NO854291L

NO854291L - Fremgangsmaate for fremstilling av polyisocyanat-polyisocyanurater.

Info

Publication number: NO854291L
Application number: NO854291A
Authority: NO
Inventors: Jean Robin
Original assignee: Rhone Poulenc Spec Chim
Priority date: 1984-10-30
Filing date: 1985-10-28
Publication date: 1986-05-02
Also published as: ES8609390A1; ATE41926T1; EP0187105B1; HUT42787A; DD239211A5; US4675401A; KR930002228B1; FR2572402B1; ES548301A0; BR8505312A; EP0187105A1; KR860003055A; FI854245A0; FR2572402A1; JPH0351709B2; DE3569239D1; DK495385A; FI854245L; DK495385D0; CA1259614A

Abstract

Fremgangsmåte for fremstilling av polyisocyanat-polyisocyanurater ved partiell katalytisk cyklotrimerisering av polyisocyanater ved en temperatur mellom 50 og 180°C og i nærvær av en forbindelse med aminosilylgrupper som katalysator og avsluttende deaktivering av katalysatoren ved tilsetning av en organisk forbindelse med minst en hydroksylgruppe ved en temperatur under 50°C.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av polyisocyanat-polyisocyanurater ved katalytisk cyklotrimerisering av polyisocyanater hvor man som katalysator anvender forbindelser med aminosilylgrupper hvoretter katalysatoren, når detønskede innhold av isocyanuratgrupper er oppnådd, destruerer katalysatoren ved tilsetning av en deaktivatorforbindelse valgt blandt organiske forbindelser som bærer minst en hydroksylgruppe og eventuelt grupper eller atomer som er inerte overfor isocyanatene, og det særegne ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er at tilsetningen av deaktivatoren foretas ved en temperatur under 50°C.

Disse og andre trekk ved oppfinnelsen fremgår av patentkravene

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en forbedring ved fremgangsmåtene ved fremstilling av polyisocyanat-polyisocyanurater ved delvis katalytisk cyklotrimerisering av polyisocyanater idet denne reaksjon til slutt etter ønske stanses når innholdet av trimer har nådd denønskede verdi. Mer detal-jert vedrører oppfinnelsen en forbedring ved fremgangsmåtene for deaktivering av katalysatoren når man anvender en katalysator som utgjøres av en forbindelse med aminosilylgrupper.

I de±—f-r-ans'ke—pa-ten-t-ssk-r-i f-t„8.2-..0-3-7-9-9~publ-ise-r-t__unde,r _nr . 2-..5-2-2...6-6-7—.og_.i—den-europeisk-e-patentansøk-ni-ng__nr. _0JJ).8.9...2 9-7- er det beskrevet en fremstillingsmåte for polyisocyanat-polyisocyanurater ved katalytisk cyklotrimerisering av polyisocyanater idet man som katalysator anvender forbindelser med aminosilylgrupper idet man når detønskede innhold av isocyanatgrupper er oppnådd ødelegger katalysatoren ved tilsetning av en deaktivatorforbindelse, valgt blandt organiske forbindelser (A) som bærer minst en hydroksylgruppe eller forbindelser som oppnås ved reaksjon mellom isocyanatgruppen og den organiske forbindelse (A), idet den organiske forbindelse (A) eventuelt bærer grupper eller atomer som er inerte overfor isocyanatgruppene, valgt blandt enoler, alkoholer, fenoler, oksimer eller forbindelser som bærer en eller flere hydroky-

silylgrupper.

Tilsetningen av det aktivatorforbindelsen gjennomfører generelt ved en temperatur mellom 50 og 180°C og foretrukket mellom 80 og 130°C, og spesielt ved temperaturen for cyklotrimeriseringen.

Det er overraskende funnet at deaktiveringen av katalysatorene for cyklotrimeriseringen fordelaktig kan gjennomføres ved en temperatur under 50°C når man som deaktivator anvender organiske forbindelser som bærer minst en hydroksylgruppe. Man har også konstantert at polyisocyanat-polyisocyanuratene som oppnås på denne måte har en forbedret stabilitet i forhold til dem som oppnås i henhold til metoden i det franske patentskrift 82.03799 . 1^ p —

Denne forbedrete stabilitet vises ved den manglende evne for

polyisocyanuratene oppnådd ved fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse til å utvikle di-isocyanatmonomer under lagring og også ved en langvarig oppvarming ved en temperatur på minst 50°C. Det er spesielt viktig å unngå nærvær i de oppnådde polyisocyanurater anvendt særlig for fremstilling av overtrekk, av di-isocyanat-monomerer hvis giftighet er vel kj ent.

Den temperatur ved hvilken det deaktivatormidlet kan tilsettes til reaksjonsoblandingen kan være en hvilken som helst temperatur under 50°C. Selv om denne temperatur kan være så lav som minus 20°C er det fra et praktisk synspunkt uten inter-esse å gjennomføre tilsetningen av deaktivatoren ved en temperatur under 10°C. Som generell regel er temperaturen ved tilsetningen av deaktivatoren foretrukket mellom 15 og 40°C.

De organiske forbindelser som inneholder minst en hydroksylgruppe som egner seg som deaktivatorer for utøvelse av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er angitt i det franske patentskrift 82.03799 og i den europeiske ansøkning 0.089.297.

P

Mer spesifikt anvendels enoler, primære, sekundære eller tertiære alkoholer, primære, sekundære eller tertiære polyoler, fenoler, polyfenoler, oksimer, forbindelser med hydroksysilylgrupper som silanoler, silandioler, siloksaner eller polysil-oksaner med en eller flere hydroksysilylgrupper. Som allerede nevnt kan forbindelsen (A) utover hydroksylgruppen eventuelt inneholde grupper eller atomer som er inerte overfor isocyanatgruppene, som ester-, eter-, amid-, organometall- eller

organometalloid-grupper.

Som enoler anvendes forbindelser med høyst 10 karbonatomer som diketoner, betaketoestere og betacyanoestere. Som eksempel kan nevnes acetylaceton, etyl-, metyl-, eller pentyl-acetyl-acetat og etylcyanoacetat.

Som monoalkoholer kan anvendes primære, sekundære eller tertiære "karbinoler" som generelt har 1-8 karbonatomer. Disse alkoholer kan eventuelt inneholde inerte substituenter overfor isocyanatgruppene som eter-, ester eller amidgrupper. Disse alkoholer kan også være hydroksyorganosilaner eller hydroksyalkylsilaner eller hydroksyalkylsilaner.. I det følgende om-tales slike forbindelser ytterligere.

Fordelaktig hvis man ønsker totalt å fjerne restene av deaktivatoren, anvender man innenfor oppfinnelsens ramme "enkle" monoalkoholer av ren hydrokarbontype eller som er lite kondensert ved karbonatomene (høyst 6 karbonatomer, i form av

primære eller sekundære alkoholer som metanol, etanol, propa-noi, enbutanol, isopropanol, sekundær butanol). Foretrukket anvendes primære eller sekundære monoalkoholer med 3-6 karbonatomer med flyktighet som ikke er særlig høy, som butanol eller isopropanol.

Man kan likeledes som organisk forbindelse (A) anvende en polyol som eventuelt er substituert med en eller flere inerte grupper som tidligere definert og som eksempel kan nevnes:

Glycerol

propylenglykol-1,3

butandiolen-1,4

trietylenglykol

oktandiolen-1,3

butyndiolen-1,4

trimetylolpropan

monoetyl- eller monometyl-eter av di-etylenglykol (diglym)

Polyolene har generelt 2-12 karbonatomer og foretrukket 2 - 8 karbonatomer.

De fenoler som kan anvendes er monocykliske eller polycykliske fenoler inneholdende eventuelt en eller flere fenolgrupper og kan omfatte forskjellige substituenter som er inerte overfor isocyanatgruppene som alkyl-^, ester-, eter-grupper og halogen-atomer. Som eksempel kan blandt anvendbare fenoler nevnes:

fenol,

- kresoler,

xylenoler,

nonylfenol,

tertbutylfenoler,

- di-hydroksybenzen,

4,4'-di-hydroksybifenyl,

4,4'-di-fenylmetan,

hydroksynaftalen,

naftalendiol

Dioksimer som kan anvendes er ketoksimer eller aldoksimer oppnådd ved omsetning mellom hydrokscylamin og lineære eller cykliske aldehyder eller ketoner med høyst 10 karbonatomer, og blandt disse oksimer kan nevnes acetonoksim, metyletylketon-oksim, cykloeksanonto-oksim og kanelaldehydoksim.

Blandt forbindelser med hydroksysilylgrupper kan man som eksempler nevne:

trimetylsilanol,

dimetylsilandiol,

trietylsilanol,

dietylsilandiol,

trifenylsilanol,

difenylsilandiol,

dihydroksydimetyldisiloksan,

- dihydroksydifenyldisiloksan,

bis c{, (0 , dihydroksyoktaf enyltetrasilokan.

Man kan også innenfor oppfinnelsens ramme anvende organosilisiumforbindelser som har hydroskygrupper som ikke er direkte knyttet til et silisiumatom. Man kan således anvende hydroksyorganosilaner eller hydroksyorganopolysiloksaner som f.eks . :

trimetylhydroksymetylsilan,

hydroksybutyltrimetylsilan,

bishydorksypropyldimetylsilan

hydroksyfenyltrimetylsil.

Organosilisiumforbindelser med hydroksylgrupper er f.eks. beskrevet i verket til Walter Noll "Chemistry and technology of silicones" - engelsk utgave 1968.

Man anvender foretrukket innenfor oppfinnelsens ramme en primær eller sekundær monoalkohol med 3-6 karbonatomer. An-vendelsen av butanol eller isopropanol viser seg spesielt fordelaktig.

Mengden av det aktivatormiddel som anvendes kan varieres. Denne er ikke kritisk, men avhenger selvfølgelig av den mengde katalysator som til å begynne med ble innført i polyisocya-natet.

Generelt er mengden av det aktivatormiddel slik at det molare forhold mellom det aktivatormiddel og katalysator er mellom 0,5 og 2 og foretrukket mellom 0,8 og 1,5. Fordelaktig anvendes et molart forhold på omtrent 1.

De aminosilylerte forbindelser som anvendes som katalysatorer ved cyklotrimeseringen i henhold til oppfinnelsen er dem som er beskrevet og angitt i den europeiske ansøkning 0.057.653 og 0.089.297, det vil si forbindelser med formel (I):

hvori de forskjellige symboler representerer:

- R : et enverdig radikal med hydrokarbon-natur, enten mettet eller umettet alifatisk, cykloalifatisk, aryl, aralkyl eller alkylaryl, eventuelt substituert med halogen-atomer eller grupper CN, idet to radikaler R kan ut-gjøre et toverdig hydrokarbonradikal.

R<1>: et enverdig radikal valgt blandt radikaler R, SiR^,

eller amidradikaler med formel:

hvori R"' representerer R eller SiR3, idet R har den tidligere angitte betydning, idet radikalet R' eventuelt når det ikke representerer en amidgruppe eller en gruppe SiR^sammen med radikalet R" kan utgjøre et toverdig hydrokarbonradikal. - R": et enverdig radikal med samme betydning som radikalet R eller et hydrogenatom når R' ikke er et amidradikal. - n: et helt tall enten 1 eller 2 idet når n er lik 2 er R" et radikal R.

Katalysatoren som kan være et aminosilan, et diaminosilan, et silylurea eller et silatsan og mer nøyaktig som representert ved formel (I) hvori de forskjellige symboler representerer henholdsvis: - R: et alkyl-, alkenyl- eller halogenalkyl- eller halogen-alkenyl-radikal med 1-5 karbonatomer og inneholdende 1-6 kloratomer og/ eller fluoratomer, cykloalkyl-, cykloalkenyl- og halogencykloalkyl-, halogencykloalke-nyl-radikaler med 3-8 karbonatomer og inneholdende 1-4 kloratomer og/ eller fluoratomer.

Aryl-, akylaryl- og halogenaryl-radikaler med 6-8 karbonatomer og inneholdende 1-4 kloratomer og/ eller fluoratomer.

Cyanoalkylradikaler med 3-4 karbonatomer.

- to symboler R båret av det samme silisiumatom kan sammen ut-gjøre et toverdig radikal med 1-4 karbonatomer. - R': et enverdig radikal valgt blandt radikaler R, SiR^ og CO(NR-)-R"', hvori R"' representerer R eller SiR3, idet R har den mer nøyaktige betydning som nettopp er angitt i det foregående idet R' sammen med R" kan ut-gjøre et alkylenradikal med 4-6 karbonatomer. - R": et alkyl- eller alkenyl-radikal med 1-4 karbonatomer, etylkloakyl- eller cykloalkenyl-radikal med 4-6 kjerneatomer, et fenyl- eller tolyl- eller xylyl-radikal eller et hydrogenatom når R<1>ikke er en amidgruppe.

De aminosilolerte forbindelser med formel (I), som foretrukket anvendes som katalysatorer ved cyklotrimeriseringen er dem med den nevnte formel hvori de forskjellige symboler representerer henholdsvis: - R: et metyl-, etyl-, propyl-, venyl-, fenyl-radikal idet disse radikaler eventuelt kan være klorert og/ eller fluorert. - R<1>: et alkylradikal valgt blandt metyl, etyl, propyl eller butyl

et radikal SiR^, hvori R har en av de nettopp angitte betydninger

et karbonamidradikal valgt blandt:

CO-NR-R

-CO-NR-Sir3

hvori R har en av de nettopp angitte betydninger

- R": et metyl-, etyl-, propyl- eller butyl-radikal eller et hydrogenatom.

Endelig kan R<1>og R" sammen utgjøre et butylen- eller penty-len-radikal.

Det er allerede sagt at cyklotrimeriseringskatalysatoren kan være et aminosilan, et diaminosilan, et monosilylurea, et di-sisylurea, eller et silazan. Det er lett å bestemme den nøy-aktige kjemiske natur av de forskjellige brukbare forbindelser med aminosilylgrupper på grunnlag av de forskjellige betydninger som er gitt i det foregående for de forskjellige radikaler R', R" og R"<1>. Man bemerker spesielt at anvendelse av silylurea oppnådd ved omsetning av et sekundært amin med N-silylerte isocyanater ikke er medomfattet. Disse silyl-ureaderivater egner seg ikke ved fremgangsmåten for den katalytiske cyklotrimerisering da de frigir silylisocyanat ved oppvarming.

Forbindelsen med isosilylgruppen vil være et aminosilan når N er lik 1 og når R<1>representerer et radikal R, idet radikalene

R og R" har en av de tidligere angitt betydninger idet to radikaler R kan utgjøre et tovedrig radikal eller også at R' og R" sammen kan utgjøre et toverdig radikal. Blant disse aminisilaner nevnes:

metylaminotrimetylsilan,

- dimetylaminotrimetylsilan,

dietylaminotrimetylsinan,

dibutylaminotrimetylsilan,

dietylaminodimetylvinylsilan

dietylaminodimetylfenylsilan

Forbindelsen med aminosilylgruppe vil være et diaminosilan når n er lik 2 og når R' representerer radikalet R, idet radikalene R og R" har en av de tidligere angitte betydninger, idet to radikaler R kan sammen utgjøre et toverdig radikal eller at også R<1>og R" kan utgjøre et toverdig radikal. Blandt disse diaminosilaner nevnes:

bisdimetylaminodimetylsilan,

bisdibutylaminodimetylsilan,

bisdimetylaminometylfenylsilan,

Forbindelsen med aminosilylgruppe vil være et silylurea når n er 1 og når R' representerer en karbonamidgruppe -C-NRR"'

II

0

hvori R"' representerer et radikal R eller SiR^, idet radikalene R og R" har en av de tidligere angitte betydninger, idet 2 radikaler R sammen kan utgjøre et toverdig radikal eller de 2 radikaler R' og R" (R<1>representerer da R) kan da sammen utgjøre et toverdig radikal. Blant silylureaderivatene nevnes: N-me t y 1-N-t r ime ty ls i ly 1- N '- metyl-N '-butylurea , N-trimetylsilyl-N-metyl-N', N'-dimetylurea

- N trimetylsilyl N etyl N', N' dimetylurea

- N trimetylsilyl N butyl N'butyl N' trimetylsilylurea

Forbindelsen med aminosilylgruppe er et silazan når n er 1 og når R' representerer en gruppe SiR^.

Silazanen kan være symmetriske eller asymmetriske og man anvender foretrukket symmetriske disilazaner hvor de to grupper SiR^er like.

Blant brukbare disilazaner kan nevnes:

heksametyldisilazan,

heptametyldisilazan,

dietyl-1,3-tetrametyl-l,1,3,3 disilazan,

divinyl-1,3 -tetrametyl-1,1,3,3 disilazan,

heksametyldisilazan,

difenyl-1,3 tetrametyl-1,1,3,3 disilazan,

Endelig nevnes spesielt blant disilazanene heksametyldisilazan, og heptametyldisilazan som viser seg som spesielt fordelaktige katalysatorer.

Med fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen kan man cyklotrimerisere til polyisocyanat polyisocyanurat alle enkle eller adukt-polyisocyanuater av alifatisk, cykloalifatisk eller aromatisk natur og dapå betingelse av at man som katalysator velger den forbindelse med aminosilylgruppe som er egnet for denne reaksjon.

Dette er da slik at den katalytiske cyklotrimerisering av enkle polyisocyanater eller adukt-polyisocyanater, og hvor isocyanatgruppene ikke er direkte knyttet til en aromatisk kjerne, lett kan gjennomføres ved at man som katalysator anvender et aminosilan, et diaminosilan, et silylurea eller et silazan, som tidligere definert.

I denne sammenheng nevnes blant de alifatiske eller cykloali-fatiske di-isocyanater som kan anvendes:

tetrametylen-di-isocyanat,

- pentametylen-di-isocyanat,

heksametylen-di-isocyanat,

di-isocyanat-1,2-cykloheksan,

di-isocyanat-1,4-cykloheksan,

bis isocyanatmetyl-1,2-cyklobutan

- bis isocyanat-4-cykloheksylmetan

- trimetyl-3,3,5-isocyanatmetyl-5-isocyanat-1-cykloheksan Blant disse kan man spesielt nevne heksametylendi-isocyanat.

Endelig kan man blant addukt-polyisocyanater eller forpolymerer som kan anvendes som polyisocyanater av alifatisk natur nevne modifiserte polyisocyanater oppnådd ved å omsette et overskudd av alifatisk eller cykloalifatisk polyisocyanat med en forbindelse som inneholder minst to grupper som er raktive overfor isocyanatgrupper, som et diamin eller en disyre. De modifiserte polyisocyanater kan anvendes i blanding med enkle polyisocyanater kan omfatte urea-, biurert-ester- og siloksangrupper.

Man kan også innenfor rammen for oppfinnelsen cyklotrimerisere til polyisocyanat-polyisocyanurat alle enkle polyisocyanurater eller addukt-polyisocyanurater av aromatisk natur, det vil si den hvori gruppen en CO er direkte knyttet til en aromatisk gruppe. For dette anvendes som katalysator med aminosilylgrupper henholdsvis aminosilåner, diaminosilaner eller silyl-ureaderivater som tidligere definert.

Blant de anvendbare aromatiske di-isocyanater nevnes:

di-isocyanat-1,4-benzen,

di-isocyanattoluen ( -2,4 og -2,6 eller også deres blandinger),

di-isocyanat-4,4'-difenylmetan,

di-isocyanat'4,4'-difenyleter,

polymetylen, polyfenylen, polyisocyanater.

Man kan likeledes som aromatisk polyisocyanat anvende alle polyisocyanat-adukter som oppnås ved polykondensering av et overskudd av polyisocyanat med en polyfunksjonell forbindelse som et diamin, eller en disyre. De modifiserte polyisocyanater kan anvendes i blanding med enkle polyisocyanater og kan omfatte urea-, biuret-, ester- og siloksan-grupper.

Mengden av katalytisk middel som innføres i isocyanatet kan variere idet de vektmengder som anvendes i forhold til isocyanatet vanligvis er mellom 0,1 og 10 vekt% og foretrukket mellom 0,5 og 5 vekt%. Man kan eventuelt innføre små suppler-ende mengder katalysator i løpet av reaksjonen.

Fremgangsmåten for cyklotrimerisering til polyisocyanat-polyisocyanurat kan gjennomføres ved enkel oppvarming ved reak-sjonskomponentene ved en generell temperatur mellom 50 og 180°C, foretrukket mellom 80 og 130°C og vanligvis opp mot 100°C.

Det er likeledes i det enkelte tilfelle mulig å gjennomføre syclotrimeriseringsreaksjonen i løsningsmiddelblanding, idet løsningsmidlet kan være et lite polart løsningsmiddel som f.eks. et alifatisk eller et aromatisk hydrokarbon, en ester eller en eter. Man kan likeledes innføre katalysatoren i løs-ningsmidlet og innføre denne innføring i isocyanatet. Man kan likeledes selvfølgelig innføre den katalytiske oppløsning i isocyanatet. Fordelaktig gjennomføres prosessen uten løs-ningsmiddel .

Når innholdet av isocyanurat oppnår denønskede verdi ned-settes temperaturen i reaksjonsblandingen til en verdi under 50°C og man tilsetter deaktivatoren av type og i mengde som definert i det foregående.

Man kan også eventuelt fjerne overskudd monomerpolyisocyanat ved hjelp av kjente midler og komme frem til et polyisocyanat-polyisocyanurat med et sterkt redusert innhold av monomert isocyanat, såvel som et lavt innhold av dimert isocyanat.

Polyisocyanat-polyisocyanuratene som dannes fra heksametylen-di-isocyanat er velkjente forbindelser og spesielt interes-sante som basisbestanddeler for lakk og maling.

De etterfølgende eksempeler illustrerer oppfinnelsen.

EKSEMPEL 1

I en 3 liters kolbe utstyrt med røreverk og et termometer inn-føres 2400 g di-isocyanat-1.6 heksan. Man oppvarmer på olje-bad til 95°C og tilsetter så 48 g heksametyldisilazan. Temperaturen opprettholdet ved 100°C i 2 timer og 15 min.

Ved dette tidspunkt tilsettes en mengde grupper NCO tilsvar-ende 0,009/100 g. Reaksjonsblandingen blir så oppdelt i tre like deler A, B og C.

Del A: Man opprettholder temperaturen ved 100<O<>^ 0<^ tilsetter 8 g n-butanol hvoretter man avkjøler. En liten mengde (10 - 20 g) holdes ved 100°C i 20 timer for å fastslå om trimeriseringen er fullført. Ved slutten av denne tid har innholdet av grupper NCO og viskositeten ikke endret i forhold til de målte utgangsverdier.

Resten A inndampes deretter ved hjelp av en tynnfilmfordamper med omrørt film til oppnåelse av trimer som ikke mer inneholder fritt di-isocyanat (innhold høyst 0,1 vekt%). Man oppnår da trimeren av merket.

Del B: Denne avkjøles hurtig til 30°C og tilsettes så 8 g n-butanol. Som tidligere fastslås med en liten mengde at trimeriseringen er fullført. Etter 20 timer ved 100°C for-blir innholdet av grupper NCO konstant. Resten av del B inn-

holdende mindre enn 0,1 vekt% fritt di-isocyanat.

Del C:

Denne avkjøles hurtig til 5°C og tilsettes så 8 g n-butanol. Man går frem som under B: man konstanterer på en prøve at denne del C at trimeriser ingen er fullført (innholdet av NCO uendret etter 20 timer ved 100°C .

man inndamper resten og oppnår trimeren C1 inneholdende

høyst 0, 1% fritt di-isocyanat.

Delene A', B<1>og C' lagres ved vanlig temperatur. Man måler deres stabilitet ved uttagning av prøver som opprettholdes i 60 døgn ved 60°C og hvoretter innholdet av fritt di-isocyanat bestemmes. Man fastslår at forA'er denne verdi 0,6 vekt% mens verdiene er praktisk uendret for B<1>og C<1>(mindre enn 0,2 vekt%) .

EKSEMPEL 2:

Man gjentar på nytt trimeriseringen av de isocyanatheksan som beskrevet i eksempel 1 .

Når innholdet av grupper NCO er 0,975 for 100 g avkjøles hurtig til 30°C. Reaksjonsblandingen oppdeles i 5 like deler: D,E,F,G,H.

I hver av disse deler tilsettes 0,06 mol av:

isopropanol (del D)

metyl-2 propanol (Del E)

trimetylsilanol (Del F)

- fenol (Del G)

- etylenglykol (Del H)

En liten mengde av hver av disse fraksjoner holdes i 20 timer ved 100°C. Man konstanterer at den oppnådde binding er ganske effektiv og at innholdet av NCO praktisk ikke varierer. De 5 deler inndampes som i eksempel 1 inntil oppnåelse av til-svarende trimere D'(E', F',G' og H<1>hvor innholdet av fritt di-isocuyanat er høyst 0,1 vekt%.

Etter oppbevaring ved 60°C i 60 døgn er vektinnholdet av fritt di-isocyanat praktisk uendret (lavere enn 0,2 vekt%).

Claims

1. Fremgangsmåte for fremstilling av polyisocyanat-polyisocyanurater ved katalytisk cyklotrimerisering av polyisocyanater under anvendelse av forbindelser med aminosilylgrupper som katalysatorer, hvoretter man når det ønskede innhold av isocyanuratgrupper er oppnådd, nedbryter katalysatoren ved tilsetning av en deaktivatorforbindelse valgt blant organiske forbindelser som har minst en hydroksylgruppe og eventuelt grupper eller atomer som er inerte overfor isocyanatene, karakterisert ved at tilsetningen av deaktivatoren gjennomføres ved en temperatur under 50°C.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at man som deaktivatorforbindelse anvender en forbindelse valgt blant enoler, primære, sekundære eller tertiære alkoholer, primære, sekundære eller tertiære polyoler, fenoler eller polyfenoler, ketoksimer, organosilisiumforbindelser med en eller flere hydroksysilylgrupper.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at deaktivatorforbindelsen velges blant primære eller sekundære monoalkoholer med 1-8 karbonatomer.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1-3, karakterisert ved at det som deaktivatorforbindelse anvendes en primær eller sekundær monoalkohol med 3 - 6 karbonatomer.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 1-4, karakterisert ved at mengden av deaktivator uttrykt som mol pr. mol katalysator er mellom 0,5 og 2.