Slaget ved Hastings

Formelle relasjoner mellom Normandie og England hadde blitt etablert i 1002 med ekteskapet mellom hertugdatteren Emma og kong Ethelred den rådville av England. Dronning Emma og Ethelred fikk blant annet sønnen Edvard Bekjenneren, som var konge av England mellom 1042 og 1066. Da kong Edvard døde barnløs i januar 1066 meldte det seg tre tronkrevere:

• Harald Godvinsson, Edvards svoger og nærmeste rådgiver
• Hertug Vilhelm av Normandie, grandnevø av dronning Emma
• Kong Harald Hardråde av Norge i allianse med kong Harald Godvinssons bror Tostig

Harald Godvinsson lot seg velge til konge av det engelske aristokratiet, mens de to andre forberedte seg på invasjon. Harald Hardråde kom først, men ble slått og falt selv i slaget ved Stamford Bridge, 25. september 1066. Tre dager senere ankom Vilhelm med sin hær, og Harald Godvinsson, som hadde lykkes med et tidlig angrep på Harald Hardråde, ville forsøke seg på et nytt overraskelsesangrep på Vilhelm. Han ventet derfor ikke på forsterkninger fra jarlene Edwin og Morcar, men samlet de styrkene han fikk tak i og møtte Vilhelm 14. oktober 1066.

Begge hærene var på omkring 6000–7000 mann. Vilhelms hær besto av hertugens føydale undersåtter, fotsoldater og kavaleri. Haralds hær besto av kongens elitestyrker, de såkalte huskarene (engelsk, housecarls) og dessuten rikets landvern, det vil si bønder som i stor grad var uvant med strid. Både Harald og Vilhelm hadde dessuten bueskyttere. Før slaget tok Harald stilling med sin hær i skjoldborg oppe på en høyde. Posisjonen begrenset hærens bevegelighet og gjorde tilbaketrekning vanskelig. Mange var dessuten slitne etter den lange marsjen nordfra. Til gjengjeld hadde engelskmennene fordel av at Vilhelms styrker måtte slåss i motbakke.

Slaget ble hardt og langt. Hærene skjøt på hverandre en stund før Vilhelm sendte infanteri og kavaleri mot engelskmennene uten at det lykkes ham å bryte Haralds rekker. Samtidige kilder forteller om så stor trengsel av soldater at de døde ikke fikk plass til å falle. At slaget tok hele dagen tyder dessuten på at hærene var nokså jevnbyrdige.

Det så dårlig ut for normannerne, som trengte en avgjørende seier for at invasjonen skulle lykkes. Mot slutten av dagen begynte et rykte å spre seg i de normanniske rekkene om at Vilhelm hadde falt, og deler av styrkene hans gjorde retrett. Det var i dette øyeblikket at Vilhelms uvanlige lederegenskaper gjorde seg gjeldende. For å vise hæren at han fortsatt var i live, skal Vilhelm nemlig ha tatt av seg hjelmen, et risikabelt trekk, men han lykkes i å samle hæren på nytt og egge dem til å kjempe videre. Samtidig hadde de lagt merke til at enkelte engelskmenn brøt rekkene under den normanniske retretten. Kavaleriet til Vilhelm gjennomførte deretter nye angrep med to falske retretter og ble forfulgt av flere soldater fra skjoldborgen. På bunnen av bakken snudde så kavaleriet seg mot forfølgerne og drepte dem.

Etter hvert som Haralds rekker ble tynnere var det ikke nok soldater igjen til å opprettholde skjoldborgen. Vilhelm brøt igjennom, og da kong Harald selv falt, ifølge tradisjonen etter å ha blitt truffet av en pil i øyet, gikk hæren hans i oppløsning.

Etter Haralds fall utpekte de gjenværende engelske aristokratene den unge Edgar Ætheling til ny konge. Men på landsbygda herjet Vilhelm med brann og plyndringer, og overtalte slik byen London til å overgi seg til ham. Etter dette ga også Edgar seg over til Vilhelm, og det samme gjorde jarlene Edwin og Morcar. Vilhelm lot seg deretter krone til konge av England, første juledag i Westminster Abbey.

I de neste årene måtte Vilhelm nedkjempe flere opprør og invasjoner av den danske kongen Svend Estridssøn. Særlig i nord var det sterk motstand mot det normanniske styret, og Vilhelm reagerte med spesielt harde straffer mot lokalbefolkningen i nord gjennom utstrakt herjing (engelsk, harrying), det vil si massedrap og ødeleggelse av gårder og eiendommer.

Vilhelms seier i slaget ved Hastings fikk betydelige politiske, sosiale, og kulturelle konsekvenser for England. Det delte riket med besittelser på begge sider av den engelske kanal trakk de engelske kongene inn i fransk politikk, og som regel var de motstandere av de franske kongene. De engelske kongenes mange reiser til Frankrike drev dessuten fram utviklingen av nye institusjoner og embeter i England som støtte for offentlig forvaltning i kongens fravær. Nye føydale strukturer ble også introdusert under Vilhelm, delvis etter fransk modell.

Som belønning for sin støtte under invasjonen i 1066 ble Vilhelms tilhengere tildelt titler og eiendommer i England. Det angelsaksiske aristokratiet ble gradvis erstattet med et normannisk og til dels kontinentalt aristokrati, både i verdslige og kirkelige embeter. Allerede på 1120-tallet bemerker William av Malmesbury at ingen engelskmann lenger var jarl, biskop eller abbed.

Kulturelt ble også England knyttet nærmere Frankrike. Latin og fransk-normannisk tok over for gammelengelsk som språk i offisielle sammenhenger og ved hoffet. Fransk språk påvirket engelsk ordtilfang og uttale i så stor grad at man fra omkring 1250 snakker om det engelske folkespråket som middelengelsk heller enn gammelengelsk.

Slaget beskrives av flere samtidige skriftlige kilder som i det vesentligste er enige om begivenhetenes gang og betraktes som relativt pålitelige av de fleste historikere. D- og E-versjonene av den angelsaksiske krønike som ble nedtegnet i engelske klostre nevner begge slaget, men D-versjonens beretning er den fyldigste. Et dikt som sannsynligvis ble til allerede omkring påsketider 1067 er Carmen de Hastingae Proelio (Sangen om Slaget ved Hastings) som ble fremført i Vilhelm Erobrerens påhør. Diktet preges naturlig nok av en viss pro-normannisk holdning, men inneholder likevel mange viktige opplysninger om slaget som det finnes liten grunn til å trekke i tvil.

Bayeuxteppet er et brodert veggteppe fra ca. 1070 som også framstiller slaget ved Hastings. Manglende kunnskap om omstendighetene ved broderiets tilblivelse gjør det imidlertid vanskelig å vurdere framstillingen av slaget kritisk, og det hersker til tider uenighet om tolknigen av bildene blant forskerne.

Senere framstillinger fra 1100- og 1200-tallets engelske historieskrivning inneholder flere opplysninger som tildels motsier de tidligste beskrivelsene av slaget. En av de mer fantasifulle fortellingene kommer fra Vita Haroldi (ca. 1205) som hevder at Harald Godvinsson overlevde slaget ved Hastings, men dette kan man ikke feste lit til.

Arkeologi er i liten grad brukt som kilde til kunnskap om slaget, selv om det har vært gjort enkelte løsfunn på eller i nærheten av slagstedet.

• Bayeuxteppet
• Englands historie
• Harald Godwinson
• Vilhelm Erobreren

• Bates, David (2004/2011). William I (1027/8–1087). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Garnett, George. (2009) The Norman Conquest: A Very Short Introduction
• Mynors, Thomson og Witnerbottom (red.) (1998), William of Malmesbury, Gesta Regum Anglorum – History of the English Kings. Oxford: Clarendon Press.