konsulat

Arbeidet som foregår på et konsulat handler ofte om å tilrettelegge for næringsliv (åpne dører for forretningsfolk fra sendeland til vertsland og vice versa) og turisme (blant annet legge til rette for og hjelpe strandede turister). Det kan også vært oppgaver knyttet til studieutveksling, støtte til fengslede borgere fra sendelandet som har havnet i fengsel i vertslandet og lignende.

Rammen for konsulatenes virksomhet er nedfelt i Wien-konvensjonen om konsulære forbindelser av 24. april 1963. Det finnes tre typer konsulater:

• Generalkonsulater ledes av en utsendt diplomat fra vertslandet, som vanligvis har ambassadørs rang.
• Konsulater ledes av lønnede ikke-diplomater, som kan være borgere av sendelandet og bosatt i vertslandet eller borgere av vertslandet.
• Honorære konsulater ledes av ikke-lønnede borgere av vertslandet.

Konsul i betydningen representant for handelsmenn som har tilhold utenfor sitt hjemland, stammer fra de østlige delene av Middelhavet og vokste frem i den islamske verden. Siden vikingene ble de første til å seile på alle Europas hav, økte kontakten, og konsul-institusjonen spredte seg fra 1400-tallet nordover til Østersjøen.

Den sentrale institusjonen som bragte den til norske kyster, var Hansaforbundet. Hanseatene hadde kontorer fra London til Novgorod, ledet av en oldermann eller, som i Bergen, to oldermenn og en stab på 18 som rapporterte til hovedkvartereret i Lübeck. Disse og andre grupper av handelsmenn er forløperne for dagens konsulater. Den første norske konsul var i Bergen i 1654, der skotten Andrew Davidson Christie ivaretok engelske rederes interesser i byen. Konsulater er derfor historisk bundet til sjøfart.

Etter som statenes betydning i Europa steg fra 1500- og 1600-tallet, ble båndene mellom staten hjemme og handelsmennene som var sendt ut, sterkere. Stater begynte å sende egne representanter til kolonier av handelsmenn for å holde styr på dem. Konsulater ble statsanliggender. Disse ble de første konsuler, men det tok tid å få gjort ordningen fast. I folkeretten ble for eksempel konsuler helt frem til midten av 1700-tallet fortsatt behandlet simpelthen som handelsmenn som representerte andre handelsmenn fra samme stat.

1800-tallet var en storhetstid for konsuler. Europas stater opprettet egne små enheter i sine utenriksdepartement for å ta seg av dem. Konsulene var gjennomgående borgere i vertslandet med tilknytning, typisk gjennom handel, til sendelandet. Det best kjente eksempelet i Norge kommer fra Stavanger og finnes i Alexander Kiellands roman Garman & Worse.

På 1900-tallet ble konsulater over hele Europa slått sammen med diplomater og utenriksdepartementer i felles utenrikstjenester. Det begynte i Sverige i 1906 og skjedde i Norge i 1922.

På 1960-tallet forandret masseturismen konsulater. Utstedelse av visum og oppfølging av strandede turister ble et hovedanliggende og er det fremdeles.

Norge har ni generalkonsulater ledet av en diplomat (fagtjenestemann):

• Rio de Janeiro, Brasil
• Mumbai, India
• Shanghai, Kina
• Guangzhou, Kina
• Murmansk, Russland
• St. Petersburg, Russland
• Houston, USA
• New York, USA
• San Francisco, USA

For lister over norske utenriksstasjoner ledet av diplomater (ambassader, generalkonsulater og faste delegasjoner til internasjonale organisasjoner), se utenrikstjenesten.

Norge har 75 honorære generalkonsulater rundt om i verden. I tillegg til disse har Norge 236 honorære konsulater, det vil si til sammen 311 honorære utenriksstasjoner (2022). En honorær konsulær stasjon kan også være et visekonsulat, men Norge har ikke lenger noen honorære visekonsulater. Siste visekonsulat ble nedlagt i begynnelsen av 2022, men det er 16 visekonsuler som arbeider ved de honorære generalkonsulater/konsulater, i tillegg til generalkonsuler/konsuler (2022).

En hovedoppgave for en honorær konsulær stasjon er å yte råd, hjelp og beskyttelse av egne statsborgere overfor myndighetene, institusjoner og personer innenfor konsulatets embetsdistrikt, se honorær konsul.

• konsulatvesen
• utenrikstjenesten
• Utenriksdepartementet
• Konsulatsaken
• honorær konsul

• Leira, Halvard og Iver B. Neumann (2007) «Fremmede konsuler i Norge ca. 1660-1905» i Historisk tidskrift 106 (2): 449—487.
• Platt, D. C. M. The Cinderella Service: British Consuls since 1825 London: Archon books, 1971.

• Regjeringen: Norske utenriksstasjoner