NO812156L - Aluminiumtrihydrat-modifiserte sink-rike belegg. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår sinkrike belegg og

mere spesielt slike som inneholder termoplastisk polyhydroksyeter og aluminiumtrihydrat.

Sinkrike termoplastiske polyhydroksyeterbelegg har vært benyttet for korrosjonsbeskyttelse spesielt i bilindustri-en. Slike belegg er også elektrisk ledende og kan benyttes der sveising benyttes for å sette sammen deler.; Elektrisk punktsveising er den foretrukne metode for å montere bil-

deler, i

Sinkrike belegg vil ha mere utstrakt benyttelse

hvis visse mangler kunne elimineres. Disse inkluderer korrosjonsmotstandsevne på ikke-passivert stål, sveisegnist/røk-risiko samt dårlig sveisestyrke. Sinkbelegg har også en tendens til å belegge elektrodene i punktsveisere slik at antal-let gjentatte sveisinger som gis på stålet reduseres.

Punktsveising og buesveising av stål krever temperaturer utover 1300°C for å oppnå en smelte som! strømmer sammen for å danne en binding. Gnisttemperaturen som utvikles under buesveising er ofte 2000°C eller høyere, mens noe lav-

ere temperaturer er tilstrekkelig under punktsveising fordi elektrodetrykket understøtter strømmen av bløtt stål. I

begge tilfeller har imidlertid sink en tendens;til å bli flyk-tig i sveiseområdet fordi sink har et kokepunkt; på 910°C.

Dette understøttes av den ikke-oksyderende omgivelse som pro-duseres av sveiseflussmidlet og den fysiske beskyttelsesme-kanisme for punktsveiseelektrodene. Sveisingen resulterer derfor i en avgivelse av sinkdamper som deretter lett oksyderes til sinkoksyd når de forlater sveiseområdet.

Aluminiumtrihydrat har tidligere vært benyttet for

å forbedre bue- og buespormotstandsevnen av epoksysammenset-ninger ment for elektriske anvendelser. Vanligvis forårsaker buen eller gnisten' som dannes under en overspenning karboni-sering av overflaten av epoksyen, noe som resulterer i en ledende vei og gir en kortslutning. Nærværet av aluminiumtrihydrat i formuleringen eliminerer dannelsen a<y>dette ledende karbonspor. Den postulerte mekanisme er at vannet som settes fri fra aluminiumhydratet ved buetemperaturen oksyderer karbon-

et til gassformige komponenter. Den virkelige mekanisme er ikke definert, selv om den er diskutert i US-PS 2.997.526

og US-PS 2.997.527. Beskrivelsen av prøvemetoden for bedøm-melse av spordannelse ved skråsveising under buebetingelser kan finnes i ASTM D 2303-68.

Gjenstand for oppfinnelsen er å oppnå; slike egenskaper som redusert gnistspruting, forbedret svjeisestyrke og redusert elektrodeforgiftning i sinkrike termoplastiske polyhydroksyeterbelegg.

Andre gjenstander vil fremgå for fagmannen av et videre studium av beskrivelsen.

Et tilfredsstillende metallbelegg som møter de ovenfor angitte elektriske kriteria tilveiebringes ved en sammen-setning omfattende: (A) Et termoplastisk polyhdyroksyeter-rea-ksjonsprodukt av i det vesentlige ekvimolare mengder av en polynukleær dihydroksyfenol og epiklorhydrin idet den termoplastiske polyhydroksyeter har en polymer iseringsgrad på minst ca. 80; (B) ca. 350 - ca. 1350 vektdeler pr. 100 vektdeler polyhydroksyeter av et sinkpigment; (C) ca. 25 - 100 vektdeler pr. 100 vektdeler polyhydroksyeter, av aluminiumtrihydrat; (D) 0 - ca. 35 vektdeler pr. 100 deler polyhydroksyeter av en varmeherdet resol-fenol-aldehydkondensasjpnsharpiks; og (E) 0 - ca. 15 vektdeler pr. 100 deler polyhydroksyeter av et suspensjonsmiddel. Fig. 1-A og 1-B er et skanderende elektronmikrografi av sinkrike belegg uten og med aluminiumtrihydrat, eksponert til saltspray i 100 timer. Fig. 2-A og 2-B er et skanderende elektronmikrografi med 1000 x forstørrelse av sinkrike belegg uten alumi-niumtr ihydrat og inneholdende aluminiumtrihydrat, eksponert til saltspray i 100 timer. Fig. 3 er et skanderende, élektronmikrografi under 600 gangers forstørrelse av flaten av en punktsveiselektrode som er eksponert, til sveising av et sinkrikt belegg.

Uttrykket "termoplastisk polyhydroksyeter" slik det heri benyttes henviser til i det vesentelige lineære polymer-er med den generelle formel :

hvori D er resten av dihydroksyfenol, E er en hydroksylhol-dig rest av et epoksyd og n angir polymeriseririgsgraden og er minst 30 og fortrinnsvis 80 eller mer. Uttrykket "termoplastisk polyhydroksyeter" er ment å inkludere :blandinger av

i

minst to termoplastiske polyhydroksyetere.

Disse termoplastiske poly (hydroksyeteire) kan fremstilles ved å blande fra ca. 0,985 - ca. 1,015 jmol av et epihalogenhydrin med 1 mol av en dihydroksyfenol sammen med fra ca. 0,6 - 1,5 mol av et alkalimetallhydroksyd slik som natriumhydroksyd eller kaliumhydroksyd generelt i et vandig medium ved en temperatur av ca. 10 - ca. 50°C innstil minst ca. 60 mol-% epihalogenhydrin er forbrukt. Dejtermoplastiske polyhydroksyetere som således fremstilles har reduserte vis-kositeter på minst 0,43. Verdiene for redusert viskositet regnes ut ved bruk av ligningen:

der t er avløpstiden for oppløsningsmidlet (tétrahydrofuran), t er avløpstiden for poly(hydroksyeter)-oppløsningen, c er konsentrasjonen av poly(hydroksyeter)oppløsningen uttrykt i gram poly(hydroksyeter) pr. 100 ml tétrahydrofuran.

Dihydroksyfenolen som bidrar til fenolresten, D, kan være enten en dihydroksymononukleær fenol slik som de med den generelle formel:

der Ar er en aromatisk divalent hydrokarbon slik som nafty-len og fortrinnsvis fenylen, Y og Y^, som kan være like

eller forskjellige, er alkylrester, fortrinnsvis med 1-4 karbonatomer, halogenatomer, dvs. fluor, klor, brom og jod, eller alkoksyrester, fortrinnsvis med 1-4 karbonatomer,

r og z er hele tall med verdier fra 0 til en maksimal verdi tilsvarende antall hydrogenatomer i den aromatiske rest (Ar) som kan være erstattet av substituenter og R<1>" er en binding mellom ved siden av hverandre stående karbonatomer som i dihydroksydifenyl eller er en divalent rest omfattende f.eks.

-Cii -, -0-, -S-, -SO-, -S0„^-, og -S-S-, og divalente hydrokar-

0 i

bonrester slik som alkylen, alkyliden, cykloalifat, f.eks. cykloalkyliden, halogenert alkoksy- eller aryloksysubstituert alkylen, alkyliden og cykloalifatiske rester såvel som alk-arylen og aromatiske rester inkludert halogenerte, alkyl-. alkoksy- eller aryloksystubstituerte aromatiske rester og en ring smeltet til en Ar-gruppe; eller kan være polyalkok-sy-, eller polysiloksy- eller to eller flere alkylidenrester separert av en aromatisk ring, en tertiær aminqgruppe, en eterbinding, en karbonylgruppe eller en svovelholdige gruppe slik som sulfoksyd og lignende.

Eksempler på spesifikke dihydroksypoiynukleære fenoler omfatter bl.a.: Bis (hydroksyf enyl) alkaner slik som 2,;2-bis-(4-hydroksyfenol)propan, 2,4<1->dihydrodifenylmetan, bis(2-hydrok-syfenyl)metan, bis(4-hydroksyfenyl)metan, (bis(4-hydroksy-2,6-dimetyl-3-metoksyfenyl)metan, 1,1-bis(4-hydroksyfenyl)etan, 1,2-bis(4-hydroksyfenyl)etan, 1,1-bis(4-hydroksy-2-klorfenyl)-etan, 1,1-bis(3-metyl-4-hydroksyfenyl)etan, 1,3-bis(3-metyl-4-hydroksyfenyl)propan, 2,2-bis(3-fenyl-4-hydroksyfenyl)-pro-pan, 2,2-bis(3-isopropyl-4-hydroksyfenyl)propan, 2,2-bis(4-hydroksynaftyl)propan, 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)pentan, 3,3-bis(4-hydroksyfenyl)pentan, 2,2-bisl4-hydroksyfenyl)heptan, bis(4-hydroksyfenyl)fenylmetan, bis(4-hydroksyfenyl)cyklo-heksylmetan, 1,2-bis(4-hydroksyfenyl-1,2-bis(fenyl)propan, 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)-1-fenylpropan og lignende;

di (h<y>droks<y>f en<y>l)<sui>i<t>oner slik som bis (4-hydroksy-fenyl) sulf on, 2,4'-dihydroksydifenylsulfon, 5'-klor-2,4<1->dihydroksydifenylsulfon, 5'-klor-4,4'-dihydroksydiferiylsul-fon og lignende;

di(hydroksyfenyl)etere slik som bis(4-hydroksy-fenyljeter, 4,3'-, 4,2'-, 2,2'-, 2,3'-, dihydrpksydifenyl-etere, 4,4<1->dihydroksy-2,6-dimetyldifenyleter, ibis(4-hydrok-sy-3-isobutylfenyl)eter, bis(4-hydroksy-3-isopropylfenyl)-eter, bis(4-hydroksy-3-klorfenyl)eter, bis(4-hydroksy-3-flu-orfenyl)eter, bis(4-hydroksy-3-bromfenyl)eter, ibis(4-hydrok-synaf tyl) eter, bis (4-hydroksy-3-klornaf tyleter,; bis (2-hydrok-syfenyl)eter, 4,4'-dihydroksy-2,6-dimetoksydifenyleter, 4,4'-dihyroksy-2 , 5-dietyoksydif enyleter og lignende.!

Også egnet er bisfenolreaksjonsproduktene av 4-vinylcykloheksen og fenoler, f.eks. 1,3-bis(p-hydroksyfenyl)-1-etylcykloheksan og bisfenolreaksjonsproduktene av dipenten og isomerer derav og fenoler slik som 1,2-bis(p-hydroksy-fenyl)-l-metyl-4-isopropylcykloheksan såvel som bisfenoler slik som 1,3,3-trimetyl-l-(4-hydroksyfenyl)-6-hydroksyindan og 2,4-bis(4-hydroksyfenyl)-4-metylpentan og lignende.

Spesielt ønskelige dihydroksypolynukleære fenoler har formelen j

hvor Y og Y, er som angitt ovenfor, r og z har verdier fra 0 - 4 og R l1er en divalent mettet alifatisk hydrokarbonrest, fortrinnsvis alkylen- og alkylenrester med fra 1-3 karbonatomer, og cykloalkylenrester med opptil og med 10 karbonatomer.

Blandiner av dihydroksyfenoler kan også benyttes og uansett når uttrykket "dihydroksyfenol" eller "dihydrok-sypolynukleær fenol" heri brukes, er blandinger av disse forbindelser også omfattet av begrepet.

Epoksydet som bidrar til den hydroksylholdige rest

E kan være monoepoksyd eller diepoksyd. Med "epoksyd" menes en forbindelse som inneholder en oksirangruppe, dvs. oksygen bundet til to ved siden av hverandre stående alifatiske kar-bontomer,

Et monoepoksyd inneholder én slik oksirangruppe: og gir en rest É inneholdende en enkelt hydroksylgruppe, ;et diepoksyd inneholder to slike oksirangrupper og gir en re;st E inneholdende to hydroksylgrupper. Mettede epoksyder med hvilket ut-trykk det er ment diepoksyder som er frie for eitylenisk umettethet, dvs. >C = C< og acetylenisk umettethet,! dvs. -C = C-, er foretrukket. Spesielt foretrukket er halogénsubstituerte mettede monoepoksyder, dvs. epihalogenhydriner og mettede diepoksyder som kun inneholder karbon, hydrogen o,g oksygen, spesielt de der nabokarbonatomer utgjør en del av len alifatisk hydrokarbonkjede. Oksygen i slike diepoksyder kari i tillegg til oksiranoksygen være eteroksygen -0-, oksokarbonyloksygen karbonyloksygen

og lignende. ;

Spesifikke eksempler på monoepoksyder! inkluderer epiklorhydriner slik som epiklorhydrin, epibromhydrin, 1,2-epoksy-l-metyl-3-klorpropan, 1,2-epoksy-l-butyl-3-klorpropan, 1,2-epoksy-2-metyl-3-fluorpropan og lignende.

Illustrerende diepoksyder omfatter dietylenglykol-bis(3,4-epoksycykloheksankarboksylat), bis(3,4-epoksycykloheksylmetyl)adipat, bis(3,4-epoksycykloheksylmetyl)ftalat, 6-metyl-3,4-epoksycykloheksylmetyl-6-metyl-3,4-epoksycyklohek-sankarboksylat , 2-klor-3,4-epoksycykloheksylmetyl-2-klor-3,4-epoksycykloheksankarboksylat, diglycidyleter, bis(2,3-epok-sycyklopentyl)eter, 1,5-pentandiol-bis(4-metyl-3,4-epoksycykloheksylmetyl ) eter , bis(2,3-epoksy-2-etylheksyl)adipat, di-glycidylmaleat, diglycidylftalat, 3-oksotetracyklo[4.4.0.1 7 '10 0 2 ' 4]-undek-8-yl-2,3-epiksypropyleter, bis(2,3-epoksycyklo-pentyl)sulfon, bis(3,4-epoksyheksoksypropyl)sulfon, 2,2'-sul- fonyldietyl, bis(2,3-epoksycyklopentankarboksylat), 3-oksa-tetracyklo[4.4.0.1^'<10>.02'^]-undek-8-yl 2,3-epoksybutyrat, 4-penteria 1-di- (6-metyl-3 , 4-epoksycykloheksylmetyl) acetal, etylenglykol-bis(9,10-epoksystearat), diglycidylkarbonat, bis(2,3-epoksybutylpenyl)-2-etylheksylfosfat, diepoksydi-oksan, butadiendioksyd og 2,3-dimetylbutadiendioksyd. De foretrukne diepoksyder er de hvori hver av oksirangruppene er forbundet til en elektrondonorsubstituent som ikke umid-delbart er bundet til karbonatomene i denne oksirangruppe. Slikediepoksyder har grupperingen hvori A er en elektrondonerende substituent slik som -0-,

og Q er en mettet hydrokarbonrest slik som en alkyl-, cyklo-alkyl-, aryl- eller aralkylrest.

Sinkpigmentet som benyttes ifølge oppfinnelsen er kommersielt tilgjengelig og har fortrinnsvis en partikkel-størrelse på 2 - 15 ym.

Resolfenol-aldehydkondensasjonsprodukter som kan benyttes ifølge oppfinnelsen oppnås ved kondensasjon av fenoler og aldehyder under alkaliske betingelser. En resol frem-stilt ved kondensasjon av en fenol med formaldehyd oppstår mest sannsynlig via et mellomprodukt med følgende illustrerende struktur:

I en typisk syntese fremstilles•resoler ved opp-varming av 1 mol fenol med ca. 1,5 mol formaldehyd ved bruk av natrium- eller bariumhydroksyd som katalysatorselv om en hvilken som helst fenolisk forbindelse eller blanding av fenoliske forbindelser med to eller tre reaktive aromatiske ringhydrogenposisjoner kan benyttes med et aldehyd eller en aldehydfrisettende forbindelse istand til å undergå fenol-aldehydkondensasjons. Illustrerende for slike fenoliske forbindelser er kresol, xylenol, etylfenol, butylfenol, iso-propylmetoksyf enol, klorfenol, resorcinol, hydr<okinon, naftol, 2,2-bis(p-hydroksyfenol)propan og lignende. Illustrerende aldehyder er formaldehyd, acetaldehyd, akroleiri, krotonalde-hyd, furfural og lignende. Illustrerende aldehydfrigivende forbindelser er f.eks. paraformaldehyd, formalin og 1,3,5-trioksan. Ketoner slik som acetoner er også istand til kondensasjon med fenoliske forbindelser på samme rriåte som metyl-endannende midler slik somi heksametylentetramiri, og er ansett brukbare for fremstilling av resolharpiksene ifølge oppfinnelsen.

Kondensasjonen av fenolisk forbindelse og aldehyd kan selvfølgelig gjennomføres i nærvær av andre alkaliske midler slik som natriumkarbonat, natriumacetat,\ kaliumhydroksyd, ammoniumhydroksyd og lignende hvis dette ér ønskelig. Når kondensasjonsreaksjonen er ferdig, kan, hvis ønskelig, vann og andre flyktige stoffer fjernes ved destillasjon og katalysatoren nøytraliseres.

De mest egnede resolharpikser er de som bringes

til en fremskredet tilstand av herding, vanligvis kalt "B"-trinnet, men som fremdeles er varmereaktive. Disse harpik-ser er uoppløselige i vann, lett oppløselige i konvensjonelle organiske oppløsningsmidler slik som metyletylketon, aceton, metanol, etanol og lignende. Resolharpikser med en spesielt ønskelig kombinasjon av egenskaper er de som har en gjennom-snittlig molekylvekt innen området mellom ca. 350 og 600.

Når suspensjonsmidler benyttes, er deres art ikke vesentlig, og således kan man benytte lavmolekylvektspoly-olefiner. silanbehandlede pyrogene silisiumdioksydtyper, van dig magnesiumaluminiumsilikat behandlet med kvaternære aminer og lignende.

Egnede oppløsningsmidler benyttes til påføring av beleggene på det spesielle metallsubstrat. Oppløsningsmid-lene som benyttes avhenger av arten av påføringsmetode. Således har man ved spraybelegning funnet det brukbart på an-vende en blanding inneholdende et alifatisk ket.bn med ca. 3 - 6 karbonatomer og aromatiske hydrokarboner inneholdende ca. 7-9 karbonatomer, pluss eventuelt alifatiske alkoholer inneholdende ca. 3-5 karbonatomer og lignende. \ For rulle-påføringer kan man benytte en blanding av "Cellosolve"-acetat og aromatiske hydrokarboner inneholdende 7 - 12: karbonatomer og lignende. Det er hensiktsmessig å benytte glykoletere slik som "Cellosolve"-acetat (kommersielt tilgjengelig acetat av monoalkylglykoleter).

Den foretrukne polyhydroksyeter er kommersielt tilgjengelig som "Bakelite Phenoxy", PKHH, en betegnelse for en kondensasjonspolymer avledet fra bisfenol-A (2,2-bis(p-hydroksyfenyl)propan og et epiklorhydrin med strukturformelen:

Fenoksykarpiksen er tilgjengelig som oppløsning i glykoletere slik som "Cellosolve"-acetat eller i pelletform som er lett oppløselig i et antall oppløsningsmidler og opp-løsningsmiddelblandinger. Den faste fenoksyharpiks som er kommersielt tilgjengelig under betegnelsen "PKDA-8500" er opp-løselig i følgende oppløsningsmidler: Butyl-"Carbitol", "butyl-"Carbitol"-acetat, butyl-"Cellosolve", "Carbitol Solvent", "Cellesolve"-acetat, "Cellosolve Solvent", diacetonalkohol, dietyl-"Carbitol", dimetylformamid,"dimetylsulfoksyd, dioksan, etoksytriglykol, mesityloksyd, metyl-"Cellosolve"-acetat, metyletylketon og tétrahydrofuran.

"Carbitol" er et varmemerke for en kommersielt til-

gjengelig monoalkyleter av diocylenglykol........'

De elektriske konduktiviteter for aluminiumtri-hydratpigmenter ble målt for å bestemme deres potensiale i sveisbare belegg. Konduktansen av et komposittmateriale er avhengig av den elektriske konduktivitet i massen, over-flatemotstandsevnen og størrelsesordenen av det organiske isolerende sjikt som omhyller partiklene. Formen er også

viktig fordi den bestemmer antaller strømveier.;

Fordi bestemmelsen av elektrisk konduktivitet av

et pigment i et belegg er avhengig av de mangeivariabler som er nevnt ovenfor, ble laboratoriemålingene gjennomført på

tørt pigment. Prøveprosedyren var som følger. Måleprose-

dyren involverte en bestemmelse av den elektriske resistivitet i prøvepulvére ved hjelp av en Wheatston-bro. Appara-turen som ble benyttet omfattet en "General Radio 1644 A

Megohm Bridge" og en prøvecelle laget av en polystyren Petri-skål med lokk. Toppen og bunnen av Petriskåleri ble hver sentralt gjennomboret for en nr. 4 messingskrue og skive som holdt 10 mil kobberskiver som virket som elektroder. Den nedre skål hadde en indre diameter på 8,7 cm, en dybde på

.1,3 cm og et volum på 7 7,3 cm 3.

Man benyttet følgende prosedyre. Den nedre skive--elektrodemontering ble fylt til dekning med pulveret som skulle prøves. Overskytende pulver ble fortrengt ved å anbringe dekselektroskiven over den nedre'skive. ; En korksyl-inder ble anbragt på toppen av dekselet slik at en 500 g vekt sentralt kunne anbringes på cellen og fremdeles tillate elektrisk kontakt med ledninger fra prøvecellen og megohmbroen. Resistivitetsmålingene ble deretter gjennomført ved bruk av

en 20 volts kilde. Avlesningene i megohm ble deretter om-dannet til ohm/cm^ eller ohm-cm ved bruk av den prøveprose-

syre som er angitt i ASTM D 257.

Volumresistiviteten for forskjellige kvaliteter aluminiumhydrat, også kjent som aluminiumhydrat, hydratisert alumini umoksyd eller aluminiumhydroksyd, Al(OH)^/ angis i tabell og sammenlignes med sinkpulver og andre typiske belegnings-pigmenter. Det skal bemerkes at både h um hydratisert alu-

miniumoksyd "Hydral" 705 og 1 i_im "Hydral" 710, hadde elektri-

ske resistiviteter som er høyere enn sinkstøvpigme.nt L-15

og vil derfor ikke forringe den elektriske konduktivitet og de elektriske sveiseegenskaper for sinkrike belegg som er modi-fisert med disse. "Alcoa" Z-331, 6 - 7 ym hydratisert alu-miniumoksydpigment, har imidlertid en høyere resistivitet og

er ikke ønskelig. Et hyppig benyttet.korrosjonsinhiberende pigment, sinkfosfat, har en resistivitet som er størrelses-orden 2 høyere enn sink. "Hydral" 710 med sin 1 ym partik-..+ kelstørrelse ble benyttet i eksemplene fordi dét skulle gi gode partikkelpakkingsegenskaper med 6 - 8 ym sinkstøvet på grunn av at et partikkelstørrelsesforhold på 1 - 5 ble ansett

optimalt.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i de følgende eksempler. Alle deler og prosentandeler er på vektbasis hvis ikke annet er spesifisert.

Eksemplene 1 - 6 og kontroller A- C

Korrosjonsmotstandsevnen ble vist ved å benytte aluminiumtrihydrat "Alcoa" 710 for å modifisere sinkrike fenoksybelegg ved tre forskjellige sinknivåer. 20 volum-! av det hydratiserte aluminiumoksyd ble benyttet for å er-statte samme volum sink eller ble tilsatt til det eksister-ende sinknivå i kontrollene. Virkningene av modifikasjonen ble deretter bestemt ved saltspraymotstandsevne!ved bruk av ikke-passiverte koldvalsede stålplater.

Tabell 2 oppsummerer formuleringene<p>g viser at anvendelse av eller tilsetning av hydratisert aluminiumoksyd til de sinkrike belegg resulterer i en betydelig for-bedring av korrosjonsmotstandsevnen.

Forbedringen av korrosjonsmotstandsevne var uven-tet fordi aluminiumtrihydrat ikke er ansett som korrosjons-inhiberende pigment. Den kjente teknikk inneholder ingen forklaring på hvordan hydratisert aluminium samvirker med sink for å gi god korrosjonsmotstandsevne.

Skanderende elektronmikrografier gir ^imidlertid

en viss informasjon av de fysikalske egenskaper av korro-sjonsproduktene fra eksemplene inneholdende aluminiumtrihydrat i forhold til kontrollene der sink ble benyttet alene.

En undersøkelse av 1 viser nærvær av trådlignende avsetninger på overflaten av blandingene inneholdende aluminiumtrihydrat som ikke er tilstede i formuleringer kun inneholdende sink. En større forstørrelse på 1000 ganger i fig. 2 gir flere indikasjoner på et antall små trådlignende strukturer på sink-aluminiumtrihydratbelegget. Den nye overflatestruktur kunne man forvente å ha bedre barriereegenskaper enn formuleringer inneholdende sink alene. Den trådlignende struktur man observerer minner om aluminiumhydroksyd dannet på korroderende aluminium.

Sveiseegenskapene for eksemplene og kpntrollene ble vist ved å bedømme gnistsprut og sveisestyrke på belagte stålprøver med en modell CSS-Mark 4, type OOAH 15 kva punkt-sveiser ved bruk av et 4-syklers sveiseintervall og 5 syklers oppholds- eller avkjølingsperioder. Det ble benyttet vannavkjølte elektroder med diameter 6,35 mm og 3,15 mm spiss, skrådd 4 5°.

Man benyttet følgende betingelser:

De i tabell 3 angitte data viser at gnistsprut reduseres og sveisestyrken økes når hydratisert aluminiumoksyd benyttes istedenfor eller tilsettes til sinkrike fenoksybelegg. De oppnådde gnistsprutdata er resultatet av vi-suelle observasjoner under sveisingen. Sveisestyrken ble bestemt ved å anbringe materialet under torsjon inntil hånd-kraft kunne brekke det. Dette er relative verdier som viser betydelige forskjeller. Sveisemassen ble også undersøkt og funnet å være renere og bedre formet når det ble benyttet aluminiumtrihydratformuleringer. Lignende observasjoner skjed-de på kobbersveiseelektroder. Aluminiumtrihydratformuleringer ga mindre oppbygning eller binding.

Man, kan avlede fra dette at sinkoksydet som dannes har en mindre tendens til å klebe til kobberelektrodene.enn sinkmetallpartiklene som kan legeres med kobberet. Et skanderende elektronmikrografi (fig. 3) viser at de sfæriske par-tikler av metallisk sink har en tendens til å innleire seg seg selv i flaten av kobberelektroden. Varemerkene for de benyttede pigmenter er angitt nedenfor.-

Den følgende kode ble benyttet for eksponeringsbe-dømmelser for belegg i de ovenfor angitte prøver:

Selv om beskrivelsen gir visse spesifikasjoner, skal det være åpenbart for fagmannen at beskrivelsen av de foretrukne former kun er eksempelvis og at tallrike forandringer og modifikasjoner kan gjennomføres uten å,gå utenfor oppfinnel-sens ramme.

Claims (12)

1. Beleggspreparat, karakterisert : v e d at det inneholder: (A) et termoplastisk polyhydroksyeter-reaksjonsprodukt av i det vesentlige ekvimolare mengder av en polynukleær di-hydroksyf enol og epiklorhydrin idet den termoplastiske polyhydroksyeter har en polymer iseringsgrad på minst:ca. 80; (B) ca. 350 - ca. 1350 vektdeler pr. 100 vektdeler poly-i hydroksyeter av et sinkpigment; (C) ca. 25 - 100 vektdeler pr. 100 vektdeler polyhydroksyeter, av aluminiumtrihydrat; (D) 0 - ca. 35 vektdeler pr. 100 deler polyhydroksyeter av en varmeherdet resolfenol-aldehydkondensasjonsharpiks; og ,(E) 0 - ca. 15 vektdeler pr. 100 deler polyhydroksyeter av et suspensjonsmiddel.

2. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det inneholder fra ca. 35 - ca. 70 vektdeler aluminiumtrihydrat... i

3. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det inneholder fra ca. 20 - ca. 30 vektdeler resol-fenol-aldehydkondensasjonsharpiks.

4. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det inneholder fra ca. 4 - ca. 10 vektdeler av et .suspens jonsmiddel.

5. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at den polynukleære dihydroksyfenol er 2,2-bis (4-hydroksyf enyl) propan .

6. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det er oppløst i en glykolester.

7. Preparat ifølge, krav 6, karakterisert ved at glykolesteren er "Cellosolve"-acetat.

8. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det er oppløst i en blanding av "Cellosolve"-acetat og et aromatisk hydrokarbon inneholdende ca. 7 - ca. 8 karbonatomer .

9. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det er oppløst i en blanding av et alifatisk keton inneholdende ca. 3-6 karbonatomer og et aromatisk hydrokarbon inneholdende ca. 7-9 karbonatomer.

10. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det er oppløst i en blanding av et alifatisk keton inneholdende 3 - ca. 6 karbonatomer, et aromatisk hydrokarbon inneholdende 7-9 karbonatomer og en alifatiskjalkohol.inneholdende 3 — ca.-5 karbonatomer.

11. Korrosjonsmotstandsdyktig gjenstand omfattende et metallisk substrat med et belegg, karaktejr isert ved at belegget er et preparat omfattende: (A) et termoplastisk polyhydroksyeter-reaksjonsprodukt av i det vesentlige ekvimolare mengder av en polynukleær di-hydroksyf enol og epiklorhydrin idet den termoplastiske polyhydroksyeter har en polymer iseringsgrad på minst ca. 80; (B) ca. 350 - ca. 1350 vektdeler pr.'100 vektdeler polyhydroksyeter av et sinkpigment; (C) ca. 25 - 100 vektdeler pr. 100 vektdeler polyhydroksyeter, av aluminiumtrihydrat; (D) 0 - ca. 35 vektdeler pr. 100 deler polyhydroksyeter av en varmeherdet resolfenol-aldehydkondensasjonsharpiks; og (E) 0 - ca. 15 vektdeler pr. 100 deler pplyhydroksyeter. av et suspensjonsmiddel.

12. Gjenstand ifølge krav 11, karakterisert ved at den polynukleære dihydroksyfenol er- 2)2-bis(4-hydroksyf enyl)propan.