Agatha Mary Clarissa Miller vokste opp i Torquay i Devon, i en familie i den øvre middelklasse. Hun hadde to søsken, men de var så mye eldre at hun tilbrakte mye tid alene. I selvbiografien beskriver Christie barneårene som «svært lykkelige». Hennes eldre søster hadde gått på kostskole, mens Agatha fikk undervisning hjemme ved hjelp av foreldrene og storesøsteren. Hun lærte tidlig å lese og fikk opplæring i skriving og regning. Ved siden av dette lærte hun å spille piano. I 1901 døde Christies far, og forfatteren skriver selv at det markerte sluttet på barndommen. I 1902 begynte hun på en jenteskole i Torquay, før hun ble sendt til Paris og utdannet seg ved en rekke kostskoler med vekt på pianospill og sang. Tanken om en framtid som utøvende kunstner la hun likevel tidlig fra seg.
Etter å ha avsluttet skolegangen, bodde hun sammen med sin mor. De tilbrakte noen måneder i Egypt vinteren 1907–1908, men ellers bidro hun med tekster og opptrådte i amatørteaterstykker, ved siden av det som var et variert og rikt sosialt liv med mange venner. Hun hadde begynt å skrive da hun var 18 år, men alle hennes fortellinger ble refusert av bladene hun sendte dem til. Flere av novellene ble senere revidert og utgitt under nye titler etter at Christie var blitt en etablert forfatter. Hun arbeidet også på et større prosjekt, en roman med tittelen Snow Upon the Desert, som ble refusert av seks forlag.
Ved siden av de første litterære forsøkene var Christie en aktiv og populær ung kvinne som deltok i selskaper, dansetilstelninger, rideturer og jakt. Hun var omsvermet og forlovet én gang før hun i 1912 møtte Achibald Christie i et selskap i nærheten av hjemstedet. Han var offiser i luftforsvaret, og de to ble straks et par. Første verdenskrig brøt ut, og Archie ble sendt til Frankrike, men paret fant likevel en anledning til å gifte seg julen 1914. Krigen holdt dem stort sett fra hverandre, men de gjorde en betydelig innsats på hver sin front: Han var oberst med tjeneste i Storbritannia fra 1918, mens hun først arbeidet som sykepleier for Røde Kors og deretter som apotekerassistent fra 1917.
Midt oppi alt dette hadde Christie skrevet det som skulle bli hennes første utgitte detektivroman: Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles, 1920). Flere forlag takket nei, men boken kom altså ut – og leserne fikk et første møte med den viktigste av alle Christies etterforskere: Hercule Poirot. I mellomtiden hadde Christie fått datteren Rosalind i 1919 og levde et rolig liv i London der mannen nå arbeidet i finanssektoren. Hun ga ut sin andre bok i 1922, Den hemmelige fiende (The Secret Adversary). Det var første romanen av i alt fem med Tommy og Tuppence som etterforskere, og er blant de av Christies bøker som kommer nærmest det som kan kalles «kosekrim».
Fra nå av gikk forfatterskapet lett fremover, mens det oppsto større problemer i privatlivet. Christies mor døde i 1926, noe som gikk hardt inn på datteren, og lettere ble det ikke da Archie ba om skilsmisse senere samme år. Etter et ekteskapelig oppgjør forsvant Agatha Christie plutselig. Hun ble etterlyst og en stor leteaksjon ble satt i gang, før hun etter elleve dager ble funnet på et hotell i Yorkshire, 30 mil fra hjemmet.
Forsvinningen skapte store overskrifter i avisene og er blitt gjenstand for undersøkelser og fremstilt i TV-dokumentarer i nyere tid. Selvbiografien fra 1977 nevner ikke forsvinningen med et ord, og Christies biografer har ulike forklaringer på hva som kan ha skjedd. Christie tilbrakte noen måneder på Kanariøyene for å komme seg, og hun ble formelt skilt fra ektemannen i 1928 og fikk foreldreretten for datteren. Det hadde vært tunge og vanskelige år, men forfatterskapet gikk videre, og snart falt det meste på plass også i privatlivet. På en tur til Irak i 1928 (med Orientekspressen) ble hun kjent med en arkeolog og invitert tilbake til utgravingen der i 1930. Der møtte hun arkeologen Max Mallowan, som var 13 år yngre enn henne. De giftet seg samme høst, og ekteskapet varte til Christies død i 1976. Mange erfaringer fra samlivet med en arkeolog satte spor i forfatterskapet.
Christie og Mallowan kjøpte Winterbrook House i Oxfordshire i 1934 og bodde der resten av livet. I all hovedsak levde Christie et rolig liv, og nye bøker kom hele tiden. I lokalmiljøet var hun leder for et amatørteater-selskap, men gjorde lite av seg ellers. Under andre verdenskrig flyttet hun imidlertid til London og arbeidet i apoteket ved University College. Mange knytter erfaringene hennes fra apotekarbeid til det som forekommer å være ekspertise i ulike gifter som egner seg til å myrde uten å bli avslørt.
I 1971 ble Agatha Christie utnevnt til storkommandør (Dame Commander) av den Britiske Imperieorden, som ga henne rett til å bruke tiltaleformen Dame foran fornavnet og forkortelsen DBE etter slektsnavnet.
Kommentarer (3)
skrev Jon Gunnar Arntzen
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Jeg må si det er meg forunderlig at David Suchets portrettering av Poirot ikke særskilt nevnes; for svært mange regnes han nok som den som ubestridelig levendegjorde rollefiguren. Strengt tatt burde vel filmatiseringer (både til fjernsyn og kino) av Christies skikkelser få en egen, fullverdig seksjon i denne artikkelen. Jeg vil foreslå at en medieviter kobles inn til å skrive en slik seksjon.
svarte Mari Paus
Hei! Takk for innspillet, jeg er enig i det. Artikkelen er under arbeid.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.