Ivar Giæver

Fra 1958 studerte han samtidig ved Rensselaer Polytechnic Institute (RPI), der han tok sin doktorgrad i teoretisk fysikk i 1964. Giæver hadde et Guggenheim Fellowship-stipend i årene 1969–1970, som han brukte til å studere biofysikk ved Cambridge i Storbritannia. Senere fikk han et Coolidge Fellowship-stipend av General Electric som han 1975–1976 brukte i California, delvis i fysikkavdelingen ved University of California, San Diego og i Jonas Salks laboratorium ved Salk Institute for Biological Sciences i La Jolla.

I 1988 sluttet Giæver ved General Electric og begynte som Institute Professor ved RPI. Samme år ble han også Statoil-professor under Vista-programmet ved Fysisk institutt på Universitetet i Oslo, hvor han i hovedsak var veileder for hovedfags- og doktorgradsstudenter.

I tidsrommet 1958–1970 forsket Ivar Giæver innenfor området tynne filmer, tunnelering og superledere. I sitt nobelforedrag sa han at det for en ingeniør lød merkelig – og som en tungvint vei til Nobelprisen – at hvis man kaster en tennisball mot en vegg mange nok ganger, vil den plutselig gå gjennom veggen uten å etterlate spor. Sannsynligheten for at dette vil skje med en tennisball, er praktisk talt lik null, men innen kvantemekanikken, med elektroner som kan betraktes som fantastisk små baller, skjer det ofte. Dette var det Ivar Giæver påviste eksperimentelt 1960, og som senere førte til Nobelprisen.

I 1971 begynte Giæver studier innen biofysikk, der immunologi, vevskultur og manipulering av DNA og proteiner har vært fremtredende områder. Særlig har han konsentrert seg om hvordan organiske molekyler absorberer og forbinder seg med ikke-biologiske overflater.

I 1991 grunnla Ivar Giæver og hans kollega dr. Charles R. Keese firmaet Applied BioPhysics, Inc. for å utvikle og formidle en ny teknologi, kjent som Electric Cell-substrate Impedance Sensing eller ECIS. De har oppfunnet elektriske metoder og instrumenter til bruk i studiet av en rekke av de aktiviteter som foregår i menneskelige celler når de blir dyrket in vitro, som for eksempel kreftcellenes angrepsmønster, bruk av cellekulturer for å erstatte toksikologiske tester hos dyr samt cellers reaksjon på moderne farmakologiske substanser. Etter at Giæver i 2004 tok avskjed og ble professor emeritus ved RPIs School of Science, viet han hele sin arbeidsinnsats til Applied BioPhysics.

• Energy Gap in Superconductors Measured by Electron Tunneling, i Phys. Rev. Letters 5, 1960, s. 147
• Electron Tunneling Between Two Superconductors, i Phys. Rev. Letters 5, 1960, s. 464
• Detection of the A. C. Josephson Effect, i Phys. Rev. Letters14, 1965, s. 904
• Magnetic Coupling between Two Adjacent Type II Superconductors, i Phys. Rev. Letters 15, 1965, s. 825
• (sammen med K. Megerle): Study of Superconductors by Electron Tunneling, i Phys. Rev. Letters 122, 1961, s. 1101

• The Antibody-Antigen Reaction: A Visual Observation, i The Journal of Immunology 110, 1973, s. 1424–1426
• (sammen med R. J. Laffin): Hepatitis B. Antigen: Visual Detection on a Metal Surface, Proc. Natl. Acad. Sci. 71, 1974, s. 4533
• (sammen med C. R. Keese): Monitoring Fibroblast Behaviour in Tissue Culture with an Applied Electric Field, i Prov. Natl. Acad. Sci. 81, 1984, s. 3761–3764
• (sammen med C. R. Keese): A morphological biosensor for mammalian cells, Nature 366, 1993, s. 591–592
• (sammen med G. Sagvolden, E. O. Pettersen og J. Feder): Cell adhesion force microscopy, i Proc. Natl. Acad. Sci. 60, 1999, s. 471–476

• Electron Tunneling and Superconductivity, copyright Nobelstiftelsen, Science 183, 1974, s. 1253–1258
• «Response» to Citation Classic, i Current Contents 15, mai 1984