Knut Møyen

Da andre verdenskrig kom til Norge, meldte han seg som frivillig til kaptein Haakon Harlems skiløperkompani i Nordmarka. I slutten av 1940 begynte Møyen å organisere motstandsarbeid blant studenter ved universitetet, i første omgang ved fysisk trening – våpen og instruksjon i bruken av dem var det lite av i denne første tiden.

Møyens bakgrunn som studentidrettsleder og grunnlegger av Oslo-studentenes frivillige militæropplæring kom godt med da han tok fatt på oppdraget med å lede den videre organiseringen av det militære motstandsarbeidet på Østlandet. Som befal i kaptein Haakon Harlems skiløperkompani hadde Møyen også tilegnet seg krigserfaring under kampene mot tyske avdelinger i Nordmarka og på Hadeland i aprildagene 1940 (se Weserübung og kampene i Sør-Norge).

I løpet av sommeren og høsten 1940 ble Møyen et tidlig samlingspunkt for motstanden blant studentene som hadde deltatt i idretts- og friluftsaktiviteter fra Studenterhytta, og allerede omkring årsskiftet 1940/1941 begynte organiseringen og treningen av grupper for militære formål fra dette møtestedet ved Svartor i Nordmarka.

Gruppene han organiserte ble i løpet av den påfølgende sommeren koplet opp imot Milorgs organisasjon i Oslo-området. Høsten 1941 ble den første organiserte motstandsbevegelsen mot tyskerne ble rullet opp av Gestapo. Milorgs fremste ledere, som oberstløytnant Johan Beichmann, måtte flykte i november 1941, og major Halvdan Haneborg-Hansen ble avslørt og arrestert ved utgangen av året. På grunn av yrkesoffiserenes utsatte stilling ble det snart klart at det var nødvendig med sivile ledere i Milorg. Dermed rykket Møyen opp som Milorgs inspektør og faktiske leder på Østlandet. Han tok vervet med å reorganisere motstandsgruppene og satte mot i dem med glød og begeistring.

Møyens viktigste oppgave ble å knytte forbindelse til Milorgs grupper ute i distriktene og dernest formidle retningslinjer for det lokale organisasjonsarbeidet. Sommeren 1942 var arbeidet kommet godt i gang, og det ble etablert kontakt med norske agenter fra Storbritannia, blant andre Gunnar Sønsteby, og med regjeringen i London. Etter arrestasjon av flere sentrale ledere gikk Møyen inn for en desentralisering av virksomheten for å bedre sikkerheten og med det gjøre organisasjonen mindre sårbar mot fremtidige inngrep fra den tyske okkupasjonsmakten. En egen instruks til Milorgs distriktssjefer, kjent som «Direktiv nr. 1», inneholdt nærmere prinsipper for det videre arbeidet med å utvikle organisasjonen.

Dyrekjøpt erfaring gjorde at man fant det nødvendig med en streng sikkerhetstjeneste, og Møyen la usedvanlig stor vekt på kravet til sikkerhet. Det er betegnende i så måte at hans kone Lulle fikk vite minst mulig. Da hun ble arrestert av Gestapo i 1942, visste hun ikke noe, og kunne derfor heller ikke røpe noe.

Sommeren 1942 ble Milorg i Drammen rullet opp av Gestapo. Møyen ble varslet av sin «ordonnans» Erling Lorentzen. Mens de var oppe på loftet hjemme i Kirkeveien 69 for å hente noe, ringte en ingeniør Berg og ville snakke med Knut. Kona Lulle hørte på aksenten at det ikke var en ekte nordmann, og hun varslet sin mann. Han og Erling løp ned kjøkkentrappen og ut i gården. Tyske soldater var allerede utenfor. De to tok da en sykkel mellom seg, småkranglet og spøkte og lo og kom seg ut. I mellomtiden ringte det på hoveddøren, og da kona åpnet, stod Siegfried Fehmer der for å ta Møyen. Lulle ble tatt som gissel og satt på Grini. Hun slapp ut og kom seg over til Sverige i 1943 og traff sin mann igjen i London i 1944.

Møyen dro i begynnelsen av september 1942 til Sverige. Arrestasjonen av SOE-operatøren og Kompani Linge-mannen Tor Gulbrandsen noen uker tidligere hadde satt det tyske sikkerhetspolitiet på sporet av en rekke Milorg-ledere, og Møyen unngikk så vidt å bli pågrepet av Gestapo. Før flukten til Sverige sørget han for å forberede sin etterfølger, Jens Chr. Hauge, på å overta rollen som leder for Milorgs østlandsorganisasjon.

Etter noen måneders opphold i Sverige ble Møyen overført til Storbritannia, hvor han tjenestegjorde ved Forsvarets overkommandos avdeling for spesialoperasjoner i Norge (FO IV). Han møtte til å begynne med liten forståelse for Milorgs virksomhet hos de norske myndighetene i London. Høsten 1944 returnerte han til Norge for å lede det videre Milorg-arbeidet i Valdres og Vest-Oppland (Distrikt 14.3) frem mot frigjøringen. Også her utnyttet Møyen sine organisatoriske evner, og distriktet bestod ved frigjøringen av over 2000 mann.