Boktanker

Av og til, men ikke ofte, leser jeg ei bok der jeg ikke helt finner flyten, ikke helt kommer inn i historia og rett og slett ikke har en god leseropplevelse. Men fordi jeg har en nokså sterk pliktfølelse og i tillegg er disiplinert, blir det ikke nødvendigvis til at jeg avbryter disse bøkene. Nei, stort sett alltid leser jeg ferdig sjøl om jeg ikke er så veldig motivert. Underveis glir det av og til over i pliktlesing, men da får jeg i alle fall lest ferdig, noe som er et viktig prinsipp for meg. Og akkurat sånn var det dessverre med Xiania 1 - Klara av Lotta Elstad (f. 1982). 

I romanen, som blei utgitt i 2023, møter vi, som undertittelen forteller oss, hovedpersonen Klara. Vi skal om lag hundre år tilbake i tid, til november 1921. Deretter følger vi Klara nokså tett fram til 1923. Klara er nitten år og tjenestejente, og etter å ha hatt sex i et iskaldt vedskur med en forbipasserende rallar, blir hun gravid. Og på den tida skal en jo helst være gift når en bærer fram et barn. Klara er verken gift eller sammen med noen, aller minst rallaren, som hun ikke en gang veit hva heter, og hun har ikke råd til å forsørge et barn på egenhånd. Den eneste logiske utveien er den mest risikofylte: Å ta abort.

Eller, å få utført en fosterfordrivelse, som de kanskje heller kalte det på den tida. Uansett, etter hvert som tida går og mensen uteblir, blir Klara mer og mer fortvila. Legen kan ikke hjelpe, det er jo ikke lov, sjøl om noen leger gjør det likevel. Og hun kan ikke hjelpe seg sjøl, sjøl om hun forsøker. Hun påfører seg store smerter i underlivet med håp om at det vil fordrive fosteret. Men det går ikke. Den eneste som kan hjelpe, er en viss madam Zavarella i Kristiania. Klara pakker det hun har og tar toget fra Hamar og ned til hovedstaden, der alt er annerledes og der hun skal bli en annen Klara.

Fosterfordrivelse blir det. Smertefullt er det, og det tar lang tid å komme seg etterpå. Det går både dager og uker, og Klara bor i det vesle kjellerkottet med et smalt vindu helt øverst på veggen opp mot gata. Dagene går i en døs av søvn og stemmer, feber og smerter. Hun hører kvinneskrik og barnegråt, knirking i trappa og mumlende hvisking, så glir hun inn i søvnen igjen. Etter hvert kommer hun seg, hun orienterer seg i kjelleren, går ned i rommet der utdrivelsene foregår, opp trappa, opp i kjøkkenet, opp i hattemakerforretningen. Hun blir kjent i huset og med menneskene.

Og der i huset blir hun. I tjuetallets Oslo, da Kristiania, med all dens arbeiderklassestrev, barnerikdom, trangboddhet, lyder og lukter. Hun passer ikke inn noe sted, og veit det sjøl, men hun blir likevel, uten noe å gjøre, annet enn å henge med madam Zavarellas noe yngre tenåringssønn Matteo, som er politisk aktiv, og etter hvert, som en slags selskapsdame for den aldrende sosietetskvinna Freddi ute på Bygdøy, og også seinere, alltid søkende med blikket etter Leander, Matteos kjekke onkel. Sex har hun også, flere ganger, som om minnet om den livstruende fosterfordrivelsen ikke fins.

Klara er en litt kjølig hovedperson, og kjøligheten skaper en distanse som er med på å holde meg som leser på avstand. Sjøl i tida etter aborten, og da hun forelsker seg og innleder forhold, holdes jeg unna. Som om hun ikke vil bli kikka i korta, som om hun holder tilbake informasjon. Sjøl om alt fortelles i førsteperson, gjør denne distansen at jeg aldri er helt sammen med Klara når hun og Matteo kjører gjennom byen. Jeg står et stykke bak når hun skuer utover fjorden og venter på Leander. Og jeg er i andre enden av rommet når fiffen har sine selskaper, der Klara svinser rundt. Det er så vidt jeg hører hva de sier -. Her kunne Klara vært min allierte og gitt en inngang, men i stedet bidrar hun til ytterligere tåkelegging. Leseren sitter igjen med ulike spørsmål, for eksempel: hva er det som egentlig foregår? Hvordan kan madam Zavarella ha Klara boende så lenge, uten at hun betaler for seg? I et arbeiderklassesamfunn må alle jobbe og være nyttige, Klara gjør ingenting. Hvorfor? Og så videre. I det hele tatt sliter jeg med å se hvilken funksjon og rolle andre tillegger Klara. Hun er helt tydelig med på å tildekke ulovligheter, men hvorfor og hvordan kan hun kastes penger etter, i en slik grad?

Klara er veldig opptatt av ord. Hun har ei ordbok, en av få ting hun eier, og er opptatt av å ha et stort ordtilfang. Dette gjenspeiles også i romanen, der masse rare, gamle, stilige, glemte, underfundige og artige ord dukker opp. Men det er bare staffasje og sminke og dekker til det at det ikke skjer noe særlig. For det gjør det virkelig ikke. Vi er med Klara i en slags stillstand - og venter. Og hvor sannsynlig er det egentlig at ei tjenestejente kan alle disse orda? Og om hun først kan dem, vitner det om en intellektuell kapasitet. Hvorfor bruker hun da ikke den kapasiteten til å jobbe seg opp? Hvorfor driver hun dank mens hun drikker, røyker og venter? Det gir ikke mening.

Elstad bruker videre masse tid på å sette det gamle Oslo med ulike sansninger. Og en del av dette er helt sikkert reelt og basert på kilder som Elstad gjør rede for i sitt NB på slutten av boka. Like fullt er det et Oslo som det er vanskelig å se for seg inni hodet. Det er relativt mange som ikke går rundt med et indre Olso-kart inni knollen, og vi trenger faktisk litt mer enn at en tok til høyre eller venstre ved den og den gata og videre over jernbanelinjene og der var Ekebergåsen. Det blir ikke levende, det blir forvirrende. Kom heller med noe konkret, som dotømmerstreiken. Der er det tydelig at det er et konkret historisk forelegg som har interessert forfatteren, og Elstad bruker kildene godt. Scenene er sanselige og tydelige, fortvilende og morsomme på samme tid.

Tjuetallet er en periode med mange politiske spenninger, det utkjempes viktige kamper, det er økt bevissthet hos arbeiderklassen, demonstrasjoner, fagbevegelse og kvinnefrigjøring, for å nevne noe. Samtidig er det steile fronter, mange motsetninger og et hardt ytringsklima. Borgerskapets kvinner har sine bleke, velstelte hender, arbeiderklassens kvinner har valne, sprukne og røde arbeidsnever. Samtidig forenes kvinner rundt politiske spørsmål som for eksempel stemmerett, mødrehjem, arbeidstid, rettigheter og barnelover gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. 

Det er en utrolig spennende periode, og Klara kunne gått inn i tida med engasjement og styrke, manøvrert gjennom samtaler og blitt opplyst. Ja, hun leser, både aviser og romaner, mest det siste, men hun tar ikke tak i noe som helst. Og det er kanskje det som er aller mest provoserende. Klara tar ikke tak i noe, hun lar seg duve med i sitt eget liv som en båt ute på fjorden. Før eller seinere støter en på et skjær, eller havnepolitiet, eller en annen båt. Og en kan ta sine forhåndsregler i god tid før noe skjer. Men det gjør ikke Klara. 

Jeg synes temaet i boka er både aktuelt og interessant - det var det som gjorde at jeg kjøpte boka i utgangspunktet. Gjennom å studere vilkåra rundt uønska svangerskap, får Elstad belyst kvinners posisjon i samfunnet på en effektiv og nådeløs måte. Særlig når det følges opp av alle skjebnene som møter Klara i kjelleren. Kvinner som av ulike årsaker ikke klarer et barn til. Kvinner med voldelige ektemenn. Kvinner som er helt fra seg, de mister jobben om de får et barn! Kvinner som ikke kan ta abort fordi det er for seint. Kvinner som må bære fram barnet mot sin vilje. Det er en strøm av kvinner i kjelleren, men Klara lar dem ikke trå henne for nær. Hun lukker øya, lytter ikke, vender ryggen til og vil demonstrativt ikke sympatisere. Det er nærmest usolidarisk i ei tid da solidaritet med egen kjempende klasse er så avgjørende.

Jeg tror det jeg reagerer mest på, er Elstads skrivestil. Den er litt usentimental og brå, kanskje litt utypisk historiske romaner. Og det er i og for seg greit. Men det problematiske er at Elstad sjeldent har tid til å være lenge på ett sted, eller dvele ved noe. I stedet pøser hun på med detaljer, massevis av navn, -ismer, politiske strømninger, kunst, musikk og litteratur. Det glir over i det poserende og blir for mye, framfor å gi et varmt tidsbilde. I tillegg virker det som om Klara er kronisk forvirra, hun gjengir bare andres uttalelser og meninger, ikke sine egne. Det påvirker i sin tur leseren. Når en så legger til ei rekke kommentarer i parentes (som oftest fra Klara til leseren, som om vi er dumme brød som trenger mer informasjon), og en hyppig kursivering av viktige ord vi for all del ikke må gå glipp av, blir det faktisk litt slitsomt å lese. Jeg føler meg forsøkt styrt som leser, og det er både ubehagelig og uønska.

Xiania 1 - Klara er første bind i det som virker å være en lengre serie. Bind to, Xiania 2 - Ada kom i 2024. Jeg tror dessverre ikke at jeg kommer til å lese mer med det første.

Boka består av følgende tekster, som alle er fornaldersagaer: Kjetil Høngs saga, Grim Lodenkinns saga, Orvar-Odds saga og Ån Bogsveiges saga. Alle er basert på og oversatt fra en islandsk utgivelse fra 1950. Sagaene er av ukjent alder og er fra tida før landnåmet på Island, hvilket betyr at de mest sannsynlig har overlevd svært lenge i muntlig tradisjon. Tekstene blei opprinnelig skrevet ned i det 13. og 14. århundre, og er alle bevart i flere utgaver, noe som viser en viss utbredelse. Alle tekstene tar utgangspunkt på øya Ramsta, på norrønt Hrafnista eller Hrafnistaðir, som var et viktig høvdingsete allerede før vikingtida, skriver Pálsson. Og videre: Så mange som ni av de opprinnelige landnåmsmennene på Island kan på ulikt vis knyttes til Ramsta. Og før noen vil avfeie alt sammen som tull og eventyr, kan jeg informere om at det den dag i dag ligger et jorde på Ramsta, med en femti meter lang haug, kalt Kjetilhaugen. Pálsson skriver at haugen aldri har vært åpna, og i mine søk har jeg ikke funnet noe som viser det motsatte. Det er helt tydelig at navnet ikke er ikke tilfeldig.

Og den nevnte Kjetil, jo det er sjølsagt sagaens Kjetil Høng. Hans historie begynner slik:

Det hele begynner da egentlig med Ulv den uredde. Og gjennom sagaene i boka, fortelles det om intet mindre enn seks ættledd: Ulv den uredde og sønnen Hallbjørn halvtroll nevnes og opptrer i sagaen om Kjetil Høng, deretter følger vi Kjetils sønn, Grim Lodenkinn, hans sønn Orvar-Odd og til slutt Ån Bogsveige, som er sønnesønnen til Ravnhild, Kjetil Høngs datter. Men gjengen fra Ramsta markerer seg også utover dette. Det er nemlig mye som kan tyde på at Hallbjørn halvtroll har ei tvillingsøster med navn Hallbera. Og hun er mor til Kveldulv, som er far til Skallagrim, som igjen er far til en viss Egil Skallagrimsson. Pálsson skriver utrolig solid og spennende rundt dette i innledninga, og viser også til ei rekke andre sagaer som på ulikt vis spiller på gjengen fra Ramsta, og viser konkret til sverdet Dragvendil, som visstnok blei brukt av Kjetil Høng, Grim Lodekinn og Egil Skallagrimsson. Det er for mange tilfeldigheter på ett sted, og gjør at jeg tenker at her er det mer enn bare intertekstualitet!

Jeg leste forordet til Pálsson med stor interesse, og blei både overraska, underholdt og veldig engasjert underveis. Her er det utrolig mye å ta tak i for den som ønsker det! Det kan dreie seg om litteraturen i seg sjøl og ulike litterære virkemidler, den tekniske og mer skjematiske delen av tekstene, samt rein tekstanalyse, eller det kan være historia rundt tekstene, ulike former for påvirkning, det komparative elementet, likheten med folkeeventyra og mye mer. Dette er både kulturhistorisk og litteraturhistorisk svært interessant for en som er glad i gamle tekster, det er gøy å oppdage sammenhenger og se at sagalitteraturen er et helhetlig korpus der tekstene spiller på hverandre og med hverandre, framfor at de er frittstående - noe som kan være lett å tro hvis en for eksempel bare leser en kongesaga og Egilssoga. Disse intertekstuelle sammenhengene avslører i sin tur mye om middelaldermenneskenes ideer og forestillinger. For eksempel er samene nært forbundet med overtro og magi, noe som spiller en stor rolle her. 

I det hele tatt møter vi på en del magi i disse fire sagaene. Flere av tekstene legger seg i partier nært opp til eventyret, og de mannlige sagaheltene må gjennom hver sine manndomsprøver der de måler kløkt og slagferdighet med troll, jotner eller andre urealistiske fabeldyr. Jeg leser disse partiene symbolsk framfor konkret, og tenker at de illustrerer den indre kampen en må igjennom for å bli voksen og sjølstendig, eventuelt at det er overdrivelser av faktiske konflikter og reelle utfordringer utført i fryktelig uvær. Bruken av eventyrlige elementer er avgrensa og skiller seg tydelig fra sagaenes realistiske innhold, som for eksempel sult og uår. Eventyrpartiene preges også av mer repetisjon enn ellers. For meg som leser er det derfor ikke konfliktene som er det mest spennende, men opptakt og etterspill.

Selve sagatekstene er for mange kanskje ikke så interessante som rein tekst, altså som "folk flest" leser litteratur i dag: For å slå i hjel tid, bli underholdt eller drømme seg bort. Det er godt å lese, og huske på, at tidligere tekster har hatt, og fortsatt har, andre funksjoner, som lærdom, kollektiv hukommelse, genealogi og det mytiske aspektet en bruker for å forklare alt fra tilfeldigheter og sjukdommer til naturlige fenomener og værmessige pussigheter. Tekstene er et konkret bindeledd mellom før og nå, og rydder samtidig tydelig i tid og sted. Kunne en slektssagaen sin, kunne en slekta. Da var identiteten og æra rotfesta, noe som var ekstremt viktig i det norrøne ættesamfunnet. Pálsson skriver at den tidlige islandske skjønnlitteraturen nettopp blei vurdert ut ifra sin underholdningsverdi, sin nytteverdi og innholdet av faktisk kunnskap.  

Navnene, og ikke minst tilnavnene til sagapersonene, er også noe en kan bruke mye tid på. Tilnavn i sagalitteraturen gis oftest etter noe en er, som sønn eller datter av den eller den, eller en bedrift en begår, da gjerne en heltedåd (sjøl om det motsatte også er tilfelle). Jeg har tidligere skrevet om Geirmund Heljarskinn, som var svart som dødsgudinna Hel i huden. Vi har sjølsagt også Eirik Blodøks, som mer enn gjerne tok livet av brødrene sine, Gunnlaug Ormstunge, som slang litt mye med leppa og ikke alltid på hyggelig vis, Inge Krokrygg, som blei skada i ryggen i kamp og derfor blei krum i ryggen og så videre. Kvinnene, som Gunhild Kongemor og Ingerid Ragnvaldsdatter, Tyra Haraldsdatter og Ingeborg Eriksdatter, fikk ofte mye kjedeligere tilnavn der kun deres mannlige slektskap framheves, sjøl om de var vel så mektige, dyktige og utspekulerte som sine mannlige fedre, sønner, brødre og ektemenn.

I disse sagatekstene har vi mange artige tilnavn å ta for oss, og alle er kanskje ikke like enkle å forstå i dag. Hallbjørn halvtroll har norsk far og samisk mor, derav tilnavnet halvtroll. Høng er et annet ord for hanlaks. Kjetil får tilnavnet av Hallbjørn etter en berykta fisketur, der han slår i hjel en drage. Grim Lodenkinn har akkurat det - et loddent kinn. Det har han fordi mora hans, i unnfangelsestidspunktet, kikka på en same med skjeggete kinn (som ikke var far til Grim, for det er jo Kjetil). Jern beit visstnok ikke på det lodne kinnet. Odd er ekstremt god med pil og bue, og gis derfor tilnavnet Orvar av en jotunhøvding, slik at hele navnet hans blir "pilspiss" (orvar bettyr pil, spiss er et annet ord for odd). I tillegg har Odd noen magiske piler, kalt Gusegavene. Ån Bogsveige befinner seg i en tilsvarende situasjon. Han får tilnavnet sitt av kongen, både fordi han har utmerka seg i bueskyting, og fordi buen hans knaker når han kommer inn i kongshallen. I tillegg har også Ån noen magiske piler.

Med det håper jeg at jeg har gitt et lite innblikk i fornaldersagaene en finner i samlinga kalt Ramsta-sagaene. De er midt i blinken dersom du liker gammel litteratur, er interessert i vikingtid eller middelalder og menneskene som levde den gangen, eller om du synes det er spennende med idé-, kultur- og litteraturhistorie. Dessuten er det også en del slåssing, noen kvad, og en god del artige replikker i tekstene, slik at "vanlige" lesere (altså alle som leser med et mer uvitenskapelig blikk) også kan ha stort utbytte av lesinga. Men jeg vil absolutt anbefale å lese Pálssons forord først, for å sette den riktige stemninga. Og om du er i tvil, bare prøv! Turen til Ramsta er vel verdt tida.

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, etter bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2026 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Så er det igjen blitt et nytt år. Det er alltid litt dobbelt, synes jeg, denne dagen der det gamle og det nye møtes. Men det har blitt 2026, og da er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2025?

Jeg har nylig hatt noen lange år uten noe særlig lesing, og da var de fysiske bøkene, selve lesesituasjonen og aktiviteten lesing, de fiktive stedene og de litterære personene, et stort savn. Det fins ingenting som kan måle seg med å forsvinne inn i ei bok! I 2025 har jeg lest nokså jevnt, jevnere enn åra før, og det er jeg veldig glad for. Jeg setter pris på bøkene jeg leser, og er fornøyd med at jeg tar meg tid til å lese og aktivt velger det som aktivitet. Det har vist seg, gang på gang, at den sjølvalgte lesetida er viktig for meg. Så den verner jeg om. I tillegg kjenner jeg at jeg er på vei tilbake, og på god vei mot å lese mer. Det er villet, og ønska, og jeg har så mange bøker i hylla som jeg virkelig gleder meg til å ta for meg!

I år har jeg, som vanlig, latt en kombinasjon av plikt og leselyst styre bokutvalget. Det har ført til at jeg har ei nokså variert resultatliste nå ved årets slutt. Det avspeiles ikke sjangermessig, men tematisk. Og som i fjor, har jeg valgt å ikke stresse med skrivinga. Målet er å skrive om alt jeg leser, og det skal jeg, men jeg lar bøkene ligge først i lesekø, deretter i skrivekø, før de kommer på sin endelige plass i bokhylla. Det høres sikkert omstendelig ut, og er det også, men det er ei ordning som fungerer godt for meg. Og jeg koser meg med begge deler. Når ei bok "bare" er lest, er den ikke ordentlig prosessert for min del. Men det blir den i løpet av skrivinga og refleksjonen som følger.

Antall leste bøker i 2025 ender på 35 titler. I tillegg har jeg tre halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, ei rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om det totale antallet bøker ikke er så høyt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 35 titler var faktisk målet for 2025! Og slike mål er det alltid hyggelig å nå. 35 bøker tilsvarer litt mer enn ei halv bok i uka, eller nesten tre bøker per måned, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er også litt mer enn i fjor, da jeg leste 30 bøker, så jeg er fornøyd med det som er planlagt progresjon. 

Til sammen blei det 35 blogginnlegg i løpet av 2025. Det er ikke så mye, men igjen: Bittelitt mer enn året før, da det endte på 34 innlegg. Og jeg er veldig fornøyd med det jeg har fått til. Jeg har en tendens til å gå skikkelig inn i tekstene jeg leser, og ofte blir det lange innlegg. Det veit alle som leser her jevnlig! For 2025 er det spesielt tre bøker som peker seg ut, og som resulterte i lange innlegg. Det er Matrix, Svaner blir ikke skilt og Den spiselige kvinnen. Så er disse bøkene også svært gode, og har, på hvert sitt unike vis, gitt meg leseropplevelser som jeg fortsatt kjenner på, grubler over og lever med.

Videre er fjorårets bokfordeling slik:

- 21 av 35 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er det 19 romaner, ett skuespill og ei barnebok

- 14 av 35 bøker er sakprosautgivelser, noe som er rekord for min del

- 17 titler er skrevet av kvinner, 18 titler er skrevet av menn

- 35 av 35 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ingen bøker blei kjøpt!

Og med det gjenstår det bare å takke for 2025! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Årsskifte

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
– Et sandkorn faller.
– Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.

Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket –
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier. 

*

Diktet "Årsskifte" er skrevet av den norske lyrikeren og oversetteren Kolbein Falkeid (1933-2021). Denne versjonen er henta fra utgivelsen Samlede dikt fra 2016.

Godt nyttår!

Eigarane, ja. Det er skodespelar og kjendis Iris Vilden og den rike eigedomsspekulanten Mikkel Wexøe. Iris er ei gammal veninne av Karin, frå skulen, då dei var kring tolv år gamle. Men Iris var ikkje ei god veninne. Og Karin har alltid kjent seg så lita kring Iris, så utruleg lita og uviktig. Dei råkar inn i kvarandre på slump på ein utestad etter 25 år utan å sjå kvarandre. Karin må motviljug hjelpe Iris med eit juridisk dilemma ho har, og som takk får mannen hennar, Kai, oppdraget med brygga, og dei får låne hytta i ei veke medan han snikrar. Karin vert ståande å sjå på det store familiebiletet på hytteveggen. Dei har også to gutar. Og alle fire er solbrune og blide og perfekte. Biletet er perfekt. Hytta er perfekt. Alt er berre for bra.

Karin kan ikkje kome seg ut fort nok. Ho vil heim, ho har sove dårleg, ho likar ikkje luksusen og stilen, mest av alt av di ho likar han likevel, og difor hatar ho seg sjølv. Kai trivst, og jobbar traust med å rive brygga. Karin vil ikkje. Ho vil ikkje tekste med Iris, vil ikkje skulde ho noko, vil ikkje hjelpe ho, vil ikkje vere veninne. Vil ikkje hyggje seg, heller. Ho vil ha sitt eige liv attende. I ro og fred. Utan Iris og Mikkel og ekle bilete av deira lukkelege liv på netthinna. Frustrert går ho vekk frå hytta, over svaberga, opp og ned, følgjer stien, og brått kjem ho inn i ei lita vik. Ein mann står og fiskar, men i staden for å vere venleg, er han brysk og frekk og informerer ho om at ho no er på privat grunn og kan ha seg vekk. Karin er rask til å ta igjen, og er nedlatande av di han ikkje får fisk. Det har nemleg dei, seier ho. Så snur ho seg og går attende.

Men ho kjente han att. Mannen. Det var forfattar Per Sinding som stod der og fiska og var ekkel med henne. Han er ein kjent forfattar, som attpå til er gift med ein endå meir kjent forfattar, den ekstremt kjente Hilma Ekhult. Og Hilma Ekhult er favorittforfattaren til Karin. Om Per er der, i den vika, må vel Hilma vere der ein stad, ho med? På hytta i vika, ovanfor brygga og hagen? Kan hende om ho går attende, at ho kan sjå Hilma med? Det er alt for freistande til å la vere -. 

Slik vert det heile satt i gang. Forfattar Agnes Ravatn (f. 1983) har skrive ein stram roman med få menneske, der alt hender på eller kring desse to hyttene: Den lånte, nye, perfekte hytta til Iris og Mikkel, og den gamle familiehytta til forfattarparet Sinding og Ekhult. Legg til hovudpersonen Karin, som kjenner at ho sjølv og snikkarmannen kjem til kort opp mot slike framifrå menneske frå kultureliten, hennar trong til å hevda seg, visa seg, og ikkje vere berre den ho er, ein kommunalt tilsett utan nokre spesielle evner. I staden for å berre vere det kjedelege ekteparet Karin og Kai, kan dei vel overdrive litt, sminke sanninga, leggje til noko som ikkje er heilt sant og få lov til å vera nokon andre? 

Romanen er skrive i førsteperson, slik at me kjem tett på hovudpersonen Karin. Me følgjer ho på hyttekjøkenet, der ho korkje kan finne søppelbøtta eller barskapet. Me følgjer ho medan ho sit i solveggen på telefonen og søkjer opp både Iris og Mikkel og Per og Hilma. Me er tett på i tankekjøret hennar, der ho spekulerer og grublar og vil vite meir, samstundes som ho vil heim. Og me er med når ho snakkar med Kai, som alltid er roleg, som ordnar og snikrar og finn søppelbøtta og barskapet og ikkje bryr seg stort om hyttenaboane. Det gjer at me som lesarar får sympati med Karin, og me får tillit til Karin, sjølv om ho er litt ekstrem med all søkjinga si, og forfattaren tydeleg speler på slik kikarmentalitet og snusking me alle kjenner frå til dømes skattelistene. Men som me alle også veit - langt ifrå alle er særleg aktive der. Eg, til dømes, har null interesse i å vite kva naboen tener eller kor mykje leiaren min har på bok. Her tenkjer eg at forfattaren lar Karin vere litt for grafsete, samstundes som nokre delar av handlinga også speler på dette, og det nyttast effektivt vidare.

Når Karin så byrjar å vri litt på sanninga for å framstå som betre enn ho er, er det fyrst underhaldande. Kan ho kome unna med det? Det er nesten så ein får hjartebank saman med Karin. Dinest vert det fortvilande, av di den eine løgna tar den andre. Korleis kan Kai hengje med på alt saman? Vil han avsløre dei? Kor langt kan dei dra det? Når det så viser seg at fleire av personane har eit eige spel, og at Karin ikkje er den einaste som har fortalt ei løgn eller to, vert det nervepirrande. Kven lurar kven? Og korleis vil det ende?

Boka er i underkant av to hundre sider, og er rask å lesa. Ho startar roleg, medan Ravatn byggjer detalj på detalj og dinest aukar tempoet. Det vert etter kvart intenst, og det er heile vegen viktig å hugse på kva som har vore sagt tidlegare, då alt trekkjast med vidare og spelar ei rolle inn mot høgdepunktet til slutt. Strukturelt er boka særs godt tenkt ut og skrive, og Ravatn maktar å halde attende vesentleg informasjon heilt til slutt. Slik var det også med den førre romanen hennar, Dei sju dørene. Det er ei gleda å røyne som lesar, og gir ei eiga lita fryd! 

Nynorsken er lett og lesarvenleg. Om ein ikkje er vende med å lesa nynorsk, kan ein gjerne byrje med ein forfattar som Ravatn. Ho er ikkje arkaisk i det heile, men lett og tilgjengeleg og ligg i mange tilfelle tett opptil bokmålet. Vidare er Ravatn særs god på stemningar, som ho maktar å skildre samstundes som replikkane smell hit og dit. I Gjestene harselerer Ravatn nådelaust med kultureliten, og gjer narr av pretensiøse formuleringar og ein særskild type poserande åtferd. Det er ikkje langt mellom flosklane og klisjéane og fleire oppbrukte uttrykk. Lesaren er heile tida redd for at Karin skal verte avslørt - kva gjer ho då? Somme stunder er det rett ut ubehageleg. Vil maska falle, eller vil ho lyge meir? Som lesar kan ein verte såpass engasjert at ein også kjenner på skadefro og raseri, særleg mot slutten. Det er mest som om ein tar del i kammerspelet der ein sit, eller i alle fall snik litt kring svaberga og lyttar.

Eg likar at Ravatn legg romanane sine til Noreg, at ho nyttar menneske alle kan kjenne seg att i, og at ho skildrar menneske i nokså vanlege omstende. Det gjer bøkene realistiske, konkrete og truverdige, slik at det er lett for lesarane å kome i gang med lesinga og vidare inn i historia. Det å dra på hyttetur, til dømes, som i Gjestene. Det å flytte i Dei sju dørene. Det å rømme frå ein skandale i Fugletribunalet. Og så vidare. Men Ravatn har alltid ein katalysator - noko som hender, som gjer at hovudpersonen kjem ut av kurs. I Dei sju dørene vert Mari borte. I Fugletribunalet vert Allis tiltrekt av Sigurd. I Gjestene er det Karin som lyg. 

Gjestene er ikkje revolusjonerande romankunst, men god underhaldning der særs mykje er solid gjennomført. Boka er smart, morosam og spennande, og passar ekstra godt som sommarlesing, eller når du vil drøyme deg bort og få litt kvardagstrøyst. For me har det, trass alt, betre enn Karin.