonna om sin oppvekst i Ukraina etter tsarens fall. Overgangen til kommunisme gjorde slutt på tradisjonen med at mennene i familien arbeidet som kosakker. Alle som hadde tjent tsaren ble mistenkeliggjort, og familiens stolte kosakktradisjon måtte derfor skjules. Nonnas mor var dessuten gift med en polakk, antakelig jøde, og både det faktum at han var polsk og jøde var en dypt bevart hemmelighet. Avsløring av dette kunne koste faren livet.

I begynnelsen gikk Ukraina fri for de store omveltningene som ellers skjedde i Russland, hvor eiendommer ble konfiskert og landbruket kollektivisert. Nonna beskriver derfor sin barndom som relativt bekymringsløs og med mange goder som alene ville vært nok til å sende en hvilken som helst annen russer til Sibir. Men etter hvert ble det verre forhold også i Ukraina, og en stor hungersnød tok livet av mangfoldige millioner mennesker. Praktisering av gudstroen måtte skjules, og det var forbudt å feire jul og påske.

Da Nonna var 15-16 år, ble Russland invadert av nazistene. Under krigen ble hun og moren transportert til Kassel i Tyskland for å arbeide for tyskerne. I realiteten satt de i en konsentrasjonsleir. Det som reddet Nonna fra å gå til grunne var at hun kunne mange språk, noe hennes fangevoktere fant nyttig. Etter hvert fikk hun bo hos noen nonner, som tok seg av henne frem til krigens slutt. Da hadde hun vært alvorlig syk og overlevd.

"De hemmelige Holocaust-dagbøkene" er absolutt interessant lesning om en epoke det er skrevet et lass av bøker fra. Jeg er av den formening at det er viktig at absolutt alt av vitneutsagn blir nedtegnet og ikke går tapt for ettertiden. Likevel må jeg innrømme at jeg ble nokså skuffet over denne boka. At boka mangler litterære kvaliteter kan jeg for så vidt leve helt greit med. Noen ganger er historiene som fortelles så sterke at dette i seg selv er nok. I dette tilfellet reagerte jeg imidlertid på at Nonnas barndom idylliseres nærmest ukritisk. Jeg har forståelse for at dette gjerne skjer med mange, men god eller interessant litteratur blir det likevel ikke. Dette fylte dessuten halve boka, som jeg forventet skulle inneholde noe helt annet. Dessuten synes jeg forfatteren bare skraper i overflaten av det som skjedde under andre verdenskrig. Riktignok nevnes et par grufulle hendelser som viste nazismens ondskap på det verste, men dette var ikke tilstrekkelig til å bære hele historien. Forventet jeg mer lidelse? Mer sorg og smerte? Jeg vet ikke helt ... Kanskje handler det rett og slett om at historien aldri grep meg helt nettopp fordi den ble for overfladisk. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, men etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg vil gi den en firer.

tirsdag 24. mai 2011

Diverse: "Hijabhistorier"

Tankevekkende bok!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 108

I boka "Hijabhistorier" har 13 ulike kvinner - noen under fullt navn og andre anonymt - fortalt om sitt forhold til hijaben. Spørsmål som "Bare et tøystykke?", "Har muslimske kvinner valgfrihet?", betydningen tildekningen har for moderne, muslimske kvinner i dag m.m. stilles. Her treffer vi den kjente politikerkvinnen Afashan Rafiq som selv har valgt ikke å gå med hijab, men som mener at det hele må bero på frivillighet - med unntak av burkaen og andre ansiktsdekkende plagg som hun mener må forbys hvis dette brer for mye om seg. Vi møter også Leila S. som opplevde sjahens fall i Iran på slutten av 1970-tallet og den etter hvert fremvoksende fundamentalismen som satte kvinnenes frigjøring mange tiår tilbake, og hvor hijab-bruken mer bunnet i frykt enn noe annet. Spennvidden i historiene er stor, og det er dette som er bokas styrke.

For meg som tidligere kun har hørt om hijaben gjennom samfunnsdebatten rundt denne, samt at jeg har lest den kontroversielle boka "Tilslørt. Avslørt" av Hege Storhaug, var det rett og slett en nødvendighet å lese denne boka da jeg kom over den. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette lille klesplagget, som setter sinnene så til de grader i kok når samfunnsdebatten rundt forbud - ikke forbud raser. Etter å ha lest "Hijabhistorier", er jeg imidlertid mer sikker i min sak - nemlig at jeg mener at dette må være en helt personlig sak for den enkelte kvinne. Å trekke inn at dette er første skritt mot fullstendig tildekning av kvinnenes ansikt, er og blir en avsporing av debatten!

Felles for alle kvinnene som står frem med sine historier, er at de som har endt opp med å gå med hijab, har valgt dette helt selv. Unntaket er Leila fra Iran. Det som gjorde det ekstra spennende å lese denne boka var å erfare hvor forskjellige alle kvinnene og deres forhold til hijaben er. Mens en kvinne mener det er helt absurd at hijaben skal bli ansett som en del av hennes personlighet, fremhever en annen nettopp at hijaben er en del av henne.

At hijaben er å anse som et religiøst hodeplagg er det for øvrig ingen tvil om. Men å trekke det så langt som Hege Storhaug gjorde i sin bok, fant jeg overhode intet belegg for. Ikke en eneste av kvinnene i boka ville jeg under noen omstendighet anse som en del av en fundamentalistisk bevegelse. Heller ikke mennene bak dem. Derimot er det grunnlag for å anta at nettopp den tilspissede samfunnsdebatten rundt hijab har gjort at flere unge kvinner faktisk velger å gå med dette hodeplagget - fordi hijaben gir dem en felles identitet som muslimer - på tvers av etnisitet og sosial bakgrunn.

Mens noen av historiene er rørende naivt fortalt, er andre historier virkelig dyptpløyende i forhold til å analysere muslimske kvinners stilling i samfunnet, avklarte holdninger for og i mot hijab, hva Koranen sier om tildekning samt kvinnenes definerte forhold til Gud/Allah. Her får vi høre om en ung jente som mistet jobben sin fordi hun insisterte på å gå i hijab på jobb, om en norsk kvinne som har konvertert til islam og ønsker å gå med hijab mot sin manns ønske, og om en kvinne som begynner å gå med hijab men som etter hvert ombestemmer seg. Jeg ble for øvrig overrasket over alle konsekvensene som inntraff i det øyeblikk en kvinne ønsket å gå med hijab, herunder også reaksjonene fra venner og kjente rundt dem - ikke minst fra de muslimske miljøene selv.

Dette er en tankevekkende og viktig liten bok! Her blir det terningkast fire!

mandag 23. mai 2011

Anders De La Motte: "[geim]"

Ikke min greie

Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Geim
Oversatt: Inge Ulrik Gundersen
Forlag: Bokforlaget
Antall sider: 371

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at dette er en bok jeg har blitt spurt om å lese og omtale av Bokforlaget. Boka kommer i salg fra juni i år.

Henrik "HP" Pettersen er småkriminell og lever et nokså kjipt liv på siden av samfunnet, konstant i pengemangel. En dag finner han en smarttelefon på T-banen. Opp på displayet kommer følgende spørsmål: "Vil du spille et spill?" HP er sugen på litt spenning i sin ellers nokså triste tilværelse, og da han i tillegg skjønner at det er penger å tjene på å være med, forsvinner siste rest av tvil rundt opplegget. I begynnelsen er det hele nokså uskyldig. HP skal ta fra en mann en paraply, samtidig som han filmer det hele med smarttelefonen. Den eller de som står bak spillet, legger deretter filmsnutten ut på nettet, og HP blir belønnet med poeng som kan omsettes i penger. Dersom han består oppgaven, får han fortsette spillet og avanserer til et høyere nivå, hvor risikoen er større og det er enda mer penger involvert.

Parallelt følger vi kvinnen Rebecca Normén, som er livvakt i politiet. I motsetning til HP lever hun et strukturert og temmelig vellykket liv. Hun mottar imidlertid ekle, anonyme beskjeder med subtile budskap. Hvem står bak disse og hva vet vedkommende egentlig om hennes liv?

Etter hvert viser det seg at Rebecca og HP er nærmere forbundet med hverandre enn man først skulle tro. På hvilken måte skal jeg ikke røpe her, men etter hvert stiger spenningen og begge får etter hvert nokså avgjørende betydning for hverandres skjebne. Bokas store spørsmål er selvsagt hvem som står bak spillet, og hvordan vedkommende kan vite så mye spesielt om HP? Hvor langt er HP villig til å gå i sin spenningssøken? Og skjønner han tidsnok når det er på tide å gi seg?

Denne boka falt dessverre ikke i smak hos meg. For det første er nok ikke krim-genren det som fenger meg mest. For det andre syntes jeg at bokas språklige kvaliteter ikke samsvarte med mine krav. Først og fremst reagerte jeg på alle de engelske uttrykkene som er blandet inn i teksten. Hvorfor f.eks. skrive at " ... så det som var på gang var pretty fucking big", eller at "det her var fucking jævla Twilight Zone!" Det er nærliggende å tenke at det hele beror på ordfattighet. For øvrig reagerte jeg også på all banningen - tidvis i nesten annen hver setning. Jeg siterer fra side 239:

"Fy faen som han hadde elsket det kicket! Elsket det så jævlig mye at han tross all dritten som hadde skjedd på et plan ikke kunne la være å drømme om å komme seg tilbake i rampelyset, nesten på hvilken som helst måte. Som en bekreftelseskåt by-bikkje som på tross av at den hadde fått grisebank av sin herre, likevel var klar for å hoppe opp på nye bein - hvilket som helst - for å få nok et klapp på hodet. Spørsmålet klødde som en jævla feit sårskorpe, og samme hvor mye han prøvde, klarte han ikke å la være å plukke på den."

Det blir vel mye banning etter min smak ... Og engelske uttrykk. Det er mulig at jeg egentlig ikke er i målgruppen for denne boka, som antakelig henvender seg mer til de yngste leserne? Plottet er for øvrig helt greit, og det er godt mulig at historien også vil egne seg godt for filmatisering. Men denne boka var definitivt ikke min greie. Her blir det terningkast tre.

At det er flere oppfatninger av denne boka enn min viser imidlertid det faktum at forfatteren har mottatt Svenska Deckarakademins debutantpris 2010. På smussomslaget er det nettopp fra Deckarhuset sitert at dette er "En av de beste bøkene jeg har lest, kanskje den beste!"

Anders De La Motte

søndag 22. mai 2011

"Leaving" (Regissør: Catherine Corsini)

Mesterlig!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Partir
Norsk tittel: Oppbruddet
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Sergi López, Yvan Attal
Spilletid: 83 min.

Suzanne og hennes mann Samuel lever et nokså behagelig middelklasseliv sammen med sine to barn. Hun er hjemmeværende og bestyrer et lekkert og kostbart hus, men ønsker seg tilbake til yrkeslivet. Ektemannen er en innflytelsesrik lege i den lille byen der de lever. Gløden mellom dem er mer eller mindre borte etter et liv preget av rutiner og mengder med hverdager, men dette synes ikke å affisere Samuel i særlig i særlig grad. Han oppfører seg som om han er sentrum for det meste som skjer rundt dem, og han ser derfor ikke at hans kone er ulykkelig.

I forbindelse med noe oppussingsarbeider hyrer ekteparet inn noen bygningsarbeidere. En av dem er spanjolen Ivan. I forbindelse med en ulykke føler Suzanne at hun kommer i takknemlighetsgjeld til ham. Da han er ute av stand til å besøke datteren sin på egen hånd fordi han har brukket benet, tilbyr Suzanne seg å kjøre ham over grensen til Spania.

Der ektemannen Samuel er nedlatende og arrogant, er Suzanne medfølende og nærværende. Selv ikke det forhold at Ivan nylig har sonet en fengelsstraff, gjør at hun ser ned på ham. Og uten at dette egentlig har vært villet fra noen av partene, faller Suzanne og Ivan for hverandre. Tiltrekningen mellom dem er så voldsom at Suzanne er ute av stand til å stanse i tide. Og på et tidspunkt er Ivan alt hun vil ha, og hun er villig til å forlate "det gode liv" med ektemannen Samuel til fordel for en heller usikker tilværelse med Ivan. Endelig føler hun at hun lever igjen! Hun regner med at en skilsmisse fra Samuel skal gå helt knirkefritt, men der tar hun skammelig feil ... Samuel er villig til å gå langt ... svært langt ... for å få sin kone tilbake ... nær sagt for en hver pris! Men det skal vise seg at denne prisen er høyere enn han noen sinne kunne ha forutsett ...

Denne filmen med fantastiske Kristin Scott Thomas er ganske enkelt mesterlig! Hun spiller Suzanne med en slik nerve og smerte at filmen satt i kroppen på meg flere dager etter at jeg hadde sett den. På noen punkter kunne filmen minne meg litt om en annen film jeg har sett for kort tid siden - "I am love" - men den har på den annen side alt det nevnte film mangler: troverdige skuespillerprestasjoner, er kjærlighetshistorie jeg trodde på og flotte og stemningsskapende kulisser. Dessuten var regien fantastisk! Her blir det terningkast seks!

onsdag 18. mai 2011

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!

Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ...

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Senere har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.

Stephan Mendel-Enk

tirsdag 17. mai 2011

Owen Matthews: "Barn av Stalin: tre generasjoner i krig og kjærlighet"

Om GULag, den kalde krigen, hungersnød og lidelse i kommun-istisk ånd

Utgitt første gang: 2008
Utgitt på norsk: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Originaltittel: Stalin´s Children - Three Generations of Love and War
Oversatt: Gunnar Nyquist
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 10 t 16 min.

Journalisten Owen Matthews har i denne boka skrevet historien om sine besteforeldre, foreldre og sitt eget liv, samtidig som han forteller historien om 1900-tallets Russland og senere Sovjet-unionen, hvor epoken med den kalde krigen er viet størst oppmerksomhet.

Forfatterens besteforeldre Bibikov og Marta vokser opp i Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet. Marta er en svært avstumpet kvinne rent følelsesmessig, og samtidig som dette avspeiler seg groteskt i hennes oppdragelse av de to barna hun etter hvert får - Lenina og Ljudmila - er det også svært forståelig ut fra det hun selv har opplevd.

Mens barna er små, blir Bibikov arrestert, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Når man først ble fanget opp av Stalins terrorregime, var det ingen vei ut av dette. Om du ikke tilsto selv, var det alltid noen andre som tilsto dine påståtte forbrytelser for å slippe unna selv. Marta blir også internert etter hvert og sendt til GULag, og i forbindelse med et nervøst sammenbrudd tilstår hun hva det skulle være, også de forbrytelser hennes mann er anklaget for.

Ljudmila og Lenina vokser opp på barnehjem, og i mellomtiden har hungersnøden bredt om seg i landet. Mens kommunismen tvangsinnføres, og folket tvinges til å ta avstand fra alt de har trodd på gjennom generasjoner, handler det egentlig bare om å overleve. De som ikke "skjønner" at de skal slutte å tenke selv, fordi dette gjør nå staten for dem, havner i GULagene. Som ved et mirakel overlever barna denne grusomme perioden av Sovjets historie. Enkelte andre går lenger i kampen om overlevelse, og historier om salg av kjøtt fra parterte barn verserer.

Ljudmila, etter hvert kalt Mila, forelsker seg under den kalde krigen i utlendingen Mervyn. Han befinner seg i Moskva som oversetter på den britiske ambassaden. Rett før de skal gifte seg, blir imidlertid Mervyn sendt ut av landet av KGB. Deretter starter en kamp fra Mervyns side for å få Mila ut av landet, slik at de kan leve sammen som mann og kone. For å klare presset i denne prosessen, skriver Mila og Mervyn hundrevis av brev til hverandre. Og til slutt - mange år etter - får de omsider sitt store ønske oppfylt. Bare for å erfare at det å starte opp et normalt familieliv er vanskeligere enn de hadde tenkt ... Deres kjærlighet ble i årenes løp nærmest et fantasifoster, på mange måter kunstig opprettholdt pga. adskillelsen og problemene KGB skapte for dem ...

Forfatteren selv, Mila og Mervyns sønn, har personlig opplevd 1990 årenes Sovjet, da det atter ble kastet vrak på gamle verdier, og det rene verdi-anarkiet oppsto. Ville fester, dop og alkohol overtok der kommunismen og de bærende elementer i denne ideologien sprakk for alvor. Fra Jeltsin fremsto som landets håp, til han til slutt kun var en patetisk drukkenbolt, ute av stand til å føre Sovjet gjennom de reformer som måtte til for å få landets økonomi på fote igjen ...

Historien Owen Matthews her forteller, er i tillegg til å være meget interessant også grufull. Det har vært mulig for ham å rekonstruere så vidt mye av historien takket være tilgang til gamle Sovjet-arkiver, brevvekslingen mellom faren og moren og intervjuer. Kommunismen levnes liten eller ingen ære, og det legges ingenting i mellom når vanskelighetene Sovjet står overfor beskrives. For meg som svært godt kan huske den kalde krigen, kommunismens fall, Gorbatsjov og Jeltsin, ble det ekstra interessant å lese denne boka. Boka er for øvrig velskrevet og spennende bygget opp. Anders Ribu fungerte som vanlig svært godt som oppleser. Jeg synes imidlertid det var en fordel å kunne bla i papirutgaven av boka underveis, fordi denne inneholder bilder av personene som omtales. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.

Owen Matthews

Budapest mai 2011

Budapest er en by i alle fall jeg aldri blir ferdig med. Her er et knippe bilder fra mitt siste besøk i helga.

Parlamentet sett fra motstående side av elven Danube

Gulasj-suppe - turen verdt i seg selv, synes jeg ;-)

En sykkeldrosje venter på passasjerer

Budda Castle

Mathias-kirken

Utsikt fra Fishermans Bastion

Fontene i Tarnók utca i gamlebyen i Borgområdet

På vei ned i kabelvogn fra Budda Castle - med Chain Brigde i forgrunnen

og katedralen i horisonten

Fra terror-museet

På vei over til Vajdahunyad Castle - et område med hus bygget i barokk-stil

En av de fantastiske fasadene i barokk-kvartalet

En statue rett ved Széchenyi-badet

Széchenyi-badet - Europas største badeanlegg

Széchenyi-badet

En badenymfe ved Széchenyi-badet

Jeg har ikke klart å finne ut hvilken bygning dette er, men vakker er den!

Magedans på middelalderrestauranten Sir Lancelot

Lunch på Gundel

Gåselever er et "must" når man er i Ungarn!

tirsdag 3. mai 2011

Herman Melville: "Moby Dick"

Opprinnelig utgitt: 1861
Originaltittel: "Moby-Dick" (eller "The Whale")
Oversatt: Bjørn Alex Herman (nyoversettelse)
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Jan Grønlie
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 23 t 41 min.

Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han som har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur!

mandag 2. mai 2011

Edinburgh april 2011

Noen inntrykk fra helgens besøk i Edinburgh.

Med propellfly nærmet vi oss Edinburgh

Langs High Street

Vindusshopping langs High Street

I Victoria street - på vei mot Grassmarket

Victoria street

Grassmarket

Edinburgh Castle

Gamlebyen sett fra Princes street

Bebyggelsen rett ved Edinburgh Castle

Gamlebyen sett fra Princes street

Hei!

Dette er i første rekke en litteratur- og filmblogg, men etter hvert har jeg utvidet mitt repertoar til også å gjelde reisebrev med et og annet tips. Jeg bruker dessuten bloggen min til å ta vare på spesielle dikt og musikkstykker som betyr noe for meg - og som jeg også håper kan være til glede for mine lesere, som er min målgruppe nr. 1.

Alle bok- og filmomtaler i denne bloggen har jeg skrevet selv. Dessuten er det jeg som er fotograf bak bildene, med unntak av bok- og filmcover samt bilder av forfattere og bilder fra filmer jeg har omtalt (som er lånt fra de respektive forlagene el.l.). I den grad jeg siterer noen, er jeg nøye med kildehenvisninger.

Jeg publiserer bok- og filmanmeldelsene mine bl.a. på Bokelskere, Twitter og Facebook.

Jeg mottar en del leseeksemplarer direkte fra forlagene, og dette opplyser jeg alltid om i mine bokanmeldelser. Som bokblogger er det viktig for meg å være fri for økonomiske bindinger, og jeg ønsker av den grunn heller ikke å ha reklame på bloggen min. Jeg mottar ingen reklameinntekter ved f.eks. å linke til andre nettsteder. Ingen andre inntekter heller, bare for å presisere det! Bloggingen min er med andre ord en ren hobby.

Jeg håper at alle som tar en titt innom min blogg, finner inspirasjon til å lese spesielle bøker samt se noen av filmene jeg har omtalt. Jeg synes også det er morsomt om du kommenterer noen av omtalene mine, kommer med tips eller annet samt blir venn eller såkalt følger av bloggen min! Tekst og bilder tilhører meg om ikke annet er oppgitt. Jeg viser til lov om opphavsrett som sier "den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket".

Innholdet på denne bloggen tilhører meg personlig, og kan ikke brukes uten tillatelse av meg. Det er imidlertid helt greit å linke til mine innlegg, og sitere fra bloggen min så lenge kilden oppgis.

Jeg kan kontaktes på e-post: rosemariechr at gmail dot com.

Rose-Marie

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Ulike tema i bloggen

Kultur etc.

Oversikt over forfattere

Forside