NO157329B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av 5-fluor pgi-forbindelser. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår fremstilling av prostaglandinderivater. Mer spesielt angår oppfinnelsen fremstilling av nye prostacyklinderivater, da spesielt PGI2-derivater•

Prostaglandiner og deres analoger er velkjente organiske forbindelser som er avledet av prostansyre som har den formel og den atomnummerering som er vist på fig. II, skjema A.

På de etterfølgende tegninger representerer formlene en spesiell optisk aktiv isomer som har samme absolutte kon-figurasjon som PGI2-

I nevnte formler vil tilknytninger til cyklopentan-ringen eller sidekjeden med stiplede linjer indikere substituenter i alfakonfigurasjon, dvs. under cyklopentylringen eller sidekjedens plan. Tilknytninger med heltrukne linjer indikerer substituenter i betakonfigurasjon, dvs. over nevnte plan.

For en generell bakgrunn om prostaglandiner, se f.eks. Bergstrøm et al. Pharmacol. Rev. 20 1 (1968). For nærstående forbindelser, de Pace-Asciak et al. Biochem. 10 3657 (1971). Nærstående forbindelser er også beskrevet i en publikasjon

om 6-keto-prostaglandin F 1 alfa av Pace-Asciak, J.Am. Chem. Soc. 2348 (1976). og en publikasjon om "PGX" (6 , 9ct-oksido-9ct, 15a- dihydroksyprosta (Z)5, (E)13-diensyre) av E.J. Corey et al. J.Am.Chem. Soc. 99, 20006 (1977).

Forbindelser av formel I kan ansees som analoge av prostacyklin og prostacyklinlignende forbindelser.

Prostacyklin som er en organisk forbindelse som står nær prostaglandiner, er (5Z)-9-deoksy-6, 9a-epoksy-A<5->PGF1

og er angitt med formel III på skjema A. For syntese og struktur, se. f.eks. R.A. Johnson et al, J. Am. Chem. Soc.

99, 4182 (1977) og prostaglandiner 12, 915 (1976), og E.J. Corey et al. som angitt ovenfor. For noen av forbindelsenes biologiske egenskaper, se de referanser som er angitt i ovennevnte Johnson-referanse. Prostacyklin er betegnet som "PGI2", se Anonym Prostaglandiner 13, 375 (1977).

Prostaglandiner og prostacyklin-type forbindelser, heri inngår også deres derivater og analoger, er meget virksomme ved frembringelse av forskjellige biologiske reaksjoner. På grunn av dette kan nevnte forbindelse brukes for en rekke farmakologiske formål. Noen av disse biologiske reaksjoner er følgende: Hemming av blodplatesammenklebing, stimulering av glatte muskler, hemming av mavesyreutskillelse og reduk-sjon av uønskede effekter i fordøyelsessystemet som oppstår ved systemisk tilførsel av inhibitorer for prostaglandin-syntetase.

På grunn av disse biologiske reaksjoner kan prostaglandiner og prostacyklin-type forbindelser brukes for å undersøke, hindre, kontrollere eller å lette en rekke forskjellige sykdommer og uønskede fysiologiske tilstander hos pattedyr, og heri inngår mennesker, husdyr, kjæledyr og zoologiske dyr samt også laboratoriedyr, f.eks. mus, rotter, kaniner og aper.

Prostacyklin og prostacyklin-type forbindelser kan brukes når det er ønskelig å hemme blodplatesammenklebing, for å redusere blodplatenes sammenklebingsevne, samt for å fjerne og hindre dannelsen av tromber hos pattedyr og heri inngår mennesker, kaniner og rotter. F.eks. kan disse forbindelser brukes ved behandling og for å hindre myokardiale infarkter, ved behandling av postoperative inngrep og for vanlige tilstander så som aterosklerose, arteriosklerose, blodkoaguleringsdefekter som skyldes lipemi, samt andre kliniske tilstander hvor den underliggende etiologi er for-bundet med en ubalanse med hensyn til lipider eller hyper-lipedemi. Andre in vivo anvendelser innbefatter eldre pasi-enter for å hindre hjerneslag og langsiktig profylakse etter myokardiale infarkter og slag. For disse formål tilføres forbindelsene systemisk, dvs. intravenøst, subkutant, intramuskulært og i form av sterile implanteringer for langvarig virkning. For rask reaksjon, spesielt i kritiske situasjoner, er det foretrukket å tilføre forbindelsene intravenøst. Man bruker doser i området fra 0,01 til 10 mg pr. kg kroppsvekt/ døgn, og den eksakte dose vil være avhengig av alder, vekt og tilstand på den pasient som skal behandles, samt tilfør-selsvei og tilførselsfrekvens.

I tillegg kan prostacyklin og prostacyklin-type forbindelser brukes in vitro ved lagring av blod som siden skal brukes i hjerte- lungemaskiner. Videre kan blod inneholdende slike forbindelser sirkuleres gjennom organer og lemmer, f.eks. hjerte og nyrer, enten disse er tilfestet det opp-rinnelige legeme, tatt ut eller lagres og opparbeides for transplanteringer eller festet til et nytt legeme. Blokkering som skyldes tilklebede blodplater, unngås ved et nærvær av disse forbindelser. For dette formål kan forbindelsene til-settes gradvis i enkle eller flere porsjoner til det sirku-lerende blod, til giverpersonens blod eller til dyret, og kan videre brukes i kroppsdeler enten disse er tilfestet eller tatt ut av giveren og siden skal overføres til en pasient. Forbindelsene kan også brukes for å preparere konsen-trater som er konsentrert med hensyn til blodplater for behandling av trombocytopeni eller i kjemoterapi.

Prostaglandiner E, F og nærstående forbindelser er meget virksomme ved stimulering av glatte muskler, og er dessuten meget aktive for å forsterke andre kjente stimula-torer for glatte muskler, f.eks. oksytoksiniske midler, så som oksytocin og forskjellige ergotalkaloider, her inngår også derivater og analoger av slike alkaloider. De kan derfor brukes i stedet for, eller i kombinasjon med, mindre enn vanlige mengder av disse kjente glatte muskelstimulatorer, f.eks. for å lindre symptomer på paralytisk tarmslyng, eller for å kontrollere eller å hindre atonisk blødning i livmoren etter abort eller fødsel, for å lette utstøtelse av morkaken eller under puerperium. For det sistnevnte formål tilføres forbindelsen ved intravenøs infusjon umiddelbart etter abort eller fødsel i doser fra 0,01 til 50 yg/kg kroppsvekt/min. inntil man oppnår den forønskede effekt. Etterfølgende doser gis intravenøst, subkutant eller intramuskulært enten ved injeksjon eller infusjon under puerperium i mengde på fra 0,01 til 2 yg pr. kg kroppsvekt pr. døgn, idet den nøyaktige dose vil være avhengig av pasientens alder, vekt og tilstand.

Prostaglandiner og prostacyklin-type forbindelser kan også brukes i pattedyr, og her inngår mennesker, og visse nyttige dyr, så som hunder og svin, for å redusere og kontrollere for sterk utskillelse av mavesyre, hvorved man reduserer eller unngår dannelse av mavesår, foruten at nevnte forbindelser akselererer legingen av allerede tilstedeværende mavesår. For dette formål vil forbindelsen injiseres eller infuseres intravenøst, subkutant eller intramuskulært i en infusjonsdose på ca. 0,1 g pr. kg kroppsvekt pr. minutt, eller i en total daglig dose ved injeksjon i et område fra 0,01 til 10 mg pr. kg kroppsvekt pr. døgn, idet den nøyaktige dose vil være avhengig av pasientens alder, vekt og tilstand, samt tilførselsvei og sekvens.

Prostaglandiner og prostacyklin-type forbindelser kan også brukes for å redusere uønskede effekter i fordøyelses-systemet som oppstår med en systemisk tilførsel av inhibitorer av anti-inflammatorisk prostaglandin-syntetase, og for dette formål kan man derfor samtidig tilføre prostaglandiner eller prostacyklin-type forbindelser og en inhibitor for anti-inflammatorisk prostaglandin-syntetase. Se Patridge et al.,

US patent nr. 3 781 429 for en beskrivelse av at den mavesår-frembringende effekt som induseres av visse ikke-steroidale og steroidale anti-inflammatoriske midler hos rotter kan hemmes ved en samtidig oral tilførsel av visse prostaglandiner av E og A seriene, heri inngår PGE1, PGE2, PGE3, 13, 14-dihydro-PGE1 og de tilsvarende 11-deoksy-PGE og PGA-forbindelser. Prostaglandiner og prostacyklin-type forbindelser kan f.eks. brukes for å redusere de uønskede effekter i for-døyelsessystemet som oppstår når man systemisk tilfører indometacin, fenylbutazon og aspirin. Disse forbindelser er spesielt nevnt i Patridge et al., som ikke-steroidale anti-inflammatoriske midler. Disse forbindelser er også kjente for å være inhibitorer for prostaglandin-syntetase.

Nevnte anti-inflammatoriske syntetase-inhibitor, og indometacin, aspirin eller fenylbutazon tilføres på velkjent måte for å lette en inflammatorisk tilstand, f.eks. i et dosenivå som er kjent for systemisk tilførsel for slike for-

bindelser.

Prostaglandiner eller prostacyklin-type forbindelser tilføres sammen med nevnte anti-inflammatoriske prostaglandin-syntetaseinhibitor, enten på samme måte eller på en annen måte. Dersom f.eks. nevnte anti-inflammatoriske forbindelser til-føres oralt, så kan prostaglandiner eller prostacyklin-type forbindelser også tilføres oralt, eller de kan alternativt tilføres rektalt i form av et suppositorium, eller vaginalt i form av et suppositorium eller i form av et innlegg for langsom frigjøring av aktive ingredienser, f.eks. slik det er beskrevet i US patent nr. 3 545 439. Alternativt, hvis den anti-inflammatoriske forbindelsen tilføres rektalt, så kan prostaglandin eller prostacyklin-type forbindelser også til-føres på samme måte. Videre kan prostaglandin eller prostacyklin-derivater også tilføres oralt, eller f.eks. vaginalt. Når tilførselsveien er den samme både for nevnte anti-inflammatoriske forbindelser og prostaglandin eller en forbindelse av prostacyklin-typen, er det hensiktsmessig at de tilføres i en enkelt dose.

Doseringsmengde og frekvens for nevnte prostaglandin eller prostacyklin-type forbindelser fremstilt ved fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse vil være avhengig av faktorer, så som type av forbindelse, alder, vekt, kjønn og medisinsk tilstand hos pasienten, mengde og doseringsfrekvens for nevnte anti-inflammatoriske syntetaseinhibitor, følsomhet overfor visse prostaglandiner eller prostacyklin-type forbindelser. F.eks. så vil ikke hver pasient som trenger en anti-inf lammatorisk behandling oppleve de samme skadelige effekter i fordøyelsessystemet når de tilføres en anti-inflammatorisk forbindelse. Effektene vil variere betydelig både med hensyn til type og grad. En lege eller en veterinær kan lett bestemme hvorvidt en anti-inflammatorisk forbindelse gir uønskede virkninger i fordøyelsessystemet, hvoretter han eventuelt kan foreskrive en effektiv mengde av et prostaglandin eller en forbindelse av prostacyklin-typen for å redusere eller i alt vesentlig å eliminere disse uønskede effekter.

Prostaglandin og forbindelser av prostacyklin-typen kan også brukes ved behandling av astma. Således vil disse forbindelser kunne brukes som bronkodilatorer eller som hemmere av forbindelser som SRS-A, og histamin som frigjøres fra celler som aktiveres ved hjelp av et antigen-antistoff-kompleks. Disse forbindelsene kan således kontrollere og regulere kramper og ellers lette respirasjonen i tilstander så som bronkialastma, bronkitt, lungebetennelse og emfysem. For disse formål kan forbindelsen tilføres i forskjellige doseringsformer, f.eks. oralt i form av tabletter, kapsler eller væsker, eller rektalt i form av suppositorier, parenteralt, subkutant eller intramuskulært, og det er foretrukket å bruke intravenøs tilførsel i kritiske situasjoner, eller ved inhalering i form av aerosoler eller oppløsninger for for støvningsinntak, eller ved snus-lignende produkter i form av et pulver. Man bruker vanligvis doser varierende fra 0,01 til 5 mg pr. kg kroppsvekt fra 1 til 4 ganger pr. døgn, og den nøyaktige dose vil være avhengig av pasientens alder, vekt og tilstand, og tivor ofte og hvorledes forbindelser til-føres. For det ovennevnte formål kan prostaglandin eller forbindelser av prostacyklin-typen med fordel kombineres med andre anti-astmamidler så som isoproterenol, fenylefrin, efedrin etc, xantinderivater så som teofyllin og amino-fyllin, og corticosteroider så som ACTH og prednisolon.

Prostaglandin eller forbindelser av prostacyklin-typen kan effektivt tilføres menneskepasienter som har astma ved oral inhalering eller aerosolinhalering.

For tilførsel ved oral inhalering vil man bruke for-støvningsanordninger eller en oksygen-aerosolisering hvorved man tilveiebringer prostacykliningrediensen i fortynnet opp-løsning, fortrinnsvis i konsentrasjoner på ca. 1 vektdel av den aktive ingrediens i fra 100 til "200 vektdeler av oppløs-ningen. Vanlig kjente additiver kan brukes for å stabilisere disse oppløsninger eller for å tilveiebringe isotoniske media, f.eks. natriumklorid, natriumcitrat, sitronsyre og lignende.

For tilførsel som en selvdrevet doseringsenhet for å tilføre den aktive ingrediens i en aerosolform som egner seg for inhalering, så kan preparatet bestå av ovennevnte ingrediens suspendert i et inert drivmiddel (så som en blanding av diklordifluormetan og diklortetrafluoretan) sammen med et hjelpeoppløsningsmiddel, så som etanol, foruten smaks-stoffer og stabilisatorer. Istedenfor et hjelpeoppløsnings-middel kan man bruke et dispergeringsmiddel så som oleoyl-alkohol. Egnede anordninger for å anvende denne aerosol-inhaleringsterapiteknikk er beskrevet i US patent nr. 2 868 691 .

Prostaglandiner eller forbindelser av prostacyklin-typen kan hos pattedyr også brukes som middel for å løse opp fortetninger i nesen, og brukes for dette formål i doser fra 10 yg til 10 mg pr. ml av en farmakologisk egnet væske, eller som en aerosolspray, eller for topisk anvendelse i form av en salve e.l.

Prostacyklin eller forbindelser av prostacyklin-typen kan også brukes for å behandle perifere blodsykdommer hos mennesker. Med begrepet perifere blodsykdommer forstås her en lidelse eller en sykdom i ethvert blodkar som ligger utenfor hjertet, dvs. i de mikroårer som tilfører blodet til hjertet, samt sykdommer eller lidelser i lymfekarene, f.eks. frostskader, iscemiske cerebrovaskulære sykdommer, arterio-venøse lidelser, iscemiske bensår, flebitis, dårlig lednings-evne i venene, koldbrann, heptorentalt syndrom, ductus arteriosus, ikke-hindrende mesenterisk ischemi, arteritis lymphangitis o.l. Disse eksempler er kun ment å være illu-strerende, og må ikke anses å begrense begrepet perifere blodsykdommer. For disse tilstander kan prostacyklin-forbindelsen tilføres oralt eller parenteralt via injeksjon eller infusjon direkte i en vene eller en arterie.

Dosen av slike forbindelser ligger i området fra

0,01 til 10 ug tilført ved infusjon pr. time, eller ved injeksjon på daglig basis, dvs. fra 1 til 4 ganger pr. døgn, mens den nøyaktige dose er avhengig av pasientens alder, vekt og tilstand, samt på hvilken måte og hvor ofte forbindelsen tilføres. Behandlingen vil vanligvis vare fra 1 til 5 døgn, skjønt 3 døgn vanligvis er tilstrekkelig til at man får en langvarig terapeutisk virkning. Hvis man skulle opp-

dage systemiske effekter eller sideeffekter, så senkes dosen under den terskel ved hvilken man observerer systemiske effekter eller sideeffekter.

Prostacyklin eller forbindelser av prostacyklin-typen kan følgelig brukes for behandling av perifere blodkarssykdommer, dvs. i ekstremiteter hvor man har dårlig sirkula-sjon, og hvor en slik behandling gir smertelindring og leging av sår.

For en fullstendig diskusjon av de kliniske mani-festasjoner man har ved slike perifere blodkarssykdommer,

og den fremgangsmåte som tidligere er kjent for behandling av slike sykdommer med prostaglandiner, se sydafrikansk patent nr. 74/0149 angitt som Derwent Farmdoc. nr. 58,400V. Se også Elliott et al., Lancet 18. januar 1975, sidene 140-142. Prostaglandiner eller forbindelser av prostacyklin-typen kan også brukes istedenfor oksytocin for å frembringe veer hos svangre hunn-dyr, hvor fosteret dør i perioden fra ca. 20 uker til avslutning på svangerskapet. For dette formål kan forbindelsen infuseres intravenøst i en dose på fra 0,01 til 50 ug pr. kg kroppsvekt pr. minutt inntil man får slutten av 2. trinn av veene, dvs. utdrivning av fosteret. Disse forbindelser er spesielt brukbare når pasienten bare har et par uker igjen av svangerskapet og naturlige veer ikke er startet, eller fra 12 til 60 timer etter at fostervannet er gått og naturlige veer ikke er startet. En alternativ tilførselsvei i dette tilfellet er oral tilførsel.

Prostaglandiner eller forbindelser av prostacyklin-typen kan videre brukes for å kontrollere den preproduktive syklus hos menstruerende hunnlige pattedyr, f.eks. mennesker. Med begrepet menstruerende hunnlige pattedyr forstås dyr som er tilstrekkelig gamle til å ha menstruasjon, men som ikke er så gamle at vanlig og regelmessig menstruasjon har stoppet opp. For dette formål kan prostaglandin-forbindelsen til-føres systemisk i en dose varierende fra 0,01 mg til ca.

20 mg pr. kg kroppsvekt, fordelaktig i et tidsrom fra egg-løsningen og til slutten av menstruasjonen eller like før denne. Intravaginale eller intrauterine veier er alternative fremgangsmåter for tilførsel. Dessuten kan man frembringe en utdrivning av et embryo eller et foster ved lignende til-førsel av forbindelsen under den første eller andre uken av et normalt svangerskap.

Prostaglandin eller forbindelser av prostacyklin-typen kan videre brukes for å frembringe en cervikal dilatering hos svangre og ikke-svangre pattedyr for gynekologiske formål. Ved frembringelse av veer og ved klinisk abort frembragt av disse forbindelser kan man også observere cervikal dilatering. I forbindelse med sterilitet, så kan en cervikal dilatering frembragt ved disse forbindelser lette sperm-cellenes bevegelse inn i livmoren. Cervikal dilatering av prostaglandin-forbindelser kan også brukes ved operativ gyne-kologi så som D og C ("cervikal dilatering" og "uterin curet-tage"), hvor en mekanisk dilatering kan skade livmoren, føre til opprivninger i livmorhalsen eller til infeksjoner. Videre kan forbindelsene brukes ved diagnoser hvor det er nødvendig med dilatering for å undersøke vevet. For disse formål kan prostacyklin-forbindelsen tilføres lokalt eller systemisk.

Prostaglandin-forbindelsen kan f.eks. tilføres oralt eller vaginalt i doser på fra 5 til 50 mg pr. behandling hos voksen, kvinnelig pasient, og fra 1 til 5 behandlinger pr. 24 timers periode. Alternativt kan forbindelsen tilføres intramuskulært eller subkutant i doser på fra 1 til 2 5 mg pr. behandling. Den nøyaktige dose for disse formål vil være avhengig av pasientens alder, vekt og tilstand.

Prostaglandiner og forbindelser av prostacyklin-typen kan brukes hos husdyr for lettere å kunne påvise egg-løsning og for en regulering eller synkronisering av denne. Husdyr i denne forbindelse innbefatter hester, storfe, sau og svin. Regulering eller synkronisering av eggløsningen gjør at man lettere kan behandle både befruktning og senere fødsel ved at alle hunndyr kan føde innenfor et relativt kort tidsrom. En slik synkronisering resulterer i høyere prosent levende fødsler enn det man oppnår ved naturlig kontroll. Prostaglandin-forbindelsen blir injisert eller tilført et f6r i mengde på fra 0,1 til 100 mg pr. dyr, og kan kombineres med andre forbindelser, f.eks. steroider. F.eks. kan hester gis prostaglandin-forbindelsen 5 til 8 døgn etter eggløs-ningen, og deretter returnere til vanlig syklus. Kveg kan behandles over en tre-ukers periode, slik at man fordelaktig bringer alle dyrene inn i samme syklus.

Prostaglandin eller forbindelser av prostacyklin-typen øker blodstrømmen i nyrer, hvorved man øker volum og

elektrolyttinnholdet i urin. På grunn av dette kan forbindelsene brukes ved behandling av manglende nyrefunksjon, spesielt de typer manglende funksjon som skyldes en blokkering av kanalene i nyrene. Videre kan forbindelsene brukes for å lindre og hele et ødem som f.eks. har oppstått ved store brannskader eller ved behandling av sjokk. For disse formål kan forbindelsen først tilføres intravenøst i doser på fra 10 til 1000 yg pr. kg kroppsvekt eller pr. kg kroppsvekt pr. minutt inntil man oppnår den forønskede effekt. De etter-følgende doser gis intravenøst, intramuskulært eller subkutant eller infuseres i mengder på fra 0,05 til 2 mg pr. kg kroppsvekt pr. døgn.

Prostaglandin eller forbindelser av prostacyklin-typen kan videre brukes for å behandle hudlidelser hos mennesker og husdyr, så som psoriasis, atopisk dermatitis, ikke-spesifikk dermatitis, primær irriterende kontaktdermatitis, allergisk kontaktdermatitis, basal og vandig celle-karsinom i huden, lamellær ichtyse, epiderimolyttisk hyper-keratose, ondartet solindusert keratose, ikke-ondartet keratose, kviser og atopisk dermatitis. Nevnte forbindelser lin-drer symptomene ved disse hudsykdommer, og f.eks. kan psoriasis lindres når man observerer en hudfri psoriasislesjon som er gått ned i tykkelse, eller som lar seg påvise men ikke fullstendig er borte.

For slike formål kan forbindelsen påføres topisk i form av preparater som innbefatter et egnet farmasøytisk bærestoff, så som en salve, en pasta, en gele eller en aero-sol , idet man for de nevnte topiske preparater bruker petro-later, lanolin, polyetylenglykoler og alkoholer. Den aktive ingrediens kan utgjøre fra 0,1 til ca. 15 vekt-% av preparatet, fortrinnsvis fra 0,5 til 2%. I tillegg til topisk til-førsel kan man bruke injeksjon enten intradermalt eller subkutant idet man bruker passende sterile saltoppløsninger.

Prostaglandin eller forbindelser av prostacyklin-typen kan videre brukes som antiinflammatoriske midler for å hemme en kronisk inflammasjon hos pattedyr, så som en opp-svelling eller andre uønskede effekter, idet man bruker de fremgangsmåter for behandling og de doser som er angitt i US patent nr. 3 885 041, hvor nevnte patent inngår heri som en referanse.

Forbindelser for å hindre sammenklebing av blodplater, f.eks. PGI2 er kjente og har vært brukt for å lindre slike tilstander. Imidlertid så er PGI2 en meget ustabil forbindelse. Skjønt den er effektiv, så følges den ofte av uønskede hypotensive effekter. Videre er også virkningen relativt kort, og nokså raskt får man igjen en tilstand med sammenklebede blodplater.

Forbindelser fremstilt ved fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse er nye ved at de ved en sammenligning med naturlig forekommende PGI2, er langt mer stabile og er effektive mot sammenklebing av blodplater over lengre tidsrom. I tillegg til dette har de ovenfor nevnte forbindelsene vist en overraskende og uventet senkning med hensyn til hypotensive effekter.

Ustabiliteten ved PGI2 skyldes i alt vesentlig at forbindelsen lett lar seg dekomponere via en ringåpning av en syklisk enoleter under nøytrale eller sure betingelser. Den hydrolyserte forbindelsen er enten inaktiv eller viser sterkt nedsatt aktivitet. Forbindelser fremstilt ved fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse er langt mer stabile fordi man har plassert et fluoratom i 5-stillingen. Dette reduserer en delvis ladningsoppbygning på oksygenatomet som er en nød-vendig forutsetning for å få en protonisering og etterføl-gende hydrolyse.

PGI-derivater og prostacyklin-derivater er velkjente slik det er beskrevet ovenfor. US patent 4 123 444 og 4 124 599 beskriver PGI-derivater, dvs. prostacykliner. Disse patentene beskriver dessuten 5 og 6-keto substituenter foruten 9-deoksy-9-deokso-9-hydroksymetyl substituenter. Forbindelsene beskrevet i nevnte patenter har vist seg å ha generell prostaglandinaktivitet. US patent 4 145 535 angår visse trans-4,5-didehydro-PGI forbindelser som også er angitt å ha i alt vesentlig prostacyklin-lignende egenskaper. US patent 4 233 121 beskriver visse 5-halogen-6,9-oksido-prostaglandin-derivater som har anti-koagulerende aktivitet. Fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse tilveiebringer terapeutisk virksomme 5-fluor-PGT^-derivater av formlene:

hvor R1 er -OCH3 eller -ONa.

Den fremgangsmåte man anvendte (ex vivo katt) for å bestemme blodplatefunksjonen var som følger: Eksperimentdyrene, dvs. katter med kroppsvekt på fra 2 til 4 kg, ble bedøvet intraperitonealt med pentobarbital (35 mg pr. kg). Man brukte katter av begge kjønn.

Både den høyre halsvenen og den høyre halspulsåren ble så eksponert. Den høyre halsvenen ble så innsatt med en kanyle bestående av et silikonisert PE-rør. Etter gjennom-hullingen av venen ble 2500 enheter pr. kg kroppsvekt av heparin infusert inn i røret. Den høyre halspulsåren ble gjennomhullet (silikonisert PE 160 rør) og arterielt blod ble tatt ut ved hjelp av en Holter rullepumpe (modell nr. RL175) i en mengde på 3 ml pr. minutt. Blodet ble så helt over en kanin-achillessene som var renset for ekstravev. Den senen var opphengt ved hjelp av en kirurgisk tråd (Ethicon 000) fra en Narc^ Bio-systems F-60 myograf. Etter passasje over senen, ble blodet oppsamlet i en plasttrakt og ført inn i et Abbott intravenøst dryppeapparat. Blodet ble så ført inn i katten via kanylen eller røret i halsvenen ved hjelp av en Sigmamotor-pumpe (modell nr. A1-2-E). Alle rør var på forhånd belagt med silikon og tørket over natten. Økningen i vekt av nevnte sene ble målt og angitt på en Narco Bio-systems fysiograf (modell nr. DMP-4A).

Achillessener som ble brukt i dette eksperiment ble tatt ut fra drepte kaniner. Tilstøtende vev ble fjernet ved å skrape senen. Senene ble samlet og lagret i en saltoppløs-ning ved 4°C inntil de skulle brukes (vanligvis i løpet av en uke). Før bruk ble senene skrapet, nedsatt i saltoppløs-ning for å få en rehydrering, og så veiet på en Sartorius-vekt. Senene ble brukt i et eksperiment og så kastet.

Forbindelser ble oppløst i etanol eller i en salt-oppløsning og man tilsatte en porsjon av etanol (mindre enn 100 yl) eller saltoppløsning tilsatt til 0,5 ml saltoppløs-ning. Oppløsningen ble infusert inn i katten gjennom en side-åpning i vene-retur-systemet ved hjelp av en (Harvard apparat) infusjonspumpe ved hjelp av en sprøyte som leverte fra 0,5 til 1,0 ml oppløsning pr. minutt. Ideelt ble infusjonen startet fra 30 til 60 minutter etter at blodet var helt over nevnte sene. Minst 20-30 minutter gikk mellom suksessive doseinfusjoner.

Heparin-behandlingen ble gjentatt hver 2. til 3. time. Saltoppløsning ble brukt for å holde blodtrykket for å kompensere for blodvolumet i reservoar og rør. Saltoppløs-ningen ble også helt over senen for å få en basismåling før blodoverhellingen.

Under noen prøver ble blodprøver tatt ut (0,5 ml) etter passering over senen for ytterligere analyse av inn-hold av 6-keto PGF^ eller TXB2 ved hjelp av radioimmunprøver.

Forandringer i massen av blodplater som festet seg til senen ble angitt ved en vektforandring av senen. Vekten på senen og de akkumulerte blodplatene like før infusjonen av forbindelsen, ble ansett som maksimal blodplatemasse på senen, eller som 100%. Forandringer med hensyn til tilfesting av blodplater ble målt ved forandring i vekt, og prosent forandring i blodplatemassen ble så beregnet ut fra den masse som var akkumulert like før dosen ble infusert.

PGI2 ble brukt ved slutten av negative eksperimenter for å bekrefte blodplatereaksjonen. Se Gryglewski et al., Pharm. Res. Comm. Vol. 10, nr. 2, 185-189 (1989).

Mangel på hypotensiv effekt ble bestemt ved hjelp av følgende fremgangsmåte:

Kirurgisk preparat.

Mannlige Charles River CD rotter som veide 200 til 300 g ble bedøvet med pentobarbital natrium (50 mg pr. kg i. p.) Luftrøret ble så gjennomhullet med et polyetylenrør for å lette respirasjonen. Den høyre halspulsåren og den høyre halsvenen ble så gjennomsatt med et polyetylenrør for måling av blodtrykket og for injeksjon av prøveforbindelsene. Dyrene ble holdt på en kroppstemperatur på 35°C ved hjelp av en termostatkontrollert varmeenhet. Blodtrykket ble målt ved hjelp av en Micron MP-15 trykkmåler. Maksimal senkning av det diastoliske trykk i forhold til individuelle injeksjoner ble så brukt som et mål på hypotensiv aktivitet. Forbindelsesfremstilling og dosering.

PGI2 og nye forbindelser ble oppløst i en 0,04 molar glycinbufferoppløsning. PGI2 ble brukt i en konsentrasjon på 1 yg pr. ml mens de nye forbindelsene ble brukt i konsentrasjon på 50 g pr. ml. PG^-injeksjonene ble fulgt av en kort-varig blodtrykksnedsettelse, hvoretter blodtrykket raskt returnerte til det foregående nivå. Intravenøse PGI2-doser ble tilført i fallende rekkefølge og varierte fra 0,01 til 0,15 mg pr. rotte, mens de nye forbindelser gitt over et område på 0,50 til 20 mg pr. rotte. Etter hver injeksjon målte man maksimal nedsettelse av det diastoliske blodtrykk. Man lot blodtrykket vende tilbake til basisnivå før man tilsatte neste forbindelse. Bare en konsentrasjon av hver forbindelse ble tilført pr. rotte. Rekkefølgen av dosering med forbindelsene var gjort vilkårlig, og det totale antall rotter som ble brukt var 10.

Beregninger.

Maksimal nedsettelse av det diastoliske blodtrykk ble uttrykt som % av trykket før injeksjonen. Det ble utført beregninger med hensyn til relativ aktivitet for de nye forbindelser i forhold til PGI2- I denne bioprøven ble PGI2 ansett for å ha en virkning på 1,0, og den relative virkning for de andre forbindelser ble uttrykt som en brøk av PGI,,.

Ved hjelp av den aktivitet man fant mot sammenklebing av blodplater for de foreliggende forbindelser med formel I, så kan nevnte forbindelser brukes ved behandling av lidelser som står i forbindelse med slike tilstander. En lege eller en veterinær kan vanligvis lett bestemme hvorvidt en pasient har symptomer som tyder på at hans blodplatefunksjon ikke fungerer fullt ut riktig. Uansett hvilken vei forbindelsene tilføres, så kan de opparbeides i farmasøytisk akseptable doseringsformer på vanlig kjent måte.

Forbindelsene kan tilføres i orale enhetsdoseformer, så som tabletter, kapsler, piller, pulvere eller granulater. De kan også tilføres rektalt, vaginalt i form av suppositorier, kremer e.l., og de kan også tilføres i form av øye-dråper, eller intreperitonealt, subkutant eller intramuskulært på kjent måte. Den generelt foretrukne form for tilfør-sel er oralt.

Man bruker en effektiv, men ikke-toksisk mengde av forbindelsen under behandlingen. Det dosenivå man bruker for å hindre eller å behandle en blodplatelidelse, velges under hensyntagen til en rekke faktorer, så som type av forbindelse, alder, vekt, kjønn og medisinsk tilstand på pasienten, til-førselsvei etc. En vanlig lege eller veterinær vil lett kunne bestemme og foreskrive den effektive mengde som skal brukes for å lindre eller stoppe tilstanden. I slike til-feller bør man selvsagt først bruke relativt lave doser, og deretter øke dosen inntil man får maksimal reaksjon.

De sure forbindelser av formel I kan også tilføres som farmakologisk akseptable basiske salter, f.eks. i forbindelse med ioner, så som natrium, kalium og kalsium.

Utgangsforbindelsen som brukes for syntese av de nye forbindelsene er PGI2 metylester med formel XI på skjema B. PGI2 metylesteren omsettes med perklorylfluorid i et protisk oppløsningsmiddel så som metanol. Den resulterende 5-fluor-6-metoksy-PGI metylester, formel XII på skjema B, kan så eventuelt silyleres med trietylsilylklorid i tørr pyridin eller DMF og imidazol. Den resulterende 11,15 -bis-trietyl-silyloksy-5-fluor-6-metoksy PGI metylester formel XIII på skjema B, blir så kokt under tilbakeløp og pyrolytisk de-metoksylert i t-butylbenzen i fra 5 til 90 minutter, hvorved man får A<5->fluor-forbindelsen med formel XIV på skjema B, eller A 6 7 -5-fluor-forbindelsen, formel XVI på skjema C.

De beskyttende grupper på de resulterende forbindelser kan så fjernes ved å behandle dem med KF i DMF i 48 timer for å fjerne trietylsilylgruppene, noe som gir forbindelsen med formel XV på skjema B eller forbindelsen med formel IV på skjema A. Forbindelsene kan deretter forsåpes over 24 til 48 timer, noe som gir en forbindelse med formel XXI på skjema C. De resulterende forbindelser har vist seg å ha egenskaper med hensyn til å motvirke sammenklebing av blodplater som lar seg sammenligne med PGI2, med bare en liten prosent av denne for-bindelses hypotensive aktivitet.

Forbindelser med formel XXII på skjema C fremstilles direkte fra PGI2 metylesteren som er beskrevet ovenfor.

Dette skjer via en behandling av metylesteren med et passende amin i en alkoholisk oppløsning. Forbindelsen med formel XXII blir deretter silylert som beskrevet ovenfor, hvorved man får forbindelsen med formel XXIII på skjema C. Silylgruppene fjernes deretter ved en fremgangsmåte som beskrevet ovenfor, hvorved man får forbindelser med formel XXV på skjema C. Forbindelsene med formel XXVI på skjema C fremstilles fra PGI2 metylesteren ved en fremgangsmåte som brukes for å fremstille forbindelser med formel XXI på skjema C ved hjelp av et passende hydroksyd.

Beskrivelse av foretrukne utførelser.

Eksempel 1.

Fremstilling av 5-fluor-6-metoksy PGI metylester ( formel XII på skjema B) .

500 mg PGI2 metylester ble oppløst i 5 ml etanol i hvilken det deretter ble suspendert 500 mg tørr natriumkarbo-nat. Denne suspensjonen ble så dråpevis tilsatt 15 ml av en oppløsning av ClO^F i karbontetraklorid. Denne oppløsningen var fremstilt ved å kondensere 1 g ClO^F i en liten tørris-felle og deretter avdestillere nevnte CIO^F over i 58 ml meget kald (-10°C) karbontetraklorid.

Metanol-karbontetrakloridblandingen ble blåst ned under en strøm av hydrogengass, og et residum ble ekstrahert med metylenklorid. Den resulterende oppløsningen ble ved sentrifugering og avhelling redusert til en olje under nitrogen og vakuum. Man fikk deretter, som en residual olje, 400 mg av tittelforbindelsen.

Eksempel 2.

Fremstilling av 11, 15- bis- trietyloksilyloksy- 5- fluor-6- metoksy PGI metylester ( formel XIII på skjema B).

290 mg av produktet fra eksempel 1 ble oppløst i

0,5 ml tørr pyridin i en lukket ampulle utstyrt med en liten magnetisk rører. 0,5 ml trietylsilylklorid (0,5 ml) ble tilsatt oppløsningen og reaksjonsblandingen ble rørt over natten. Det faste stoff ble frasentrifugert og vasket med flere porsjoner av petroleter. Vaskeoppløsningen ble tilsatt pyridinoppløsning, og det hele ble vasket med like volumer vann flere ganger og så tørket ved sentrifugering og utpipet-tering. Petroleteroppløsningen ble redusert til en olje under nitrogen og så tørket under vakuum og gjenoppløst i petroleter for lavtrykkskolonneseparasjon. Eluering med 5% etylacetat:petroleter ga 44 0 mg av tittelforbindelsen. Elementæranalyse: beregnet C 63,31; H 10,16, funnet C 63,17; H 10,11.

Eksempel 3

Fremstilling av 5-fluor-11,15-bis-trietylsilyloksy PGI^ metylester ( formel XIV på skjema B) .

Tittelforbindelsen fra eksempel 2 i en mengde på

4 40 mg ble oppløst i 2 ml tertiær butylbenzen og kokt under tilbakeløp i fra 5 til 90 minutter. Tynnsjiktkromatografi viste en ny, noe raskere bevegelig fraksjon som ble raskt farget med jod. Dette er karakteristisk for PGI2- Metoksy-fluorforbindelsen blir bare meget langsomt farget med jod. Isolering ga 365 mg av en oljeaktig forbindelse, dvs. tittelforbindelsen, og forbindelsen med formel XVI på skjema B.

Eksempel 4

5- fluor PGI2 metylester ( formel XV på skjema B).

2 50 mg av produktet fra eksempel 3 ble oppløst i 3 ml tørr DMF og rørt med 600 mg KF i 48 timer. Tynnsjiktkromatografi viste at reaksjonen i alt vesentlig var fullstendig. 2 ml av en nesten mettet natriumkarbonatoppløsning ble tilsatt, og reaksjonsblandingen ekstrahert med metylenklorid. Metylenkloridlaget ble vasket med vann, tørket over natriumsulfat og redusert til en olje under nitrogengass og vakuum. Oljen ble oppløst i etylacetat, fortynnet med et likt volum petroleter og injisert inn i en kromatograferings-kolonne. Eluering med 25% etylacetat:petroleter og deretter 4 0% etylacetat ga 4 5 mg av en ren amorf og noe klebrig olje av tittelproduktet og forbindelsen med formel XXV på skjema C.

Eksempel 5.

Fremstilling av 5-fluor-5[hexahydro-5-hydroksy-4-(3-hydroksy-l-octenyl)-2H-cyklopenta [b] furan-2-yliden]pentansyre natriumsalt. (formel 1:

X er,"^C=C(F)- og R_L er ONa) .

45 mg av forbindelsen fra eksempel 4 ble under nitrogen oppløst i 0,5 ml av en metanolisk oppløsning av 3,0 mg natriumhydroksyd og 0,05 ml vann. Blandingen ble hen-satt ved romtemperatur i 48 timer, hvoretter oppløsnings-midlet ble fjernet under vakuum, og residuet behandlet med etylacetat inntil man fikk et utkrystalliseringsprodukt. Dette ble frasentrifugert og tørket under vakuum, hvorved man fikk tittelforbindelsen.

Eksempel 6.

Fremstilling av 5-flourheksahydro-5-hydroksy-4-(3-hydroksy-l-ocetnyl)-2-metoksy-2H-cyklopenta[b] furan-2-pentansyre, natriumsalt (formel 1 på

. skjema A: X er —C(CH^O)-CHF, og R^ er ONa).

Når man bruker passende utgangsforbindélser i den fremgangsmåte som er angitt i eksemplene 1-5, kan man fremstille tittelforbindelsen.

Eksempel 7.

Fremstilling av 5-fluorheksahydro-5-hydroksy-4-(3-hydroksy-l-oktyenyl)-2-metoksy-2H-cyklopenta [b]furan-2-pentanamid (formel 1 på skjema A: X er r^c (CH30)-CHF- og ^ er NH2) .

Tittelforbindelsen fra eksempel 1 blé oppløst i

1 ml metanol og etter avkjøling til -60°C under nitrogen tilsatte man 1 ml flytende ammoniakk. En trykkbeholder ble lukket og oppvarmet til romtemperatur. Etter 14 døgn ble overskuddet av ammoniakk utventilert, og reaksjonsblandingen redusert til amorft, fast stoff, dvs. tittelforbindelsen. Elementæranalyse: beregnet C 62,82, H 9,01, N 3,49;

Funnet C 62,50, H 8,92, nitrogen 3,28.

Eksempel 8.

Fremstilling av 5-fluor-6-metoksy-ll,15-bis-trietylsiloksy PGI amid.

Når tittelforbindelsen fra eksempel 7 underkastes de fremgangsmåter som er angitt i eksempel 2, så får man fremstilt tittelforbindelsen.

Eksempel 9.

11,15 bis-trietylsiloksy-5-fluor PGI2 amid (formel XXIV på skjema C: P^ er NH2).

Forbindelsen fra eksempel 8 ble underkastet den pyrolyse som er beskrevet i eksempel 3, hvorved man fikk tittelforbindelsen.

Eksempel 10.

Fremstilling av 5- fluor PGT2 amid.

229 mg av tittelforbindelsen fra eksempel 9 ble behandlet som beskrevet i eksempel 4, og man fikk 120 mg av tittelforbindelsen.

Eksempel 11.

5-fluor-6-metoksy-PGI amid (formel 1 på skjema A:

X er (CH30)-CHF- og B. ± er N(CH3)2).

10 ml tørr benzen ble under nitrogen tilsatt (CH3)3Al i 0,35 ml heksan. Oppløsningen ble avkjølt til ca. 15 og så ble 0,05 g (CH3)2NH boblet inn i oppløsningen.

Blandingen ble rørt i 2 0 minutter og så oppvarmet til romtemperatur. 0,416 g 6-metoksy PGI metylester i 2 ml benzen ble raskt tilsatt, bg blandingen kokt under tilbakeløp i 24 timer. Reaksjonen ble stoppet ved oppvarming og røring i 1 time. Det organiske lag ble utskilt, vasket med en passende saltoppløsning og tørket over natriumsulfat. Det ble så konsentrert til en olje under nitrogenatmosfære og vakuum. Denne oljen ble oppløst i etylacetat, injisert i en lavtrykkskolonne og eluert med etylacetat, hvorved man fikk 360 mg av amidet.

I tabellen som følger sammenlignes den biologiske aktiviteten for PGI2 og to foretrukne forbindelser ifølge oppfinnelsen.

Claims (2)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk virksomme 5-fluor-PG^-derivater av formlene: hvor R1 er -OCH3 eller -ONa, karakterisert ved at PG^-metylester omsettes med perklorylfluorid i et protisk oppløsningsmiddel, slik at man får 5-fluor-6-metoksy-PGI-metylesteren av formelen etterfulgt av (a) beskyttelse av 11- og 15-hydroksygruppene; (b) pyrolyttisk demetoksylering av 6-metoksygruppen ved til-bakestrømningstemperatur, og (c) fjernelse av beskyttelsen på 11- og 15- hydroksygruppene, slik at man får en blanding av 5-fluor-PGI2~derivatene av formel I og II hvori er -OCH^, hvoretter eventuelt den forsåpes slik at man får produktene hvor er -ONa.

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at man fremstiller derivater av formel II hvor R1 er -OCH3.