Trojanerkrigen var de greske kongenes krigstog mot byen Troja og er emnet for en av de mest berømte gammelgreske sagnkretsene. Kanskje har sagnet grunnlag i et historisk krigstog som fant sted rundt 1200 fvt.
trojanerkrigen
Den fullstendige beretningen om trojanerkrigen var fordelt på 12 fortellinger, som vi kaller den episke syklusen. Denne ble skrevet ned mellom det åttende og sjette århundret fvt., men var basert på muntlige dikt overlevert fra skald til skald over flere generasjoner. Av disse 12 har vi nå bare fullstendige versjoner av Homers Illiaden og Odysseen, og kun fragmenter av eller senere sitater og resymeer av de øvrige. Disse fragmentene ble samlet og systematisert av en romersk forfatter som bare kalte seg Proclus, og levde en gang mellom det andre og femte århundre evt. Trojanerkrigen ble også brukt av de greske dramatikerne i det femte århundret fvt. og av senere romerske forfattere som Vergil, Ovid og Livius. Alt dette gir oss en mer eller mindre sammenhengende historie.
En freske fra det første århundre, Pompeii. Den viser Ifigenia som blir dratt av to soldater, og er i ferd med å bli ofret av sin far Agamemnon. Til venstre står Klytaimestra, og over hele scenen forbereder Artemis at en nymfe skal erstatte Ifigenia med en hjort og redde henne.
Krigen hadde i følge denne sagnkretsen opphav i en krangel mellom gudene, og disse blandet seg aktivt inn i krigshandlingene. Gudinnene for konflikt, Eris, var fornærmet over at hun ikke ble invitert i bryllupet mellom kong Pelevs og havnymfen Thetis. Deres sønn, helten Akilles, skulle komme til å spille hovedrollen i Illiaden. Som hevn dukket Eris likevel opp og kastet inn et gyllent eple med innskripsjonen “til den vakreste”. Dette skapte straks en konflikt mellom tre av de gudommelige gjestene. Hera, som var Zevs mektige hustru, Athene, gudinnen for visdom og krig, og Afrodite, gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, gjorde alle krav på eplet og dermed tittelen “den vakreste”. Den vakre unge mannen Paris, ofte også kalt Alexander, sønn av kong Priam av Troja, ble utpekt til å velge hvem som skulle ha eplet. De tre gudinnene forsøkte alle å bestikke ham: Hera tilbød ham makt, Athene lovet ham intelligens, mens Afrodite sverget at hun ville gi ham verdens vakreste kvinne. Skjørtejegeren Paris ga eplet til Afrodite, og hans belønning ble den utløsende årsaken til Trojanerkrigen.
Den vakreste dødelige kvinnen i verden var Helena, og hun hadde et guddommelig opphav som datter av guden Zevs med kvinnen Leda. Helena var imidlertid allerede gift med Menelaos, kongen av Sparta, broren til Agamemnon, kongen av det langt mektigere Mykene. For å unngå en alles krig mot alle for å få hennes hånd, hadde frierne sverget en ed på at de ville komme den heldige ektemannen til hjelp om noen bortførte henne.
På et diplomatisk besøk på vegne av kong Priam av Troja, tok Paris med seg Helena. Kildene er uenig om dette var med eller mot Helenas vilje, men resultatet var det samme. Menelaos og hans bror Agamemnon krevde at frierne oppfylte sin ed, og samlet over tusen skip for å bringe henne tilbake og straffe trojanerne. Flåten fikk imidlertid problemer med å sette ut fra havnebyen Aulis. Gudinnen Artemis var blitt fornærmet av kong Agamemnon og nektet å gi grekerne medbør. Han måtte ofre sin datter Ifigenia for å blidgjøre gudinnen. Dette straffet seg imidlertid da han kom hjem fra Troja. Hans hustru Klytaimnestra, Ifigenias mor, myrdet ham og satte sin elsker på tronen.
Gudene blandet seg også inn i selve krigshandlingene, og favoriserte den ene eller andre parten på grunn av favoritisme, maktkamp seg i mellom eller sjalusi. Hera og Athene favoriserte grekernes sak, mens Afrodite og Apollon kjempet på trojanernes side. Gudenes konge, Zevs vinglet mye, men endte opp med å la grekerne vinne og ødelegge Troja. Helena vendte tilbake med Menelaos og levde lykkelig med ham deretter.
Homers store epos, Illiaden, består av mange sammenvevde fortellinger, konsentrert om 51 dager av krigens tiende år. Til tross for de mange tilbakeblikkene, og vellet av aktørenes personlige historier, er det altså et svært begrenset tidsrom Homer tar for seg. Det sentrale motivet er helten Akilles vrede, først vendt mot sine greske landsmenn, fordi Agamemnon tok fra ham kvinnen Briseis, som han hadde tatt som krigsbytte, og deretter mot trojanerne fordi Patroklos, hans kjæreste venn, ble drept av den trojanske prinsen Hektor. Det første ledet til at grekernes krigslykke sviktet, og det andre til trojanernes nederlag.
Akilles var riktignok grekernes beste kriger, og konge over de berømte krigerne kalt myrmidonerne, men det var ikke bare ved å trekke ut disse fra kampene at grekerne tapte terreng. Akilles mor, Thetis, hadde vært en av Zevs mange elskerinner, og hun overtalte Zevs til å støtte trojanerne til Akilles’ ære ble gjenopprettet og hans krigsbytte, altså Briseis, ble sendt tilbake til ham. Patroklos følte skam over å bare se på at grekerne døde, mens myrmidonderne nektet å kjempe. Han tok på seg Akilles’ rustning, lot som han var Akilles og ledet hans menn i kamp med trojanerne. Da han døde i kamp med Hektor, kong Priams sønn, vekte dette påny Akilles’ vrede, men denne gangen mot Hektor og trojanerne. Med Akilles i spissen, vendte grekernes krigslykke seg.
Byen ble til slutt tatt ved list; grekerne lot som om de oppgav kampen og seilte bort med flåten, men etterlot en kjempestor trehest som offergave til borggudinnen Athene. Hesten var laget av Epeios etter Odyssevs' idé og rommet en flokk væpnede akhaiere. Til tross for presten Laokoons advarsler rev trojanerne en del av bymuren for å få hesten inn i byen. Den følgende natten krøp krigerne ut av hesten, satte byen i brann, drepte mennene og bortførte kvinnene som fanger.
Ansiktsmaske i gull som sies å fremstille Agamemnon, fra en sjaktgrav i Mykene. Masken blir populært omtalt som «Agamemnons dødsmaske».
Dersom man skreller vekk gudenes medvirkning fra trojanerkrigen, får vi en fortelling om en løst organisert allianse av den mykenske verdens konger (basileis) under en storkonge (anax),som i anledning felttoget mot Troja hadde overherredømmet. Krigsårsaken var bortføringen av den spartanske dronningen Helena og den trojanske prinsens krenkelse av reglene for gjestevennskap. Dette høres for oss ut som en tåpelig grunn for en så stor og langvarig krig. Historien er imidlertid full av kriger provosert av personlige krenkelser og tap av “nasjonens ære”, selv om de dypereliggende årsakene har vært mer materielle; nemlig kamp om kontroll av ressurser, territorier og handelsruter.
Plan over området med markering av deler fra ulike perioder, etter C. W. Blegen.
Byen man mener at fantes på Hisarlik i Tyrkia, det nordvestlige Anatolia, ble vekselvist kalt Troja og Ilios, og Homers verk om krigen ble derfor kalt Illiaden. Språkforskere har lenge visst at Ilios opprinnelig ble uttalt og skrevet med en “W” i begynnelsen, altså (W)ilios. Anatolia var på denne tiden en del av hettitterriket, og det er derfor sannsynlig at vi finner igjen grekernes (W)ilios i hettitiske tekster. Her finner vi referanser til byen Wilusa over flere hundre år, hvor kongene i Wilusa opptrådde som vasaller for storkongen av hetitterriket. I hettittenes hovedstad Hattusa (200 km utenfor Ankara, Tyrkia) er det funnet et arkiv av leirtavler skrevet på hetittisk, akkadisk og andre språk, med detaljer om i alle fall fire kriger i Wilusa.
En avtale mellom hetitterkongen 2. Og kong Alexandu av Wilusa ble undertegnet tidlig i det 13. Århundret fvt. Dette kan ha vært Alexander (skiftevis også kalt Paris) som vi kjenner fra de greske eposene. En rekke tekster fra arkivene omtaler et folk kalt Ahhiyawa, som kan ha vært en referanse til akhaierne. Grekerne blir nemlig kalt akhaiere flere ganger i de greske tekstene. Om det stemmer at Ahhiyawa tilsvarer de mykenske grekerne, har vi bekreftelse på at de slåss med hetittiske styrker i midten av det 15. Århundre fvt. Dette var imidlertid to hundre år før trojanerkrigen skal ha funnet sted. Omtrent på samme tiden finner vi referanser til et opprør av 25 bystater i det nordvestlige Anatolia, deriblant Wilusa, som gjorde opprør mot hetitterkongen. Opprøret ble slått ned og et massivt krigsbytte ført til Hattusa, deriblant sverd som ikke var i bruk på Anatolia på denne tiden, men var typisk for mykenske sverd i det 15. Århundre. Mykenske grekere har trolig vært involvert i opprøret på en eller annen måte, enten ved å kjempe sammen med koalisjonen, levere våpen eller støtte den på andre måter. Wilusa ekisterte i ytterligere to hundre år, og hadde nære relasjoner med Ahhiyawa folket, til og med inkludert et dynastiske ekteskap.
De fleste forskere idag aksepterer en eller flere av følgende hypoteser:
Dette betyr ikke at de greske eposene om trojanerkrigen er sanne, men at der kan være korn av sannhet i dem. Den mykenske sivilisasjonen var i likhet med de andre bronsealder-sivilisasjonene, dypt involvert i handel og diplomati med sine naboer, og hettiterriket lå nærmest.
En langvarig beleiring av Troja over 10 år virker som en logistisk umulighet. Bare å brødfø hæren over så lang tid må ha krevd plyndringer av omlandet som ville krevd svært mye mannskap og neppe kunne opprettholdes etterhvert som befolkningen flyktet. Hæren kunne også få tilsendt ressurser hjemmefra, men det er vanskelig å se hvordan dette kunne gjøres tilstrekkeligt effektivt. Homer beskriver utbrudd av pest i leiren, sendt av guden Apollon. Utbrudd av epidemier, særlig difteri, har vært vanlig i alle store kriger gjennom historien, og da spesielt langvarige beleiringer. Det er derfor overveiende sannsynlig at det var snakk om flere mindre kriger, over et lang tidsrom, som de greske dikterne har slått sammen til en lang krig for dramatiske formål.
Trojas plassering ved innløpet til Dardanellene, bindeleddet mellom Middelhavet og Svartehavet, ga det en svært strategisk plassering i et område grekerne var opptatt av å kontrollere i historisk tid. Det er derfor naturlig at forhistoriens mykenske grekere var i kontakt med maktene i dette området. De mykenske grekerne drev fredelig handel og diplomati med sine naboer, men også og alt fra raid og piratvirksomhet til fullskala krig. Eposene om trojanerkrigen bærer preg av å ha vært sammensatt av mange forskjellige historier, vevd sammen til ett narrativ. Dette avspeiler nok også en realitet: Grekerne utkjempet mange små og store kriger mot Troja, over flere hundre år.
Hektor (til venstre) i kamp med Menelaos. Dekorasjon på et fat fra 600-tallet f.Kr., British Museum, London.
Den såkalte “skipskatalogen” (Illiaden 2.494-759) som regnet opp hvilke byer som hadde sendt mannskap og skip til Troja, inneholdt bynavn som senere skulle bli blomstrende bystater, men også byer som ikke lengre var bebodd på Homers tid, ca. 750 fvt. Der var, om noe, kun ruiner igjen av disse, samt de muntlige overleveringene om deres eksistens. Dette tyder på at diktene ble skapt i sen bronsealder og overlevert fra generasjon til generasjon, mener Eric Cline. Illiaden er imidlertid en blanding av detaljer og data fra ulike perioder, og de eldre diktene den var basert på ble kontinuerlig endret og oppdaterte.
Homer beskriver for eksempel Odyssevs' hjelm av villsvintenner, samt et tårnskjold som tilhørte helten Ajax. Disse var gått ut av bruk i det 13. Århundre fvt. og tilhørte trolig det 17. Århundre fvt. Homer beskrivelser av Trojas murer svarer godt til det man nå har gravd ut, men som ikke var mulig å se på Homers tid. Han beskriver også våpen og utrustning som laget av bronse, og ikke jern.
Homer forsto ikke hvordan stridsvogner ble brukt i bronsealderen. Hans helter brukte vognene kun som transportmiddel til slaget, og steg av for å slåss, ofte i tvekamper. De hadde to kastespyd og slåss deretter med sverd og skjold. Stridsvogner var utbredt på hele det eurasiske kontinent på denne tiden, og ble brukt som plattformer for bueskyttere og spydkastere, men også for bruk av lanser, som vi ser avbildet flere steder i det mykenske materialet. Homer beskriver Hektors og Akilles’ kastespyd som over fem meter lange, noe som ville være umulig å kaste effektivt, men velegnet for en lanse ment å spidde motstanderen fra en krigsvogn.
Infanteriet beskrives som kjempende i sluttede rekker, slik vi finner i jernalderens hoplittfalanks. Det er imidlertid omstridt om dette kan ses på som en anakronisme, da vi på den ene siden finner sluttede rekker i flere bronsealdersamfunn, og på den andre siden kanskje overdriver hvor tett og systematisk hoplittfalanksen fungerte i jernalderen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.