NO169229B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive 5-(3-alkyl-5-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-2-amino-6h-1,3,4-tiadiaziner - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelsen vedrører analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktive 5-(3-alkyl-5-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-2-amino-6H-l,3,4-tiadiaziner.

Ved de hittil i reumaterapien fortrinnsvis anvendte ikke steroidale antiflogistika dreier det seg omtrent utelukkende om forholdsvis sterke cyklooksygenaseinhibitorer, som hemmer den endogene avbygning av arachidonsyre til de betennelses-og smertebefordrende Prostaglandiner. Riktignok står i årsaksmessig sammenheng en for sterkt hemming av cyklooksy-genaseaktiviteten med en rekke graverende bivirkninger, som gastrointestinale besvær, nyrefunksjonsforstyrrelser og allergiske reaksjoner (f.eks. hudallergier og astmaanfall), som spesielt ved den vanligvis nødvendige langtidsbehandling hyppig bringer til avbrudd av terapien (sammenl. K. Brune, Eur. J. Rheumatol. Inflam. 5 (1982), side 335-349).

En ytterligere med den omtalte virkningsmekaniske opprinnelig forbundet ulempe til disse klassiske ikke-steroidale antiflogistika består i, at de riktignok muliggjør fjerning eller lindring av symptomene smerte, betennelse og hevelse, men lar de patologiske prosesser upåvirket, som medbetinger det progrediente forløp av de betennelsesreumatiske sykdommer.

Det består således et trengende behov for terapeutisk nyttbare antireumatika, som adskiller seg p.g.a. en gunstigere virkningsprofil fra de kjente ikke-steroidale antiflogistika fordelaktig ved bedre tålbarhet på den ene side og et mere mot det progrediente forløp av det reumatiske sykdoms-bilde rettet inngrep på den annen side. Resultatlovende holdepunkter dertil blir slike antiflogistika og analgetisk virkende farmaka, som inngriper forsterket i den alternative vei av arachidonsyreavbygningen, idet de eksempelvis hemmer 5-lipoksygenasen og således underbinder den eksessive dannelse av proinflammatoriske laukotriener og desaktiverer de høyreaktive oksygenradikaler, som perpetuelt underholder, som betennelsesmediatorene av celle- og vevforstyrrelser i betente reumatiske ledd og dermed åpner muligheten til medikanmentøs inngrep i Circulus vitiosus av de revmatiske sykdommer.

Overraskende ble det nå funnet, at ved innføring av bestemte 3-alkyl-5-tert.butyl-4-hydroksyfenylrester i 5-stilling av eventuelt i 6-stilling substituerte 2-amino-6H-l,3,4-tiadiaziner fås nye forbindelser, som p.g.a. deres farmakologiske egenskaper oppfyller de på forhånd oppstilte krav og derfor egner seg fremragende til behandling av reumatiske sykdommer.

De også gastralt godt holdbare forbindelser hemmer til forskjell fra de kjente ikke-steroidale antiflogistika med det arachidonsyreavbyggende enzym 5-lipoksygenase allerede i terapeutisk relevante doser. Forbindelsenes egenskap, å desaktivere oksygenradikaler, viser seg eksempelvis i modellen av "Adriamycin" (fa. Farmitalia)-induserte betennelse .

I litteraturen er det allerede flere ganger blitt omtalt 5-fenylerte 2-amino-6H-l,3,4-tiadiaziner (P.K. Bose, Quart. J. Ind. Chem. Soc. 2 (1925), side 95-114; H. Beyer et al., Liebigs Ann. Chem. 741 (1970), side 45-54 H. Beyer, Quart. Rep. Sulfur Chem. 5 (1970), side 177-189); R.R. Schmidt og H. Huth, THL 1975, side 33-36; J. Y. Postovskii et al., Khim. Geterotsikl. Soedin. 1976, side 1051-1055, ref. til Chem. Abstr. Vol. 85 (1976), side 521 ref.nr. 85:177376h; W.D. Pfeiffer et al., Z. Chem. 17 (1977), side 218-220 og R.E. Busby og T.W. Dominey, J. Chem. Soc. 1980, side 890-899), hvorav imidlertid ikke er kjent noen farmakologiske egenskaper. Derimot berettes i DE-OS 30 31 703 over bestemte 5-(klorfenyl)-2-amino-6H-l,3,4-tiadiaziner som tilskrives en krampe- og angstløsende virkning. Videre åpenbares i DD-PS 220 311 bl.a. 5-fenyl-6H-l,3,4-tiadiaziner med den meget spesielle N-metyl-N-(l-hydroksy-l-fenylprop-2-yl)-amino-rest i 2-stilling, som skal ha spasmolytisk aktivitet.

P.g.a. deres på forhånd nevnte farmakologiske egenskaper egner forbindelsen fremstilt ifølge oppfinnelsen seg til anvendelse i legemidler, spesielt i slike, som er indisert ved betente reumatiske sykdommer og smertetilstander.

Foreliggnede oppfinnelse vedrører således analogifremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk aktive 5-(3-alkyl-5-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-2-amino-6H-l,3,4-tiadiaziner med den generelle formel I,

hvori

R<1> betyr en rettlinjet eller forgrenet alkylgruppe med 1 til 4 C-atomer og

R<2> betyr et hydrogenatom eller en alkylrest med 1 til 3 C-atomer,

R<3> og R<4> betyr uavhengig av hverandre en rettlinjet eller forgrenet ( C^- C^ )-alkyl-, (C3-C6)-alkenyl- eller (C3-C6)-alkinylgruppe, hvor gruppene kan være substituert med fenyl eller med fenyl substituert med halogen, (C1-C3)-alkyl- eller (C1-C3)-alkoksy eller substituert med hydroksy eller (C1-C4)-acyloksy og/eller der C-C-rekken kan være avbrutt av et oksygen- eller svovelatom, idet en av de to rester også kan bety et hydrogenatom eller

R<3> og R<4> danner sammen med nitrogenatomet hvortil de er bundet en 4- til 7-leddet ring, som kan være substituert en eller flere ganger med (C1-C4 )-alkyl og/eller i steden for et av de ringplasserte C-atomer inneholder et oksygen-, svovel eller nitrogenatom, idet sistnevnte i hydrogen også kan ha en alkylgruppe med 1 til 3 C-atomer eller en fenylrest,

samt deres fysiologisk tålbare syreaddisjonssalter, kjenne-tegnet ved at et 2-halogen-l-fenylalkanon med formel II

omsettes med et tiosemikarbazid med formel III,

idet R<*>, R<2>, R<3> og R<4> har ovennevnte betydning og X betyr et halogenatom, til forbindelsene med formel I og disse isoleres enten i fri form eller omdannes med egnede syrer til fysiologisk tålbare addisjonssalter.

Som alkylrester for gruppen R<1> kommer det på tale metyl, etyl, n-propyl, isopropyl, n-butyl, isobutyl, sek.butyl og tert.butyl, for gruppen R<2> metyl, etyl, n-propyl og isospro-pyl og for gruppen R<3> og/eller R<4> metyl, etyl, propyl, isopropyl, n-butyl, isobutyl, sek.butyl, tert.butyl og de forskjellige pentyl- og heksylrester, f.eks. neopentyl. Ytterligere egnede grupper for restene R<3> og/eller R<4> er eksempelvis allyl, de forskjellige butenyl-, pentenyl- og heksenylrestene, propargyl, de forskjellige butinyl-, pentinyl- og heksinylrester, 2-hydroksyetyl, met- og etoksyetyl, metyl- og etyltioetyl.

For fremstilling av syreaddisjonssaltene kommer det eksempelvis på tale mineralsyrer, som bromhydrogen-, klorhydrogen-, svovel- eller fosforsyre, organiske syrer som eddik-, melke-, malein-, fumar-, oksal-, vin-, sitron- eller glukonsyre, eller andre fysiologisk tålbare syrer, som sulfonsyrer, f.eks. benzensulfonsyre, p-toluensulfonsyre, metansulfonsyre, trifluormetylsulfonsyre og cykloheksylamidosulfonsyre.

Det for den entrinns fremgangsmåte som utgangsstoffer anvendte 2-halogen-l-fenylalkanoler med formel II er litteraturkjente eller lar seg lett fremstille fra l-(3-alkyl-5-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)alkanonene ved omsetning med et egnet halogeneringsmiddel etter de i Houben-Weyl bind. V/4 (1960), side 171-189, omtalte metoder. Som egnede forbindelser II skal det eksempelvis nevnes 2-brom-l-(3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-etanon og 2-brom-l-(5-tert.butyl-3-metyl-4-hydroksyfenyl)-etanon, som lar seg fremstille ved halogenering av de tilsvarende substituerte 1-fenylalkanoner med elementært brom eller med kobber-II-bromid etter en fremgangsmåte av L.C. King og G.K. Ostrum, J. Org. Chem. 29, (1964), side 3459-3461.

For fremstilling av de forbindelser med formel II, hvori X betyr et kloratom, egner det seg spesielt elementært klor eller sulfurylklorid, idet sistnevnte fortrinnsvis ved temperaturer mellom ca. 10 og 30 °C i nærvær av inerte oppløsningsmidler, som f.eks. metylenklorid eller kloroform, bringes til reaksjon med de tilsvarende 1-fenylalkanoner. En ytterligere f remstillingsfremgangsmåte består i Friedel-Crafts-acylering av 2-alkyl-6-tert.butylfenoler med fortrinnsvis kloracetylklorid i nærvær av Lewissyrer, som f.eks. aluminiumklorid eller brotrifluorid.

De likeledes som utgangsstoffer anvendte 4-mono- eller 4,4-disubstituerte tiosemikarbazidene med formel III er for det meste litteraturkjente eller kan fremstilles etter de i Houben-Weyl, bind E 4, side 506-515, og av K.A. Jensen et al., Acta Chem. Scand. 22 (1968), side 1-50, omtalte metoder. Således lar tiosemikarbazidene III, hvor en av restene R<3 >eller R<4> betyr hydrogen, fordelaktig fremstille ved addisjon av hydrazin til isotiocyanater, mens de 4,4-disubstituerte tiosemikarbazidene III fortrinnsvis fremstilles ved omsetning av de tilsvarende N,N-disubstituerte tiokarbamidsyrekloridene med hydrazin. For unngåelse av forstyrrende bireaksjoner arbeides derved fordelaktig i et aprotisk oppløsningsmiddel, som eksempelvis kloroform, tetraklormetan eller dietyleter ved reaksjonstemperaturer under ca. 10°C (D.L. Klayman et al., J. Med Chem. 22 (1979), side 1367-1373). En ytterligere fremgangsmåte som såvel tillater fremstillingen av 4-mono-som også av 4,4-disubstituerte tiosemikarbazider, går ut fra de tilsvarende N-substituerte tiokarbamoylmerkaptoeddiksyrene med formel IV,

som med hydrazin i nærvær av fortynnede baser, som f.eks. natrium- eller kaliumhydroksyd, ved inntil flere dagers oppvarming under tilbakeløp lar seg omdanne i forbindelsene III (K.A. Jensen. J. prakt. Chem. 159 (1941), side 189-192.

Omsetningen av 2-halogen-l-fenylalkanonene II med tiosemikarbazidene III gjennomføres hensiktsmessig i ekvimolare mengder av de to reaksjonsdeltagere i et i forhold til reaksjonsdel-tagerne inert oppløsnings- eller fordelingsmiddel. Hertil kommer det spesielt på tale lavere alkoholer, som metanol, etanol, n-propanol, isopropanol og de forskjellige butanoler eller eddiksyreetylestere samt deres blandinger, fortrinnsvis imidlertid etanol. Omsetningen foregår vanligvis ved temperaturer mellom ca. -20°C og det resp. anvendte reak-sjonsmediums koketemperatur, fortrinnsvis imidlertid ved ca.

20 til 70°C. Reaksjonstiden kan, alt etter reaksjonsdel-tagernes reaktivitet, typen av reaksjonsmedium og den anvendte reaksjonstemperatur ligge mellom ca. 5 minutter og 2 timer. Vanlig utkrystalliserer sluttproduktene med formel I ved langsom avkjøling av reaksjonsblandingen analyserent, således at det vanligvis overflødiggjøres ytterligere rensningsoperasjoner. Uteblir imidlertid den spontane krystallisering, så lønner det seg fullstendig å inndampe reaksjonsblandingen under nedsatt trykk og ved værelsestemperatur fullstendig å digerere den gjenblivende rest i et egnet oppløsnings- resp. fordelingsmiddel, eksempelvis en karboksylsyreester som eddiksyreetylester, et keton, som aceton eller metyletylketon, en eter, som diisopropyleter eller metyl-tert.butyleter eller deres blandinger. Det derved dannede krystallinske produkt renses enten ved omkrystallisering eller ved gjentatt digerering i samme oppløsnings- resp. fordelingsmiddel under kort tids oppkok-ning, avkjøling, frasuging og tørking i vakuumskap.

Fremstilling av forbindelsene med formel I med et hydrogenatom i stillingen av R<3> eller R<4> fra 4-monosubstituerte tiosemikarbazidene III forløper da spesielt enhetlig, når disse bringes til reaksjon i form av deres salter, eksempelvis deres hydroklorider.

5-( 3-alky 1-5-tert .butyl-4-hydroksyf enyl )-2-amino-6H-l ,3,4-tiadiazinene med formel I og deres fysiologisk tålbare syreaddisjonssalter egner seg p.g.a. deres verdifulle farmakologiske egenskaper med samtidig fremragende foren-lighet i spesiell grad for anvendelse som virksomme stoffer i legemidler, spesielt i slike til behandling av betennelsesreumatiske sykdommer og smertetilstander. De kan enten administreres alene, eksempelvis i form av mikrokapsler i blanding med hverandre eller i kombinasjon med egnede hjelpe-og/eller bærestoffer.

Legemiddelet kan appliseres oralt, topisk, rektalt eller eventuelt også parenteralt, idet den orale anvendelse er foretrukket. Egnede faste eller flytende galeniske tilberedningsformer er eksempelvis granulater, pulvere, drageer, tabletter, (mikro)kapsler, suppositorier, siruper, saft, suspensjoner, emulsjoner, dråper eller injiserbare oppløs-ninger, samt preparater med protrahert virksomt stoffav-givning ved hvis fremstilling det finner anvendelse i vanlige hjelpemidler, som bærestoffer, sprengstoffer, bindemidler, overtrekkstoffer, sveilingsstoffer, glidemidler eller smøremidler, smaksstoffer, søtningsmidler eller oppløsnings-formidlere. Som hyppig anvendte hjelpestoffer skal det f.eks. nevnes magnesiumkarbonat, titandioksyd, laktose, mannit og andre sukkere, talkum, melkeeggehvite, gelatiner, stivelse, cellulose og deres derivater, dyriske og plante-olje, polyetylenglykoler og oppløsningsmidler, som f.eks. sterilt vann og en- eller flerverdige alkoholer, f.eks. glyserol.

Fortrinnsvis fremstilles og administreres de farmasøytiske preparater i doseringsenheter, idet hver enhet som aktiv bestanddel inneholder en bestemt dose av minst en forbindelse ifølge formel I og/eller minst et tilsvarende syreaddi-sjonssalt. Ved faste doseringsenheter som tabletter, kapsler, drageer eller suppositorier, kan denne dose utgjøre inntil ca. 800 mg, fortrinnsvis imidlertid ca. 100 til 500 mg.

For behandlingen av en av betente reumatiske sykdommer og smertetilstander lidende voksen pasient, er alt etter virksomheten av forbindelsen med formel I og/eller de tilsvarende syreaddisjonssalter på mennesker, indusert dagsdoser på ca. 100 til 2 000 mg virksomt stoff, fortrinnsvis ca. 300 til 1 000 mg ved oral administrering. Under tiden kan det imidlertid også være anbragt med høyere eller lavere dagsdoser. Administreringen av dagsdosen kan såvel foregå ved engangsinngivning i form av en enkel doseringsen-het eller også flere mindre doseringsenheter, som også ved flere gangers inngivning og oppdelte doser i bestemte intervaller.

Endelig kan forbindelsene med formel I og de tilsvarende syreaddisjonssalter ved fremstillingen av de ovennevnte galeniske tilberedningsformer også formuleres sammen med andre egnede virksomme stoffer, eksempelvis Antiuricopathika, Thrombocytenaggregasjonshemmere, andre Analgetika og andre steroidale eller ikke steroidale Antiflogistika.

Strukturen av alle nedenfor omtalte forbindelser ble sikret ved elementæranalyse og IR- samt ^H-NMR-spektere. De ifølge følgende eksempler 1 til 4 og de på analog måte fremstilte forbindelser med formel I er sammenstilt i tabell 1.

Eksempel 1

5 - ( 3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-2-dimetylamino-6H-1,3,4-tiadiazin-hydrobromid

a) 2- brom- l-( 3. 5- di- tert. butvl- 4- hvdroksyfenvl)- etanon

206 g (0,83 mol) l-(3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-etanon

ble under omrøring oppløst i 415 ml metylenklorid, oppvarmet til koking og i løpet av 30 minutter blandet dråpevis med 144 g (0,9 mol) brom. Deretter ble det oppvarmet for ytterligere i 2 timer under tilbakeløp, blandingen avkjølt, blandet med 400 ml vann, den organiske fase adskilt og tørket over natriumsulfat. Etter fjerning av oppløsningsmiddel under nedsatt trykk ble det dannede faste råprodukt omkrystallisert fra 540 ml metylcykloheksan.

Utbytte: 191 g (67* av det teoretiske)

Smeltepunkt: 105-108°C

c16H23Br02 (Molekylvekt = 327,3)

b ) 5-( 3 . 5- dl- tert. butvl- 4- hvdroksvfenvl )- 2- dimetylamlno- 6H-1. 3. 4- tiadiazin- hydrobromid

196,4 g (0,6 mol) 2-brom-l-(3,5-di-tert.butyl-4-hydrosyfe-nyl)-etanon fra trinn a) og 59,6 g (0,5 mol) 4,4-dimetyltiosemikarbazid ble suspendert i 1 500 ml etanol, oppvarmet under omrøring langsomt ved 70° C, idet det oppsto en klar oppløsning. Man lot etteromrøre ved denne temperatur i 10 minutter, avkjølt og fjernet oppløsningsmidlet under nedsatt

trykk. Utrøringen av den som olje dannede rest med 500 ml eddiksyreetylester ga en krystallgrøt, som Igjen i kort tid ble oppvarmet til koking i 500 ml eddiksyreetylester. Det krystallinske produkt ble frafiltert, vasket med 150 ml eddiksyreetylester og tørket i vakuumskap.

Utbytte: 165,5 g (77,356 av det teoretiske)

Smeltepunkt: 256-257'C

c19H30BrN3os (Molekylvekt - 428,4)

Analyse:

Beregnet: C 53,2756, H 7,0656, Br 18,6556, N 9,8156, S 7,4856 Funnet: C 53,2956, H 7,1156, Br 18,1056, N 9 ,7756, S 7,6056

Eksempel 2

5-(3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-2-(4-metyl-piperidino)-6H-1,3,4-tiadiazin-hydrobromid

a) ( 4- met. vlpiperldino)- tlokarboksylsyrehydrazid Under isavkjøling og omrøring drypper man i løpet av 2 timer

en oppløsning av 35,5 g (0,2 mol) (4-metylpiperidino)-tiokarbonylklorid i 70 ml kloroform til 100,1 g 9956-ig hydrazinhydrat i 50 ml kloroform. Etter 2 timers etteromrø-ring ble reaksjonsblandingen inndampet til tørrhet under nedsatt trykk og den oljeaktige rest ble utrørt i 200 ml diisopropyleter. De derved dannede krystaller omkrystal-liserte man fra eddiksyreetylester.

Utbytte: 21,5 g (6256 av det teoretiske)

Smeltepunkt: 113-115"C

C7<H>15N3S (molekylvekt «= 173,3)

b ) 5-( 3 . 5- dl- tert. buty1- 4- hydroksyfenyl )- 2-( 4- metylpiperi-dino)- 6H- l. 3. 4- tiadiazin- hydrobromid

18,0 g (0,055 mol) 2-brom-l-(3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl )-etanon fra eksempel la) og 8,7 g (0,05 mol) (4-metylpiperidino)-tiokarboksylsyrehydrazid fra trinn a) ble

oppløst i 150 ml etanol og oppvarmet 10 minutter til koking. Oppberedningen foregikk under de i eksempel lb) omtalte betingelser.

Utbytte: 17,4 g (7256 av det teoretiske)

Smeltepunkt: 190-193<*>C

c23H36BrN30S (Molekylvekt = 482,5)

Analyse:

Beregnet: C 57,2656, H 7 ,5256, Br 16,5656, N 8,7156, S 6,6556 Funnet: C 57,0256, H 7,6156, Br 16,5156, N 8,7356, S 6,7756

Eksempel 3: 5-( 5-tert .butyl-3-metyl-4-hydroksyfenyl )-2-dimetylamino-6H-1,3,4-tiadiazin-hydrobromid

a) 2- brom- l-( 5- tert. butyl- 3- metyl- 4- hydroksyfenyl)- etanon En til koking oppvarmet suspensjon av 179 g (0,8 mol)

kobber(II)bromid i 360 ml eddiksyreetylester ble under omrøring blandet dråpevis med en oppløsning av 82,5 g (0,4 mol) l-(5-tert.butyl-3-metyl-4-hydroksyfenyl)-etanon i 360 ml kloroform. Deretter ble det til avslutning av bromhydrogen-utviklingen oppvarmet 4 timer under tilbakeløp. Etter avkjøling til værelsestemperatur ble kobbersaltene frasuget, filterresten vasket flere ganger med eddiksyreetylester, filtratet inndampet under nedsatt trykk og den faste rest omkrystallisert fra cykloheksan.

Utbytte: 81,9 g (7256 av det teoretiske)

Smeltepunkt: 90-920C

c13H17Br02 (molekylvekt = 285,2)

b) 5-( 5- tert . butyl- 3- roetyl- 4- hydroksyfenyl )- 2- dimetvlamino-6H- 1. 3. 4- tiadlazin- hydrobromid

En oppløsning av 11,7 g (0,041 mol) 2-brom-l-(5-tert.butyl)-3-metyl-4-hydroksyfenyl)-etanon fra trinn a) og 4,4 g (0,037 mol) 4,4-dimetyltiosemikarbazid i 130 ml etanol ble oppvarmet i kort tid under tilbakeløp. Etter avkjøling ble reaksjonsblandingen opparbeidet tilsvarende eksempel lb).

Utbytte: 12,2 g (85,3* av det teoretiske)

Smeltepunkt: 197"C

c16H24BrN30S (molekylvekt = 386,4)

Analyse:

Beregnet: C 49,74*, H 6,26*, Br 20,68*, N 10,87*, S 8,30* Funnet: C 49,37*, H 6,21*, Br 20,49*, N 10,87*, S 8,00

Eksempel 4

5-(3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-2-metyl-amino-6H-l,3,4-tiadiazin-hydroklorid

a) 2- klor- l-( 3. 5- dl- tert. butyl- 4- hvdroksyfenvl)- etanon

Til en oppløsning av 19,9 g (0,08 mol) l-(3,5-di-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-etanon i 250 ml metylenklorid dryppet man under omrøring ved værelsestemperatur 16,2 g (0,12 mol) sulfurylklorid i 50 ml metylenklorid. Etter 3 timers etteromrøring ved værelsestemperatur, ble blandingen først utrystet med vann og deretter med en mettet natriumhydrogen-karbonatoppløsning, tørket over natriumsulfat og inndampet under nedsatt trykk. Resten ble omkrystallisert fra 60 ml isopropanol.

Utbytte: 12,7 g (56* av det teoretiske)

Smeltepunkt: 120-122°C

C16H23C102 (molekylvekt = 282,8)

Analyse:

Beregnet: C 67,95*, H 8,20*, Cl 12,54*

Funnet: C 67,87*, H 8,32*, Cl 12,29* b) 5-( 3. 5- di- tert. butyl- 4- hvdroksvfenvl)- 2- metylamino- 6H-1. 3. 4- tiadiazin- hydroklorid

10,7 g (0,038 mol) 2-klor-l-(3,5-dl-tert.butyl-4-hydroksyfenyl)-etanon fra trinn a) og 4,8 g (0,034 mol) 4-metyl-tiosemikarbazid-hydroklorid ble oppløst i 120 ml etanol og oppvarmet 30 minutter til koking. Etter avkjøling ble oppløsningsmidlet avdestillert under nedsatt trykk og den harpiksaktige rest oppløst varmt i 60 ml eddiksyreetylester. Ved henstand falt med en gang produktet ut krysallinsk som ble frafiltrert og igjen omkrysallisert fra 150 ml av en blanding av eddiksyreetylester og metylenklorid (10:1).

Utbytte: 8,9 g (71* av det teoretiske)

Smeltepunkt: 207-209°C

C18H28C1N30S (molekylvekt = 370,0)

Analyse:

Beregnet: C 58,44*, E 7,63*, Cl 9,58*. N 11,36*, S 8,67* Funnet: C 58,13*, H 7,72*. Cl 9,31*, N 11,22*, S 8,78*

Farmakologisk undersøkelse og resultater.

Undersøkelsene av forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen med formel I på antiflogistisk og analgetisk virkning, oksygenradikal desaktiverendee potens, ulzerogen aktivitet og akutt toksisitet foregikk i følgende omtalte dyremodeller, idet det ble medinntatt det i reumaterapien til standardpre-parater av første valg hørende Antiphlogistikum Naproxen (2-(6-metoksy-2-naftyl)-propionsyre) som sammenligningsstoff i undersøkelsene.

1. Åd. luvans- Arthrltis

Undersøkelsene ble gjennomført etter metoden av Pearson (Arthrit. Rheum. 2 (1959), side 44). Som forsøksdyr tjente hannrotter av en Wistar-Lewis-stamme med en kroppsvekt mellom 130 og 200 g. Forbindelsene som skulle undersøkes ble applisert oralt (p.o.) i doser på 50 mg pr. kg legemsvekt en gang daglig fra 1. til 5. forsøksdag. Dyrene i en kontrollgruppe fikk bare bæreren. Hver preparat- og kontrollgruppe omfattet 8 dyr. Som virkningskriterium tjente den prosen-tuelle nedsettelse av potevolumøkningen i forhold til de av ubehandlet kontrollgruppe.

2. Akutt gastral ulzerogenitet

Undersøkelsen foregår på resp. 10 hann Sprague-Dawley rotter med ved hjelp av hungerstress sensibilisert mageslimhud. Dyrenes kroppsvekt lå mellom 200 og 300 g. 48 timer før applikasjon av prøvepreparatene inntil avlivning av dyrene, ble det ved fri tilgang av drikkevann fjernet for. Rottene ble avlivet 24 timer etter oral stoffinngivning, magene uttatt, renset under rennende vann og inspisert på slimhudle-sjoner. Som ulzera gjalt alle makroskopisk synlige lesjoner. Bestemt ble antallene av dyr med ulzera pr. dose og herav beregnet UDsg-verdien, altså de doser hvormed ved 50* av dyrene var blitt frembragt lesjoner ifølge Litchfield og Wilcoxon (J. Pharmacol. exp. Ther. 96 (1949), side 99).

3. Akutt toksisitet

Bestemmelsen av LDsø-verdiene foregikk standardmessig over den i løpet av 7 dager ved NMRI (Naval Medical Research Institute)-mus (6 dyr pr. dose) etter en gangs intraperito-neal (i.p.) inngivning opptredende mortalitet.

Resultatene av disse undersøkelsene og overlegenheten av forbindelsene med formel I i forhold til standardpreparatet Naproxen vises entydig og er sammenstilt i følgende tabell 2.

Fra dosisvirkningskurven i modellen av Adjuvans-Arthritis fremkom eksempelvis for forbindelsen fra eksempel 1 en ED5Q-verdi på 6,0 mg/kg, som ligger tydelig gunstigere enn den tilsvarende sammenligningsverdi på 17,5 mg/kg for standardpreparatet Naproxen. Referert til den akutte ulzerogenitet beregner det seg herav ved koeffisientdannelsen mellom UD50 og ED50 en terapeutisk bredde på ca. 33 for forbindelsen ifølge eksempel 1, som ved sammenligningspreparatet Naproxen bare utgjør 1,3, hvorved det understrekes spesielt tydelig, hvilke høy stillingsverdi tilkommer den overordentlige gode gastrale holdbarhet av forbindelsen fremstilt ifølge oppfinnelsen. En likeledes entydig overlegenhet overfor sammenligningsforbindelsene fremkommer, når man ved beregning av den terapeutiske bredde legger til grunn de fastslåtte LD5Q-verdier og danner kvotientene LD50/ED50, som for forbindelsen ifølge eksempel 1 ligger rundt 150 og for Naproxen ved 28,6.

Også i ytterligere spesielle forsøk viser forbindelsen fremstilt ifølge oppfinnelsen seg tydelig overlegen overfor standardpreparatet Naproxen.

4. Antioksvdativ virkning

Etter dagens oppfatning er i det multifaktorielle betingede progressive forløp av reumatoid Arthritis og andre betennel-sessykdommer utslagsgivende, delaktig i aggressive oksygenradikaler, som under den kroniske betennelsesprosess dannes eksessivt og selv som høytoksisk betennelsesmediatorer perpetuelt underholder den over en irreversibel lipidperok-sydasjon av cellemembranene forløpende bindevevsforstyrrel-ser. Følgelig skulle antioksydativt virksome farmaka med evnen til desaktivering av disse ekstremt cytotoksiske oksygenradikaler muliggjøre et målrettet inngrep i den kroniske betennelsesprosess. En egnet dyremodell for en slik ved oksygenradikaler fastslått vevødeleggelse er den på rotte med Adiamycin (Doxorubicin) induserte betennelse. Undersøkelsene ble gjennomført etter metoden av D.M. Slegel et al. (Inflammation 4 (1980), side 233) på hann Sprague-Dawley rotter med en kroppsvekt mellom 200 og 230 g i grupper på resp. 7 dyr, som fikk 0,1 mg Adriamycin, oppløst i 0,1 ml 0,9*-ig kokesaltoppløsning, ved subkutan injeksjon i venstre bakpote. 72 timer senere ble potevolumøkningen bestemt som mål for betennelsesgraden ved hjelp av pletysmografisk måling.

Den orale administrering av prøvepreparatene i l#-ig vandig karboksymetylcellulose-suspensjon foregikk 1 gang daglig i 4 på hverandre følgende dager, begynnende med dagen for Adriamycin-injeksjon.

Som det fremgår av tabell 3, viser også i denne prøve eksemelvis forbindelsene fra eksemplene 1 og 14 en sterk dosisavhengig beskyttelseseffekt mot den ved hjelp av Adriamycin utløste vevødeleggelse. Såvel steroidale som også ikke-steroidale antiflogistika, innbefattende Naproxen, er uvirksomme i denne forsøksanordning.

5. Hemming av 5- lipoksygenase

Hemmvirkningen av forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen på den ved 5-lipoksygenasekatalyserte arachidonsyre-avbygning, ble som vanlig påvist i in vitro-forsøk på isolerte polymorfkjernede humangranulocytter. Hertil inkuberte man cellene ved 37°C med det resp. prøvepreparat og utløste etter 5 minutter med kalsiumionoforen A 23 187

(Calbiochem GmbH, Frankfurt/Main, BRD, Biochemical and Immunochemical Catalog 1985, side 284) dannelsen av det proinflammatorisk virkende Leukotrien B4 (LTB4). Den i et tidsrom på 10 minutter frigjorte mengde av LTB4 ble bestemt kvantitativt etter oppdeling ved hjelp av høytrykk væskekro-matografi (HPLC) ved hjelp av en UV-detektor.

Som nedenstående tabell 4 viser, lar i denne forsøksanordnin-gen dannelsen av LTB4 og følgelig Årachidonsyreavbygningen over 5-lipoksygenase seg hemme signifikant ved forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen med formel I.

6. Analgetisk virkning

Undersøkelsen av forbindelsen fremstilt ifølge oppfinnelsen med formel I på analgetisk virkning foregikk i eddiksyre-strekkprøve på mus etter metoden av R. Koster et al., Fed. Prod. 18 (1959), side 412.

Som forsøksdyr tjente hunnmus av en NMRI-stamme med en kroppsvekt (KG) mellom 21 og 28 g. Grupper på hver 12 dyr fikk 0,1 ml/10 g KG av en 0,65°-ig eddiksyreoppløsning injisert intraperitonealt. Prøvestoffene ble administrert 30 minutter på forhånd. Umiddelbart etter eddiksyreinjeksjonen ble dyrene satt enkeltvis og de iløpet av 15 minutter opptredende typiske strekkbevegelser ble talt, som består i en kort spenning av bukmuskulaturen med inntrekning av flanke-partiene og etterfølgende strekking av bakkroppen og minst en bakekstremitet.

Til vurdering av den analgetiske effekt ble antallet av strekkreaksjoner satt i forhold til disse av en ubehandlet kontrollgruppe, idet de dyr som viste mindre enn halvparten av de gjennomsnitlig av kontrolldyrene utførte strekkbevegelser ble vurdert som analgesert. Prøvestoffet ble applisert oralt i et volum på 10 ml/kg KG i 156-ig vandig karboksymetylcellulose(CMC)-suspensjon.

Prøveresultatene i nedenstående tabell 5 viser, at forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen med formel I også har en sterk analgetisk virkningskomponent.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk aktive 5-(3-alkyl-5-tert .butyl-4-hydroksyf enyl )-2-amino-6H-l ,3,4-tiadiaziner med den generelle formel I

   hvori

   R<1> betyr en rettlinjet eller forgrenet alkylgruppe med 1 til 4 C-atomer og

   R<2> betyr et hydrogenatom eller en alkylrest med 1 til 3 C-

   atomer,

   R<3> og R<4> betyr uavhengig av hverandre en rettlinjet eller

   forgrenet ( C^ C^ )-alkyl-, (C3-C£, )-alkenyl- eller (C3-C6)-alkinylgruppe, hvor gruppene kan være substituert med fenyl eller med fenyl substituert med halogen, (C^-C3)-alkyl- eller (C^-C3 )-alkoksy eller substituert med hydroksy eller ( C^- C^)-acyloksy og/eller der C-C-rekken kan være avbrutt av et oksygen- eller svovelatom, idet en av de to rester også kan bety et hydrogenatom eller R<3> og R<4> danner sammen med nitrogenatomet hvortil de er

   bundet en 4- til 7-leddet ring, som kan være substituert en eller flere ganger med (C1-C4)-alkyl og/eller i steden for et av de ringplasserte C-atomer inneholder et oksygen-, svovel eller nitrogenatom, idet sistnevnte i steden for hydrogen også kan ha en alkylgruppe med 1 til 3 C-atomer eller en fenylrest,

   samt deres fysiologisk tålbare syreaddisjonssalter, karakterisert ved at et 2-halogen-l-fenylalkanon med formel II omsettes med et tiosemikarbazid med formel III, idet r!, R<2>, R<3> og R<4> har ovennevnte betydning og X betyr et halogenatom, til forbindelsene med formel I og disse isoleres enten i fri form eller omdannes med egnede syrer til fysiologisk tålbare addisjonssalter.