[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Agatha Christie
Agatha Mary Clarissa Christie Mallowan (født Miller)
Uttale

kristi

Født
15. september 1890, Torquay, Devon, England
Død
12. januar 1976, Winterbrook, Oxfordshire, England

Agatha Christie

Av /NTB ※.
David Suchet i rollen som Agatha Christies berømte privatdetektiv, belgieren Hercule Poirot.
Av /Getty Images.
The Mousetrap er det teaterstykket i verden som har gått lengst på teateret. Bildet er fra London i 1964, da det var 12 år siden premieren.
The Mousetrap på teater i London i 1964
Av /Getty Images.
Tre av Agatha Christies kriminalromaner: Klassikeren Og dermed var det ingen (1939), Miss Marple-historien Den forsvunne domprost (1965) og Poirot-romanen Mord på Nilen (1937).
.

Agatha Christie var en britisk forfatter som regnes som en av de betydeligste innen krimsjangeren noensinne. Forfatterskapet hennes strekker seg over mer enn 50 år og omfatter rundt 80 kriminalromaner og novellesamlinger.

Nesten halvparten av bøkene har privatdetektiven Hercule Poirot som etterforsker, mens hennes andre viktige seriefigur, Miss Jane Marple, er etterforsker i fjorten bøker. De to detektivene er svært ulike og møtes aldri, men Christie skrev også bøker med andre etterforskere, hvorav noen kom igjen i flere bøker. Best kjent blant disse er kanskje Tommy og Tuppence, som opptrer i fem romaner.

Christies popularitet var enestående mens hun levde, og nye opplag av bøkene har, ved siden av filmatiseringer og TV-serier, gjort at hun gjerne omtales som «krimdronning». Den sjangeren hun skrev i og utviklet til mesterskap i sine romaner og noveller, er nesten å betrakte som død i dag. Men i sum står hennes forfatterskap med detektivromaner og -noveller som et av de største og viktigste i verdens kriminallitteratur.

Bøkene hennes er oversatt til mer enn 100 språk og skal ha solgt i over to milliarder eksemplarer.

Sjanger

Christies bøker kan utvilsomt klassifiseres som underholdningslitteratur, og de beskrives som viktige bidrag til populærkulturen. Men selv om hun i all hovedsak følger formelen for den klassiske detektivromanen, er både intrigen, mystifikasjonen og den språklige fremstillingen så dyktig utført at leseren dras inn i handlingen og må lese videre – blant annet for å finne ut hvem den eller de skyldige er. Denne typen kriminallitteratur kalles gjerne «whodunit», fordi det gjelder å finne ut hvem som står bak drap og andre ugjerninger.

Agatha Christie skrev sine første detektivfortellinger på et tidspunkt da regelverket for detektivromanen, særlig i Storbritannia, var uhyre firkantet og rigid. På mesterlig vis holdt hun seg godt innenfor formelen, samtidig som hun bidro til å utvide og utvikle sjangeren. Dette gjorde hun gjennom sine helteskikkelser og en etterforskning som hvilte på indisier og beviser, og i noen grad på mesterdetektivens skarpsindighet. Verden skulle og måtte være til å forstå, og enhver mordgåte skulle la seg løse gjennom rasjonell tenkning og deduksjon, snarere enn intuisjon.

Christie står selvsagt i en viss gjeld til Edgar Allan Poe, som gjerne har fått æren for å skape sjangeren, og i enda større grad til Arthur Conan Doyle og hans detektiv, Sherlock Holmes. Det gjelder først og fremst at detektiven er den suverent viktigste person i en detektivroman, og at det er han eller hun som sorterer alle indisiene og finner den riktige blant en mengde mistenkte, før den endelige og overraskende løsningen. Alt skal helst falle på plass, verden skal være gjennomsiktig, og skyld og ansvar må kunne føres tilbake til den enkelte forbryter og ikke noe annet. Christie holdt fast på dette i sine uhyre godt strukturerte og gjennomførte detektivromaner. Stil og sjanger forble så å si uberørt av at andre former for kriminallitteratur dukket opp underveis – for eksempel den «hardkokte» sjangeren rundt 1930 med forfattere som amerikanerne Dashiell Hammett og Raymond Chandler.

Biografi

Agatha Christie ved arkeologiske utgravninger i Ur i 1931. Hun var her sammen med arkeologen Leonard Woolley (til høyre), og det var her hun traff sin kommende ektemann, Max Mallowan (ti venstre).
/Pointe-à-Callière Museum.

Agatha Mary Clarissa Miller vokste opp i Torquay i Devon, i en familie i den øvre middelklasse. Hun hadde to søsken, men de var så mye eldre at hun tilbrakte mye tid alene. I selvbiografien beskriver Christie barneårene som «svært lykkelige». Hennes eldre søster hadde gått på kostskole, mens Agatha fikk undervisning hjemme ved hjelp av foreldrene og storesøsteren. Hun lærte tidlig å lese og fikk opplæring i skriving og regning. Ved siden av dette lærte hun å spille piano. I 1901 døde Christies far, og forfatteren skriver selv at det markerte sluttet på barndommen. I 1902 begynte hun på en jenteskole i Torquay, før hun ble sendt til Paris og utdannet seg ved en rekke kostskoler med vekt på pianospill og sang. Tanken om en framtid som utøvende kunstner la hun likevel tidlig fra seg.

Etter å ha avsluttet skolegangen, bodde hun sammen med sin mor. De tilbrakte noen måneder i Egypt vinteren 1907–1908, men ellers bidro hun med tekster og opptrådte i amatørteaterstykker, ved siden av det som var et variert og rikt sosialt liv med mange venner. Hun hadde begynt å skrive da hun var 18 år, men alle hennes fortellinger ble refusert av bladene hun sendte dem til. Flere av novellene ble senere revidert og utgitt under nye titler etter at Christie var blitt en etablert forfatter. Hun arbeidet også på et større prosjekt, en roman med tittelen Snow Upon the Desert, som ble refusert av seks forlag.

Ved siden av de første litterære forsøkene var Christie en aktiv og populær ung kvinne som deltok i selskaper, dansetilstelninger, rideturer og jakt. Hun var omsvermet og forlovet én gang før hun i 1912 møtte Achibald Christie i et selskap i nærheten av hjemstedet. Han var offiser i luftforsvaret, og de to ble straks et par. Første verdenskrig brøt ut, og Archie ble sendt til Frankrike, men paret fant likevel en anledning til å gifte seg julen 1914. Krigen holdt dem stort sett fra hverandre, men de gjorde en betydelig innsats på hver sin front: Han var oberst med tjeneste i Storbritannia fra 1918, mens hun først arbeidet som sykepleier for Røde Kors og deretter som apotekerassistent fra 1917.

Midt oppi alt dette hadde Christie skrevet det som skulle bli hennes første utgitte detektivroman: Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles, 1920). Flere forlag takket nei, men boken kom altså ut – og leserne fikk et første møte med den viktigste av alle Christies etterforskere: Hercule Poirot. I mellomtiden hadde Christie fått datteren Rosalind i 1919 og levde et rolig liv i London der mannen nå arbeidet i finanssektoren. Hun ga ut sin andre bok i 1922, Den hemmelige fiende (The Secret Adversary). Det var første romanen av i alt fem med Tommy og Tuppence som etterforskere, og er blant de av Christies bøker som kommer nærmest det som kan kalles «kosekrim».

Fra nå av gikk forfatterskapet lett fremover, mens det oppsto større problemer i privatlivet. Christies mor døde i 1926, noe som gikk hardt inn på datteren, og lettere ble det ikke da Archie ba om skilsmisse senere samme år. Etter et ekteskapelig oppgjør forsvant Agatha Christie plutselig. Hun ble etterlyst og en stor leteaksjon ble satt i gang, før hun etter elleve dager ble funnet på et hotell i Yorkshire, 30 mil fra hjemmet.

Forsvinningen skapte store overskrifter i avisene og er blitt gjenstand for undersøkelser og fremstilt i TV-dokumentarer i nyere tid. Selvbiografien fra 1977 nevner ikke forsvinningen med et ord, og Christies biografer har ulike forklaringer på hva som kan ha skjedd. Christie tilbrakte noen måneder på Kanariøyene for å komme seg, og hun ble formelt skilt fra ektemannen i 1928 og fikk foreldreretten for datteren. Det hadde vært tunge og vanskelige år, men forfatterskapet gikk videre, og snart falt det meste på plass også i privatlivet. På en tur til Irak i 1928 (med Orientekspressen) ble hun kjent med en arkeolog og invitert tilbake til utgravingen der i 1930. Der møtte hun arkeologen Max Mallowan, som var 13 år yngre enn henne. De giftet seg samme høst, og ekteskapet varte til Christies død i 1976. Mange erfaringer fra samlivet med en arkeolog satte spor i forfatterskapet.

Christie og Mallowan kjøpte Winterbrook House i Oxfordshire i 1934 og bodde der resten av livet. I all hovedsak levde Christie et rolig liv, og nye bøker kom hele tiden. I lokalmiljøet var hun leder for et amatørteater-selskap, men gjorde lite av seg ellers. Under andre verdenskrig flyttet hun imidlertid til London og arbeidet i apoteket ved University College. Mange knytter erfaringene hennes fra apotekarbeid til det som forekommer å være ekspertise i ulike gifter som egner seg til å myrde uten å bli avslørt.

I 1971 ble Agatha Christie utnevnt til storkommandør (Dame Commander) av den Britiske Imperieorden, som ga henne rett til å bruke tiltaleformen Dame foran fornavnet og forkortelsen DBE etter slektsnavnet.

Forfatterskap

I 2016 ble det laget en serie Agatha Christie-relaterte frimerker med skjulte detaljer i illustrasjonene. Dette frimerket, med motiv fra Mord på Orientekspressen, hadde en detalj som ble synlig når man varmet det opp, for eksempel ved å legge fingeren på. Da ble en person med hevet kniv synlig i det andre vinduet på toget.
frimerke med Murder on the Orient Express
Av .

Agatha Christie skrev alt i alt 66 detektivromaner og samlet dessuten sine mange noveller i 14 samlinger. I flertallet av bøkene møter vi hennes to i særklasse viktigste etterforskere, Hercule Poirot og miss Marple. Christies første helt var mesterdetektiven Hercule Poirot, belgieren med de karakteristiske mustasjene, det eggformede hodet og sitt krav om «orden og metode». Senere lanserte hun lille, gamle miss Marple, som ved å trekke paralleller med personer og begivenheter i landsbyen løser de mest spissfindige mordgåter ut fra tesen om at den menneskelige natur er den samme overalt. Christie skrev også seks romaner under pseudonymet Mary Westmacott, og hun skrev mange stykker for teateret. Det mest kjente, Musefellen (The Mousetrap) har gått kontinuerlig i London fra premieren i 1952 (bortsett fra en periode mellom 2020 og 2021, da teateret måtte stenge på grunn av koronapandemien). I 2025 hadde det vært vist 30 000 ganger.

Typiske trekk

Alle Christies kriminalromaner følger et fast mønster med forbrytelse, gjerne et mord, omfattende etterforskning der detektivens evner blir satt på prøve, og der spor og indisier utgjør en viktig del av utviklingen mot oppklaring og avsløring. Ofte skjer avsløringen gjennom kompliserte avhør; noen ganger med alle som kan ha noe med saken å gjøre samlet på ett sted, før detektiven avslører det bare hen har kommet frem til. Ikke sjelden viser den skyldige seg å være den både romanens personer og leseren mistenkte minst.

Svært mange av fortellingene er lagt til England og gjerne til mindre og oversiktlige steder, slik at mordgåtene blir løst innenfor et avgrenset miljø som i stor grad samsvarer med den del av det britiske samfunnet forfatteren kjente best – den øvre og velstående middelklasse.

Dette gjelder først og fremst bøkene der Miss Marple etterforsker. Mange av de beste av Christies mordgåter foregår helt andre steder, men alltid på steder der så vel forbrytelsen som etterforskningen finner sted innenfor klart avgrensede og mindre miljøer som gjør det mulig å løse de mest intrikate mordgåter. En liten øy, et tog på vei til Istanbul og en båt på Nilen er noen få eksempler på variasjonen og bredden i miljø, og variasjonen finner man også i morderens motiv selv om det oftest handler om penger.

Det er også mange måter å myrde på, men til forskjell fra mye senere krim, er alt strengt kontrollert og innenfor det som i detektivromanens gullalder var regnet som tillatelig. Det er ofte stereotype skikkelser, detaljerte og faste søk etter spor og indisier, men Christie klarer alltid å dra leseren inn i etterforskernes omstendelige arbeid for å finne og avsløre den skyldige. Når det er gjort, når alle brikkene faller på plass, har vi fått en bekreftelse på at alt lar seg løse, at alt kommer for en dag. Det er særlig viktig for detektivromanen at skyld og ansvar kan knyttes til enkeltindivider og ikke til det noen har kalt «et forbrytersk samfunn».

Varig popularitet

Portrettbilde av Agatha Christie fra plakett i Torre Abbey i Torquay.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

De aller fleste forfattere av detektivromaner i sjangerens gullalder – fra mellomkrigstiden til og 1950-tallet – er glemt i dag. Bare Christie synes aktuell også i dag, slik at sjangeren nå like gjerne omtales som «Christie-krim». Det kan hende at vellykkede filmatiseringer gjennom mange tiår, og svært gode TV-serier både med Poirot og Miss Marple, har holdt Christie levende hos nye generasjoner av lesere og seere.

Bøkene hennes er nesten uten unntak lett tilgjengelige, forståelige og sjarmerende, uansett mord og andre ugjerninger. Det er kanskje å gå for langt å beskrive bøkene som «kosekrim», slik det har blitt gjort, og for Christies beste mysterier ville det være helt misvisende. Mesterverk som Doktoren mister en pasient og Og dermed var det ingen viser en forfatter som sjonglerer med formelen for detektivromanen og som kan avvike helt fra den, hvis det er nødvendig for å løse mysteriene.

Christies selvbiografi ble utgitt etter hennes død – Agatha Christie: An Autobiography (1977).

Filmer og TV-serier

Joan Hickson (1906–1998) spilte amatørdetektiven Miss Marple i BBCs TV-serie fra 1984 til 1992.
Joan Hickson som Miss Marple
Av /BBC.

Blant populære filmatiseringer kan nevnes René Clairs And Then There Were None (1945), Sidney Lumets Murder on the Orient Express (1974) og John Guillermins Death on the Nile (1978). Det er også laget en rekke TV-filmer og -serier basert på bøkene hennes.

Margaret Rutherford spilte Miss Marple i en rekke filmer på 1960-tallet, mens Joan Hickson hadde rollen i TV-serien Miss MarpleBBC (1984–1992). Kenneth Branagh regisserte og spilte rollen som Poirot i Murder on the Orient Express (2017), Mord på Nilen (2022) og Mord i Venezia (2023). Mest populær av alle filmatiseringene er likevel TV-serien Agatha Christie's Poirot (1989–2013) med David Suchet i hovedrollen som Hercule Poirot.

Bøker

Med Hercule Poirot – et utvalg

  • 1920 The Mysterious Affair at Styles (Styles-mysteriet)
  • 1926 The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient)
  • 1934 Murder on the Orient Express (Mord på Orientekspressen)
  • 1936 Cards on the Table (Kortene på bordet)
  • 1936 The A.B.C. Murders (Mord etter alfabetet)
  • 1937 Death on the Nile (Mord på Nilen)
  • 1941 Evil Under the Sun (Solen var vitne)
  • 1942 Five Little Pigs (Fem små griser)
  • 1952 Mrs McGinty's Dead (Fru McGinty er død)
  • 1959 Cat Among the Pigeons (Katt i dueslaget)
  • 1975 Curtain: Poirot's Last Case (Teppet faller: Poirots siste sak)

Med Miss Jane Marple – et utvalg

  • 1930 Murder at the Vicarage (Mordet i prestegården)
  • 1942 The Body in the Library (Liket i biblioteket)
  • 1952 They Do It With Mirrors (Lek med speil)
  • 1957 4.50 from Paddington (4.50 fra Paddington)
  • 1964 A Caribbean Mystery (Mysterium i Vestindia)
  • 1965 At Bertram's Hotel (Den forsvunne domprost)
  • 1976 Sleeping Murder: Miss Marple's Last Case (Miss Marples siste sak)

Andre detektivromaner – et utvalg

  • 1922 The Secret Adversary (Den hemmelige fiende)
  • 1931 The Sittaford Mystery (Sittaford-mysteriet)
  • 1935 Why Didn't They Ask Evans? (Hvorfor spurte de ikke Evans?)
  • 1939 Murder is Easy (Mord er ingen sak)
  • 1939 Ten Little Niggers (Ti små negerunger; senere utgitt som And Then There Were None, på norsk Og dermed var det ingen)
  • 1941 N og M? (N eller M?)
  • 1945 Death Comes as the End (Det ender med døden)
  • 1955 Destination Unknown (Mot ukjent mål)
  • 1961 The Pale Horse (Den fjerde rytter)
  • 1967 Endless Night (Evig natt)
  • 1973 Postern of Fate (Gamle synder ruster ikke)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Robert Barnard: A Talent to Deceive: An Appreciation of Agatha Christie (1990)
  • J. C. Berntal: Agatha Christie: A Companion to the Mystery Fiction (2022)
  • John Curran: Agatha Christie: Murder in the Making (2011)
  • Michael C.Gerald: The Poisenous Pen of Agatha Christie (1993)
  • Gillian Gill: Agatha Christie: The Woman and the Mysteries (1990)
  • Hilde Hagerup: Agatha Christie: En biografi for ungdom (2001)
  • Hart, Anne: Agatha Christie's Poirot: The Life and Times of Hercule Poirot (1990)
  • Janet P. Morgan: Agatha Christie: A Biography (2015)
  • Osborne, Charles: The Life and Crimes of Agatha Christie (1982)
  • Shaw, Marion & Sabine Vanacker: Reflecting on Miss Marple (1991)

Kommentarer (3)

skrev Jon Gunnar Arntzen

Det bør vel forklares hva som menes med formuleringen "britisk forfatter, Dame" i første setning, slik at det ikke oppstår misforståelser... Dame-tittelen fikk hun da hun i 1971 ble utnevnt til "Dame Commander of The Most Excellent Order of the Breitish Empire", på norsk: storkommandør av den britiske Imperieorden, med rett til å føre tittelen Dame foran fornavnet og forkortelsen DBE etter slektsnavnet. Jeg foreslår følgende tilføyelse på slutten av artikkelen: "I 1971 ble hun utnevnt til storkommandør (Dame Commander) av den britiske Imperieorden, som ga henne rett til å bruke tiltaleformen Dame foran fornavnet og forkortelsen DBE etter slektsnavnet." Samtidig bør innledningen av artikkelen endres til: "Agatha Christie, eg. Dame Agatha Mary Clarissa Christie Mallowan (født Miller), født 1890, død 1976, britisk forfatter."

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Jeg må si det er meg forunderlig at David Suchets portrettering av Poirot ikke særskilt nevnes; for svært mange regnes han nok som den som ubestridelig levendegjorde rollefiguren. Strengt tatt burde vel filmatiseringer (både til fjernsyn og kino) av Christies skikkelser få en egen, fullverdig seksjon i denne artikkelen. Jeg vil foreslå at en medieviter kobles inn til å skrive en slik seksjon.

svarte Mari Paus

Hei! Takk for innspillet, jeg er enig i det. Artikkelen er under arbeid.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg