Etter eksamen ble Knut Mykland engasjert av Trondheim kommune for å skrive et bind av Trondheim bys historie. Boken Fra Søgaden til Strandgaten 1807–1880 var nyskapende og er blitt en klassiker. På grunnlag av et stort arbeid med kildene gav Mykland en helhetlig fremstilling av byens utvikling, der den sosiale strukturen og endringene i den ble stilt i sentrum, solid fundert på studier av den økonomiske utviklingen. Forfatteren regner selv dette som sitt hovedverk.
Mykland ble universitetsstipendiat i Oslo i 1953 og tok fatt på et forskningsprosjekt om 1814 i norsk historie. Stipendarbeidet ble avbrutt da han ble utnevnt til professor i historie ved Universitetet i Bergen i 1957, og 1814-studiene resulterte ikke i noen monografi. Men Mykland har levert flere sentrale artikler om 1814, med den skarpe og elegante «Medens der endnu er Tid» i fremste rekke. Noen av artiklene er trykt i samlingen Omkring 1814.
Mykland forklarer hendelsene i 1814 på bakgrunn av ytre omstendigheter, Karl Johans politikk og stormaktenes interesser, og som resultat av indre økonomisk og sosial utvikling gjennom flere hundreår, med fremvekst av en norsk embetsstand og et norsk storborgerskap. Han tillegger ikke norsk patriotisme stor betydning før krigs- og nødsårene i 1807–1814. I fremstillingen av selvstendighetsreisningen legger han vekt på at den ble organisert av Christian Frederik, tronfølgeren, i forståelse med kong Frederik 6, mens det var embetsmenn og borgere i Norge som stod for den konstitusjonelle idé og grunnlovsarbeidet.
I 1954 leverte Knut Mykland avhandlingen Skiftet i forvaltningsordningen i Danmark og Norge i tiden fra omkring 1630 og inntil Frederik den tredjes død som bidrag i konkurransen om et professorat i historie i Trondheim. Den innbrakte ham ikke professoratet, men boken ble trykt i 1960 og var pensum i historie i mange år. Professorutnevningen kom til det nye Historisk institutt ved Universitetet i Bergen, der han i 1957 tiltrådte samtidig med Alf Kaartvedt. De ble snart supplert av Rolf Danielsen og Knut Helle. Det nye instituttet fikk med dette utgangspunkt et meget sterkt fagmiljø. Mykland ble også trukket inn i den videre utbyggingen av det unge universitetet. Han var dekan for Det historisk-filosofiske fakultet i 1961–1963 og ledet blant annet den store utredningen om utbyggingen av samfunnsfagene.
Som universitetslærer spesialiserte Mykland seg på foreningstidens historie i 1536–1814. Han hadde rykte som en drivende god og engasjert foreleser. Han skapte et miljø omkring seg av hovedfagstudenter og forskere, trakk dem inn i arbeidet med Handbok i Norges historie, som han var hovedredaktør for, og tok initiativ til flere store forskningsprosjekter, blant annet om 1801-folketellingen og om forholdet mellom sentralmakt og lokalsamfunn på 1700-tallet. Han har gitt sammenfattende fremstillinger i Gjennom nødsår og krig 1648–1720, Kampen om Norge 1784–1814 (to av bindene i Cappelens Norgeshistorie) og Norge i dansketiden.
Mykland legger vekt på indre økonomisk og sosial fremgang i perioden der Norge lå under dansk styre. Men han vektlegger også sosial differensiering, der embetsmenn og storborgerskap dannet overklasser og bondesamfunnet ble splittet gjennom fremveksten av husmannsvesenet. Samtidig fremhever han at staten etter hvert ble utbygd med et etter tiden moderne embetsverk og langt på vei fungerte som en rettsstat. Mykland skiller seg derved fra historikere som legger mer vekt på økonomisk utnytting og kulturell undertrykking av nordmennene i dansketiden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.