Etter suksessen med Fem uker i ballong inngikk Verne et formelt samarbeid med forleggeren Pierre-Jules Hetzel om at kommende verker skulle inngå i serien Voyages extraordinaires, og som regel på forhånd publiseres som føljetonger i Le Magasin d'éducation et de récréation, som henvendte seg til unge lesere. Denne formelle rammen påvirket både hvordan de kommende romanene ble utformet og mottakelsen av dem. Samtidig hjalp den også Verne i å finne en «oppskrift» for suksesslitteratur: Eventyrromaner med spennende reiser og ofte en oppsiktsvekkende teknologisk tvist.
Bestselgerne kom deretter som perler på en snor: I 1864 utkom En reise til jordens indre (Voyage au centre de la Terre), der hovedpersonene finner en passasje til jordens indre i den islandske vulkanen Snæfellsjökull.
I 1866–1868 kom Kaptein Grants barn, i tre bind (Les Enfants du capitaine Grant, norsk oversettelse 1901), der en liten gruppe mennesker seiler nesten hele jorden rundt for å finne kaptein Harry Grant, som har forlist på ukjent sted.
I 1869–1870 kom En verdensomseiling under havet i to bind, (Vingt mille lieues sous les mers, norsk oversettelse 1894), der kaptein Nemo reiser verden rundt på havets bunn, i undervannsbåten Nautilus.
Da Verne ga ut Jorden rundt på 80 dager i 1873 (Le Tour du monde en quatre-vingts jours, norsk oversettelse 1899), var han altså allerede berømt. Men det var denne romanen som virkelig skulle befeste hans ry og bli hans aller største suksess. Bare i løpet av hans levetid ble det solgt over 400 000 eksemplarer av boken. I tillegg til å være en spenningsroman der leseren holdes i ånde til siste slutt for å få vite om Phileas Fogg vinner sitt veddemål, viser den hvordan samtidens oppfinnelser og konstruksjoner, som jernbanen, dampbåten og Suezkanalen, muliggjør reiser i et tempo som tidligere var utenkelig.
I Den hemmelighetsfulle øya (L'Île mystérieuse, 1874–1875; norsk oversettelse 1876) møter vi fem mennesker og en hund som strander på en øde øy under den amerikanske borgerkrigen. Romanen viser Vernes fascinasjon for Daniel Defoes berømte Robinson Crusoe (1719) og Johann David Wyss' Der Schweizerische Robinson (1812), som han blander med sitt eget fiktive univers skapt i de tidligere romanene Kaptein Grants barn og En verdensomseiling under havet.
Verne var altså lidenskapelig opptatt av oppfinnelser og oppdagelser, men også av reiser, sjøfart og geografi (han var blant annet svært inspirert av den franske geografen Élisée Reclus). Han lovpriste fremskrittet, men menneske- og samfunnssynet var likevel ganske tradisjonelt, og blant annet sterkt mannsdominert; men også i denne forstand kan Vernes bøker gi et interessant bilde av samtidens idealer og tenkesett. De spennende intrigene og den medrivende fortellemåten kan også sies å ha tatt en del oppmerksomhet bort fra hans humor og ironi, som særlig kommer frem i skildringene av briter og amerikanere.
Kommentarer (3)
skrev Hanne Lauvstad
Det kunne være interessant om det ble nevnt noe om hvor fort Jules Vernes bøker (i hvert fall de mest kjente) ble oversatt til norsk.
svarte Kjell-Olav Hovde
Hei Hanne, takk for innspill som er tatt til følge.
svarte Hanne Lauvstad
Flott! Jeg ser forresten at det mangler et mellomrom etter En verdensomseiling under havet i slutten av første avsnitt (ingressen).
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.