Hæren

Etter en styrking av det norske forsvaret før og etter unionsoppløsningen i 1905, ble Hærens struktur (størrelse og aktivitet) sterkt redusert som følge av lavere forsvarsbudsjett i mellomkrigstida. Hæren var likevel i stand til å stille avdelinger i kampen mot de tyske invasjonsstyrkene under felttoget i 1940, selv om få kunne settes opp fulltallige.

Ved kapitulasjonen i juni 1940 ble Hæren demobilisert og inaktivert. En hærstyrke i eksil ble satt opp i Storbritannia, kjent som Skottlandsbrigaden. Norske soldater og avdelinger ble også trent i Sverige, under betegneslsen Polititroppene. Enheter fra disse styrkene deltok i frigjøringen av Finnmark, fra høsten 1944.

• Les mer om Norges forsvar under andre verdenskrig

Etter andre verdenskrig ble Hæren gradvis bygd opp, med både store stående og enda flere mobiliserbare avdelinger, i den såkalte mobiliseringshæren. På det meste kunne den stille rundt 160 000 personer, blant annet i 13 brigader. Etter en sterk nedbygging av struktur (størrelse og utbredelse) etter slutten på den kalde krigen var Hæren på 2000-tallet først gjennom en moderniseringsperiode, med reorganiseringer og tilførsel av nytt eller oppgradert hovedmateriell, deretter en oppbygging både med flere avdelinger (derunder Finnmarksbrigaden), mer materiell og større personellstyrke.

Hæren har i vesentlig grad, historiske og tradisjonelt, vært basert på infanteri, med sterk støtte fra artilleri. Det gamle, hestebaserte kavaleriet forsvant med andre verdenskrig. Deretter ble Hæren gradvis tilført mekanisert materiell, derunder stridsvogner. Denne utviklingen fortsatte gjennom 1980–tallet, og den første mekaniserte kampavdelingen, Panserbataljonen, ble etablert i 1987. Tidlig på 2000-tallet ble Hærens eneste brigade, Brigade Nord, utviklet til en mekanisert infanteribrigade med, når den er fullt utviklet, fire mekaniserte manøverbataljoner. Som følge av langtidsplanen Stortinget vedtok i 2024, ble Finnmarksbrigaden opprettet høsten 2025, basert på allerede etablerte Finnmark landforsvar. Samtidig ble oppbyggingen av en tredje brigade, Brigade Sør, påbegynt. Brigade Nord og Finnmarksbrigaden er stående avdelinger, Brigade Sør skal være reservistbasert.

Oppbyggingen og moderniseringen skjer i tråd med Stortingets vedtatte ambisjoner i langtidsplanen for perioden 2025–2036 (Prop. 87 S: «Forsvarsløftet – for Norges trygghet»). Denne legger opp til en tredobling av Hæren i løpet av en tjueårsperiode, med tre brigader og fire regiment som en ramme, og med Hærens våpenskole som utviklingsavdeling. Hærens utvikling vil ikke minst påvirkes av den raske utviklingen på det våpenteknologiske området og som følge av et nordisk samarbeid som er forsterket etter at Finland og Sverige ble medlemmer i NATO. Samtidig vil erfaringer fra krigen i Ukraina ha betydning også for utviklingen av den norske hæren, så vel som for dens oppdrag.

Hæren har i flere tiår vært en hovedprodusent av norske bidrag til fredsbevarende operasjoner, og har høstet erfaring fra flere skarpe operasjoner, særlig i Afghanistan og Irak, etter forutgående lange perioder med styrker til Libanon og Balkan. Som følge av Russlands angrep på Ukraina, og en mer spent situasjon i det østlige Europa, har Hæren blant annet deltatt i alliert styrkeforsterkning i Litauen, gjennom Enhanced Forward Presence, og tilrettelegging for trening av ukrainske styrker i Polen.

Hærens hovedoppgave er å bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av og samvirke med allierte styrker og gjenopprette territoriell integritet. Hæren skal bidra til å beskytte befolkningen i krise, konflikt eller krig. Som et fleksibelt militært instrument for norske myndigheter kan Hæren spille en viktig rolle ved håndtering av trusler og kriser i landdomenet, og derved forhindre at disse utvikler seg til konflikt eller krig.

Hæren skal løse et bredt spekter av oppgaver i og utenfor Norge. Hæren har deltatt i en rekke operasjoner utenfor Norges grenser. Denne innsatsen startet med å stille Tysklandskommandoen og Tysklandsbrigaden i det okkuperte Tyskland rett etter andre verdenskrig, via en rekke FN-operasjoner, ikke minst i Midtøsten, i andre halvdel av 1900-tallet, til innsats særlig innenfor rammen NATO på 2000-tallet. Disse startet i Europa på slutten av 1990-tallet, og fortsatte inn på 2020-tallet, og da særlig i Afghanistan og Irak. Hærens løpende, døgnkontinuerlige operasjoner hjemme inkluderer å stille grensevakt og kongevakt.

Hæren skal til enhver tid produsere landmilitær stridsevne for å kunne gjennomføre sammensatte landoperasjoner, alene eller sammen med allierte og partnere. Hæren har i mange år samvirket tett med, særlig under øvelser i Norge, styrker fra andre land, framfor alt USA, med US Marine Corps og US Army. Tilknytningen til disse er forsterket ved at en rekke hæroffiserer har fått høyere militær utdanning ved deres skoler. Øvelsene i Norge har særlig dreid seg om mottak av allierte styrker, og øving på felles innsats. Som følge av at Finland og Sverige sluttet seg til NATO, endres norske og allierte planverk, med følger for Hærens oppgaver og innretting, særlig i Nord-Norge. Norske, svenske og finske landstyrker får en ny rolle som et felles, regionalt framskutt forsvar i Norden, og Hærens oppgaver vil dermed inkludere forsvar også av svensk og finsk territorium, i alliert fellesskap. som følge av norsk NATO-medlemskap skal Hæren, i likhet med resten av Forsvaret, være klart til å stille styrker der alliansen anmoder – og norske myndigheter beslutter.

Hæren som fredstidsorganisasjon består av en rekke avdelinger og funksjoner som til sammen skal løse de til enhver tid gjeldende oppdrag. De samme avdelingene skal virke også ved oppsetting for krise og krig, i krigsorganisasjonen, men i noen grad i endrede roller. Ved Hærens hovedkvarter i Heggelia, finnes både Hærstaben (HST) , som leder den daglige drift, og Nasjonal landoperasjonssenter (NLS), som gir beslutningsstøtte for hærsjefen, samt planlegger og koordinerer operativ virksomhet.

Hæren som militær styrke består framfor alt av brigadene som styrkeprodusenter og kampavdelinger. Fra 2025 består Hærens kjernestruktur av tre brigader og fire regiment, samt Hærens våpenskole (HVS).

De tre brigadene er

• Brigade Nord (etablert i 2002),
• Finnmarksbrigaden, opprettet i 2025 og
• Brigade Sør som skal bli den tredje brigaden.

De fire regimentene er

• Trenregimentet,
• Våpenteknisk regiment,
• Nordenfjeldske etterretningsregiment og
• Militærpolitiregimentet.

Utenfor brigadene, og direkte under hærsjefen, står Hans Majestet Kongens Garde (HMKG).

Hæren har også ansvar for enkelte fagutdanninger for hele Forsvaret, herunder for militærpoliti og hundetjeneste.

Tyngdepunktet i denne organisasjonen, personellmessig og operativt, er Brigade Nord, med åtte bataljoner. Brigaden har høy oppsettingsgrad og beredskap. Det samme gjelder Finnmarksbrigaden, som bygger på tidligere Finnmark landforsvar (FLF), men som er mindre, og mindre komplett.

Ennå inn på 2000-tallet opprettholdt Hæren såkalt divisjonskompetanse gjennom 6. divisjon og 6. divisjonskommando. Denne evnen til å lede forband på divisjonsnivå gjenvinnes i praksis gjennom den planlagte oppbyggingen av Hæren, og gjennom samvirke med finske, svenske og andre allierte avdelinger.

Hærens materiell består dels av eldre utrustning, hvorav en del er modernisert (oppgradert). Mye av det eldre, lagrede materiellet er siden 2022–2023 avgitt til Ukrainas forsvar. Noe materiell er erstattet av nye anskaffelser, andre anskaffelser er i prosess. Brigade Nord er konfigurert for mobilitet og ildkraft, med særlig tyngde i de mekaniserte manøverbataljonene, som er utrustet for høyintensive kampoperasjoner.

De mekaniserte manøveravdelingene skal bygge på systemlikhet, det vil si med det samme hovedmateriellet, derunder stridsvogner og stormpanservogner. Hærens stridsvogn er den tyske Leopard 2 A4NO, med 120 millimeter kanon, samt Leopard 1 A5NOK, med 105 millimeter kanon. Nye Leopard stridsvogner er bestilt. Hæren er utrustet med den svenske stormpanservognen (kampvognen) CV 9030, så vel som med pansrede personellkjøretøy.

Hærens tyngre våpen består blant annet av 81 millimeter bombekaster, 155 millimeter selvdrevet felthaubits, 84 millimeter rekylfri kanon Carl Gustav og panservernrakettsystemet Javelin. Nytt artilleri, K9 Thunder, er innfaset og operative tidlig på 2020-tallet. Til de lette våpnene hører 9 millimeter pistoler og maskinpistoler, 5,56 millimeter og 7,62 millimeter automatgevær, maskingevær og mitraljøse, samt 12,7 millimeter tung mitraljøse.

Med Stortingets vedtak i 2024 om langtidsplanen for perioden 2025–2036, skal Hæren styrkes. Noen av de første og større organisatoriske skrittene ble tatt i 2025, da to brigader og tre nye regiment ble opprettet.

Hæren skal utvikles videre, blant annet med en luftvernbataljon og en rakettartilleribataljon. Nytt materille skal tilføres, blant annet nye stridsvogner, mer artilleri og droner.

Sturkturutviklingen, inklusive materiellanskaffelser, vil skje gjennom hele langtidsplanperioden. I henhold til planen skal kampluftvern tilføres i årene 2025–2028, langtrekkende presisjonsild i perioden 2028–2034, og ytterligere NASAMS luftvern i 2033–2036. En komplett, tungt mekanisert Brigade Nord skal stå klar med fire manøverbataljoner og nytt materiell i 2032, Finnmarksbrigaden med tre manøverbataljoner i 2036. Brigade Sør har en planperspektiv mot 2036. Til sammen skal det norske forsvarsløftet føre til at Hæren får økt volum med nytt materiell, for styrket kampkraft, utholdenhet og beskyttelsesevne.

Som følge av at Finland og Sverige har gått inn i NATO, får Hæren et større operasjonsområde på Nordkalotten. Stortinget legger til grunn at Hærens innsats må ses som en del av en samlet nordiske innsats, der forsvar av Finlands østre grense – likeså forsvaret av Norges grense mot Russland – blir et framskutt forsvar av Norge gjennom et styrket nordisk forsvarssamarbeid innenfor rammen av NATO.

Hæren er Forsvarets eldste forsvarsgren, og Norges første nasjonale institusjon. Den moderne hæren ble etablert i dansketiden, i 1628. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 opprettholdt Norge et nasjonalt forsvar, med kongen som øverste sjef.

Forut for unionsoppløsningen i 1905 ble Hæren ytterligere styrket, og deler av den ble mobilisert da det var fare for krig med Sverige. Hæren deltok i nøytralitetsvakten under første verdenskrig, men ble gradvis redusert som følge av synkende bevilgninger til Forsvaret på 1920- og 30-tallet. Spesielt som følge av den nye forsvarsordningen av 1933 ble store deler av offiserskorpset tatt ut av tjeneste, og opptreningstiden for rekrutter og øvelser for avdelingene ble redusert.

Da Norge ble angrepet i april 1940 ble bare deler av Hæren satt inn i kamp. Den politisk besluttede mobiliseringen kom sent og evnen til å sette opp avdelinger varierte. Det samme gjorde kampviljen hos enkelte militære sjefer. Etter kapitulasjonen ble det opprettet mindre hæravdelinger i Storbritannia, hvorav den største var kjent som Skottlandsbrigaden. Såkalte polititropper, som i realiteten var lett oppsatte hæravdelinger, ble trent opp i Sverige. Deler av disse styrkene ble satt inn i frigjøringen av Finnmark, høsten 1944. Polititropper ble satt inn ved den tyske kapitulasjonen i 1945. Enheter fra Skottlandsbrigaden tjenestegjorde flere steder i løpet av krigen, blant annet på Island, Jan Mayen, Svalbard og Sør-Georgia.

Etter krigen deltok Hæren med en brigade og et ledelseselement i okkupasjonen av Tyskland: Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. I 1953 ble Brigaden i Nord-Norge (Brig N) opprettet som en stående brigade, basert på Tysklandsbrigaden. Samtidig ble Brigaden i Sør-Norge (Brig S) opprettet som stående avdeling. Hæren hadde under den kalde krigen 13 brigader, som gradvis ble nedlagt etter slutten på den kalde krigen. Gjennom 1990-tallet og inn på 2000-tallet ble Hæren sterkt redusert, gjennom nedlegging av et stort antall avdelinger og garnisoner.

Både under og etter den kalde krigen har Hæren stilt størstedelen av Norges bidrag til internasjonale operasjoner, både FN-operasjoner, koalisjoner og NATO-styrker.

• Forsvaret
• Hærens historie
• Norsk forsvarshistorie