Islands litteratur
Illustrasjon med Valhall og Midgardsormen til gudekvadet Grímnismál i Den eldre Edda. Islandsk håndskrift fra 1600-tallet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Av
Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
En dobbeltside fra Jónsbók, lovbok for Island, utgitt av Magnus Lagabøte. Denne lovboken har dannet grunnlaget for rettsordningen på Island like opp til vår tid. Håndskrevet manuskript fra 1500-tallet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
I Safnahúsið i Reykjavík vises utvalgte middelalderhåndskrifter for publikum.
Av
Lars Mæhlum.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Cirka 900–1100
Landnåmsmennene brakte med seg diktekunsten ved innvandringen. Denne diktningen ble i den eldste tid hovedsakelig overlevert muntlig og er en gren av den gammelgermanske diktning, noe som viser seg både i innhold (fortrinnsvis i heltediktningen) og form (den dominerende bruk av «langvers» – i islandsk tradisjon kortverspar – som inneholder fire trykktunge stavelser og er sammenholdt ved bokstavrim).
Eldst er eddadiktene. De handler om den germanske og nordiske sagnverdens helter og de norrøne guder. De fleste heltediktene knytter seg syklisk til det fellesgermanske sagnstoff omkring Sigurd Fåvnesbane. Mest kjent av gudediktene er de to store diktene Voluspå, hvor verdenslagnaden fremstilles i mektige syner, og Håvamål, som gir en poengtert og pregnant fremstilling av hedensk livsvisdom og livssyn.
Det er nå vanlig å tro at en del av eddadiktningen er blitt til utenfor Island, for eksempel i Norge, men at særlig de diktene som regnes for yngre, oftest er diktet på Island.
Skaldediktningen
Skaldediktningen ble også brakt til Island utenfra, først og fremst fra Norge, men fikk en særskilt rik blomstring hos islendingene. Det meste av den overleverte skaldediktningen ble skapt av personer vi kjenner navnet på gjennom sagalitteraturen. Benevnelsen dróttkvætt på det mest brukte skaldeversemålet viser at skaldekunsten fortrinnsvis hørte hjemme i høvdingers følge. Hirdskaldene diktet om og for konger og andre stormenn i Norge, Danmark, Sverige og på de britiske øyer. Særskilt kjente fyrsteskalder er Hallfred Vandrådeskald hos Olav Tryggvason, Sigvat Tordsson hos Olav den hellige og Arnor Tordsson og Tjodolv Arnorsson hos Harald Hardråde. Denne lyrikken er svært kunstferdig, men ofte stereotyp og upersonlig.
Mer følsomhet og personlig preg finnes i de mange enkeltstående strofer (lausavísur) og i minnediktene om avdøde. Høyest nådde kan hende Egil Skallagrímsson i det berømte diktet Sonatorrek ('Sønnetapet'), som er sprunget spontant ut av skaldens dype sorg. Det er også overlevert en del strofer med erotisk innhold, enda slik diktning var forbudt i lovene.
1100-tallet
Island har ingen overleverte runeinnskrifter eldre enn fra cirka 1200. Latinsk skrift kom i bruk da kristendommen ble innført ved år 1000. I begynnelsen må det som ble skrevet ha vært bøker på latin til kirkelig bruk.
Det første som ble forfattet på islandsk språk, var ættetavler og lover (Hafliðaskrá, 1118) og religiøse tekster. Den eldste bevarte originaltekst på islandsk (cirka 1150) inneholder fragmenter av to prekener, og gjennom hele perioden foregikk det stadig oversettelse (normalt fra latin) eller nylaging av legender (helgensagaer) og prekentekster. På 1100-tallet var all islandsk litteratur dominert av europeisk innflytelse. Islands fremste menn søkte gjerne utdannelse på kontinentet. Kjennskapet til utenlandsk historieskrivning må ha bidratt til å styrke interessen for Islands egen fortid.
Det eldste historiske verket som er overlevert, er Are Frodes Íslendingabók. Stilen er tung, preget av latinske forbilder, men nøktern og saklig. I avsnittet om kristendomsinnføringen merkes likevel kimen til den etterfølgende tids sagakunst. Det er mulig at Are også var den første til å samle materiale til det store verket om Islands bebyggelse, Landnámabók. Den gamle og intime kulturelle forbindelsen mellom Island og Norge gjorde at islendingene også forfattet verker om norske konger.
Islands innlemmelse i den norske kirkeprovinsen, da erkestolen ble opprettet i Nidaros, må ha tjent til å styrke islendingenes interesse for Olavskulten. Nettopp på denne tid, visstnok i 1153, fremsier Islands fremste skald i samtiden, Einar Skulason, det berømte kvadet Geisli (Strålen) i Kristkirken i Nidaros i nærvær av de tre kongebrødrene og erkebiskopen. Diktet er en lovprisning av kong Olav som helgen og undergjører. I Norge ble det nå skrevet en legende om Olav på latin. I annen halvpart av 1100-tallet forfattes så de eldste versjoner av den norrøne sagaen om Olav den hellige. Vi har ennå Ágrips versjon og fragmenter av Den eldste saga. Her blir den norske kirkelige tradisjon om Olav som helgen forent med den islandske skaldetradisjon om Olav som jordisk konge. I tiden før 1200 skrev også to munker ved Þingeyrar-klosteret på Nord-Island, Odd Snorrason og Gunnlaug Leivsson, hver sin saga om Olav Tryggvason på latin; senere ble de oversatt til islandsk.
1200-tallet
Kongesagaene
1200-tallet er den islandske middelalderlitteraturs storhetstid. Den klassiske sagastilen var nå fullt utviklet som et alternativ til den «lærde» stilen i geistlig litteratur (og senere også riddersagaens «høviske» stil). Tidlig i hundreåret nådde kongesagaene sin rikeste blomstring, med mesterverker som Sverres saga og Snorre Sturlasons saga om Olav den hellige, et suverent kunstverk både når det gjelder karaktertegning, komposisjon, dialogteknikk og historisk perspektiv. De eldste historikernes kritiske interesse for fakta er her forent med den nye sagakunstens fengslende fremstillingsform.
Eldre tilgjengelig sagalitteratur, og ikke minst den omfattende overleverte hirdskald-diktningen, ble flittig utnyttet i omfangsrike kongesagaserier, som Snorres Heimskringla fra cirka 1230 og det noe nær samtidige, men mindre kunstneriske verket Fagrskinna. Litt eldre er trolig den serien som finnes i håndskriftet Morkinskinna.
Det viktigste kongesagaverket fra senere tid er Sturla Tordssons saga om Håkon Håkonsson (skrevet 1264–1265). De mange strofene som ble innskutt her, av Sturla selv og andre, er ikke dokumentasjon av prosaberetningen, som så ofte i Snorres fortidssagaer, men ren litterær dekorasjon.
Islendingesagaene
I tiden omkring 1200 ble antagelig også de eldste islendingesagaene («ættesagaene») til. Egils saga regnes for å være fra 1220-årene, en monumental skildring tegnet med sikker strek og barsk humor; fremstillingsformen minner mye om Snorres kongesagaer. Mange har ment at den er skrevet av Snorre. Disse sagaene, hvor islendingene gjenoppliver sin egen heroiske fortid i vikingtiden, er både i innhold og form Islands mest originale bidrag til verdenslitteraturen.
Fra eddakvadenes heltediktning har islendingesagaene tatt i arv det aristokratiske menneskesynet, den heroiske livsholdningen og den tragiske grunnstemningen. Men i sagaene er heltene historiske personer i et livsnært og velkjent miljø. Påvirkning fra riddersagaenes «romantiske» ånd har man ment å spore i Laxdœla saga og Gunnlaugs saga. Det samme gjelder den største og mest berømte av islendingesagaene, Njáls saga, hvor hedensk heltemoral og kristen selvhengivelse inngår i en eiendommelig syntese.
Samtidssagaene
Det ble også skrevet «samtidssagaer». Vi har en rekke biografier av kirkehøvdinger, biskopssagaer, hvor sagaene om Islands to offisielle nasjonale helgener, Torlak Torhallsson i Skálholt, og Jon Ogmundsson på Hólar, står i en særstilling ved sitt preg av legende. Både verdslige og kirkelige høvdinger står i sentrum i den rekken av sagaer om begivenheter på Island på 1100- og 1200-tallet som til sammen blir kalt Sturlunga saga. I disse sagaene er forholdet mellom litterær fremstilling og historisk virkelighet mye mer intimt enn i islendingesagaene. Sturlunga saga må regnes for en hovedkilde til kunnskap om Islands historie i denne perioden. Men også i disse sagaene kan det påvises spor etter litterær retusjering. Den historiske interessen kom også til uttrykk ved at man på 1200-tallet fikk i stand flere redaksjoner av Landnámabók.
Snorres Edda og fornaldarssagaene
Interessen for gammel diktning holdt seg gjennom hele århundret. Cirka 1220 skrev Snorre Sturlason sin kjente lærebok i skaldekunst, Edda (Den yngre Edda). Den gir ikke bare innføring i norrøn metrikk og skaldenes kunstspråk, men gjenforteller også en mengde av de mytene som skaldespråket henspiller på. I Snorres Edda siteres et stort antall strofer av eldre tiders skalder og en rekke eddastrofer. En virkelig stor og systematisk oppsatt samling av de fleste eddadiktene finnes først fra den senere delen av århundret, i skinnboken Codex regius.
De gamle nordiske heltediktene ble også til dels omskrevet til prosafortellinger (på samme vis som fremmede heltedikt i riddersagaene). Dermed kom det i stand en særskilt type sagaer om forhistoriske helter, fornaldarsagaene, for eksempel Vǫlsunga saga og Hervarar saga. Slike sagaer ble også oppdiktet uten grunnlag i eldre overlevering, som Hrólfs saga Gautrekssonar. For seg står det store verket Þiðreks saga, som er et produkt av norsk-islandsk litterært samarbeid, men bygger på tysk sagnstoff. I tillegg til dette oversatte man også historisk litteratur fra latin. Island hadde i høymiddelalderen også en rik religiøs diktning.
1300–1550
Perioden fra 1300 til 1550 var en økonomisk, politisk og kulturell nedgangstid. Sturla Tordssons saga om Magnus Lagabøte ble den siste kongesagaen, og Eirik Magnusson var den siste kongen som hadde islandske hirdskalder. Grettis saga, en av de store og betydelige islendingesagaene, er trolig fra begynnelsen av 1300-tallet, men de sagaene som ble forfattet senere i århundret, er sterkt eventyrpreget. Det samme gjelder riddersagaene, etter mønster av 1200-tallets norske riddersagaer. Man fortsatte også å forfatte helgensagaer. Av historisk interesse er to samtidssagaer om biskopene Árni Þorláksson (død 1298) og Laurentius Kalvsson (død 1330). Fra denne tiden har man også utførlige historiske annaler.
Diktningen i tradisjonelle versemål er dominert av store lovkvad til ære for Gud og hellige personer. Mest kjent av disse er Lilja, en mektig drápa på 100 strofer i hrynhent versemål. Den er blitt tillagt munken Eysteinn Ásgrímsson som levde på midten av 1300-tallet. Den fremste religiøse dikteren i slutten av middelalderen var Hólar-biskopen Jón Arason, Islands siste katolske biskop.
Ballader og rímur
I dette tidsrommet fikk islandsk litteratur to nye hovedtyper av ikke-religiøs diktning, ballader og rímur. Sangdans eksisterte alt på 1100- og 1200-tallet, og de vanligste balladeversemålene må ha vært kjent tidlig på 1300-tallet. De islandske balladene henger sammen med fremmede lands ridderdiktning. Som sjangere bærer de tydelig preg av å være importvare, idet de mangler for eksempel det særpregede islandske bokstavrimet. De fleste innførte balladene stammer fra Danmark.
I tillegg til balladene oppstod de såkalte vikivakakvæði, hjemlige sangdanser som kan ha en rekke omkved i hver strofe. Rímur er fortellende dikt som enten gjengir innholdet i eldre prosalitteratur, særlig fornaldar- og riddersagaer, og eldre diktning, eller er fritt oppdiktet. Den eldste kjente ríma er fra midten av 1300-tallet. Rimene hadde sin forutsetning både i balladen og den hjemlige dikterarv. De har bokstavrim, poetiske ord og omskrivninger av samme type som i skaldediktningen.
1550–1780
I 1550 ble biskop Jón Arason henrettet, og reformasjonen seiret. Samtidig forsvant den siste resten av politisk selvstendighet. Når det gjelder verdslig litteratur ble dette en forholdsvis fattig periode. Rimediktningen dominerte, men kvaliteten gikk tilbake, idet hovedvekten lå på kunstig versform og omskrivninger. Rimene er likevel viktige som bindeledd mellom oldtiden og nyere tid og bidro til å bevare enheten i språket. Det var bare få betydelige diktere, som presten Stefán Ólafsson, som skrev lyriske, satiriske og religiøse dikt.
Den religiøse diktningen nådde et høydepunkt i denne perioden med Hallgrímur Pétursson, hvis pasjonssalmer fikk stor betydning og fremdeles er levende. Eggert Ólafsson var en naturforsker og dikter som ville rense språket og fornye litteraturen, dels ved å gjøre den mer nasjonal, dels ved å tilføre den påvirkning fra utlandet. Allerede i 1540 gav Oddur Gottskálksson ut en ypperlig oversettelse av Det nye testamentet, og i 1584 kom hele Bibelen ut i islandsk oversettelse ved biskop Guðbrandur Þorláksson, som også gav ut en salmebok. Av oppbyggelige skrifter må fremheves biskop Jón Vídalíns postill (1720).
Omkring 1600 ble interessen for sagatiden særskilt levende. Arngrímur Jónsson skrev bøker om Island og landets litterære arv på latin for å nå en utenlandsk leserkrets. Bonden Björn Jónsson fra Skarðsá førte de gamle annalene videre for tiden 1400–1600. Historiografen Þormóður Torfason (Torfæus) skrev på latin om Nordens oldtid og Norges historie på grunnlag av de gamle islandske skrifter, og biskop Finnur Jónsson skrev en islandsk kirkehistorie. Lagmannen Páll Vídalín laget ordforklaringer til de gamle lovbøker; professor Árni Magnússon er berømt for sin store samling av islandske og norske håndskrifter fra middelalderen og nyere tid. I andre halvdel av 1700-tallet kom det fart i arbeidet med å utgi tekster fra islandsk middelalder på trykk.
1780–1830
Dette var opplysningens og rasjonalismens tidsalder. Den mest typiske representanten for tiden var justitiarius Magnús Stephensen (1762–1833), som skrev avhandlinger, utgav tidsskrifter og belærende bøker og stiftet et landopplysningsselskap. Betydeligere som diktere var presten Jón Þorláksson, mest kjent for sine oversettelser av blant andre Christian Braunmann Tullin, Jens Baggesen, Friedrich Gottlieb Klopstock og John Milton, sysselmannen Sigurður Pétursson, satiriker og Islands første dramatiker, og assessor Benedikt Gröndal, som var særlig påvirket av og oversatte engelsk litteratur. Av vitenskapelige skrifter kan nevnes sysselmannen Jón Espólíns Árbækur Íslands i tolv bind, og prost Björn Halldórssons islandsk-latinske ordbok.
I begynnelsen av 1800-tallet begynte idealistiske strømninger å gjøre seg gjeldende i litteraturen. Bjarni Thórarensen (1786–1841) kom i København i berøring med romantiske ideer. Hans fedrelandssanger, erotiske dikt og eiendommelige minnekvad har hatt stor innflytelse på senere diktere. Rektor Sveinbjörn Egilsson var også dikter, men hans fortjeneste ligger vel så mye i den innflytelsen han hadde ved sine fortolkninger av gamle skaldekvad, og ved det utmerkede islandsk han skrev.
I 1816 ble det islandske litterære selskap, Íslenska bókmenntafélag, stiftet.
1830–1900
Først rundt 1830 kan man snakke om en egentlig gjenfødelse i islandsk litteratur. Den nye tiden innvarsles av tidsskriftet Fjölnir, utgitt fra 1835 med formål å rense språket, høyne litteraturen og vekke folkets nasjonalfølelse. Jónas Hallgrímssons monumentale dikt «Island» i tidsskriftets første årgang skildrer nåtidens forfall på bakgrunn av den strålende oldtid, og gir uttrykk for retningens program. Jónas Hallgrímsson var en skarp kritiker av den folkelige ríma-diktningen, som fremdeles var fullt levende på 1800-tallet. Dens fremste representant var Sigurður Breiðfjörð.
En mester i en annen tradisjonell folkelig diktform, det satiriske smådiktet, var bonden Hjálmar Jónsson (Bólu-Hjálmar). På det akademiske plan ble arven fra Jónas Hallgrímsson ført videre av Jón Thoroddsen, mens diplomaten Grímur Thomsen levde med i det internasjonale åndsliv, samtidig som han dyrket hjemlige tradisjoner. Den mest ruvende skikkelsen i islandsk lyrikk i andre halvdel av 1800-tallet var presten Matthías Jochumsson. Kristendommen og det nasjonale var hans viktigste inspirasjonskilder. Men i hans tid fikk islandsk litteratur også lyrikere som sluttet seg til mer moderne åndsstrømninger, som radikalerne Þorsteinn Erlingsson og Stephan G. Stephansson. Andre betydelige lyrikere ved overgangen til 1900-tallet var Einar Benediktsson, Steingrímur Thorsteinsson og politikeren Hannes Hafstein.
Islandsk prosadiktning, som døde ut med sagaskrivingen, gjenoppstod på 1800-tallet. Etter midten av hundreåret ble islandske eventyr og folketradisjoner samlet, først og fremst av bibliotekaren Jón Árnason og presten Magnús Grímsson (1825–60). Realismen fikk sitt gjennombrudd i islandsk litteratur med novellisten Gestur Pálsson. Til samme åndsretning hørte også den dyktige prosastilisten Jón Stefánsson (Þorgils gjallandi). Utmerkede folkelivsskildrere var Guðmundur Magnússon (Jón Trausti) og den noe yngre Guðmundur Friðjónsson.
1900-tallet
By/land-antagonismen går som en rød tråd gjennom mye av det 19. og 20. århundres diktning. Byen, det vil si Reykjavík, stilles opp som motsetning til de «egentlige, sanne» verdier, som språklig, kulturelt og etisk manifesterer seg fortrinnsvis i landlivet. Antiurbanismen ble forsterket i etterkrigstidens kritikk mot den amerikanske innflytelsen fra NATO-basen i Keflavík, mot avfolkning av distriktene og sentralisering til hovedstaden med psykososiale følger i form av fremmedgjøring, isolasjon, vold og kriminalitet.
Lyrikk
De nasjonale litterære tradisjonene står sterkt i islandsk lyrikk, og modernistiske, rimløse vers virket sjokkerende på mange lesere i et land der tradisjonelle former som fast rytme og enderim, og særlig bokstavrim, har tusen års hevd.
Omkring 1920 skjedde en fornyelse i islandsk lyrikk, en fortrengsel av det naturbeskrivende og patriotiske til fordel for inderliggjørelse og subjektivitet, først ved den norskpåvirkede Stefán frá Hvítadal. De mest kjente lyrikerne i den følgende tiden var Davíð Stefánsson, Jóhannes úr Kötlum, Tómas Guðmundsson og Steinn Steinarr. Et modernistisk gjennombrudd skjedde imidlertid først i 1950-årene, med en gruppe yngre forfattere og andre kunstnere som samlet seg rundt avantgardetidsskriftet Birtingur. Sentrale navn blant de første modernistiske lyrikerne er Einar Bragi, Stefán Hörður Grímsson, Jón Óskar, Hannes Sigfússon og Sigfús Daðason.
I forkant av det egentlige modernistiske gjennombruddet kom Jón úr Vör, som utgav den første samlingen med frie vers på islandsk. Uavhengig av skoleretninger og gruppedannelser stod også de fine modernistene Snorri Hjartarson og Ólafur Jóhann Sigurðsson.
Kvinnelige forfattere har fått en stadig sterkere posisjon i den islandske litteraturen. Blant dem er lyrikere som Vilborg Dagbjartsdóttir, Nína Björk Árnadóttir (også prosa) og Ingibjörg Haraldsdóttir.
Andre viktige lyrikere mot slutten av århundret var Hannes Pétursson, Matthías Johannessen, Þorsteinn frá Hamri og Jóhann Hjálmarsson.
Prosa
Det dominerende navnet i islandsk litteratur på 1900-tallet var Halldór Kiljan Laxness, som med sine romaner skapte noe av det ypperste i moderne europeisk prosakunst. Forfatterskapet, som toppet seg i folkelivsskildringer som Salka Valka og Sjálfstætt fólk og historiske romanverker som Íslandsklukkan, ble belønnet med Nobelprisen i litteratur i 1955.
Forut for Laxness' betydeligste romaner kom Þórbergur Þórdarsons radikale bekjennelser Bréf til Láru (1924), som med sin sterkt subjektive form fikk betydning både for Laxness og andre av mellomkrigstidens forfattere. Noen av de viktige navnene i periodens prosalitteratur skrev til å begynne med på andre nordiske språk, blant andre Gunnar Gunnarsson (på dansk) og Kristmann Guðmundsson (norsk).
Til kretsen rundt Birtingur hørte den innflytelsesrike prosaforfatteren Thor Vilhjálmsson. Han var en eksperimentell forfatter der handlingen ofte er underordnet selve den kaotiske livsfølelsen, og hans lyrisk pregede prosakunst avspeiler det moderne menneskes ensomhet og splittethet. I 1988 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for romanen Grámosinn glóir (Gråmosen gløder). Andre viktige prosaforfattere fra samme generasjon var Svava Jakobsdóttir og Guðbergur Bergsson.
Forfattere som Fríða Á. Sigurðardóttir og Álfrún Gunnlaugsdóttir søkte forbilder i historiens og sagnenes verden. Fríða fikk i 1992 Nordisk Råds litteraturpris for romanen Meðan nóttin líður (I nattens løp). Sentrale prosaforfattere var også Þórunn Valdimarsdóttir og Guðrún Helgadóttir. Sistnevnte var periodens ledende barnebokforfatter.
Nordisk Råds litteraturpris 1995 ble tildelt en av de fremste representantene for den yngre forfattergenerasjonen, Einar Már Guðmundsson. Forfattere som Steinunn Sigurðardóttir, Sigurður Pálsson og Þórarinn Eldjárn, som alle skrev både prosa og lyrikk, gjorde seg også sterkt gjeldende. Ólafur Gunnarsson hadde dessuten suksess med sine episke romaner.
En sjanger som kom forholdsvis sent til Island er kriminalromanen. Men Arnaldur Indriðason, som debuterte i slutten av 1990-årene, regnes som en av Nordens fremste spenningsforfattere.
Etter 1970 var litteraturen først preget av sosialrealismen, men omkring 1980 fremsto en gruppe forfattere som skrev alt fra samfunnskritikk til magisk-fantastisk prosa i roman- og novelleform. En tilsvarende utvikling fant sted i lyrikken, både i åpne, fortellende former og i dunklere, fortettede vers. Fremtredende eksponenter for det åpne og lett tilgjengelige er prosaister og dramatikere som Vésteinn Lúðvíksson, Guðlaugur Arason og Ólafur Haukur Símonarson. Overgangen til episk magi markeres især av Einar Már Guðmundsson, Einar Kárason, Þórarinn Eldjárn, Vigdís Grímsdóttir og Gyrðir Elíasson.
I 1970- og 1980-årene fikk byen sitt selvstendige tematiske gjennombrudd hos en ny generasjon forfattere, som i motsetning til de foregående hadde hele sin bakgrunn og identitet i byen. I romaner som Punktur punktur komma strik (Punktum punktum komma strek, 1976), Riddarar hringstigans (Ridderne av den runde trapp, 1982) og Þar sem djöflaeyjan rís (Der djeveløya stiger opp, 1983), av henholdsvis Pétur Gunnarsson, Einar Már Guðmundsson og Einar Kárason, skildres barndom og oppvekst i byen som et naturlig tilholdssted fylt av egne – ikke det forlatte landlivs – historier, legender og myter, burleske, nostalgiske og ironiske beretninger i den fantastiske og magiske realismens fremstillingsform. Et senere høydepunkt var Hallgrímur Helgasons partyroman 101 Reykjavík (1996), hvor byen med sine barer og diskoteker var tumleplass for jappene i 1990-årene.
2000-tallet
Lyrikkens sterke forankring i middelalderdiktning vek gradvis, rundt tusenårsskiftet, for internasjonalt inspirert eksperimentering med sjangerblanding og innflytelse fra andre kulturformer, eksempelvis film.
Partykulturen fortsatte å prege litteraturen inn i det nye tusenåret inntil det økonomiske krakket i 2008. Det vekket til live en aldri forlatt latent antiurban tendens i litteraturen om eksplosiv, ukontrollert og ukontrollerbar ekspansjon med ledsagende naturødeleggelse, samfunnsoppløsning og verdisammenbrudd.
Hallgrímur Helgasons metaroman Höfundur Íslands (Islands forfatter, 2001), var blant mye annet en beretning om denne nye tidens destruktive inntog. Storbyen blir her symbol for et samfunn som går av hengslene, og et ugjenkjennelig sted for folk som vender tilbake etter en tids fravær.
Gyrðir Elíasson (som skriver både lyrikk og prosa) og Jón Kalman Stefánsson har begge skrevet om enkeltmennesket, dets livsangst og leting etter mening med tilværelsen. Hallgrímur Helgason og Mikael Torfason skriver derimot råere tekster der både postmodernismens oppløsning av tradisjonelle verdier og mediesamfunnets forvirrede virkelighetsforståelse ligger bak språk og fortellinger. Elementer fra begge retninger finnes hos Didda (pseudonym for Sigurlaug Jónsdóttir), som også skriver tekster for punkband.
Gjenkomstmotivet behandles i flere kulturpessimistiske bøker eller «kriselitteratur» som Pétur Gunnarssons Heimkoma (Hjemkomst, 1997), Bergsveinn Birgissons Handbók um hugarfar kúa (Håndbok om kuenes karakter, 2009), Steinunn Sigurðardóttirs Góði elskhuginn (Den gode elsker, 2009) og ikke minst Steinar Bragis Konur (Kvinner, 2010), som tematiserer samtidskunstens og massemedienes kommersielle utnyttelse av kvinnekroppen i et samfunn i etisk forfall.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Islandsk litteratur på norsk: Island forteller. Islandske noveller (Nasjonalbiblioteket)
- Islandsk litteratur på norsk: diktantologier (Nasjonalbiblioteket)
- Islandsk litteratur på norsk: islandske sagaer (Nasjonalbiblioteket)
- Islandsk litteratur på norsk: bøker av Halldór Laxness (Nasjonalbiblioteket)
Litteratur
- Guðmundur Andri Thorsson (red.): Íslensk bókmenntasaga V. Mál og menning, Reykjavík, 2006
- Jürg Glauser: Island – Eine Literaturgeschichte. Verlag J. B. Metzler, Stuttgart – Weimar, 2011.
- Knut Ødegård: Moderne islandske dikt. Det Norske Samlaget, Oslo, 1990
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.