NO811449L - Fremgangsmaate ved fremstilling av et organisk platinakompleks - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår en fremgangsmåte ved fremstilling av et organisk platinakompleks. Dette kompleks er anvendelig for behandling av ondartede svulster.

For omtrent 15 år siden oppdaget man den hemmende virkning på celleformeringen, og antitumorvirkningen, av platinakoordinasjonkomplekser , spesielt cis-diklordiamiri-platina(II), som kan forkortes til PDD, og som har formelen:

I løpet av den tid som er gått siden denne oppdagelse, er megen forskning blitt viet denne type forbindelser i håp om:

1. å identifisere de mest aktive enkeltforbindelser,

2. å overvinne de ulemper som snart viste seg å gjøre seg

gjeldende, spesielt forbindelsenes lave oppløselighet, som gjør administreringen vanskelig, og deres nephrotoksisitet og ototoksisitet), og

3. å belyse deres virkningsmekanisme.

Senere undersøkelser har ført til diverse forslag til endringer i molekylet. Eksempelvis ble det så tidlig som i 1973 foreslått å erstatte de to kloratomer i PDD med bifunksjonelle ligander, såsom oxalat- og malonat— grupper. I 1974 ble det foreslått å erstatte de to NH3~grupper i PPD

med . 1,2-diaminocyclohexan (DAC), hvorved der dannes cis-diklor-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II), forkortet PHD. Det således dannede kompleks medfører den fordel at det ikke fremprovoserer noen motstand overfor' PDD hos forsøksdyrene.

To andre forbindelser, nemlig cis-sulfatomono-hydro-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II), forkortet PHS, og cis-malonato-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II), forkortet PHM, er allerede blitt beskrevet i litteraturen, og de vil her bli trukket inn i sammenligningsøyemed.

Undersøkelser ble imidlertid fortsatt

på grunn av den lave vannoppløselighet av disse forbindelser og/eller på grunn av deres toksisitet, spesielt toksisiteten

overfor■nyrene (nephrotoksisitet).

Den forskning som oppfinneren har utført/har således vært rettet mot ligander ■ med en tredje carboxyl-gruppe, som ville kunne forbedre oppløseligheten av komplekset og muligens forbedre dets terapeutiske aktivitet uten nødvendigvis å øke dets toksisitet. Disse ligander innbe-fatter natriumcitrat og natrium-trans-aconitat. Oppfinneren har også syntetisert platinakompleksene svarende til cis-diamino-platina-(II)- og cis-1,2-diaminocyclohexan-platina-(II)-kompleksene, nemlig cis-citratodiamino-platina-(II), forkortet PAC, cis-citrato-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II), forkortet PHC, og cis-(t-aconitato)-1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II) , forkortet PHTÅ. Det ble fastslått at citratkomplekset var mer vannoppløselig enn PDD, men at disse forbindelser ikke er tilfredsstillende med hensyn til toksisitet og terapeutiske egenskaper, slik dette vil bli vist nedenfor ved sammenligning med forbindelsen ifølge oppfinnelsen.

Oppfinneren bak den foreliggende oppfinnelse har likeledes fremstilt de komplekser som fås ved hjelp av iso-citrat-liganden, nemlig cis-isocitratodiamino-platina-(II), forkortet PAIC, og cis-isocitrato-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II), forkortet PHIC.

Det har overraskende vist seg at komplekset som fås ut fra natriumisocyanat og cis-1,2-diaminocyclohexan-platina-(II)-delen,både oppviser redusert toksisitet og forbedrede antitumoregenskaper.

Oppfinnelsen angår således en fremgangsmåte ved fremstilling av et organisk platinakompleks, nemlig PHIC, ved hvilken fremgangsmåte en molekyldel i hvilken platina-atomet allerede er delvis chelatert med 1,2-diaminocyclohexan (trans-d-, trans-1- eller trans-dl-isomer), og som er representert ved formelen:

omsettes med trinatriumisocitrat (d-, 1-, eller dl-isomer) svarende til formelen: som tjener som en labil ligand, hvoretter det erholdte platinakompleks utvinnes fra reaksjonsblandingen. To bindinger kan dannes mellom molekyIdelen (I) og hver av ligan-dens (II) posisjoner 1, 2, 3 og 4. Chelatering finner ganske sikkert sted ved. 1- og 2-stillingene og ved 1- og 3-stillingene. Interaksjon med stillingene 1-4,3-4, 2 - 3 og 2 - 4 er også mulig. Likeledes er en monofunk-sjonell interaksjon mellom (I) og (II) meget mulig, idet den første Pt-binding er en Pt-carboxylatbinding, mens den andre er en Pt-OH-binding.

Den nye forbindelse som fremstilles i henhold til oppfinnelsen, dvs. PHIC, kan fremstilles ved omsetning av forbindelsen PED:

med trinatriumisocitrat.

I henhold til en utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, ved hvilken det erholdte PHIC lar seg isolere fra reaksjonsmediet i fast form, går man frem i henhold til det første reaksjonsskjerna:

I et første trinn fremstilles dihydroderivatet i henhold til reaksjonen:

Syntese av dihydroderivatet:

I 250 ml dobbeltdestillert vann ble det oppslemmet 5 g cis-Pt-(DAC)-C12, hvoretter det ble tilsatt 4,3 g fast

sølvnitrat. Reaksjonsmediet ble beskyttet mot lys. Reaksjonen fant sted ved 50 - 55° C i løpet av 4 timer. Det ble dannet en hvit utfelning av sølvklorid. Reaksjonsmediet ble så kjølt ved 0 - 4° C i noen timer og deretter filtrert på Whatman-papir. Utfeiningen ble vasket med 50 - 75 ml vann, og det erholdte, farveløse filtrat (300 - 350 ml) ble ført gjennom et Milliporefilter (0,45 micrometer).

Syntese av PHIC:

Til filtratet ble det tilsatt 3,85 g trinatriumisocitrat . 2H2O, og blandingen ble oppvarmet ved 60 - 65° C i 20 timer, hvorunder den ble beskyttet mot lys. Den erholdte gulfarvede oppløsning (som om nødvendig kan filtreres på Whatman-papir) ble så konsentrert til 25 - 30 ml i en rote-rende fordamper (badtemperatur 50° C).

Det erholdte kompleks ble filtrert på et Milliporefilter (0,45 micrometer) og ved hjelp av en pipette tilsatt til 1000 ml av en kald blanding av ethanol og aceton under kontinuerlig omrøring. Blandingen tillates å stå ved 4° C

i 2 timer, hvoretter den filtreres på sintret glass og vas-kes med 100 ml aceton og deretter med 100 ml ether.

Det erholdte, ikke helt hvite kompleks ble tørret under vakuum og så veiet. Det ble erholdt ca. 6,5 g PHIC ut fra 5 g cis-Pt-(CAC)-CI2/ hvilket svarer til et utbytte på 85 %.

Det således erholdte PHIC hadde form av et fint, ikke helt hvitt pulver som begynner å svertes når det opp-varmes til 245° C og som spaltes fullstendig ved 254° C. De følgende resultater ble oppnådd ved elementaranalyse av PHIC (Pt ble bestemt ved atomabsorpsjon):

Disse analyseresultater samsvarer også med formelen PHIC.2H20, i hvilken Pt-(DAC)-delen ikke danner bindinger med isocitrationet, men er bundet bare til ett carboxylation, mest sannsynlig i C-l-stillingen, idet den andre binding er en binding Pt-OH.

Denne forbindelse har uvanlig stor oppløselighet. I vann er oppløseligheten nesten ubegrenset (mer enn

1500 mg/ml). I en oppløsning av 9 l natriumklorid er opp-løseligheten ca. 700 mg/ml, idet komplekset i løpet av 24 timer overgår til et gult, klorert derivat som utfelles. PHIC lar seg identifisere ved dets chromatogram og ved spek-13

tralanalyse (U.V., I.R. og C). Disse er vist på de ved-føyede tegninger.

Fig. 1 viser høytrykksvæskechromatogrammene for PHIC, som ble registrert under de følgende eksperimentelle betingelser:

Fig. 2 viser U.V.-spekteret for PHIC registrert av et spektrofotometer av typen CARY 14, under anvendelse av en konsentrasjon på 3 mg i 100 ml vann. Molekylabsorpsjons-doeffisienten for PHIC er e = 9400 l.mol !cm Fig. 3 viser I.R.-spekteret f or PHIC registrert ved hjelp av et spektrofotometer av typen PERKIN ELMER 577. Den faste forbindelse ble fortynnet til 1 % med kaliumbromid, og blandingen ble sammenpresset til pellets. De to standard-topper svarte til v-, = 2850,7 cm og v~= .90 6 ,7 cm

13

Sluttelig viser fig. 4 C-spekteret for PHIC. Dette spektrum ble opptegnet under de følgende eksperimentelle betingelser: 13

C-resonansspektrene med protonfrakobling ble oppnådd ved anvendelse av et spektrometer av typen BRUKER

WH 90, som arbeidet pulserende ved 22,62 Mhz med Fourrier-transformering. Antall avsøkninger var 17 000 for PHIC,

med en sveipevidde på 6 KHz og en hukommelse på 8K. I samtlige tilfeller ble det benyttet en 90° puls av varighet 12

ys med en repetisjonshastighet på 3 sekunder.

De kjemiske forflytninger 6 Ci er uttrykt i ppm

og sammenlignes med TMS. PHIC ble oppløst i D2O i en konsen-

trasjon av 1,1 g/ml. Oppløsningen ble filtrert på et Milli-pore-filter (0,45 micrometer) før spekteret ble opptegnet.

CgDg ble benyttet som ekstern standard. De kjemiske forflytninger er gitt i den nedenstående tabell.

x: ISO = trinatriumisocitrat av formelen: xx: DAC = 1,2-diaminocyclohexan av formelen

Resultatene av de nedenfor beskrevne farmakolo-giske og toksikologiske undersøkelser viser egenskapene av komplekset PHIC. Ved disse undersøkelser er det blitt foretatt sammenligning med féjente forbindelser omtalt ovenfor. Undersøkelsene har gjort det mulig å vise at forbindelsen PHIC medfører de følgende fordeler: 1. En nesten ubegrenset vannoppløselighet, -som er iallfall flere hundre ganger større enn for andre tilsvarende platinakomplekser; 2. en ekstremt lav toksisitet overfor mus og bavianer; 3.. en sterk anti-tumorvirkning mot leukaemia L1210 og sarcoma 180.

De nedenfor beskrevne sammenligningsforsøk kvanti-tiserer disse fordeler og viser forbindelsens usedvanlige kombinasjon av egenskaper og følgelig dens potensielle terapeutiske verdi.

Farmaskologiske undersøkelser:

Antitumoregenskapene av.PHIC ble undersøkt gjennom sammenligningsforsøk under anvendelse av klassiske tester rettet mot to typer éksperimentelle tumorer hos mus, nemlig leukaemia L 1210 og sarcoma S 180. De anvendte forsøks-betingelser og de oppnådde resultater er beskrevet nedenfor: I. LEUKAEMIA L 1210: Ascites og fast

Hunnmus DAB/2 (CNRS, Orleans) av vekt 20 - 22 g

- 10 mus pr. dose

a) i. p. podning - i. p. behandling

10^ celler ble podet intraperitonealt på Dq

(dag null), og intraperiotineal behandling ble foretatt 24 timer senere, D^, i én enkel injeksjon.

b) i. p. podning - i. v. behandling

10^ celler ble podet intraperitonealt på dag Dq,

og intravenøs behandling av halevenen ble utført 2 4 timer senere, dvs. dag D-^, i én enkelt injeksjon.

c) s. c. podning - i. p. behandling

10 celler ble dag DQpodet under huden bak hodet,

og intraperitoneal behandling ble foretatt gjennom én enkelt injeksjon enten dag D^eller dag D^.

II. SARCOMA S180 : Ascites

Sveitsiske hunnmus (Evic-Ceba,' Bordeaux) av vekt 20 -

22 g; - 10 mus pr. dose; - 10 celler intraperitonealt podet dagDq; intraperiotineal behandling 24 timer senere, dvs. dag D-^,

med én enkelt injeksjon.

De undersøkte forbindelser/nemlig PDO, PAC, PAIC, PHC og PHTA og forbindelsen fremstilt i henhold til oppfinnelsen, nemlig PHIC, ble oppløst i en 9 &-ig oppløsning av i.p. -intraperitoneal administrering; i.v. = intravenøs administrering; s.c. = subcutan administrering natriumklorid. PHD og PHM ble oppslemmet i en 4 %-ig oppløsning av Glucel (hydroxyprcipylcellulose) .

PHS ble oppløst i vann, fordi oppløsning av denne

i 9 X, vandig natriumklorid nesten øyeblikkelig førte til dannelse av en gul, uoppløselig,klorert forbindelse (temme-

lig sikkert monoklorert, deretter diklorert PHD). Oppløs-ningene av disse forbindelser ble fremstilt umiddelbart før administreringen. Økningen i dyrenes levetid,. ILS (%),

ble beregnet ut fra den midlere levetid for kontrolldyrene ut fra den følgende ligning:

Overlevende behandlede dyr -f overlevende kontrolldyr

ILS: X 100

overlevende kontrolldyr

Dødsfall registrert inntil dag 30 for tumor

L1210 og inntil dag 60 for tumor S180. Dyr som fortsatt levde etter de nevnte tidsrom ble tatt med i beregningen av ILS (ILS = Increase Life Stand = økning av levetiden,

uttrykt i prosent).

Forbindelsene PAC, PAIC og PHTA ga ILS-verdier på henholdsvis 17 % (100 mg/kg), 74 % (75 mg/kg) og 13 % (500 mg/kg) for leukaemia L 1210 (10^ celler, intraperitoneal podning dag Dq, behandling gjennom én enkelt injeksjon på

dag D-^) . På grunn av inaktiviteten av PAC og PHTA og den svake aktivitet av PAIC overfor leukaemia L 1210, sammenlignet med aktiviteten av PHIC, ble disse forbindelser ikke undersøkt mer detaljert. Det er viktig å merke seg følgende:

a) PHIC utøver den beste antitumorvirkning mot leukaemia

L 1210 og sarcoma S 180 ved intraperitoneal podning og

intraperiotineal behandling (Tabeller I og II).

b) PHIC er aktiv mot leukaemia L 120 når podningen skjer intraperiotinealt og behandlingen skjer intravenøst

(Tabell III).

c) Den terapeutiske indeks for PHIC, som er definert ved forholdet T.I. = LD,. q/MED (MED = den minste effektive

dose, dvs. den dose som svarer til en ILS på 25 % for begge tumorer) er 5,5 ganger høyere enn for PDD når det gjelder leukaemia L 1210 og 4,0 ganger høyere når det gjelder sarcoma S 180.

Toksikologiske undersøkelser

Det ble også foretatt sammenligningsforsøk for å bestemme toksisiteten in vitro og in vivo av forbindelsen PHIC som fremstilles i henhold til oppfinnelsen. Forsøks-resultatene er oppsummert nedenfor:

A. L 1210 celler i kultur

Toksisiteten in vitro ble bestemt under anvendelse av L 1210 celler i kultur ved måling av den inhiberende'

dose 50, ID5Q'som representerer konsentrasjonen av platina-forbindelsen som reduserer cellenes veksthastighet med 50 % etter kontakt i lengere tid, vanligvis i tidsrom av fra 24 til 48 timer, med forbindelsen som undersøkes. Ved ID^q var samtlige celler levedyktige, hvilket ble fastslått ved

ekskludering med trypanblått. Den eksperimentelle del av : denne undersøkelse er beskrevet i en nylig publisert artikkel (P. Lecointe, J.P.Macquet og J.L. Burour (1979) Biochem. Biophys. Res. Commun., 90, 290 - 213). Resultatene er opp-ført i Tabell IV.

B. Toksisitet for mus og rotter

1. Toksisitet ved i. p., i. v. og p. o. ( per oral) administrering

Den akutte toksisitet ved én enkelt injeksjon av forbindelsen ble målt ved anvendelse av sveitsiske hunnmus (Evic-Ceba, Bordeaux) av vekt 21 - 23 g og Sprague-Dawley-rotter. 10 dyr ble behandlet i hver dose. Toksisiteten av de forskjellige forbindelser er gitt i Tabell V.

Toksisiteten ved intraperitoneal•(i.p.), intra-venøs (i.v.) og per oral (p.o.) administrering av PHIC er oppført i Tabell VI. Dyrenes vekttap på den 4de dag etter intrateritoneal behandling var 3,5 g for LD-^-dosen og 45,3 g for LD|-0-dosen.

Toksisitet overfor nyre og lever

Nephrotoksisiteten av PDD er velkjent. Det var således av interesse å sammenligne virkningene av den nye forbindelse med virkningene av de ovenfor omtalte kjente forbindelser på nyrene og leveren, dvs. de organer hvor den største mengde platina akkumuleres.

Sveitsiske hunnmus (Evic-Ceba, Bordeaux) av vekt 20 - 22 g ble behandlet intraperiotinealt dag Dg og ble deretter avlivet på dager D-^, D^ og D-^q. 9 mus ble benyttet pr. forbindelse, og de administrerte doser var som angitt i Tabell VII.

Det er å merke at disse doser tilsvarer de maksimale ikke-toksiske doser for friske mus (O^LDq). Parenchymer fra nyrer og lever ble undersøkt i organer fik-sert med en Duboscq-Brasil-blanding og neddykket i paraffin. Skiver av 5 ym tykkelse ble farvet med hemaluneosin. I de fleste tilfeller ble forandringene funnet i barken og i de proximale og distale tubuli. Disse var:

a) Nukleære forandringer:

markert anisocaryosis

forandring av chromatinet, som enten var vasket ut eller som var sammenklumpet med ledsagende hyper-chromatisme og/éller pyknosis; - den nukleære membran var uregelmessig og av og til innskåret.

b) Forandringer av cytoplasmaen:

- Anisocytosis med forandringer av børstekanten av de

proksimale tubuli og intracytoplasmiske eosinofile innleiringer.

Enkelte spredte flekker antydet isolert celle-necrose i de proximale og distale tubuli. I ett tilfelle ble det iakttatt en byll på dag D1Qetter behandling med PHM.

Tubulære utvidelser med hyalin-sylindere i nephron ble funnet, av og til med et pseudovesiculøst utseende. Når slike forandringer ble iakttatt, var de mest utpreget på dag D^,

og de stabiliserte seg på dag D^g. Variasjoner innenfor den.samme forsøksrekke antydet variasjoner i følsomheten.

Disse forandringer ble observert for:

a) PDD (8 mg/kg), PAC (100 mg/kg) og PHM (50 mg/kg).

b) PHD (4 mg/kg): vaskulære forandringer uten hyalinsylin-dere. c) PHS (5 mg/kg): vaskulær utvidelse og proximale forvridde tubuli.

PHC (120 mg/kg) og PHIC (150 mg/kg) frembragte ingen betydelig forandringer av denne type preparat. Parenchymer fra milten og sogar binyrene, som av og til ble dissekert, viste ingen abnormiteter.

Av det ovenstående kan det konkluderes at den nye forbindelse PHIC, som fremstilles i henhold til oppfinnelsen, ikke synes å frembringe nyrelesjoner, selv når det anvendes i en dose 20 ganger større enn PDD. Det er også blitt foretatt en sammenligning av virkningen av den nye forbindelse PHIC og den kjente forbindelse PDD med hensyn til inntrengning i cellene hos levende mus. Resultatene er gitt nedenfor. Mus av arten DBA/2 ble gitt 10 celler L 1210 dag Dg og ble behandlet 3 dager senere med en mengde platinaforbindelse svarende til LDg for friske mus. 2

timer etter behandlingen på dag D^ ble dyrene avlivet. Omtrent 20.10^ celler ble ekstrahert fra bukhinnen og vasket, flere ganger for å eliminere platinaet utenfor cellene og likeledes eventuelt platina inne i cellene som ikke var blitt bundet gjennom covalente bindinger til celleorganellene. Bestemmelsen av platinamengden i disse vaskevæsker ble foretatt ved atomabsorpsjon. Man bestemte så mengden av platina i de hele celler og mengden av platina på.DNA-molekylene etter ekstraksjon med fenol. I det tilfelle hvor PDD ble benyttet (9 mg/kg), trengte bare 0,4 % av det i dyrene injiserte platina inn i cellene. Dette svarer til 180.10 g platina pr. leukemicelle. Under disse betingelser ble det funnet ett bundet platinaatom pr. 30 000 nucleotider, hvilket vil si at totalt 1 % av den mengde som trenger inn i cellene, inngikk i et kompleks til DNA. Hos dyrene som ble behandlet med 150 mg/kg PHIC, trenge 0,15 % inn i cellene, hvilket svarer til 700.10 g platina pr. celle. For denne forbindelse ble det funnet ett bundet platinaatom pr. 3500

nucleotider. På samme måte som for PDD viste det seg at 1 % av den mengde PHIC som trengte inn i cellene, hadde danriet kompleks med DNA. Resultatene er gitt i Tabell VIII.

C. Toksisitet overfor bavianer

Sluttelig ble det foretatt en preliminær toksi-kologisk undersøkelser av virkningen av PHIC på bavianer med henblikk på å bestemme de følgende parametere:

a) Nephrotoksisitet

b) Hematotoksisitet

c) Gastro-intestinal toksisitet

d) Hepatic toksisitet

e) Ototoksisitet

foruten den maksimale ikke-dødelige dose.

For å bestemme den maksimale tålbare dose ble to bavianer, identifisert som nr. 1 og nr. 2, gitt henholdsvis-100 mg/kg og 150 mg/kg, uten at dyrene føirst hadde fått vann. Bavian nr. 3, som ble gitt en dose på 200 mg/kg, fikk vann.

Forbindelsen PHIC ble oppløst i en 9 %, oppløsning av natriumklorid i en konsentrasjon av 100 mg/ml, hvoretter oppløsningen ble filtrert på et 0,22 micrometers Milliporefilter. Forbindelsen ble injisert i lårvenen i løpet av

5-10 minutter. Bavian nr. 3 (200 mg/kg) ble gitt 700 ml fysiologisk serum intravenøst.

Den gastro-intestinale toksisitet var den første type toksisitet som ga seg til kjenne, og den viste seg 1 til 2 timer etter injeksjonen av forbindelsen. Ikke i

noe tilfelle var brekningene voldsomme. De varte mellom

4 og 5 timer. Blodprøver ble tatt med regelmessige mellom-rom. Resultatene er oppført i Tabeller IX, X og XI. DQ. var behandlingsdagen, og en prøve ble tatt før forbindelsen ble injisert.

Resultatene på Dq var derfor kontrollverdier.

D^betegner den første dag etter behandlingen,

D2den andre dag, osv.

Bavian nr. 2, som var behandlet med 150 mg/kg PHIC, døde dag D^, høyst sannsynlig som følge av nephrotoksisiteten av forbindelsene, hvilket indikeres ved en creatinverdi på 1552. Denne bavian hadde hverken spist eller drukket på 11 dager.

Denne nephrotoksisitet overensstemmer med de resultater som allerede er publisert for platinaforbindel-ser av denne type uten vanninntak. Ved sisse forsøks- betingelser kunne ingen nephrotoksisitet påvises ved en dose på 100 mg/kg.

Ved en dose på 200 mg/kg kombinert med vanninntak lar nephrotoksisitet seg påvise, men creatininverdiene vender tilake til normale verdier på den 18. dag.

En ototoksisitetstest ble utført på bavian nr. 3 (200 mg/kg) dag D^. Denne test gikk ut på å: a) Registrere hørselsevnen når øret utsettes for 1500 stimuli ved 90, 80, 70, 60, 50, 40, 30, 20 og 10 decibel. Resulatene ga et uttrykk for latenstiden for ledningen fra øret til hjernen.

b) Utføre den samme type test ved echocochleografi. Denne analyse var langt mer nøyaktig enn den foregående, fordi

den kun ble utført i Corti-organet. Det ble benyttet fre-kvenser på 8000, 4000, 2000 og 1000 Hertz ved 90, 70, 50, 30, 20 og 10 decibel. Målingene ble foretatt med et apparat av typen Racia Medelec Empled MK^1026. Ingen ototoksisk virkning ble påvist for en dose på 200 mg/kg PHIC. Egenskapene av PHIC sammenlignet med egenskapene av PDD kan oppsummeres som følger:

Forbindelsen som fremstilles i henhold til oppfinnelsen, har bedre egenskaper enn PDD ut fra kriterienes oppløselighet, toksisitet og antitumoraktivitet.

Den nye forbindelse PHIC har også antimicrobiell aktivitet og kan anvendes som et desihfeksjonsmiddel.

Som antitumormiddel kan komplekset fremstilt i henhold til oppfinnelsen administreres per oralt, intra-muskulært eller intravenøst.

Legemidlet kan administreres i form av kapsler, pulvere, pellets eller injiserbare oppløsninger, til hvilke det er tilsatt i farmasøytisk henseende aksepterbare for-tynningsmidler og andre tilsetningsmidler.

For behandling av ondartede tumorer vil den daglige dose PHIC vanligvis være fra 1 til 400 mg pr. kg kroppsvekt.

Claims (3)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av et terapeutisk aktivt platinakompleks som er cis-isocitrato-(1,2-diaminocyclohexan) -platina- (II) , karakterisert ved at en platinaforbindelse som er partielt chelatert med 1,2-diaminocyclohexan, og som har den generelle formel:

omsettes med trinatriumisocitrat.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at cis-diklor-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II) omsettes med trinatriumisocitrat i et vandig medium.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at cis-diklor-(1,2-diaminocyclohexan)-platina-(II) først omsettes i vandig medium med sølvnitrat for dannelse av den tilsvarende dinitratoplatinaforbindelse, og at denne deretter omsettes med trinatriumisocitrat for dannelse av det ønskede platinakompleks, som så utvinnes fra reaksjonsblandingen.