Oslo-humanistene

Oslo-humanistene var en krets av lærde humanistiske tenkere på 1500-tallet med nettverk til andre humanistiske miljøer rundt om i Norge. Blant Oslo-humanistene fant man Rasmus Hjort (1524–1604), som blant annet var rektor ved Oslo katedralskole, Jens Nilssøn (1538–1600), biskop i Oslo og Hamar, Peter Vemundssøn (død 1626), Hallvard Gunnarsøn (1550–1608), lektor ved Oslo skole, Jacob Wolf (1554–1635), rektor ved Oslo katedralskole, og flere andre.

Oslo-humanistene skrev en rekke verker, både skolebøker og andre tekster. De ble særlig kjent for å formidle tverrfaglig i tekstene de skrev. Hallvard Gunnarsøns verk Norges Kongekrønike (1606) ble skrevet på latin og rettet mot et bredt publikum. Denne boka ble den første utgivelsen om norsk historie som kunne leses av et bredere publikum. Jens Nilssøn, på sin side, realiserte humanismens program. Han var særlig opptatt av å vende tilbake til kildene, både de klassiske filosofene og Bibelen.

Det var flere forskjeller mellom kretsen av humanister i Bergen, og Oslo-humanistene. Der Bergenshumanistene forsøkte å fremme norsk historie og dansk-norsk skrivekunst, var Oslo-humanistene opptatt av å formidle sine lærde bøker og poesi på latin. Oslo-humanistene brukte gjennomgående latin som skriftspråk, i motsetning til Bergenshumanistene, som brukte dansk-norsk. Man antar også at humanistene i Oslo hadde en annen politisk orientering enn humanistene i Bergen. Dette kom ikke minst til uttrykk gjennom at de vurderte stridsspørsmål i norsk historie på en annen måte. Hallvard Gunnarssøn omtaler for eksempel Erik av Pommern som en god og klok mann, mens Bergenshumanistene mener han hadde undergravet norske interesser.

Humanistene i Oslo var positivt innstilt til hanseatene så vel som til dansk politikk. Man mener at dette kan skyldes at flere av Oslo-humanistene hadde dansk bakgrunn, i motsetning til Bergenshumanistene. De bodde konsentrert i det som i dag utgjør Gamlebyen i Oslo. Politiske endringer i Danmark-Norge hadde betydning for deres arbeids- og virkeforhold. I 1572 ble det opprettet et nytt stattholderembete i Akershus len, som også hadde overoppsyn med den norske kirken. Dermed lå det til rette for at det kunne samles mer makt i Oslo, og fra 1570-tallet ble byen det politiske maktsentrum i Norge. Dette erstattet den funksjonen som Bergen tidligere hadde hatt. Også Oslo katedralskoles nivå bidro til å løfte fram det humanistiske miljøet i Oslo.