global oppvarming

Siden 1750, da temperaturmålinger med instrumenter begynte, viser observasjoner at den globale middeltemperaturen ved jordoverflaten har økt i økende grad. Mesteparten av dette har funnet sted etter 1950, høyst sannsynlig på grunn av økt innhold av drivhusgasser i atmosfæren, knyttet til menneskelig aktivitet.

For alle de ledende byråene som beregner global middeltemperatur på bakgrunn av bakkeobservasjoner, er 2016, 2020, 2023 og 2024 de varmeste årene i en serie som går tilbake til midten/slutten av 1800-tallet. I satelittmålinger av temperaturen i nederste og midtre del av av troposfæren er 1998, 2016 og 2024 de varmeste årene.

Oppvarmingen er ikke jevnt fordelt over jordkloden. Størst økning sees ved polene. Noen områder er blitt kaldere, for eksempel et avgrenset område i Nord-Atlanterhavet sør for Grønland. Over land har nattemperaturer økt mer enn dagtemperaturer.

Temperaturøkningen nær overflaten forventes å være størst over land og på høyere breddegrader. Høyere oppe i atmosfæren kan det virke motsatt, med størst oppvarming nær toppen av troposfæren i tropiske strøk. En slik ujevn fordeling vil kunne endre de store sirkulasjonssystemene i atmosfæren, men er også påvirket av de samme sirkulasjonssystemene. Dette vil igjen få konsekvenser for fordelingen av nedbør. Sirkulasjonsmønstrene i havene vil også kunne bli påvirket.

Nedbøren fordeler seg annerledes over Jordens overflate enn den gjorde før: Våte områder blir enda våtere, og tørre områder blir tørrere. Nedbøren blir mer intens der den faller, og det går lengre tid mellom hver gang det kommer nedbør mange steder på kloden.

I tillegg har mengden vann som faller på jordens overflate økt med omtrent ett gigatonn per år på grunn av økt fordampning knyttet til høyere temperaturer.

I hovedtrekk viser observasjonene at hyppigheten av kraftig nedbør har økt over de fleste landområder, i takt med oppvarmingen og observert økning av vanndamp i atmosfæren og en mer ujevn global fordeling av nedbøren.

Det globale havnivået har steget med 21–24 centimeter fra 1880 til 2023.

Stigningen har akselerert, og over hele 1900-tallet har stigningen vært raskere enn for noe annet århundre siden siste istid. Globalt havnivå steg gjennomsnittlig med 1,8 millimeter per år fra 1961 til 2003. Den sjette klimarapporten til FNs klimapanel fra 2021 angir et oppdatert estimat på 3,7 millimeter per år.

I Skandinavia er det fortsatt landheving etter siste istid. Denne er mange steder så stor at flere målestasjoner, blant annet Oslo, har hatt et synkende havnivå de siste 50–100 årene.

Redusert isdekke på Grønland og i Antarktis har bidratt til havstigning fra 1993 til i dag. På Grønland og i Antarktis er det reduksjon av ismassene i det indre av isbreene, og nettovolumet av disse isbreene minker. Siden 2003 har smelting av innlandsis stått for cirka 80 prosent av økningen i havnivået.

Økningen i globalt havnivå for året 2100, sammenlignet med perioden 1995–2014, er ifølge FNs sjette klimarapport estimert til:

Disse estimatene er basert på mange simuleringer med globale klimamodeller, og tallene kan bli enda høyere hvis store ismasser på Antarktis og Grønland kollapser og ender i havet. Havnivåstigningen forventes også å øke mer etter 2100. Det kan være snakk om to meter i 2100 og fem meter i 2150.

Verdens isbreer smelter. På 1990-tallet var det en del kystnære breer i Norge som vokste på grunn av økt vinternedbør. Fra 2000 har det vært et markert skifte for breene i Norge, og en rask tilbakesmelting har blitt observert ved mange breer. De fleste breene er nå mindre enn de har vært på flere hundre år.

Ismassene på Grønland smelter også, men i Antarktis har man indikasjoner som peker i ulike retninger. Ismassen er følsom overfor både temperatur rundt frysepunktet og nedbør i form av snø. Milde havstrømmer spiller også en rolle for ismasser som strekker seg ut i havet.

Havisen i Arktis har minket med cirka 40 prosent for september måned fra fra den tidligste 10-årsperioden med satellittobservasjoner, 1979–1988, til den siste 10-årsperioden med data, 2010–2019. Reduksjonen om sommeren er større, med omkring elleve prosent per tiår. Rundt Antarktis har havisen økt med 1,5 prosent per tiår. Det er imidlertid regionale forskjeller, med økning på tre prosent i Rosshavet, og nedgang på tre prosent i Vest-Antarktis.

Økt nedbør har gitt mindre saltholdig vann som lettere fryser. Dessuten styres isutbredelsen av vind og havstrømmer, som tidvis har vært slik at de har bidratt til isdannelse. Tidligere var det tegn til økning av havis rundt Antarktis, mens etter 2015 har nedgang ført til at det nå sees en svak nedgang i havis også der.

Det er ulike trender i nord og sør. Om lag 50 prosent av havisen i Arktis forsvinner i løpet av smeltesesongen, mens circa 80 prosent av havisen i Antarktis smelter hvert år fra vinter til sommer. Forskjellene henger sammen med forskjeller i geografi: Arktis er et hav omringet av land og reduksjonen i havis har vært mest dramatisk om sommeren. Antarktis er derimot et kontinent omgitt av hav og økningen i havis har skjedd om vinteren når det likevel er kaldt og mørkt rund Antarktis.

Ved en global oppvarming vil havnivået fortsette å stige som følge av havets termiske utvidelse, samt smelting av innlandsis. Beregninger tilsier at stigningen fra dagens nivå og frem til år 2100 vil være 28–101 centimeter, avhengig av ulike utslippsscenarier. Uforutsette endringer i dagens isbreer på Grønland og Antarktis kan imidlertid endre dette bildet i stor grad. Men havet vil fortsette å stige lenge etter 2100, og man er nødt til å ta høyde for enda større stigning i fjernere fremtid.

For lavereliggende deler av verden vil havnivåstigningen kunne få store konsekvenser. Bangladesh er allerede i dag jevnlig utsatt for oversvømmelser. Enkelte lave øyer og øygrupper står i fare for å forsvinne, selv om noen korallrevøyer i Stillehavet har vist vekst de siste årene. Dette skyldes at vind og bølger bryter løs deler av korallene og fører dem inn over land. Flere av øyene opplever dermed at fasongen gradvis endres.

Lavtliggende jordbruksland står i fare for å bli liggende brakk på grunn av saltvannsinntrengning.

Landhevingen i Skandinavia etter siste istid ventes enkelte steder å dominere over havnivåstigningen helt fram til midten av dette århundret.

I dag bor det cirka 46 millioner mennesker i flomutsatte områder. En havnivåstigning på 0,5 meter vil innebære at anslagsvis 92 millioner mennesker kommer i risikosonen. Tap av landareal kan bli betydelig for utsatte kyst- og øystater som Nederland, Bangladesh og Maldivene.

Til sammenligning er det beregnet at dersom all polis og alle breer på Jorden en gang skulle smelte helt bort, ville havnivået på Jorden stige med 80–90 meter.

Global oppvarming fører i stor grad til at økosystemene forflytter seg mot polene og mot høyere strøk. Enkelte skogtyper, slik vi kjenner dem i dag, vil kunne forsvinne, mens nye sammensetninger av arter og nye økosystemer vil kunne etableres. De største endringene i vegetasjonstyper vil kunne forventes på høye breddegrader. Tilsvarende, vil marine økosystemer som for eksempel korallrev påvirkes av høyere havtemperaturer.

Forandringer i klimaet vil samtidig endre livsbetingelsene for planter og dyr. Beregninger tyder på at disse endringene vil skje så raskt at mange organismer ikke vil klare å omstille seg raskt nok til de nye betingelsene, og vi vil derfor kunne få store tap av biologisk mangfold.

Produksjonsnivået i jordbruk og skogbruk vil endres som følge av endringer i temperatur og nedbørforhold, men det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan dette vil arte seg.

Utbredelsen av arter og naturtyper endrer seg som følge av at habitatforhold styres av klima og andre abiotiske faktorer. En endring av det biologiske mangfoldet er derfor også en mulig konsekvens, der også nye invasive arter kan etablere seg i områder som tidligere var uegnet.

• Les mer om klimatilpasninger i naturen

En global oppvarming kan også føre til større forskjeller i jordbruksproduksjonen mellom ulike områder. Studier tyder på at den totale globale matvareproduksjonen vil kunne opprettholdes, mens den geografiske fordelingen av produksjonen kan bli endret. Dette vil i så fall gi økt risiko for sult og hungersnød i enkelte regioner.

En global oppvarming vil også ha betydelige konsekvenser for menneskers helse, blant annet med økt utbredelse av infeksjonssykdommer som malaria. Hetebølger anses for å være den fremste årsaken til død knyttet til vær og klima, etterfulgt av flom. Direkte helseskader knyttet til klima omfatter også fysiske skader knyttet til skred, samt luftveisplager knyttet til forurensninger fra skogbranner. Kraftige regnskyll påvirker spredning av miljøgifter og høyere temperaturer påvirker pollenspredning. Økte temperaturer kan også være en faktor for økt spredning av flått, hjortelus, geithams og andre arter. Klimaendringene kan i tillegg påvirke folks mentale helse, slik som depresjon og angst.

De siste tiårene har vannkraftverkene i hele Norge fått mer tilsig som følge av økning i nedbøren, selv om ikke alt kan utnyttes. Dette har ført til mer vannkraftproduksjon, selv om det er betydelige variasjoner fra år til år. Økningen i tilsig har vært størst om vinteren, samtidig har flommene grunnet snøsmelting blitt noe mindre. Fremover viser prognosene at et varmere og våtere klima vil medføre at tilsiget fortsetter å øke, mens oppvarmingsbehovet vil avta. Mesteparten av økningen i tilsig kan utnyttes til vannkraftproduksjon. Tilsiget har økt raskere de siste tiårene enn klimaframskrivningene. Klimaendringer har generelt mye å si for vannets kretsløp, altså hvordan det har endret og hvordan det videre kommer til å endre de hydrologiske regimene fremover.

Ifølge FNs klimapanel kan ørkenene bli mer ekstreme ved at de blir varmere, men ikke fuktigere. Det er også beregnet at mellom en tredjedel og halvparten av isbreene kan forsvinne i løpet av de neste 100 år. Dette kan påvirke blant annet hvor ekstrem variasjon det blir i vannføringen i elver og tilgjengelig vann til vannkraftverk (tilsig) og jordbruk (tørke).