Boktanker

Bildet er henta fra CappelenDamm

Det er siste søndag i november, og i lesesirkelen 1001 bøker skal det i dag leses og skrives om romanen Timene (1998) av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham (f. 1952). Det er vanskelig å skrive om bøker en leste for lenge sida, særlig når litteratur og film blir blanda sammen, men jeg vil likevel gi det et forsøk.

Jeg leste romanen for snart ti år sida, og likte den godt den gangen. Jeg husker at jeg i flere måneder etterpå var opptatt av damene som skildres i boka, særlig Virginia Woolf (1882-1941). Jeg sneik rundt i mammas bokhyller og studerte bildene av dama med den rette nesa og de mørke, triste øya. Så gikk jeg til innkjøp av en egen utgave av Mrs. Dalloway (1925) med et nydelig, rosa omslag, og leste så sakte jeg bare kunne. Men jeg var kanskje litt for ung, jeg syntes den var vanskelig, og la den vekk for en periode. Likevel var fascinasjonen for Virginia Woolf vedvarende, eller sagt på en annen måte: det var da den begynte. Dette førte til at jeg i sin tur så filmen.

Den amerikanske filmen The Hours fra 2002 hadde Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som de tre kvinnene Mrs. Woolf, Mrs. Dalloway (Clarissa Vaughan) og Mrs. Brown. Jeg husker at jeg likte måten fortellingene var klipt sammen på, og at mye foregikk nesten i stillhet. Nærbildene av disse damene mens de tok sine livs valg, sitter fortsatt i huet. Julianne Moores glatte, hvite ansikt, Nicole Kidmans matte blikk mens hun tar ett trekk av sigaretten, Meryl Streep gjemt bak farga briller, men med en munn som sier alt. Filmen står et sted i huset her, jeg har lenge tenkt å se den igjen, men det har ikke blitt noe av ennå.

Men som alltid, når film og bok blandes, kan det bli vanskelig å skille ut og å holde på sine egne mentale bilder. Jeg klarte det i begynnelsen, men nå har det gått så lang tid sida jeg leste boka, at mine egne bilder er borte. De er erstatta av lange, filmatiske klipp, og noen av dem sitter forferdelig godt. Scenen hvor Nicole Kidman vasser uti den strie elva gir meg fortsatt frysninger når jeg spiller den av for mitt indre.

Forfatter Michael Cunningham må ha hatt et meget bevisst forhold til egen komposisjon under skrivinga av denne romanen. Kapitlene er vevd lett sammen slik at de overlapper hverandre. Alle de tre kvinne kommer jevnlig til orde og spenninga holdes oppe gjennom elegante kapittelskift, sjøl om vi veit hva som skjer. Det åpner jo med det, med den scenen. Det er utvetydig hva Virginia Woolf driver med, likevel vil jeg helst lese så fort som mulig for å komme til neste kapittel som omhandler henne, hvor Cunningham har gått tilbake til arbeidet med romanen Mrs. Dalloway i 1923. Innimellom skriver han om Laura Brown (1949) og Clarissa Vaughan (ca. 1996-97). Her er det veldig spennende å se hvordan forfatteren bruker tid som virkemiddel, og hvordan leseren kan få følelsen av at tida går svært fort eller veldig langsomt, sjøl om handlingene for alle tre kvinner er begrensa til én dag. Unntaket er at vi også får være med Woolf en marsdag i 1941.

For meg var det Virginia Woolf som var hovedpersonen i romanen, det var hun som bar boka. Dette kommer sjølsagt av at hun åpner romanen gjennom prologen, men også av Cunninghams intertekstuelle bruk av Woolfs egne verker, tittelen The Hours var hennes arbeidstittel på Mrs. Dalloway, hans etteraping av hennes egenutvikla litterære teknikk bevissthetsstrøm (stream-of-consciousness), og hans forsøksvise biografiske skildring av legenden Virginia Woolf. Det blir med andre ord mye Woolf. Hvordan passer så de to andre kvinnene inn i boka? Jo, ved at Cunningham "går inn i" verket Mrs. Dalloway og skaper sin egen Dalloway, nemlig Clarissa Vaughan, som også åpner med at hun skal kjøpe blomster til et selskap. Laura Brown er på sin side en tenkt leser, hun forsøker å lese romanen Mrs. Dalloway, og vil mye heller det enn å være mor og kone. Gjennom flere elementer hektes kvinnene sammen på ulike nivåer, som ofte kretser rundt kvinneliv, identitet og egentid.

Forfatteren vant Pulitzerprisen i 1999 for romanen. Den er i stor grad et sympatisk og vellykka prosjekt, hvor han både reaktualiserer Woolf som forfatter og modernismen som litterær epoke, samt at han forsøker å gripe de eksistensielle problemene som vi mennesker til alle tider har grubla på. Han bestreber også å fange evigheten i et øyeblikk, slik som Woolf, men når ikke helt opp. Likevel er det verdt å lese boka, men fortrinnsvis etter Mrs. Dalloway, som jeg ikke fullførte før i etterkant.

Oktober har sust av sted mye fortere enn forventa, og nå er det blitt den første dagen i november. Vi er godt i gang med ritualene som hører den kalde tida til: fyrer i peisen, tenner stearinlys, drikker kakao og ser mot stjernene som skinner vakkert på den mørke himmelen. Høsten er ypperlig til flere typer aktiviteter - sjøl har jeg stor glede av å gå turer. Høsten lukter så godt! Uti skogen kommer alle nyansene ved høsten fram, både i lukt og farge. På vei hjem skimter jeg i lyset fra gatelykta at ospa er helt robba for blader. De grå kvistene stikker stivt opp i himmelen. Jeg låser meg inn, fornøyd med å bringe et friskt pust av kveld bort i sofakroken, og ser til min store glede at leseplanen for oktober kan krysses ut i sin helhet; både Fagerholm, Aasen og Jølsen blei lest, og jeg rakk også å skrive et innlegg om Atwood, med midteksamen hengende over meg. Ny måned betyr at det er tid for nye planer.

Torborg Nedreaas
Og første kvinne ut er Torborg Nedreaas. Hun er en av de aller, aller dyktigste norske novellistene noensinne, og jeg har lest på hennes Noveller i samling nesten hele året. Og nå er det på høy tid å komme i mål. Hvorfor har det tatt så gruelig lang tid? Jo, av to grunner: Tekstene hennes er lette å lese, men tunge å fordøye. Nedreaas skildrer menneskers ulike livssituasjoner med stor innsikt, og utfordringene hun gir dem, er i mange tilfeller relatert til de norske okkupasjonsopplevelsene under andre verdenskrig. Her har alle fått sin tekst, og stemninger og språk strekker seg fra sårbart, vakkert og rørende, til skummelt, spennende og morsomt. Det er varierte og sterke tekster. Den andre årsaken er at vi her i heimen rydder om hverandre, og også hverandres ting, og plutselig lå ikke boka der den skulle ligge. Det tok litt tid å finne den igjen, for å si det sånn.

Sigrid Undset
Det er gått ei lang stund sia jeg begynte på trilogien om den stolte og sta ungjenta Kristin Lavransdatter. Boka har fulgt med rundt i huset de siste månedene, som en påminnelse om hva jeg bør, men jeg har ikke en gang fått åpna den! Nå må jeg bare få ut fingeren og fortsette fortellinga. Da jeg slapp, var Kristin og Erlend akkurat blitt gift. Og pappa Lavrans så på Kristin at hun ikke hadde holdt sin del av avtalen - faktisk er hun allerede gravid med Erlends barn (men det veit heldigvis ikke Lavrans, for da hadde han nok tatt helt av). I kjølvannet av denne oppdagelsen, har Lavrans og mor Ragnfrid en alvorsprat. Og brått er det ikke bare ett forhold og to mennesker som må forholde seg til mye nytt, men det dobbelte. Hvordan vil det gå? Jeg ser fram til å fortsette med Husfrue.

Herbjørg Wassmo
Jeg legger jammen opp til en real kvinnedominans denne måneden også, men når damene er så gode som disse tre, ser jeg virkelig ikke noe i veien med det. (Og uansett gjelder det den valgfrie skjønnlitteraturen - faglitteraturen domineres av menn.) Wassmos bok denne gangen er Hundre år, som har stått i hylla omtrent like lenge, og som jeg har hatt lyst til å lese i alle fall de siste femti. Den er lang, men om jeg kjenner Wassmo rett er den litt som Nedreaas: Lett å lese, tyngre å fordøye. Det blir spennende å se om det stemmer eller ikke. Det skal mye til for å holde samme nivå som i bøkene om Tora.

Ved sida av disse tre eminente damene, skal jeg også komme i mål med en midteksamen og begynne forberedelsene til to avsluttende. Forelesningene kommer som perler på ei snor, gjerne seks-sju på samme dag, bortsett fra når det er total kræsj og overlapping, noe som gjør Hermines tidsdings til et ettertrakta objekt. Ellers skal jeg fortsette høstens store prosjekt: Træle Igjennom Chris Barker, som egentlig ikke er så vanskelig, bare veldig kjedelig. Jeg har også noen andre pensumbøker, kompendier og artikler å holde meg opptatt med, så det er virkelig ikke for lite lesestoff nå heller. Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel er forresten Timene av Michael Cunningham, hvor Virginia Woolf er sentral. Jeg leste boka for flere år sida. Om tida strekker til, vil jeg komme med et innlegg som passer, eller lese på nytt, boka er jo ikke så tjukk.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god lesemåned - og håpe at vi av og til snakkes i kommentarfeltene rundt forbi, og kanskje til og med leser samme bok. Det er i alle fall bare hyggelig om du slenger deg på en av disse.