NO811572L - Hydrokarbonloesning av en dialkylmagnesium-forbindelse, samt fremgangsmaate for fremstilling av en slik loesning - Google Patents

Description

Organomagnesiumforbindelser er kjent for å være nyttige i

et stort utvalg av kjemiske reaksjoner. Som reagenser anvendes organomagnesiumforbindelser for reduksjon av ketoner, metal-lisering av aromatiske forbindelser og alkylering av metall-, halogenider eller -oksyder. Som katalysatorer er organomagnesiumforbindelser nyttige ved dimerisering og polymerisering av de-finer, se britisk patent nr. 1.251.177, polymerisering av epoksyder, se U.S.-patent nr. 3.444.102, og ved fremstilling av telomerer, se U.S.-patent nr. 3.742.077. Selv om de utfører mange av de funksjoner som Grignard-reagenser utfører, er organo-magnesium-forbindelser, på grunn av forskjeller i elektroniske og steriske faktorer, mer reaktive overfor visse typer av forbindelser.- For ytterligere diskusjon angående organomagnesium-reaksjoner henvises leseren til U.S.-patenter nr. 3.646.231 og 3.822.219.

Noen av de mest nyttige organomagnesiumforbindelser er dialkylmagnesiumforbindelser. Selv om noen er uløselige i hydrokarbonløsningsmidler, er det vist at de som inneholder forgrenede alkylgrupper, cykliske alkylgrupper eller rettkjedede grupper med 5 karbonatomer eller mer, virkelig er løselige. Eksempler inkluderer di-tert-butylmagnesium, di-sek-butylmagnesium, di-n-amylmagnesium, metylisobutylmagnesium, etylisobutylmagnesium, di-n-heksylmagnesium, dicykloheksylmagnesium, di-n-heptylmagnesium etc. Dessuten har visse kombinasjoner av rettkjedede lavere alkylgrupper også.vist seg å være løselige n-butyletylmagnesium, n-butylmetylmagnesium og n-propylmetylmagnesium.

Dessverre er de fleste av de resulterende løsninger sterkt viskøse. Dette er et minus ved nytten av forbindelsene, siden deres viskositet gjør dem mindre reaktive som reagenser og katalysatorer og gjør dem vanskelige å håndtere og overføre. Videre gjør viskositeten til løsningene det vanskelig å frem-stille forbindelsene i en form som er fri for halogenider og andre uønskede faststoffer. Ved å følge den fremgangsmåte som er beskrevet i Glaze og Selman, Journal of Organometallic Chemistry, vol. 5, s. 477, (1967), og W.N. Smith, Journal of Organometallic Chemistry, vol. 64, s. 25 (1974), fremstilles dialkylmagnesiumforbindelser bekvemt ved omsetning mellom metallisk magnesium og det aktuelle alkylklorid i det ønskede hydro- karbon-løsningsmiddel. Biproduktet fra denne reaksjon er magnesiumklorid som er uløselig i hydrokarboner. Både magnesium-kloridet og eventuelt uomsatt magnesium-metall, som ofte anvendes i overskudd, blir igjen som fast materiale suspendert i en viskøs væske. Viskositeten forhindrer enkel separasjon av løsningen fra faststoffene, og det kreves i stedet sentrifugeringsutstyr eller lignende eller et langt tidsrom for at faststoffene skal bunn-sette seg.

Det er nå oppdaget at en vesentlig reduksjon i viskositeten til hydrokarbonløsninger av dialkylmagnesiumforbindelser oppnås ved innlemmelse av organometalliske forbindelser av gallium, indium eller litium.i løsningen.

Spesifikt beror foreliggende oppfinnelse på en lav-viskosi-tets flytende løsning som omfatter: (a) en hydrokarbon-løselig dialkylmagnesiumforbindelse med 4- 20 karbonatomer pr. molekyl, (b) et løsningsmiddel utvalgt fra gruppen som består av alifatiske, alicykliske og aromatiske hydrokarboner med 5- 20 karbonatomer, og

(c) et organometallisk additiv utvalgt blant R^Ga, R-.In

og RLi, hvor R er C-^-C^-alkyl eller C^-C^-cykloalkyl.

Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte for fremstilling, av hydrokarbonløsningen som er beskrevet ovenfor, ved omsetning mellom metallisk magnesium og det aktuelle alkylhalogenid i nærvær av både detønskede løsningsmiddel og den organometalliske forbindelse. Den senkede viskositet til den resulterende løsning forenkler i stor grad denne prosess. Andre aspekter ved oppfinnelsen vil fremgå av den etterfølgende beskrivelse.

De tre basiskomponenter i blandingen i henhold til oppfinnelsen er en hydrokarbon-løselig dialkylmagnesiumforbindelse, et hydrokårbonløsningsmiddel og en organometallisk forbindelse av gallium, indium eller litium. For bedre forståelse av oppfinnelsen vil hver av disse komponenter bli omtalt i både sine brede og foretrukne aspekter.

Dialkylmagnesiumforbindelsen er enhver slik forbindelse med 4-20 karbonatomer pr. molekyl som er kjent for å ha vesentlig løselighet i hydrokarbonløsningsmidler. Dette inkluderer magnesiumalkylforbindelser hvor minst én av de to grupper som er knyttet til magnesiumatomet er en forgrenet alkylgruppe, en cyklisk alkylgruppe eller en rettkiedet alkylgruppe med 5 karbonatomer eller mer. De to grupper kan enten være like eller forskjellige når bare denne betingelse er oppfylt. Eksempler på dialkylmagnesiumforbindelser som faller inn under denne beskrivelse inkluderer metylisobutylmagnesium, etylisobutylmagnesium, di-n-amylmagnesium, n-buty1-n-heksylmagnesium, ety1-n-heksy1-magnesium, di-n-heksylmagnesium, dicykloheksylmagnesium, di-n-heptylmagnesium etc. Dialkylmagnesiumforbindelsene i henhold til oppfinnelsen inkluderer også slike hvor de to alkylgrupper er uforgrenet med mindre enn 5 karbonatomer hver, men avviker i lengde med minst 2 karbonatomer, dvs. n-butyletylmagnesium, n-butylmetylmagnesium og n-propylmetylmagnesium - siden disse også er kjent for å være løselige i hydrokarboner. Som denne beskrivelse antyder, menes "alkyl"-delen i uttrykket "dialkyl-magnesiumf orbindelse" å inkludere rettkjedede, forgrenede og cykliske grupper, og området 4-20 karbonatomer representerer summen av de to grupper på hvert magnesiumatom. Dialkyl-magnesium-forbindelser innen området 5-15 karbonatomer foretrekkes. Alle karbonatom-områder i denne beskrivelse er inklusive med hensyn til øvre og nedre grenser.

Konsentrasjonen av dialkylmagnesiumforbindelsen i løsnings-midlet er ikke kritisk og kan variere over et bredt område.

I mange tilfeller økes løseligheten til forbindelsen ved innlemmelse av den organometalliske forbindelse. Generelt øker imidlertid viskositeten med konsentrasjonen. Den foretrukne konsentrasjon er derfor fra ca. 0,2 til ca. 50,0% dialkyl-magnesiumf orbindelse , i vekt, og helst fra ca. 1,0 til ca.

25,0 vekt%.

Betegnelsen "hydrokarbonløsningsmiddel" anvendes her for å betegne alifatiske, alicykliske og aromatiske hydrokarboner. Illustrerende for alifatiske løsningsmidler er n-pentan, iso-pentan, n-heksan, n-heptan, n-oktan, isooktan, pentametylheptan og bensin og andre petroleumfraksjoner. Illustrerende for alicykliske løsningsmidler er cyklopentan, cykloheksan, metylcyklo-heksan, metylcyklopentan, cykloheptan og cyklooktan. Illustrerende for aromatiske løsningsmidler er benzen, toluen, xylen, etylbenzen, tetralln og a-metylnaftalen. Foretrukne løsnings-midler er slike som inneholder 5-20 karbonatomer. Mer foretrukket er slike som inneholder 6-15 karbonatomer.

Betegnelsen "organometallisk forbindelse" anvendes her for å betegne det viskositetsreduserende middel og representerer en alkylert forbindelse av gallium, indium eller litium i henhold til følgende formler:

hvor R er C^-C-^-alkyl eller C5-C7-cykloalkyl. De tre grupper i enten gallium- eller indium-forbindelsene kan være like eller forskjellige. Fortrinnsvis er alle alkylgrupper på molekylet de samme og R er C^-Cg-alky1. Betegnelsen "alkyl" slik den her anvendes for å definere den organometalliske. forbindelse inkluderer både rettkjedede og forgrenede grupper. Eksempler på organometalliske forbindelser innen rammen av denne oppfinnelse er trimetylgallium, trietylgallium, tri-n-propylgallium, triiso-butylgallium, n-butyldietylgallium, n-heksyldimetylgallium, tri-n-heksylgallium, trimetylindium, trietylindium, tri-n-butylindium, tri-sek-butylindium, n-propyl-litium, n-buty1-litium, tert-butyl-litium, sek-butyl-litium, n-amyl-litium, n-heksyl-litium etc. Organometalliske forbindelser som normalt er uløse-lige i hydrokarbonløsningsmidlet er så nyttige som dem som normalt er løselige, siden dialkylmagnesiumforbindelsen har en

solubiliserende effekt, idet den bringer uløselige organometalliske forbindelser i løsning.

Den organometalliske forbindelse kan tilsettes som sådan til løsningen eller utvikles in situ fra en halogenid-forløper. Typiske forløpere er GaX^, InX^eller LiX, hvor X er klor, brom eller jod; fortrinnsvis klor eller brom; mest foretrukket klor. Når den er tilsatt til løsningen, gjennomgår forløperen en ut-by ttingsreaksjon med dialkylmagnesiumforbindelsen, hvorved halo-genene erstattes med alkylgrupper og magnesiumhalogenid utfelles fra løsningen. Faststoffene fjernes da lett og etterlater en lav-viskositets-løsning.

Mengden av organometallisk forbindelse i produktet i henhold til oppfinnelsen er ikke kritisk og kan variere over et bredt, område, siden meget lite kreves for å gi en markert ned-gang i løsningens viskositet. Generelt vil det imidlertid være mest bekvemt og økonomisk å anvende en slik mengde at molforholdet mellom den organometalliske forbindelse og dialkyl-magnesiumf orbindelsen er fra ca. 0,001:1 til ca. 0,25:1, for trinnsvis fra ca. 0,001:1 til ca. 0,10:1, og mest foretrukket fra ca. 0,01:1 til ca. 0,05:1.

Løsningen kan lett fremstilles ved fysisk å kombinere de tre basiskomponenter. Solubilisering kan påskyndes ved moderat oppvarmning av den resulterende, blanding og/eller agitering. Den resulterende løsning er klar, og forbindelsene vil forbli i løsning etter påfølgende senkning av temperaturen.

Selve dialkylmagnesiumforbindelsen kan fremstilles ved hvilken som helst av flere kjente teknikker. En slik teknikk er kvikksølv/magnesium-utbyttingsmetoden som er beskrevet i Cowan og Mosher, Journal of Organic Chemistry, vol. 27, s. 1 (1962),

som innebærer følgende reaksjon:

i

hvor"R er alkyl. Kvikksølv utfelles fra løsningen som et bi-produkt og fjernes således lett.

En annen teknikk er dioksanat-utfellingsmetoden, beskrevet i Schlenk, Berichte der Deutschen Chemischen Gesellschaft, vol. 64, s. 734 (1931).'Ved denne metode inntreffer følgende reaksjon:

hvor R er alkyl og X er halogen. Det utfelté kompleks fjernes så fra løsningen ved filtrering og etterlater et foretret dialkylmagnesiumkompleks fra hvilket eteren må fjernes før bruk av dialkylmagnesiumforbindelsen i produktet i henhold til oppfinnelsen.

En tredje metode er omsetning av en alkyl-litiumforbindelse med et magnesiumhalogenid som beskrevet i U.S.-patentskrift nr.

3.646.231:

hvor R er alkyl og X er halogen. Igjen må det utfelte litium-halogenid fjernes fra løsningen. Andre preparative teknikker vil fremgå tydelig for fagmannen på området.

Den foretrukne teknikk innebærer omsetning mellom metallisk magnesium og det aktuelle alkylhalogenid. Hvis en alkylmagnesium-forbindelse med to forskjellige alkylgrupperønskes, anvendes de to alkylhalogenider enten samtidig eller i rekkefølge, og det oppnås et produkt med blandede alkylgrupper ved alky1-mellombyt- ting. Løsningsmidlet og organometall-additivet kan tilsettes før, under eller etter reaksjonen, og de utfelte. eller gjen-værende faststoffer fjernes så ved filtrering. Det organometalliske additiv forenkler i stor grad faststoff-fjernings-trinnet, da ved å senke løsningens viskositet, det organometalliske additiv fremkaller hurtigere settling av faststoffet.

I denne reaksjon kan magnesium-dreiespon eller "shavings" av handelskvalitet anvendes. Det er imidlertid å foretrekke å anvende former av metallet som har høyere overflateareal. Selv om overflatearealet kan økes ved maling, foretrekkes helst anvendelse av findelt magnesiumpulver, med en partikkelstørrelse lik eller mindre enn ca. 50Cyum. Denne form av metallet tjener til å forsterke reaksjonsraten og redusere opptreden av Wurtz-koblingsreaksjoner til et minimum.

De alkylhalogenider som anvendes i denne reaksjon kan være klorider, bromider, jodider eller kombinasjoner derav. Klorider foretrekkes generelt av økonomiske grunner. Vanligvis er en liten mengde halogenid til stede i den endelige produktløsning. Dette kan reduseres til et minimum ved anvendelse av klorider snarere enn jodider eller bromider, siden mengden av løselig halogenid som er observert, avtar i rekkefølgen I > BR > Cl.

Reaktant-molforholdet kan varieres over et bredt område, siden det ikke er noe kritisk område med hensyn til reaksjons-rate eller produktutbytte. Normalt vil imidlertid utgangs-materialene være slik at molforholdet mellom magnesium og alkyl-, halogenid er fra ca. 1,0 til ca. 2,0, fortrinnsvis fra ca. 1,1 til ca; 1,3. Overskuddet av magnesium som er iboende i molforhold større enn 1,0, er effektivt med hensyn til å redusere Wurtz-koblingsreaksjoner til et minimum.'

Reaktiviteten til alkylhalogenidene øker med økende kjedelengde. Således er metyl- og etylhalogenider ganske langsomme med hensyn til å reagere og krever ofte anvendelse av et magnesium—aktiverende middel for å initiere reaksjonen. Betegnelsen "magnesium-aktiverende middel" anvendes her for å betegne varme eller hvilken som helst substans som, når den bringes i kontakt med magnesium, vil virke slik at reaksjonen inntreffer ved vesentlig større hastighet. Mange aktiveringsmidler er kjent på området. Typiske eksempler er AlCl^/AlCl^-eter-komplekser, N,N-dimetylanilin, molekylært jod, Grignard- reagenser og dialkylmagnesiumforbindelser eller alkylhalogenider med høyere kjedelengde. Derfor er, siden metyl- og etylhalogenider vil bli brukt bare i tilknytning til høyere alkylhalogenider, en liten mengde av sistnevnte effektivt med hensyn til å initiere reaksjonen. Varmeaktivering oppnås generelt ved temperaturer mellom ca. 125°C og ca. 350°C, fortrinnsvis fra ca. 150°C til ca. 250°C. Minst 10 vekt% metyl- eller etylhalogenid basert på vekten av magnesium-metall må være til stede under varmeaktiveringi

Så snart reaksjonen er blitt initiert, kan den skride frem ved lavere temperaturer og kan foregå over et bredt temperatur-område. Det vil imidlertid være mest bekvemt å operere mellom ca. 50°C og ca. 200°C, fortrinnsvis mellom, ca. 80°C og ca. 150°C. Disse temperaturer er ikke kritiske og dikteres stort sett ved praktiske betraktningér, f.eks. prosess-økonomi, energikonserver-ing og muligheten for alkylhalogenid-dekomponering ved høye temperaturer.

Reaksjonstrykket er ikke kritisk og kan variere fra atmosfæretrykk til forhøyede trykk på flere atmosfærer. Når halogenider med lav molekylvekt anvendes, vil. reaksjonen mest bekvemt løpe ved trykk svakt over atmosfæretrykk, slik at alkylhalogenidet holdes i løsning. Forhøyede trykk er ikke nødvendig med.lengre kjedelengder.

Magnesium-alkylforbindelser er pyrofore substanser, med evne til spontan antennelse ved kontakt med luft. For å forhindre slik antennelse, og også for å forhindre oksydasjon av det metalliske magnesium, må reaksjonen utføres i fravær av mer enn spormengder av oksygen. Reaksjonen utføres normalt i en atmosfære av inert gass, f.eks. nitrogen eller argon, eller i en atmosfære av alkylhalogenidgass, hvis et sterkt flyktig alkylhalogenid anvendes. Reaksjonen må også utføres i vesentlig fravær av vann, på grunn av systemkomponentenes tilbøyelighet til dekomponering i nærvær av vann.

Følgende eksempler gis som ytterligere illustrasjon på oppfinnelsen. De er hverken ment å skulle definere eller begrense oppfinnelsen på noen måte.

Eksempel 1

Dette eksempel viser evnen hos trimetylgallium til å redusere viskositeten til en heptanløsning av n-butyletylmagnesium, en hydrokarbonløselig organomagnesiumforbindelse. Viskositetsreduksjonen anvendes i dette eksempel for å lette separasjonen av løsningen fra faststoffer som forblir i suspensjon etter fremstillingen in situ av n-butyletylmagnesium i løsningsmidlet.

En flaskereaktor for. aerosol-forlikelighetstest ble satset med 9,0 g (0,370 g-atom) av 100 mesh magnesiumpulver og anbrakt i et oljéoppvarmningsbad ved 160°C. Reaktoren ble så spylt med etylkloridgass og tillatt å nå varmelikevekt ved trykk på

5,9 Newtons/cm . Badet ble så avkjølt til 105°C, og reaktoren ble satset med 201 g kommersielt heptanløsningsmiddel (tilnærmet 75% n-heptan, resten i første rekke isoheptanér). Ytterligere etylklorid ble så matet med røring i et tidsrom av ca. 1,5 timer inntil i alt 10,1 g (0,158 mol) etylklorid var tilsatt. Badet ble så avkiølt til 80°C, og 13,2 g (0,143 mol) n-butylklorid tilsatt under røring i løpet av ca. 1 time.

Resultatet var en tykk oppslemming av suspenderte faststoffer inklusive magnesiumklorid og uomsatt magnesium-metall.

En prøve av væskefasen ble ekstrahert fra oppslemmingen for ana-lyse, hvilket indikerte 0,10% klorid og 1,28% magnesium, i vekt.. Sistnevnte er ekvivalent med 5,82% n-butyletylmagnesium, i vekt.

Oppslemmingen ble så satt til side slik at faststoffene kunne settle ved romtemperatur. Settling ble tillatt å foregå gradvis i et tidsrom av 45 timer. Selv om settlingen var ufull-stendig etter 45 timer, ble faststoff-nivået på bunnen av beholderen notert.

Etter at faststoff-nivået var notert, ble beholderen ristet manuelt for å overføre blandingen tilbake til sin opprinnelige form som en tykk oppslemming. Trimetylgallium ble så tilsatt-til oppslemmingen slik at man fikk et iMg/Ga-atomforhold på 100, og oppslemmingen ble igjen satt til side for å tillate settling av faststoffet. Løsningen var iøynefallende mindre viskøs, og etter en time bie det observert at faststoffet hadde settlet i en enda større grad enn det hadde etter 45 timer uten tilstede-værelse av trimetylgallium. Det var tydelig at nærværet av trimetylgallium hadde senket viskositeten til løsningen i vesentlig grad, hvilket tillot settling å inntreffe i en meget større hastighet.

Eksempel 2

Dette eksempel viser effektiviteten ved et utvalg av organo metalliske additiver innen oppfinnelsens ramme med hensyn til å redusere viskositeten til en heptanløsning av n-butyletylmagnesium.

En løsning inneholdende 9,8% n-butyletylmagnesium, i vekt, i n-heptan ble anvendt for å teste de forskjellige additiver. Viskositetsmålinger ble gjort på et modifisert Ostwald-viskosi-meter ved 30°C. Resultatene er vist i tabell I, hvor løsningen i fravær av ethvert additiv viser en viskositet på 1343 centipoise, hvilket er meget høyere enn noen av de additiv-holdige løsninger.

Eks. empel 3

Dette eksempel viser viskositetsreduksjonen hos en heptan-løsning av di-n-heksylmagnesium 'under anvendelse, av trimetylgallium.

For fremstilling av løsningen ble en 37,9 liters reaktor satset med 11,4 kg n-heptan, 1,0 kg av 100 mesh magnesiumpulver og 0,116 kg pre-formet di-n-heksylmagnesium (for å hjelpe til med å initiere reaksjonen). Reaktorinnholdet ble oppvarmet til 110°C under nitrogenatmosfære, og 4,15 kg n-heksylklorid ble langsomt tilsatt i løpet av 1 time. Etter at reaksjonen var ferdig, ble faststoffet tillatt å settle mens temperaturen på 110°C ble opprettholdt uten agitering. Faststoffet ble så fjernet, og den viskøse væske ble analysert for å indikere 2,02 vekt% magnesium, ekvivalent med 16,2 vekt% di-n-heksylmagnesium i løsning. Løsningens viskositet var 3280 centlpoise.

Trimetylgallium ble så tilsatt til en del av den viskøse løsning i en mengde som ga et Mg/Ga-atomforhold på 120. Ut fra visuell observasjon og manuell svinging av løsningen gikk det frem at viskositeten ble redusert umiddelbart til under 100 centipoise (i sammenligning med lignende løsninger hvor viskositeten var målt).

Eksempel 4

Dette eksempel viser dannelsen in situ av tri-n-heksylgallium som viskositetsreduserende middel for en n-heptanløsning av di-n-heksylmagnesium.

En annen prøve av n-heptanløsningen av di-n-heksylmagnesium. beskrevet i eksempel 3 ble anvendt for denne test. Her ble imidlertid forløperen galliumtriklorid tilsatt til løsningen i et Mg/Ga-atomforhold på ca. 6. Denne gang var det, ut fra observasjon og svinging, synlig at den resulterende løsning hadde en viskositet som var omtrent den samme som for n-heptan alene, dvs., mindre enn 10 centipoise.

Claims (10)

1. Flytende løsning med lav viskositet, karakterisert ved at den omfatter: (a) en hydrokarbonløselig dialkylmagnesiumforbindelse med 4-20 karbonatomer pr. molekyl ved-en konsentrasjon på fra ca. 0,2 til ca. 50 vekt%, (b) et løsningsmiddel utvalgt fra gruppen som består av alifatiske, alicykliske og aromatiske hydrokarboner med 5-20 karbonatomer, og (c) et organometallisk additiv utvalgt fra gruppen som består av R^ Ga, R-^In°9 RLi../ hvor R er C-^ -C^ -alkyl eller C5 -C7 -cykloalkyl, i et molforhold på fra ca. 0,001:1 til ca. 0,25:1 med hensyn til dialkylmagnesiumforbindelsen.

2. Lav-viskositets-løsning som angitt i krav 1, karakterisert ved at det organometalliske additiv utvikles in situ fra det tilsvarende metallhalogenid utvalgt fra gruppen som består av GaX^ , InX3 °9 LiX, hvor X er utvalgt fra gruppen som består av klor, brom og jod.

3. Lav-viskosites-løsning som angitt i krav 1, karakterisert ved at det organometalliske additiv er trimetylgallium.

4. Lav-viskositets-løsning som angitt i krav 1, karakterisert ved at det organometalliske additiv utvikles in situ fra galliumtriklorid.

5. Lav-viskositets-løsning som angitt i krav 1, karakterisert ved at det organometalliske additiv er utvalgt fra gruppen som består av R^ Ga, R^ In og RLi, hvor R er C^ -Cg-alkyl, og. er til stede i et molforhold på fra ca. 0,01:1 til ca. 0,05:1 med hensyn til dialkylmagnesiumforbindelsen, og at konsentrasjonen av dialkylmagnesiumforbindelse er fra ca.

1,0 til ca. 25,0 vekt%.

6. Fremgangsmåte for fremstilling av hydrokarbonløsning av en dialkylmagnesiumforbindelse, karakterisert ved at den omfatter: (a) omsetning av metallisk magnesium med minst ett alkylhalogenid utvalgt for å produsere en hydrokarbon-løselig dialkylmagnesiumforbindelse med 4-20 karbonatomer pr. molekyl, i nærvær av, eller fulgt av tilsetning av et hydrokarbonløsningsmiddel og et organometallisk additiv utvalgt fra. gruppen som består av R^ Ga, R^ In og RLi, hvor R er C-^ -C^ -alkyl eller C5 -C7~ cykloalkyl, i et molforhold på fra ca. 0,001:1 til ca. 0,25:1 med hensyn til dialkylmagnesiumforbindelsen, for å produsere en homogen væske og faststoffer, og (b) separering av nevnte homogene væske fra nevnte fast stoffer, idet begge trinn utfø res i vesentlig fravær av både fuktighet og oksygen.

7. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at det metalliske magnesium omfattes av par-tikler som er lik eller mindre enn 500^ um i diameter.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at det organometalliske additiv utvikles in situ fra det tilsvarende metalliske halogenid utvalgt fra gruppen som består av GaX^ , InX^ og LiX, hvor X er utvalgt fra gruppen som består av klor, brom og jod..

9. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at det organometalliske additiv er trimetylgallium.

10. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at det organometalliske additiv utvikles in situ fra.galliumtriklorid.