pelsseler

Øst i Stillehavet finnes det tre relativt lokale og geografisk stedbundne arter av pelssel:

• Guadalupe pelssel (Arctocephalus townsendi) lever i de tempererte kystområdene vest av California og Mexico. Arten ble hardt beskattet på 1700- og 1800-tallet, men er nå fredet og økende i antall. Bestanden er i dag på noe over 30 000 dyr, og den er klassifisert som livskraftig (LC) på den globale rødlista.
• Galapagos pelssel (Arctocephalus galapagoensis) lever i farvann ved ekvator, vest av Ecuador og nært knyttet til øygruppa Galapagos, der den gjerne legger seg på skyggefulle steder på land på dagtid og jakter på byttedyr i kystnære områder om natta. Arten ble i sin tid kraftig desimert av uregulert fangst, men har vært fredet siden 1934. Global rødlistestatus er sterkt truet (EN), og bestanden teller i dag rundt 15 000 dyr. I tillegg til fangst representerer fenomenet El Niño, med reduksjon av byttedyr, en stor utfordring for arten.
• Juan Fernandez pelssel (Arctocephalus philippii) lever ved Juan Fernandez-øyene vest for Chile i det sørøstlige Stillehavet. Arten ble så hardt beskattet på 1700- og 1800-tallet at man trodde den var helt utryddet inntil den ble gjenoppdaget i området i 1965. Seinere har den vokst i antall, har fått rødlistesatus livskraftig (LC) og teller nå nærmere 35 000 individer.

Søramerikansk pelssel (Arctocephalus australis) lever på begge sider av det søramerikanske kontinentet, i kystfarvann i Peru og Chile i Stillehavet og i Argentina og Uruguay i Atlanterhavet. Arten ble hardt beskattet fram til rundt 1980, men er i dag fredet i hele utbredelsesområdet. Bestanden teller nå et sted mellom 300 000 og 450 000 individer og har rødlistestatus livskraftig (LC). Både bifangst, konkurranse med fiskerier og effekt av El Niño representerer utfordringer for arten, og det er et betydelig konfliktnivå mellom Sør-Amerikansk pelssel og ulike fiskerier.

Arten Arctocephalus pusillus deles i de to underartene Cape pelssel A. p. pusillus og australsk pelssel A.p. doriferus. Cape pels-selene har ynglekolonier langs sørvest- og sørkysten av Afrika fra Angola, via Namibia og til og med Sør-Afrika mens de australske pelsselene har sine kolonier på sørøstkysten av Australia. Begge underartene har vært utsatt for uregulert fangst som har redusert bestandene kraftig.

For den store bestanden av Cape pels-seler startet fangsten allerede på 1700-tallet; noen reguleringer ble innført i 1893, men man regner likevel med at denne millionbestanden tidlig på 1900-tallet var redusert til rundt 100 000 dyr. All fangst i Sør-Afrika opphørte i 1990, men det drives fortsatt fangst av arten i Namibia. Bestanden av Cape pels-sel teller i dag rundt 2 millioner dyr, og det er et betydelig konfliktnivå mellom selene og fiskerier i området. Rødlistestatus er livskraftig (LC).

For den langt mindre tallrike australske pelsselen regner man med at bestanden for rundt 20 år siden var på rundt 120 000 dyr og økende Dette er antakelig mindre enn halvparten av bestanden før fangsten startet. Rødlistestatus er like fullt livskraftig (LC). Bifangst i fiskerier, særlig trålfiskerier, er en stor utfordring for underarten.

New Zealand pelssel (Arctocephalus forsteri) forekommer rundt begge øyene av New Zealand samt langs hele sørkysten av Australia. Arten ble hardt beskattet og kraftig desimert på 1700- og 1800-tallet, men er nå fredet både i Australia og New Zealand. Bestanden antas å være økende og teller rundt 200 000 dyr. Global rødlistestatus er livskraftig (LC). Det er en betydelig konflikt mellom New Zealand pelssel og fiskerier, både i form av bifangst og konkurranse om ressurser.

Sub-antarktisk pelssel (Arctocephalus tropicalis) lever nord for Polarfronten i Sørishavet mellom 10°V i Sør-Atlanteren og 170°Ø sør for Australia. Artens ynglekolonier finnes i all hovedsak på de tre øyene Gough Islands, Prince Edward Islands og Amsterdam Islands. Beiteområdene ligger utafor de fleste fiskeriområdene, dermed er det ingen alvorlige konflikter med fiskerier. Fangsten fra 1700-tallet og fram til 1921 var imidlertid så omfattende at arten på det nærmeste ble utryddet. Den har tatt seg raskt opp igjen, og nå teller bestanden rundt 400 000 dyr og er klassifisert som livskraftig (LC) på den globale rødlista.

Antarktisk pelssel, også kjent som kerguelenpelssel (Arctocephalus gazella), har en sirkumpolar utbredelse i de delene av Sørishavet som ligger sør for Atlanterhavet og Det indiske hav. Beiteområdet strekker seg fra det Antarktiske kontinentet og så langt nord som til de sørligste delene av Sør-Amerika. Arten har sine ynglekolonier på en rekke sub-antarktiske øyer sør for den antarktiske Polardfronten, særlig Sør-Georgia, men også Bouvetøya, Sør-Shetlandsøyene og Kerguelenøyene. I Atlanterhavsdelen er krill viktigste byttedyr, i Det indiske hav spiser dyrene først og fremst fisk.

Arten ble i sin tid veldig hardt beskattet i ynglekoloniene fra 1700-tallet og framover, i noen områder nesten til total utryddelse. Etter at fangsten opphørte og arten ble fredet på 1950-tallet har bestanden tatt seg opp igjen og teller nå antakelig rundt 6 millioner dyr; global rødlistestatus er livskraftig (LC).