Luftforsvaret

Luftforsvarsstaben (LST) styrer forsvarsgrenens virksomhet knyttet til personell og økonomi, og er lokalisert på Rygge flystasjon i Østfold fylke. Den ledes av en brigader, som også er forsvarsgrenens nestkommanderende.

Sjef Combined Air Operations Centre (CAOC) leder forsvarsgrenens operative virksomhet. CAOC ledes av en generalmajor, og er både en NATO-kommando (CAOC Bodø) og en nasjonal kommando. Som NATO-kommando er den underlagt NATOS operative luftkommandør (AIRCOM i Ramstein, Tyskland) og leder operasjoner og øvelser på NATOs nordflanke. Som nasjonal kommando leder den alle Luftforsvarets luftvinger, operative enheter og rent nasjonale luftoperasjoner. Det er sjef Luftforsvaret som fører kommando over Luftforsvarets enheter, men denne er delegert til Sjef CAOC for den daglige ledelsen av de operative enhetene.

CAOC leder alle operasjoner og øvelser av større karakter i forsvarsgrenen, disse er som hovedregel tett sammenkoblet og integrert med andre lands styrker, både nordiske og andre NATO-lands styrker, særskilt amerikanske og britiske. CAOC er lokalisert på Luftforsvarets Base Bodø. Deler av luftoperasjonene styres fra Luftforsvarets stasjon Sørreisa og fra Rygge, der Special Operations Air Task Group (SOATG) er lokalisert. Sistnevnte leder alle luftmaktressurser til støtte for spesialoperasjoner. Virksomheten på Sørreisa er en integrert del av CAOC, og det er fra Sørreisa det norske luftrommet overvåkes kontinuerlig. CAOC har i tillegg en rekke mindre avdelinger i hele landet, spesielt knyttet til driften av radarkjeden som er hovedsensorene for overvåkning av det norske luftrommet. CAOC kontrollerer også norske kampfly som sendes på vingene for å identifisere eller inspisere aktivitet i norske nærområder, som regel under NATO-kommando. Dette er de såkalte QRA-flyene (Quick Reaction Alert), som står på 15 minutters beredskap hele året gjennom på Evenes flystasjon.

Luftforsvarets våpenskole (LVS) ledes av en brigader, og har ansvar for videre utvikling av forsvarsgrenen, faglig styring og interne faglige kontroller, samt fag og -funksjonsrettet utdanning. LVS ble opprettet 1. august 2022, og består av det tidligere Luftoperativt inspektorat (LOI), Luftforsvarets skoler, samt de leddene av den gamle Luftforsvarsstaben som hadde ansvar for videreutviklingen av Luftforsvarets kapasiteter, blant annet gjennom innspill til langtidsplanlegging i forsvarssektoren. Luftforsvarets våpenskole er hovedsakelig lokalisert sammen med LST på Rygge flystasjon.

Luftforsvarets skoler, som er underlagt LVS, har hovedkvarter på Værnes i Trøndelag, og er en paraplyorganisasjon som er ansvarlig for alle fagskolene i forsvarsgrenen. Disse er lokalisert på flere forskjellige baser (se under).

Luftforsvarets forsyningskommando (LFK) ledes av en brigader, og ble opprettet 1. juni 2025, som ledd i en større omstrukturering av Forsvarets materiellforvaltning. LFK har driftsansvar for alt materiell i forsvarsgrenen, og styrer alt av drift, forsyning og vedlikehold innen forsvarsgrenen.

Flytryggingsinspektoratet (FTI) gir faglige råd til Luftforsvarets ledelse. FTI har ansvar for tryggingsarbeid knyttet til flyoperativ virksomhet for Forsvaret og for bakkeoperativ virksomhet for Luftforsvaret. Fly- og bakketrygging – det å gjennomføre operasjoner og vedlikehold på en trygg måte for både personell og materiell – står svært sentralt i Luftforsvarets virksomhet, og personell med slikt ansvar bidrar blant annet med gode risikovurderinger i den hensikt å styrke stridsevnen. Inspektoratet ledes av en oberstløytnant (flytryggingsinspektøren) og er lokalisert sammen med LST på Rygge flystasjon. I tillegg finnes det fly- og bakketryggingspersonell ved en rekke av Luftforsvarets enheter.

130 luftving har ansvar for redningshelikoptertjenesten, som opererer helikopteret SAR Queen (AW101). Luftvingen har hovedbase på Sola flystasjon i Rogaland, og er ansvarlig for 330 skvadron, som opererer redningshelikoptrene. Skvadronen er Luftforsvarets største skvadron talt i antall personell. Den opererer SAR Queen ut fra totalt seks baser (Rygge, Sola, Florø, Ørland, Bodø og Banak). Siden tjenesten ble opprettet i 1973 og til våren 2023 opererte de Sea King redningshelikoptre. Helikoptrene eies av Justis- og beredskapsdepartementet og driftes av Luftforsvaret. De får sine oppdrag fra de to hovedredningssentralene og står på 15 minutters beredskap på alle baser.

131 luftving har hovedkvarter på Bardufoss flystasjon i Midt-Troms. Den skal lede 336 skvadron, som skal støtte Hærens operasjoner, og 337 skvadron, med maritime helikoptre til understøttelse av Kystvakten, samt Luftforsvarets flygeskole. Luftvingen har også ansvar for Luftforsvarets Base på Banak og understøtter internasjonale styrker som øver med utgangspunkt i Banak og/eller Bardufoss.

132 luftving er Luftforsvarets største luftving. Den har hovedkvarter på Ørland flystasjon i Trøndelag. 132 luftving består blant annet av 331 skvadron, 332 skvadron og TTT skvadron (alle med F-35 jagerfly), en baseforsvarsbataljon, en luftvernbataljon oppsatt med våpensystemet NASAMS og en vedlikeholdsgruppe.

133 luftving har ansvar for operasjoner med de maritime patruljeflyene av typen P-8A Poseidon, som er under innfasing og er delvis operative. Luftvingen lå tidligere på Andøya flystasjon, hvorfra den opererte maritime patruljefly av typen P-3C og P-3N Orion. Luftvingens hovedkvarter ble fra 1. januar 2020 flyttet til Evenes flystasjon i Nordland, der det bygges opp en ny hovedbase for Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge. 133 luftving leder også Luftforsvarets resterende aktivitet ved Andøya flystasjon.

134 luftving har ansvar for transportflyene (C-130J Hercules) i 335 skvadron (stasjonert på Gardermoen flystasjon) og for Bell 412-helikoptrene i SOAS (Special Operation Aviation Squadron) 339 skvadron som er stasjonert på Rygge flystasjon.

Andøya flystasjon i Nordland var inntil juni 2023 Luftforsvarets hovedbase for operasjoner med maritime patruljefly. Luftforsvarets virksomhet på Andøya styres av 133 luftving via stasjonsgruppe Andøya. Stortinget har vedtatt at Luftforsvaret gjennom et internasjonalt samarbeid skal anskaffe langtrekkende droner til maritim overvåkning som skal stasjoneres på Andøya. Basen skal også videreføres som forsterkningsbase med kapasitet til å motta allierte flystyrker, og støtte opp om norsk romvirksomhet med utgangspunkt i Andøya.

Banak flystasjon i Finnmark har stasjonert en avdeling fra 330-skvadronen med SAR Queen helikopter. Stasjonsgruppe Banak er underlagt 131 luftving.

Bardufoss flystasjon er hovedsete for 131 luftving med 336 og 337 skvadron, som begge er under oppbygging. På Bardufoss ligger også Luftforsvarets flygeskole.

Bodø flystasjon i Nordland huser i dag CAOC Bodø, samt en avdeling fra 330 skvadron med SAR Queen helikoptre. Forsvaret har siden 2024 re-anskaffet deler av det areal som ble gitt til Bodø kommune i forbindelse med den store rekonstrueringen av den sivile flyplassen i Bodø, slik at man per januar 2026 trolig kan vente noe større planer for at flystasjonen igjen skal kunne motta en del nasjonal og ikke minst alliert aktivitet i forbindelse med øvelser og eventuell forsterkning.

På Evenes flystasjon i Nordland holder ledelsen i 133 luftving til. I 2016 besluttet Stortinget at Evenes skulle bli Luftforsvarets nye hovedbase i Nord-Norge. Den har blitt bygget kraftig ut siden da, siden alle de fem nye P-8 maritime patruljeflyene, jagerflyberedskapen i Nord-Norge med F-35 (QRA), stående luftvernstyrker og baseforsvar skal være operative ved basen.

Gardermoen flystasjon i Akershus, der 335 skvadronen (C-130J) opererer fra. Stasjonsgruppe Gardermoen er underlagt 134 luftving som har hovedsete ved Rygge.

Luftforsvarets stasjon Sørreisa er en del av CAOC og huser også Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole.

Rygge flystasjon i Østfold er Luftforsvarets hovedbase på Østlandet. Basen er hovedbase for 134 luftving, SOAS 339 skvadron, en avdeling fra 330 skvadron med SAR Queen, Luftforsvarets våpenskole og Luftforsvarsstaben.

Sola flystasjon i Rogaland huser ledelsen i 130 luftving, samt en avdeling fra 330 skvadron med SAR Queen.

Værnes flystasjon er under oppbygging for å bli det nye skolesenteret i Luftforsvaret. Ledelsen i Luftforsvarets skoler har flyttet dit, og Luftforsvarets baseforsvarstaktiske skole og Luftforsvarets spesialistskole holder til der.

Ørland flystasjon er Luftforsvarets største base, med størsteparten av 132 luftving som hovedenhet. I tillegg huser flystasjonen en FOL (Forward Operating Location) for NATOs overvåkningsfly E-3A (flyene er ikke fast stasjonert ved Ørland), samt en avdeling av 330 skvadron.

• Luftforsvarets baseforsvarstaktiske skole er lokalisert på Værnes.
• Luftverntaktisk skole er lokalisert på Ørland.
• Luftforsvarets flygeskole er lokalisert på Bardufoss.
• Luftforsvarets flyoperative treningssenter (tidligere Luftforsvarets flytaktiske skole) er lokalisert på Rygge.
• Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole er lokalisert på Sørreisa.
• Luftforsvarets tekniske skole er lokalisert på Kjevik.
• Luftforsvarets spesialistskole er lokalisert på Værnes.

Luftkrigsskolen i Trondheim er ikke lenger en del av Luftforsvaret, men underlagt Forsvarets høgskole. Luftkrigsskolen utdanner imidlertid fortsatt alle forsvarsgrenens offiserer, samt arrangerer videregående befalskurs 1 og 2 for spesialistbefal.

F-35 Lightning II er Forsvarets kampfly, og opereres av 331-, 332 og TTT-skvadron, alle underlagt 132 luftving på Ørland. Et detasjement med F-35 opererer hele året ut fra Evenes og ivaretar den allierte og nasjonale kampflyberedskapen, såkalt Quick Reaction Alert (QRA). F-35-kapasiteten er under oppbygging; den første skvadronen til å operere flyene var 332 skvadron, som er meldt initialt operativt kapable (såkalt IOC). I alt har Norge anskaffet 52 fly av typen F-35, og planen var opprinnelig at kapasiteten skulle være fullt ut operativ (såkalt FOC) i løpet av 2025. Nå har dette drøyd noe, men det er fortsatt muligheter for denne statusen i løpet av 2026.

F-35 er et såkalt femtegenerasjons kampfly. Dette innebærer at flyet har stealth-egenskaper som gjør det vanskelig å oppdage for ulike typer sensorer, særlig radarer. Flyet har en rekke svært moderne sensorer som er innebygget i flyet. F-35 kan også bære våpen inne i flykroppen, noe som gjør at stealth-egenskapene beholdes under oppdragsløsningen (på visse typer oppdrag og/eller for å øke våpenmengden, kan våpen også bæres under vingene).

F-35 øker den operative evnen til Forsvaret innen en rekke typer oppdrag, og har kapasitet til å utføre en rekke oppdrag som forløperen F-16 ikke kunne gjennomføre. Spesielt er flyet langt bedre utrustet med sensorer, og informasjonen fra disse knyttes sammen og presenteres som et enhetlig bilde for piloten (såkalt sensor fusion). F-35 har også langt bedre evne til å avgi langtrekkende ild mot overflatemål, og er spesielt godt egnet for bekjempelse og/eller undertrykkelse av fiendtlig luftvern. F-35 kan – i tillegg til en rekke andre våpen mot luft- og overflatemål – bære det norskproduserte missilet Joint Strike Missile (JSM), noe som vil gi god effekt på bekjempelse av mål på lang rekkevidde.

P-8 Poseidon er et tomotors maritimt overvåkningsfly som erstatter P-3C/N Orion. Flyet opereres av 333 skvadron fra Evenes flystasjon. P-8 er spesielt beregnet til å oppdage og bekjempe undervannsbåter, og har en rekke moderne sensorer og våpen for dette formålet. Samtidig har flyene svært gode egenskaper for overvåkning av jordens overflate, både over vann og land. Norge har bestilt i alt fem fly av denne typen, og disse er under oppbygging mot full operativ kapasitet. Planen var å nå denne statusen i løpet av 2025, men dette har av flere årsaker dratt noe ut i tid.

C-130J Super-Hercules er et firemotors taktisk transportfly. De fire flyene Luftforsvaret har av denne typen opereres av 335 skvadron, som er stasjonert på Gardermoen. Flyene erstattet seks fly av en eldre type (C-130H) fra 2008. De norske flyene er av typen C-130J-30, noe som betyr at de kan frakte inntil 128 passasjerer, eller eventuelt noe over 20 tonn last. Hercules er et svært fleksibelt transportfly som kan lande og ta av også fra kortere rullebaner, inkludert rullebaner uten hardt dekke. De norske flyene benyttes til en rekke forskjellige oppdrag både utenlands og innenlands, og blir også brukt til trening sammen med andre kapasiteter i Forsvaret, slik som Forsvarets spesialstyrker. Flyene benyttes også ofte for å støtte sivile instanser, for eksempel ved ulykker, krisehåndtering og nødhjelpsaksjoner. Stortinget vedtok gjennom behandlingen av langtidsplanen for Forsvaret i juni 2024 å anskaffe ett C-130 Hercules fly til, men det er pr januar 2026 usikkert og og eventuelt når denne anskaffelsen vil finne sted.

SAR Queen (AW101) er Norges og Luftforsvarets nye redningshelikopter. Norge har 16 stykk og disse er på 15 minutters beredskap på alle de seks basene. SAR er en standard militær betegnelse for Search and Rescue. SAR Queen begynte å erstatte de aldrende Sea King-helikoptrene fra høsten 2020. Sammenlignet med Sea King gir SAR Queen en kraftig forbedret kapasitet, med blant annet økt rekkevidde, langt bedre sensorkapasitet, langt bedre evne til å fly i dårlig vær og langt større løftekapasitet.

Helikoptrene opereres av 330 skvadron fra seks baser (Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge). Regjeringen ønsker også å etablere en syvende base i Troms, men verken plassering eller tidsaspektet ved etableringen av denne basen er avgjort (per januar 2026). Driftsmodellen fra Sea King videreføres med SAR Queen; helikoptrene er eid av Justis- og beredskapsdepartementet, mens de driftes av Luftforsvaret.

I juni 2022 besluttet regjeringen å terminere kontrakten med NATO Helicopter Industries om anskaffelse og innfasing av NH-90 maritime helikoptre. Samtidig ble det besluttet å sette alle helikoptrene på bakken. Imidlertid har regjeringen besluttet å inngå kontrakt om anskaffelse av seks MH 60-R Seahawk, med innfasing allerede fra 2025 av. Disse seks helikoptrene skal understøtte Kystvaktens operasjoner gjennom 337 skvadron som skal stasjoneres på Bardufoss. Skvadronen har per januar 2026 mannskaper under opplæring på flytypen i Danmark i samarbeid med det danske flyvåpenet.

Bell 412 er et taktisk flerbrukshelikopter. Luftforsvaret har 18 helikopter av typen, og de opereres av SOAS 339 skvadron, med hovedsete på Rygge, men 3 av de 18 helikoptrene er fast stasjonert på Bardufoss flystasjon. Skvadronens primæroppdrag er støtte til Forsvarets spesialstyrker, men helikoptrene kan også benyttes til en rekke forskjellige typer oppdrag, så som transport av personell og materiell, medisinsk evakuering, samt rekognosering og overvåkning. Regjeringen vedtok i juni 2023 at det skal etableres en skvadron med totalt 9 Bell 412 på Bardufoss (336 skvadron), med hovedoppgave å understøtte Hæren. Disse 9 helikoptrene skal også oppdateres og dermed levetidsforlenges, men det hersker usikkerhet knyttet til tidsplanen for denne flyttingen/etableringen.

Saab MFI-15 Safari er et énmotors skolefly som benyttes ved Luftforsvarets flygeskole på Bardufoss. Luftforsvaret har i alt 16 fly av denne typen.

Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System (NASAMS) er et mobilt og modulbasert norskutviklet luftvernsystem som kan beskytte alle typer militære og sivile installasjoner, avdelinger, byer og eventuelt andre objekter mot angrep fra lufta. NASAMS er det eneste bakkebaserte luftvernsystemet i Luftforsvaret. Systemet bruker aktive radarmissiler av typen AMRAAM (samme missil benyttes også av F-35), noe som gir systemet stor ildkraft.

NASAMS er et nettverksbasert system som kan håndtere flere trusler samtidig, inkludert kryssermissiler. Det ble utviklet fram mot 1995, og er siden oppdatert en rekke ganger. Varianten man nå bruker i Luftforsvaret benevnes NASAMS III. NASAMS opereres av luftvernbataljonene på Ørland og Evenes. Hærens kampluftvern opererer også NASAMS.

Luftforsvaret står ansvarlig for drift av en rekke overvåkningsradarer, som gir kapasitet til kontinuerlig overvåkning av det norske luftrommet. I juni 2019 vedtok Stortinget å investere i nye overvåkningsradarer, og høsten 2022 ble det inngått kontrakt om anskaffelse av i alt åtte radarer fra Lockheed Martin. Den første nye radaren kommer trolig på plass i løpet av 2026, og innfasingen skal pågå frem mot 2029.

Luftforsvaret har egne baseforsvarsstyrker. Disse sørger for beskyttelse mot ulike bakkebaserte trusler mot de faste basene. Baseforsvarsstyrkene har også ansvar for å håndtere trusselen mot basene fra mindre droner. Styrkene kan også bidra med beskyttelse for fly og mannskaper om disse opererer fra andre og ukjente baser.

I rammen av NATO-samarbeidet deltar Norge, sammen med andre medlemsland, med midler samt personell i fire ulike operative kapasiteter:

• Luftforsvaret har personell stasjonert i Geilenkirchen i Tyskland, der NATOs NAEW&CF (NATO Airborne Early Warning and Control Force) opererer fra. Styrken, som er direkte underlagt NATOs øverstkommanderende, disponerer 14 overvåkningsfly av typen E-3A Sentry, også kjent som AWACS (Airborne Warning and Control System). Flyene kan overvåke luftrommet og i tillegg lede og kontrollere ulike luftkapasiteter, og har også en viss kapasitet til overvåkning av havområder. Styrken opererer også ofte fra forberedte flystasjoner andre steder i Europa, blant annet fra en Forward Operating Location (FOL) på Ørland.
• Luftforsvaret deltar med personell i den flernasjonale styrken Heavy Airlift Wing, som opererer tre C-17 Globemaster strategiske transportfly ut fra Papa i Ungarn. Flyene anvendes for en rekke ulike nasjonale og flernasjonale formål i NATO-operasjoner verden over. Det enkelte land som deltar kan kjøpe et antall flytimer hvert år for å øke sin nasjonale lufttransportkapasitet.
• Norge deltar også sammen med 14 andre medlemsland i NATO i oppbyggingen av en styrke for luftbåren overvåkning, AGS (Allied Ground Surveillance). Denne styrken opererer såkalte «Remotely Piloted Aircraft Systems» – mer populært benevnt droner – av typen RQ-4D Phoenix. Denne typen drone er også kjent som Global Hawk, og har svært god evne til overvåkning av jordens overflate. Styrken opererer fem Phoenix-droner som er stasjonert ved flybasen Sigonella på Sicilia i Italia.
• Luftforsvaret deltar også i MMF (Multinational MRTT Fleet) innen NATO. Denne flåten skal disponere i alt ti A-330-200 MRTT fly og er et samarbeid mellom seks land. Styrken skal bidra til å øke NATOs og landenes kapasitet for luft-til-luft-tanking og lufttransport. MRTT står for Multi-role tanker and transport, og dette er altså en flytype som kan veksle mellom disse rollene. Flyene skal ha to hjemmebaser; Eindhoven i Nederland og Köln i Tyskland. Styrken fikk sitt første fly levert i juli 2020, og sitt åttende i juni 2024.