slaget ved Stamford Bridge

I 1016 ble den danske kong Knut den mektige enekonge over England, og ryddet det gamle angelsaksiske kongehuset av veien. Etter Knut regjerte sønnene Harald Harefot (1035–1040) og Hardeknud (1040–1042). Sistnevnte hadde også vært konge i Danmark fra 1035, og inngikk i 1038 et forlik med den norske kong Magnus den gode om at den som levde lengst av de to kongene, skulle arve den andres rike.

Etter Hardeknuds død ble dermed den norske kong Magnus konge av Danmark. Men i England kom et medlem av det gammelengelske kongehuset, Edvard Bekjenneren, tilbake på tronen. Ifølge sagaene i Morkinskinna krevde Magnus også England som arv etter Hardeknud, men ga fort opp dette kravet.

Kong Edvard døde barnløs i 1066, og ser ikke ut til å ha lagt noen planer for hvem som skulle følge ham på tronen. Hans nærmeste slektning var den unge grandnevøen Edgar Ætheling, men det var i stedet kong Edvards nærmeste rådgiver Harald Godwinson som ble valgt til konge av de engelske aristokratene.

Han fikk raskt to utfordrere. Hertug Vilhelm av Normandie, og den norske kongen Harald Hardråde, som hadde alliert seg med Harald Godwinsons landsforviste bror Tostig Godwinson. Ifølge senere historikere var grunnlaget for Harald Hardrådes krav på England avtalen mellom Hardeknud og Magnus den gode fra 1038.

Den angelsaksiske krønike forteller at Harald Hardrådes 300 skip møtte Tostigs 60 skip, og at de seilte opp elva Humber i september 1066. Formodentlig ville de forsøke å finne støtte i Northumbria der Tostig hadde vært jarl. Det var også kjerneområdet for de skandinaviske bosetningene i England, den såkalte Danelagen. Etter et kort slag ved Fulford 20. september mot jarlene Edvin og Morcar inntok de norske styrkene York, og de engelske jarlene flyktet. Den engelske kong Harald handlet imidlertid raskere enn Tostig og Harald Hardråde var forberedt på. En overlegen engelsk hær møtte nordmennene 25. september, bare fem dager etter deres seier mot Edvin og Morcar.

Harald Godwinson og den engelske hæren hadde forlatt Tadcaster tidlig om morgenen og ridd inn i York. Her innrullerte man de få bevæpnede mennene byen fortsatt rådde over, og la ut på den ni kilometer lange strekningen langs romerveien til Stamford Bridge.

Flere mindre grupper av nordmenn som samlet inn proviant på nordsiden av elven, ble overrasket og angrepet av Harald Godwinsons ryttere. Én gruppe hadde drevet sammen en flokk kyr på vestsiden, men de ble selv jaget av rytterne og mange ble drept. En del av de flyktende nordmennene på vestsiden kom seg tilbake til broen. Her tok de oppstilling for å hindre engelskmennene i å komme over elven.

Det er usikkert akkurat hvor broen over elven Derwent lå den gang. Men Harald Hardrådes leir lå på østsiden av elven, på et platå omtrent 15 meter over elvebredden som i dag blir kalt Battle Flats. Fra platået var det en forholdsvis bratt skråning ned til elven. På vestsiden var landskapet flatere.

Den angelsaksiske krønike forteller videre at en av nordmennene forsvarte broa som skilte de to hærene slik at engelskmennene verken kunne få seier, eller krysse broa for å møte den norske hæren. Piler bet ikke på ham, men en av de engelske soldatene snek seg under broa og stakk nordmannen nedenfra så den engelske hæren kunne krysse broa trygt og slaget kunne ta til. Det sies at den norske soldaten drepte over 40 engelske krigere før han selv falt. Denne hendelsen er imidlertid ikke nevnt i de nordiske sagaene om Harald Hardråde.

Snorre forteller at den norske hæren fylket seg og gikk i skjoldborg. De engelske styrkene gikk til angrep og trakk seg raskt tilbake, for slik å lokke nordmennene til å bryte skjoldborgen. En slik sirkelformasjon var det beste forsvaret som Harald Hardråde hadde å stille opp med mot Harald Godwinsons ryttere. I midten av sirkelen ble Harald Hardråde og Tostigs bannere reist.

Snart var Haralds sirkelformasjon omringet av ryttere som med full tyngde drev hestene inn i forsvarernes skjoldborg. Tapene må ha vært omfattende på begge sider i denne fasen, men skjoldborgen holdt. Så endret Harald strategi. I stedet for å fortsette å holde skjoldborgen intakt og satse på at forsterkningene fra hovedbasen i Riccall skulle nå fram i tide, begynte nordmennene å svare på rytteriets angrep med egne, voldsomme utfall.

Under et av disse utfallene ble Harald Hardråde truffet av en pil i strupen og segnet om. Alle som var med kongen under dette angrepet, ble drept sammen med ham. Tostig tok deretter opp det norske banneret og fortsatte kampen, men mangelen på krigere var nå så prekær at de ikke maktet å tette hullene i skjoldborgen. Det engelske infanteriet stormet gjennom åpningene i formasjonen, og snart var hele skjoldborgen i oppløsning. Tostig falt selv etter å ha blitt truffet av en pil i ansiktet.

Etter hvert mottok nordmennene forsterkninger under Øystein Orre, Harald Hardrådes svoger, som ledet an i et motangrep på de utslitte engelske linjene. En stund så det faktisk ut til at engelskmennenes linje skulle bryte sammen, men da også Øystein ble drept, flyktet nordmennene fra slagplassen.

Til tross for seieren var ikke Harald Godwinsons kongedømme trygt. Vilhelm av Normandies invasjonshær fulgte nemlig hakk i hæl. Harald og restene av den engelske hæren måtte umiddelbart dra sørover for å møte den. Det avgjørende slaget ved Hastings sto den 14. oktober, i dagens Sussex. Harald Godwinson ble drept og Vilhelm ble ny konge.

Tilbake i Norge styrte Harald Hardrådes sønner, Olav Kyrre og Magnus 2. Haraldsson, landet i en 30 år lang fredsperiode. Kanskje skyldes den fredelige perioden det enorme tapet av menn i England. Ikke før i 1090-årene kunne Olavs sønn Magnus Berrføtt igjen lede nordmennene til de britiske øyer.

Harald Hardrådes invasjon av England og Slaget ved Stamford Bridge beskrives av flere samtidige kilder, deriblant C- og D-versjonen av den angelsaksiske krønike og samt bevarte skaldekvad. Kildene er i det store og hele enige om det vesentligste: nordmennenes innledende suksess mot Edvin og Morcar, Harold Godvinsons overraskende ankomst samt Tostigs og Harald Hardrådes fall.

De norsk-islandske kongesagaene fra tiårene omkring 1200 beskriver også slaget utførlig. Disse er imidlertid preget av litterære motiver og vandrehistorier og detaljer som taler og taktiske manøvre på slagmarken er nok i stor grad funnet på av sagaforfatterne. Mange av opplysningene fra kongesagaene bekreftes bare unntaksvis av de samtidige kildene og er derfor vanskelige å feste lit til.

Det finnes få arkeologiske funn fra slaget, men i 2022 ble det kjent at det var funnet rester av gamle våpen nær det antatte slagstedet med metalldetektor. Siden den gang er det imidlertid ikke blitt bekreftet om disse restene stammer fra det aktuelle slaget.

• Den angelsaksiske krønike
• Snorres kongesagaer
• Edvard Bekjenneren
• Englands historie
• Harald Godwinson
• Harald Hardråde
• Hardeknud
• Magnus den Gode
• Olav Kyrre
• Slaget ved Hastings
• Tostig Godwinson
• Vilhelm Erobreren

• New metal detecting finds at the battle of Stamford Bridge hos battlefieldstrust.com

• O‘Keeffe, K.O. (red.) (1983). The Anglo-Saxon Chronicle, MS C. Cambridge: Cambridge University Press.
• Snorre Sturlason. (1979), Heimskringla, utgivelse ved Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy, bind 1–2 i Norges kongesagaer.
• Flokenes Kåre (oversettelse) (2001). Morkinskinna. Hafrsfjord: Erling Skjalgssonselskapet.
• Aird, William M. (2004). Tostig, earl of Northumbria (c. 1029–1066), magnate. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Barlow, Frank (2004/2006). Edward [St Edward; known as Edward the Confessor] (1003x5–1066). Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Fleming, Robin (2004). Harold II [Harold Godwineson] (1022/3?–1066), king of England. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Hjardar, Kim (2011) Harald Hardråde – Tordenkilden fra Nord. I Per Erik Olsen (red.) Norges Kriger Fra Hafrsfjord til Afghanistan. Oslo: Vega Forlag.
• Kapelle, William E., The Norman Conquest of the North: The Region and Its Transformation, 1000–1135. Chapel Hill, NC: The University of North Carolina Press.
• Krag, Claus (2004). Harald Hardrada [Haraldr inn Harðráði, Haraldr Sigurðarson] (1015–1066), king of Norway. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.
• Lawson, Michael Kenneth (2004). Harthacnut [Hardecanute] (c. 1018–1042), king of England and of Denmark. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Skeie, Tore (2025) Hardråde – om Harald Sigurdson og hans verden. Oslo: Gyldendal.
• Sørensen, Øystein. (2004) Historien om det som ikke skjedde. Oslo: H. Aschehoug & Co.