NO840113L - Anvendelse av nafazatrom ved terapien av hjerterytmeforstyrrelser og ischemier, hud- og oeyenbetennelser, samt av reumatiske, allergiske og astmatiske sykdommer, oedemer, lungeembolier, pulmonal hypertensjon, sjokklunge, o.s.v. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører anvendelsen av 3-metyl-1-/ 2-(2-naftyloksy)-etyl7-2-pyrazolin-5-on ("Nafazatrom")

til å hindre å behandle ischemier, spesielt ved hjertein-

farkt etter myokardischemier av hjerterytmeforstyrrelser,

av hudbetennelser (spesielt psoriasis) og øyebetennelser,

av reumatisk, allergisk og astmatiske sykdommer, sjokklunger, lungeembolier og ødemer (spesielt lungeødemer) av pulmonal hypertensjon, ,'oksygenintoxikasjon samt ulcerasjoner. Oppfinnel-sens gjenstand er også legemidler mot hud- og øyebetennelser og sjokklunger, samt bronkodilatoriske, antiarrytmiske, antiischemiske, antireumatiske, antiallergiske, antiastmatiske, antiødemiske, antihypertensiva og gastroprotektive legemidler somkarakterisert vedet innhold av en terapeutisk virksom mengde av nafazatrom.

Det er kjent at nafazatrom har sterk antitrombotisk virkning (DE-AS 24 27 272, US-PS 4 053 621) også kan anvendes til å minske metastasedannelse og neoplastisk vekst hos patte-dyr (EP-A 0 062 319).

Som antitrombotikum var nafazatrom i dyreforsøk

f. eks. ved rotte, marsvin og kaniner virksomt arteriellt og venøst. (V. jugularis, A carotis, A. femuralis) (Seuter et al., Arzneim. Forsch. 29, 54, 1979) og også i korronararterier hos hund.

Flere undersøkelser med nafazatrom viste at

stoffet kan virke som stimulator av endogen prostacyklin (PGI,,) av karendotel (Vermylen et al., Lancet I, 528, 1979, Chamone et al,. Haemostasis 10, 297, 1981, Mclntyre og Salzman, Throm-bosis and Hemostasis 46, Abstract No. 45, 1981). Videre ble det av Wong og McGiff (J. Pharmacol. Exp. Ther. 223, 757-

760, 1982) vist at nafazatrom blokkerer 15-hydroksyprosta-glandindehydrogenase, det PGI2~avbyggende enzym.

Det ble funnet at nafazatrom hemmer lipoksygenase-aktiviteten som er ansvarlig for biosyntesen av det chemo-taktisk virksomme leukotrien B4og i spasmogent virksomme leukotriener C. og D^ .

Kjente lipoksygenasehemmer som nordihdyroguar-etsyre-3-amino-l-(3-trifluormetylfenyl)-pyrazolin (BW 755 C) fenidon og 5,8,11-14 eikosatetransyre har den ulempe at de enten samtidig er virksomme som cyklooksygenasehemmere, eller først ved meget høye konsentrasjoner. Hemmingen av enzymet cyklooksygenase av arachidonsyremetabolismen fører til en global prostaglandinsyntesehemming og til en stimulering av lipoksygenaseveien hvilket kan forårsake gastrotoksisitet, betennelsesbefordrende og astmatiske virkninger og øker trombose-egenskap på grunn av hemming av prostacyklinsyntesen.

En slik cyklooksygenasehemming inntrer ikke ved applikasjon av nafazatrom. Nafazatrom viser derimot en utpreget antiastmatisk betennelseshemmende og gastroprotektiv virkning.

Overraskende hemmer nafazatrom selektivt den for biosyntesen av leukotriener B^, og D, ansvarlig 5-lipoksygenase, mens etter den for biosyntesen av den endogene lipoksygen-aseinhibitor 15-hydroksyeikosatetraensyre (15 HETE) ansvarlige 15-lipoksygenase ikke hemmes resp. sogar stimuleres ved konsentrasjoner over 10 yg/ml. Likeledes hemmes ikke 12-lipoksygen-aseaktiviteten av nafazatrom ved disse konsentrasjoner. Dessuten stimulerer nafazatrom spesifikt syntesen av prosta-

cyklin (PGI2).

Hemming eller stimulering av de enkelte enzymer

av arachidonsyrestoffskiftet kan også indirekte føre til en uspesifikk PGI2-stimulering, således virker nafazatrom som redusert cofaktor av hydroperoksydasedelen av cyklooksygen-

ase og aksellererer omsetningen av arachidonsyre til PGH2

(T. E. Eling et al., Prostaglandins and Cancer: First International Conference, 783-787, 1982, Alan R. Liss, Inc.

New York).<p>GH2tjener i endotelceller som utgangsstoff for PGI2~syntesen, men også til syntese av PGE2, PGF,,^, PGD2

og TXA2. Sistnevnte forbindelser virker i motsetning til PGI2imidlertid vasokonstriktorisk, forsterket plateaggregasjonen (PGE2, PGF2a), eller induserer aggregasjonen (TXA2). Overraskende stimuleres imidlertid i nærvær av nafazatrom bare PGI2-syntesen, mens syntesen av de vasokonstriktoriske virksomme prostaglandiner og av TXA2ikke er påvirket (se eks. 1) .

Som undersøkelse på ifølge-Langendorff perfunderte kaninhjerter viste (se eks. 2) har nafazatrom også lokal kardilaterende effekt, som spesielt er av terapeutisk nytte i ischemisk vev (f. eks. hjerte, hjerne, periferi). Til for-skjell for indometacin, som til sammen hemmer prostaglandin-syntesen fra arachidonsyre, griper nafazatrom meget mere spesifikt inn i stoffskiftet av de for dannelsen av PGI2av tromboksan og leukotrien utslagsgivende enzymer, således at ikke bare den beskadigende karforsnevrede og arytmiøkende innvirkning av tromboksan og leukotrien reduseres, men også

den karutvidende innvirkning av prostacyklin økes ved stimulering av dets dannelse. At nafazatrom meget tydelig re-duserer resp. utkobler den ødeleggende virkning av den plut-selige oksygeninnstrømning etter en hypoksisk eller aoksisk periode, kommer spesielt til uttrykk av resultatene i reoksygeneringsfasen. Beskadigelse ved hjelp av reoksygen-

ering kan opptre etter Bypass-operasjoner. Nafazatrom vil derfor være egnet ved slike operasjoner å hindre oksygenskader.

Overraskende ble det også funnet at nafazatrom nedsetter klebrigheten av leukozyter (stickness), dvs. øker deres vandringshastighet. Leukozytbevegeligheten blir derved prøvet på følgende in vivo modell: I venuler med en diameter på 30-40 ym, ble det på et fix, ved begynnelsen av forsøket fastlagt stedet av karet, talt de pr. tidsenhet forbistrømmende leukozyter. Økes nå leukozytenes klebrighet så kommer det til klebing av leukozyter og tallet av leukozyter som passerer stedet avtar. Tilsvarendeøkes ved nedgang av leukozytklebrigheten tallet av de pr. tidsenhet passerende leukozyter (se eks. 3).

Nedsettelse av leukozyters klebrighet ved hjelp

av nafazatrom bidrar likeledes til nedgang av ischemiske områder når leukozytene passerer etter nafazatrom-behandlingen ved mikrosirkulatoriske området av disse områder, uten ved total eller under tiden lukning av mindre kar, resp. av kapilla-rer og frembringe en mindre forsørgning av det tilsvarende vev.

Nafazatrom kan dessuten også anvendes til terapi av pulmonal hypertensjon, lungeembolier, lungeødemer og sjokklunger (ARDS = "Adult Resperatory Distress Syndrom"). Det virksomme stoffs bronkodilaterende egenskaper lar seg f. eks. vise på isolert marsvinlunge. Nafazatrom hemmer i dette organ (etter metoden av F. P. Luduena et al,. Arch. Int. Pharmacodyn. 111, 392, 1957) metacholin-indusert bronkokontriksjon (se eks. 4) Nafazatrom egner seg dessuten også for terapi av øyne- og hudbetennelse, spesielt psoriasis og vitiligo.

Som ytterligere overraskende virkningskvaliteter

av nafazatrom ble det funnet nedsettelse av hjerteinfarkter etter myokardischemier og den positive innvirkning på hjerterytmeforstyrrelser (se eks. 5). Også disse anvendelsesformål ifølge oppfinnelsen for nafazatrom blir ikke nærliggende ved dets innledningsvis omtalte fra teknikkens stand kjente indi-kasjoner.

Stoffer til terapi av hjerterytmeforstyrrelser, inndeles etter deres elektrofysiologiske virkninger. Siden klassifisering av Vaughan Williams (Pharmac. Ther. B 1 115, 1975) adskiller man følgende klasser:

I) Membranstabiliserende antiarrytmika av

a) Chinidintypen, f. eks. procain, ajmalin

b) Lidocaintypen, f. eks. lidocain, difenylhydantoin.

II) Beta-reseptorblokkerere, som f. eks. propanolol,

og mange andre,

III) Kalciumantagonister, som f. eks. verapamil, nifi-dipin, og mange andre,

IV) Stoffer med forlengelse av aksjonspotensialsvarig-het som f. eks. amiodaron.

De virksomme stoffer nafazatrom er verken på grunn av dets kjemiske struktur eller dets hittil kjente hemo-dynamiske virkninger å underklassifisere under de overnevnte grupper. Det kunne av denne grunn ikke foresees at nafazatrom utfolder antiarrytmetiske effekter. Ikke så lite var det på grunn av den antitrombotiske virkning å vente at nafazatrom etter foretatt karlukning og nemlig uavhengig av naturen av korronarkarlukningen sterkt begrenser utbredelsen av myokar-ischemi, dermed minsker infarktstørrelsen, og dessuten fører til mindre kretsløpsbivirkninger. Som dyreforsøk viste, nedsetter nafazatrom ischemibetinget hevning av ST-strekken som infark-tegn, dessuten ble det funnet at Q-bølgen av det perifere ekstremitet EKG øker mindre sterkt, og tilbakedanner seg hurtigere og at ST-intervallene endres mindre enn i kontrollene hvilket lar det slutte til en forbedret repolarisering av hjerte-muskelcellene ved nedsatt hjerteinfarkt.

Som omtalt i US-patent 4 053 621 kan det ifølge foreliggende oppfinnelse anvendte nafazatrom (fremstilt ved følgende formel I) fremstilles på forskjellig måte, som for-klart nedenfor. Ifølge fremgangsmåte A omsettes 2-(2-naftyl-oksy)-etylhydrazin med et aceteddiksyre-derivat ifølge fremgangsmåte B omsettes 3-metylpyrazolinon-(5) med et 2-(2-naftyloksy)-etyl-derivat ifølge fremgangsmåten C omsettes 2-(2-naftyloksy)-etylhydrazin med en tetrolsyre-derivat.

Som reaksjonsmedium kommer det på tale samtlige inerte organiske oppløsningsmidler fortynnet med vann, f. eks. hydrokarboner som benzen og toluen, halogenhydrokarboner som mety&enklorid, alkoholer som metanol og etanol og organiske baser, som pyridin og picolin.

For overnevnte fremgangsmåte til fremstilling av nafazatrom kan det anvendes basisk eller sure kondensasjons-midler, og reaksjonstemperaturen kan varieres mellom 10°C og 200°C. Forbindelsen kan renses på enkel måte og ved hjelp av vanlige metoder ved omkrystallisering fra et egnet oppløs-ningsmiddel.

I legemidlene ifølge oppfinnelsen ved siden av nafazatrom også inneholdt farmasøytisk ufarlige fortynningsmidler eller bærematerialer. Herunder er det å forstå ikke-toksiske stoffer som etter blanding med det virksomme stoff gir dette i en for administrering egnet form. Betegnelesen utelukker fortrinnsvis vann, og vanligvis ved kjemiske synte-ser og anvendte organiske oppløsningsmidler med lav molekyl-vekt for uten ved nærvær av andre farmsøytiske nødvendige bestanddeler, som salter i de riktige mengder, for å danne en isotonisk tilberedning, puffere, overflateaktive midler, farve- og smaksstoffer og konserveringsmidler. Eksempler for egnede faste og flytende fortynningsmidler og bærematerialer, vannholdige puffermidler, som ved tilsetning av glucose eller salter kan gjøres isotoniske, ikke-toksiske organiske opp-løsningsmidler som parafiner, planteoljer, alkoholer, glykoler, malt naturstenmateriale (eksempelvis kaoliner, aluminium-oksyder, talkum eller kritt), syntetisk stenpulver (eksempél-vis høydispers kiselsyre eller silikater), sukker, vandige suspensjoner av cellulosederivater, f. eks. metyl-hydroksy-alkylcellulose (tylose).

Vanligvis inneholder legemidlene ifølge oppfinnelsen 0,5 - 95 vekt%, fortrinnsvis 1-90 vekt%, spesielt foretrukket 5-50 vekt% av nafazatrom.

Den orale administrering kan foretas under anvendelse av faste og flytende doseringsformer, som pulvere,

tabletter, drageer, kapsler, granulater, suspensjoner og opp-løsninger eller lignende. Eventuelt kan doseringsenhetene for den orale administrering være mikroinkapslet for å høyne avgivningen eller langsomgjøre den over lengre tid, som eksempelvis ved overtrekninger eller innleiring av partikkel-formet materiale i polymere, voks eller lignende.

Den parenterale administrering kan foregå under anvendelse av flytende doseringsformer som sterile oppløsninger og suspensjoner, som er bestemt for subkutan, intramuskulær eller intravenøs injeksjon. Disse fremstilles ved suspen-dering eller oppløsning av en avmålt mengde av det virksomme stoff i et til injeksjon egnet ikke-toksisk flytende drøye-middel, som vandig eller oljeaktig medium, og sterilisering av suspensjoner eller oppløsninger. Stabilisatorer, konserveringsmidler og emulgatorer kan likeledes tilsettes. Vanligvis utgjør hos mennesker den til legemsvekt refererte dags-dose av det virksomme stoff for parenteral administrering 0,01 til 50 mg/kg, fortrinnsvis 0,1 til 10 mg/kg, og for den orale administrering 0,1 til 5 mg/kg, fortrinnsvis 0,5 til 100 mg/kg spesielt foretrukket 1 til 50 mg/kg.

Doseringsenheten (tablett, kapsel, etc.) inneholder vanligvis 1 - 100 mg, fortrinnsvis 5-50 mg, spesielt foretrukket 10 - 30 mg nafazatrom.

Eksempel 1

Spesifikk prostacyklinsyntese- stimulering

Den spesifikke PGI2-stimulerende virkning av nafazatrom ble vist in vitro i en blanding av mikrosomer av sauespermablærer (RSVM) og storfeaorter (BAM) (sml. F. Cottee et al,. Prostaglandin 14, 413, 1977).<3>H-arachidonsyrer ved nærvær av 3.10 ^ g/ml nafazatrom inkubert i en blanding av RSVM og BAM 10 minutter ved 25°C. Reaksjonen ble stoppet ved surgjøring til pH 3,5. Fettsyremetabolitene ble ekstrahert med eddikester. Eddikesteren ble avdampet under N2og re-siduet opptatt i CH30H/CHC13(1:1) og påført på DC-plastik-folier. Adskillelsen foregikk med en elueringsmiddelblanding etylacetat/iseddik/isooctan/H20 (110:20:50:10, organisk fase)

(P. Needleman et al,. The Journal of Clinical Investigation 1978, 61, 839-849). Fordelingen av radiaoaktiviteten ble målt ved hjelp av en radioscanner.

Følgende tabell 1 viser innvirkning av nafazatrom (3 . 10 g/ml) på syntesen av forskjellige prostaglandiner i RSVM i forhold til kontrollforsøket uten nafazatrom:

Eksempel 2

Virkning av nafazatrom og ifølge Langendorff perfunderte kaninhjerter

Fra kaninen (inntil ca. 2 kg) ble hjertet tatt

ut under nembutal-narkose og kanylert på aorta samt på

A; pulmonalis. Til måling av den isovolumetriske kontrak-sjon ble en væskefyllt ballong av silikonkautschuk innført over venstre forgård i venstre ventrikel. Over den væskebro var ballongen forbundet med en væskeopptager (Statham P 23

Db). Perfusjonstrykket ble opptatt med en trykkopptager som

før aortakanylen av hjertet over et T-stykke var forbundet med perfusjonssystemet. Registrering av kontraksjonskraften og perfusjonstrykk foregikk ved hurtigskriver Gould 2600 S. Hjertene ble elektrisk stimulert ved frekvens 180/min, irritasjons-varighet 5 msek.

Perfusjonen av hjertene foregikk med kreps-hensleit-oppløsning (KH-oppløsning), som ble gassbehandlet med karbogen (95 % 02, 5 % C02) eller med gassblandingen 2 % 02, 5,6 % C02, resten N2>Perfusjonsvolumet utgjør 20 ml/min, som er innstilt over en rullepumpe (firma Desaga 132100). Tilsetning av nafazatrom og trombozytsuspensjonen (utvunnet av samme kaniner hvorfra hjertet var uttatt) foregikk ved hjelp av .infusjons-pumper (rullepumpe, firma Braun-Melsungen), idet oppløsningen eller suspensjonen ble infudert ved væskehastighet på 0,2

resp. 0,1 ml/min fra en infusjonssprøyte over en taigonslange og en fin kanyle kort før hjertet i den tilførende slange. Sluttkonsentrasjonen av trombozytene utgjør 1 x 10 /ml KH-oppløsning. Den fra hjertet (kanyle i A. pulmonalis) strømmende oppløsning, ble periodisk oppvarmet under isavkjøling. Til måling av konsentrasjonen av tromboxan som TXB2og av prostacyklin som 6-keto-PGF.^ , hvis bestemmelse foregikk ved hjelp av radioimmunassays, frysetørkes aliquote volumdeler og opp-

tas i en tiendedel av det opprinnelige volumet med vann.

De i forsøkene funnede verdier av perfusjonstrykket ved inngivning av nafazatrom sammenlignet til kontroller fremgår av følgende tabell 2:

Resultatene viser ved tilsetning av trombocyter

i perfusjonsoppløsningen en tydelig økning av perfusjonstrykket sammenlignet med forfasen. Perfunderes i den etterfølgende fase med oksygenfattig oppløsning (2 % 0^) så faller perfusjonstrykket og kontraksjonskraften sterkt. Ved etterfølgende re-oksygenering (karbogengassbehandling) gjenopptar kontraksjonskraften seg til tilnærmet samme verdi som før hypoksi-perioden, perfusjonstrykket øker imidlertid over første karbogenfases trykknivå.

Det er overraskende at nafazatrom inhiberer økningen av perfusjonstrykket som bevirkes ved tilsetning av trombocyter til perfusjonsoppløsningen i første og annen karbogen-fase. Spesielt utpreget viser denne virkning seg etter hypoksy - fase i reoksygeneringsfasen.

Eksempel 3

Leukbzytklebrighet

Antallet leukozyter som passerer et kar i et bestemt avsnitt, tjener som enkelmodell til måling av leukozytens klebrighet (Bray M. A. et al,, prostaglandin 22, 213 (1981)). Antallet talte leukozyter blir des Lo større jo mindre klebrigheten av disse celler blir.

Nafazatrom ble undersøkt i denne modell.

Mannlige syriske gullhamstere (80-100 g) ble narkotisert med Nembutal (i.p. 60 mg/kg). Etter innbinding av PE 10 kateter i A. femoralis legges dyret på en preparerings-ende ifølge Duling (MVR 5, 423 (1973)), og den høyere kjevelomme trekkes ut ved innføring av en Q-tips. Den trekkes for-siktig i den dertil foreskrevne del av senen, utspennes og fiks-

eres.

Fra begynnelsen av prepareringen overspyles den forberedte kjevelomme med 5 ml pr. minutt superfusat. Tempe-raturen av oppløsningen utgjør 36°C. Under skåning av karet gjennomskilles det øvre vevsjikt på langs og brettes til siden. Ved ca. 200 gangers forstørring fripreparert blir det en flate på ca. 1 cm 2for bindevev. Dyret legges med prepareringssenen på objektbordet av mikroskopet. En termoføler innføres i venstre kjevelomme. Dyrets kroppstemperatur kontrolleres således og holdes ved hjelp av en IR-lampe (250 watt) på 36 0,3°C.

Målingen av leukozytklebrigheten foretas ved

ca. 500 ganger forstørrelse. I det fripreparerte felt velges en venule (30 - 40 ym diameter). I et bestemt avsnitt av dette kar telles antallet av de pr. tidsenhet (minutt) forbi-vandrende leukozyter. i.a. applikasjon av 1,0 mg/kg nafazatrom førte til en økning av leukozyttallet rundt 60 - 100 %. Virknings-tiden utgjorde ca. 60 minutter.

Eksempel 4

Bronkodilaterende virkning

Marsvinlunger perfunderes med en fysiologisk pufferoppløsning (tyrodeoppløsning) som inneholder 0,05 yg/ml metacholin. Ved den følgende bronkokontriksjon nedsettes strømningsgraden og tilsvarende økes perfusjonstrykket. Na--4

fazatrom hemmer ved 10 g/ml til 50 % økningen av perfusjonstrykket og dermed bronkokonstruksjonen.

Eksempel 5

Underbinding av venstre korronararterie av rotte-hjerte og de derved opptredende hjerterytmeforstyrrelser danner en relativt enkel modell til undersøkelse av stoffer med anti-arytmetisk virkning og effekt og de myokardischemi som ut-vikler seg. (Clark et al,. J. Pharmacol. Meth. 3, 357, 1980). I denne modell ble virkningen av nafazatrom undersøkt på anti-arytmetisk og antiischemiske egenskaper på våkne rotter. Derved ble det lagt spesiell verdi på tyngde og mengde av opp-

tredende hjerterytmeforstyrrelser.

Hann-wistar-rotter (250-350 g) ble narkotisert overflatelig med eter og undersøkt på rytmeforstyrrelser. Dyr med rytmeabnormaliteter før begynnelsen av eksperimentet ble utelukket. I akutt inngrep ble dyrene igjen narkotisert med eter. I sideryggstilling ble lystgassen åpnet noe til venstre ved siden av midtlinjen og hjertet frilagt. Et under venstre hjerteøre ble det slynget en silkeligatur (3-0) gjennom muskula-turen av venstre hjerte under den forreste utgående korronararterie. Dyr som ved denne prosedyre utviklet rytmeforstyrrelser ble utelukket. Den venstre korronararterie ble underbundet etter den av Selye et al,. (Angiology 11, 298, 1960) omtalte metoder, hjertet lagt tilbake i brystkassen og såret ble hurtig lukket med tråder. Da brystkassen ikke var åpen lenger enn ca. 45 sekunder, var det unødvendig med kunstig åndedrett på dyrene. Operasjonsmortaliteten utgjorde mellom 25 og 4 0 %

i løpet av første timer, og riktignok fantes myokardiale blødning-er, rytmeforstyrrelser med kammerflimmer, samt massiv hjerteinfarkt. I en skinnoperert gruppe, ble samme eksperimentelle betingelse undersøkt med det inntak at korronararterie forble åpen. Kort etter ligatur ble det iakttatt tydelige rytmeforstyrrelser, som i noen tilfeller (ubehandlet) gikk inn med kammerflimmer. For det meste forvandlet denne kammerflimmerseg sponant i en jevn sinusrytme av hjertekontraksjonen. Hjerterytmeforstyrrelser ble vurdert etter den av Clark (se oven-

for) omtalte skjema. Den ventrikulære tachykardi ble defi-

nert som resultat av mer enn 10 på hverandre følgende rytmeforstyrrelser med ekstrasystoler. De elektrokardografiske end-ringer inneslutter ST-segmentøkning, Q-bølgeavfall samt stigende Q-intervall. Det samlede antall av ektopiske aktiviteter i

hvert enkelt dyr ble bestemt etter telling av de ventrikulære ekstrasystoler innbefattet tachykardi og flimmer.

Tre grupper ble undersøkt: Gruppe I fortynnings-midlet (1 % vandig tylose-suspensjon, dvs. metylhydroksyetyl-cellulose) 10 dager to ganger pr. dag per os (0,5 ml/kg) og ytterligere 2 0 dager i samme administrering og mengde etter korronarligatur gruppe II ble forbehandlet med fortynnings-midlet 10 dager (0,5 ml/kg) og med 30 resp. 100 mg/kg nafazatrom (hver gang suspendert i 0,5 ml/kg 1 %-ig tylose-sus pensjon) 2 ganger pr. dag pr. os 20 dager etter korronarligaturen (første nafazatrominngivning foregikk derved med en gang etter korronarligaturen) gruppe III fikk overnevnte orale nafazatromdose i løpet av 10 dager før ligaturen samt fortynnings-midlet tylosesuspensjonen 2 0 dager etter foretatt korronar-lukning. De skinnopererte dyr forble ubehandlet. Det peri-

fere ekstremitet EKG ble bestemt i avdeling II, nemlig som kontroller før begynnelsen av behandling kort før og under korronarligaturen, 10 minutter etter foretatt korronarligatiir,

samt etter fornyet eternarkose mellom 2. og 4. time etter korro-narlukning. Dyrene ble hver gang igjen overflatenarkotisert med eter når EKG ble avledet. Ved slutten av behandlingsperioden ble det uttatt et siste EKG kort før dyrenes avlivning. Regi-streringene ble opptegnet på en Clevite-Gould-mangekanalskriver.

Ved slutten av eksperimentet ble det fra de av-livede dyr etter bryståpning uttatt hjerte og etter vasking hengt på et perfusjonssystem. Hjertene ble gjennomspylt retrograd under 100 - 120 mm Hg trykk i 30 minutter med en trifenyltetrazoliumkloridoppløsning (1,5 vekt% vandig oppløsning, pH 7,4, 37°C).

Denne oppløsning farget vevene NAD- eller NADP-aktivitet i en lysende rød farve. Farvingen er avhengig av en-zymatisk dehydrogenase-aktivitet. Da infarzert vev har en nedsatt dehydrogenaseenzym-aktivitet blir disse underforsørgede områder ikke eller bare svakt farvet. Etter fjerning av hjertet fra perfusjonsapparaturen ble hjertetforårene fjernet og kammerne ble kuttet i transversale skiver (5 mm) og fik-

sert i 24 timer i 10 % formalinoppløsning. Deretter ble hjerte-skivene fotografert med farvefilm og forstørret til 18 x 24 cm farvebilder. Av fotoene ble deretter med planimetrie infarkt-størrelsen av hver skive fastslått. Den gjennomsnittlige infarktstørrelse ble utrykt som prosent av hjertevekten og hjertestørreIsen.

Behandlingen med nafazatrom i gruppe II og III ble sammenlignet med de bare tylosebehandlede kontrolldyr. - Samlét dødlighet utgjorde 38 % i kontrollene (tabell 3) men bare 22 % resp. 12 % i de med 30 resp. 100 mg/kg nafazatrom etterbehand-lede dyr. I skinnopererte dyr fant det seg ikke myokardend-ringer. Mellom de to grupper soin fikk nafazatrom før eller etter korronarligatur, kunne det ikke finnes tydelige forskjeller. Infarktene var imidlertid i begge grupper sammenlignet med de bare med tylosebehandlede kontrolldyr tydelig mindre. Nafaza-tromforbehandlingen nedsatte infarktene rundt 36 resp. 48 % etter inngivning av 3 0 resp. 100 mg/kg stoff. Behandlingen etter korronarligatur nedsatte infarktstørrelsen rundt 28 resp. 39 %.

I tabell 4 oppstilles de antiarrytmetiske virkninger av stoffet. Under den tidelige fase av arrytmi etter, korronarligatur (0-10 minutter) og den senere fase av rytmeforstyrrelser (2-4 timer etter ligatur) ble det sammenlignet til kotrolldyr iakttatt betydelig mindre rytmeforstyrrelser. Med 100 mg/kg nafazatrom forbehandling kunne omtrent samtlige

i de bare med tylosebehandlede dyr iakttatte rytmeforstyrrelser forhindres. Stoffer nedsatte altså antallet ekstrasystoler samt opptreden og tyngde av ventrikulær arrytmi innbefattende kammerflimmer var å iaktta i kontrollen.

Claims (10)

1. Anvendelse av nafazatrom til forhindring og behandling av ischemier og hjerterytmeforstyrrelser av hud-og øyenbetennelser, samt av reumatiske, allergiske og astmatiske sykdommer, ødemer, sjokklunger, lungeembolier, pulmonal hypertensjon, oksygenintoksikasjoner og ulcerasjoner.
2. 2. Anvendelse ifølge krav 1 til terapi av hjerteinfarkt etter myocardischemier.
3. 3. Antireumatisk, antiallergisk og antiastmatisk legemiddel,karakterisert vedat det inneholder terapeutisk virksom mengde av nafazatrom.
4. 4. Bronkodilatorisk antihypertensivt og antiødemisk legemiddel,karakterisert vedat det inneholder en terapeutisk virksom mengde av nafazatrom.
5. 5. Antiarrytmisk og antiischemisk legemiddel,karakterisert vedat det inneholder en terapeutisk virksom mengde av nafazatrom.
6. 6. Gastroprotektivt legemiddel,karakterisert vedat det inneholder en terapeutisk virksom mengde av nafazatrom.
7. 7. Legemiddel ifølge krav 2 til 6,karakterisert vedat det har en for den orale administrering egnet form.
8. 8. Legemiddel ifølge krav 2 til 6,karakterisert vedat en for den parenterale administrering egnet form.
9. 9. Legemiddel ifølge krav 7,karakterisertv e d at det har tablettform, idet en tablett inneholder 1 - 100 mg nafazatrom.
10. 10. Fremgangsmåte til fremstilling av et legemiddel ifølge krav 2 til 9,karakterisert vedat man blander en terapeutisk virksom mengde av nafazatrom med en farmasøytisk ufarlig fortynningsmiddel eller bæremateriale og overfører i en egnet applikasjonsform.