NO20150932A1 - Reketrål for selektering av fangst - Google Patents

Description

BAKGRUNN

Innen trålfiske etter reker har det gjennom mange år vært store problemer med bifangst av fisk samt småreker som ikke er salgbare. Det påstås derfor, med rette, at bifangsten i stor grad dumpes i sjøen av fiskerne. Det er forbudt å slippe ut bifangst/rekeyngel fra norske fiskebåter. Dette skal tas med til levering i land. Da fisk og rekeyngel, etc. ikke har noen anvendelse, blir mesteparten av dette destruert. Fiskeridirektoratet og forskere har påpekt dette lenge og mange forsøk gjøres for å selektere fangsten i selve tråleprosessen, dvs. at man prøver ut flere modifiseringer av reketråler som for eksempel innsetting av rist i trålen som filtrerer bort uønskede organismer slik som småreker/rekeyngel som dermed unngår havne i oppsamlingsposen. Oppsamlingsposen er endestasjonen i en trål hvormed fangsten til slutt trekkes opp ombord i båten og videre prosesseres der.

Ved utstrakt destruering av bifangst hindres småfisk og småreker/rekeyngel og vokse opp til en bærekraftig stamme. Direktorat og bestemmende myndigheter setter derfor svært lave kvoter for fiske for å hindre nettopp dette. Det medfører igjen at fisket blir mindre eller svært lite lønnsomt. Det er i alles interesse og finne trålmetoder/løsninger som gir et bærekraftig og forutsigbart fiskeri.

Forskningsmiljøet i Norge har i 20-30 år arbeidet med forskjellige tiltak til selektering av organismer som havner i trålen (slik som nevnte rist), men frem til i dag finnes det ingenting som fungerer tilfredsstillende.

Innsetting av rist i trål er påbudt for norske trålere ved rekefiske sør for 62. breddegrad. I fig. ler det illustrert en standard sorteringsrist som benyttes i dag.

Fig. 2 viser prinsippet for fangst med sorteringsrist innmontert i reketrål. Fangsten ledes inn i trålen mot bunnen av denne ved hjelp av et innmontert ledegarn. Deretter ledes fangsten opp langs sorteringsristen hvor reker og småfisk passerer gjennom og inn i oppsamlingsposen. Fisk større enn 19mm tykkelse går forbi risten og ut gjennom en åpning øverst i trålen og ut i havet igjen. Dette systemet utskiller kun fisk og andre organismer som har en tykkelse større enn 19 mm (19 mm er kravet til maksimal åpning i selekteringsristen). I dag fungerer det slik at alt som kommer gjennom selekteringsristen ender opp i oppsamlingsposen. Når denne trekkes opp ombord i båten er fangsten ifølge forskermiljøet i prinsippet skadet eller død. Dvs. at bifangst da ikke kan slippes ut i havet igjen i levende tilstand, men skal tas med til land for tilsyn/anvendelse, men som stort sett ender opp til destruering.

Man kan løse problemet i noen grad ved å benytte større maskevidde i oppsamlingsposen eller modifiseringer i forbindelse med dette. Fiskere er naturlig nok lite interessert i dette fordi de mener at denne metoden også selekterer ut reker som kunne vært salgsvare, med andre ord så er denne løsningen ikke effektiv i praksis.

Det som forskere har arbeidet med i mange år er en videreutvikling av standardristen (fig. 3). Denne modifiseringen har vært forsøkt mange ganger tidligere, men har såpass mange begrensninger at den regnes som lite tilfredsstillende og er i prinsippet lite anvendelig; som nevnt er det tatt utgangspunkt i standardristen hvor den nedre delen har innsatt et antall mindre spiler med mindre spileavstand, ca. 9 mm (Fig 4). Ideen er at smårekene "går gjennom" og sklir forbi inn i den nedre del av trålen og derfra ut via et bunngarn med store garnmasker, som er innsatt i trålen sammen med et finmasket ledegarn som går fra skillet mellom standarsristen og de mindre spilene, direkte tilbake til havet igjen.

Dette systemet kan fungere under ideelle forhold som når det er lite volum av småreker eller fiskeyngel. Men naturen kan vise seg fra mange sider, og ved praktisk fisking er det sjelden ideelle forhold. Det som skjer i praksis er at denne typen rist tettes igjen etter en stund (pakker seg med yngel, etc.) og har da ingen praktisk funksjon lengre. Flere båter har utprøvd dette med den konklusjon at det er lite fungerende og svært upraktisk å håndtere på sjøen.

Foreliggende oppfinnelse søker å løse disse problemene ved å tilveiebringe en reketrål for selektering av fangst, der reketrålen omfatter et konisk formet nett som har en åpen ende vendt mot sleperetningen av reketrålen og en oppsamlingspose for fangst i en andre smalere ende. Reketrålen omfatter videre en rist med en fortrinnsvis rektangulær form som tilsvarer innsiden av reketrålen når den er skråstilt og som omfatter langsgående spiler, der spilene er i en avstand fra hverandre og der risten skråner bakover fra den nedre del av trålen mot den øvre del slik at fangsten ledes over risten av vannstrømmen som oppstår når trålen trekkes fremover. Reketrålen omfatter også et hull i reketrålen over risten, slik at den delen av fangsten som ikke går gjennom risten går ut av trålen gjennom hullet Reketrålen omfatter videre et første ledegarn som er posisjonert et stykke foran risten og skrår nedover og bakover fra den øvre del av reketrålen mot den nedre del av risten og således leder fangsten mot den nedre del av risten.

Det nye ved oppfinnelsen er at det første ledegarn er strammet opp i sin nedre ende med en strikk som er festet til trålveggen i bunnen av trålen 0 til 20 cm foran risten og 10 til 30 cm over bunnen og/eller risten;

at ledegarnet har en forlengelse på 10 til 100 cm, mer foretrukket 20 til 30 cm, som henger over risten og forsinker fangstens videre bevegelse langs risten; og at et første bunngarn med en større maskevidde enn trålen er satt inn i et område foran risten, der maskene har en retning som er tilnærmet parallell med den langsgående akse til trålen, slik at maskene opprettholder sin firkantede form når trålen er i bruk; og at et andre ledegarn er posisjonert ved ristens øvre og bakerste ende og skrår nedover og bakover mot reketrålens nedre del i retning mot oppsamlingsposen; og at et andre bunngarn med en større maskevidde enn trålen er satt inn i et område mellom risten og der det andre ledegarn når bunnen av trålen, der maskene har en retning som er tilnærmet parallell med den langsgående akse til trålen, slik at maskene opprettholder sin firkantede form når trålen er i bruk;

Et viktig element i foreliggende oppfinnelse er at de forskjellige organismenes adferd er en viktig del av årsaken til at oppsettet fungerer. Det later til at voksne reker i større grad presser seg gjennom hindringer, mens andre organismer og rekeyngel viker bort fra hindringer. Det vil således kun fungere med reker eller organismer med liknende adferd

Kort beskrivelse av figurene

Den foreliggende oppfinnelse vil nå bli beskrevet ved hjelp av eksempler, med henvisning til de medfølgende tegninger, der:

Figur 1 viser en rist av kjent teknikk.

Figur 2 viser kjent teknikk med ledegarn og rist slik som det anvendes i bransjen. Figur 3 viser en todelt rist med en nedre del med mindre spileavstand for å filtrere bort uønskede små reker og organismer.

Figur 4 viser et tråloppsett med todelt rist.

Figur 5 viser et tråloppsett ifølge oppfinnelsen.

Figur 6 viser hvordan nedre del av ledegarn 1 og 2 er festet med en forspent strikk til trålveggen. Figur 7 viser en tredimensjonal tegning av foreliggende oppfinnelse hvor plasseringen av bunngarna kommer tydelig frem.

Detaljert beskrivelse

I det følgende betegnes retningen mot båten som trekker trålen, som fremover og retningen mot oppsamlingsposen som bakover. Maskevidder og maskeretninger er kun omtalt der de avviker fra kjent teknikk. Det vil si at selve trålen, ledegarn og oppsamlingspose har maskevidder og retninger ifølge kjent teknikk. Det samme gjelder vinklene som anvendes ved oppsett av ledegarn og rist i trålen. Et viktig poeng er at maskene i reketrålgarn har en retning som gjør at strekket i trålen når den trekkes etter en båt kommer langs diagonalen til maskene, noe som medfører at disse blir rombeformede og gir hele trålen en elastisitet. Per dags dato sier regelverket at maskevidden i trål og oppsamlingspose skal være maksimum 36 mm og avstanden mellom spilene i risten skal være maksimum 19 mm. I det følgende beskrives fangstens gang gjennom trålen ifølge oppfinnelsen. Når det gjelder skalering er det slik at en stor trål først og fremst har en større åpning, mens resten stort sett er det samme. Det vil si at størrelsen på trålen i første rekke påvirker hvor lenge trålen er ute og ikke størrelsen på selekteringsmekanismen.

Fangsten kommer inn i trålen som vanlig og møter et første ledegarn (1), som vist i fig. 1, 2, og 5 Ledegarnet (1) skrår nedover fra trålens øvre del bakover mot den nedre del til en rist (6) og er sydd inn i eller festet til trålveggen. Ledegarnet er i sin nedre ende forspent med en strikk (2) som er festet i trålveggene og som går i en tilnærmet rett linje fra side til side i trålen 0 -30 cm foran risten (6) slik at den nedre ende av det første ledegarnet står vannrett i en avstand 10 til 30 cm fra bunnen og/eller risten, og ikke som i dag hvor den nedre ende danner en bue som gjør at fangsten hovedsakelig havner på midten av sorteringsristen som dermed blir mindre effektiv (som vist i fig. 1 og 3). Samtidig medfører strikken at hvis det hoper seg opp med fangst i det første ledegarnet (1) så vil strikken strekkes og slippe mere fangst inn over risten. Ledegarnets (1) primære oppgave er å lede fangsten ned til nedre del av trålen og mate den inn over risten.

I foreliggende oppfinnelse er det satt inn et første bunngarn (4) med firkantmasker i trålbunnen, direkte foran risten. Maskene har en retning som er 45 grader med maskene i trålen. Eller sagt på en annen måte: maskene er tilnærmet parallell med den langsgående akse til trålen. Det medfører at maskene i bunngarnet ikke deformeres når trålen trekkes, mens maskene i resten av trålen deformeres fra en firkantet form til en rombeform. Dette medfører i sin tur at det er mye lettere for organismer som er fanget i trålen å komme seg ut gjennom bunngarnet enn gjennom resten av trålen. Erfaringer fra forsøk utført av søkeren har vist at en maskevidde på 42 mm i det første bunngarn (4) gir optimalt resultat ved rekefiske i Kattegat og Nordsjøen i dybder fra 0 til 400 meter. Arealet som det første bunngarnet (4) dekker er tilnærmet hele bredden av risten ganget med en lengde fra 0,5 til 10 meter, mest foretrukket mellom 5 og 7 meter. Det kan imidlertid forventes at justeringer på disse størrelsene må gjøres ved bruk av oppfinnelsen i andre farvann, hvor det kanskje er en annen størrelsesfordeling av reker eller en annen art reker.

Det første ledegarnet (1) ifølge foreliggende oppfinnelse har en forlengelse (3) på ca. 20-30 cm etter strikken som ikke er festet i sidene. Denne vil pga. vannstrømmen i tråleretningen legge seg på nedre del av sorteringsristen (6) som en mindre hindring. Fangsten vil pga. dette i noen grad få et lengre opphold i nedre del av risten.

Forskjellige fiskearter og reker har forskjellig adferd og reaksjonsmønster og det viser seg at mesteparten av småfisk/yngel vil gå gjennom maskene i det første bunngarnet (4) og ut i havet igjen, mens rekene ikke gjør det. Maskevidden kan bestemmes etter hvilken størrelse man velger å selektere bort. Siden reker reagerer annerledes en fisk og yngel ved motstand vil mesteparten av rekene gå gjennom risten.

Deretter filtreres fangsten gjennom risten og større fisk passere over risten og ut gjennom åpningen (5) i øvre del av trålen, som også er vanlig med kjent telcnikk.

I foreliggende oppfinnelse er det satt inn et andre ledegarn (7) som er montert ved toppen av risten og som skråner nedover og bakover mot bunnen av trålen. Det andre ledegarn (7) skal monteres i en vinkel med lengdeaksen til trålen på mellom 20 og 50 grader, fortrinnsvis ca. 35 grader eller samme vinkel som vinkelen mellom det første ledegarn (1) og lengdeaksen til trålen. Det andre ledegarn (7) ender der hvor det andre bunngarn slutter og det andre ledegarn sine nedre hjørner er festet i, eller i nærheten av, de to bakerste hjørnene til det andre bunngarn (8). Mesteparten av rekene og resten av yngel og småfisk som har passert gjennom risten (6) vil således ledes ned mot bunnen av trålen hvor yngel og småfisk svømmer gjennom det andre bunngarn (8) og rekene svømmer inn i oppsamlingsposen.

I foreliggende oppfinnelse er det satt inn et andre bunngarn (8) med firkantmasker som i likhet med det første bunngarn (4) er montert med en vinkel på 45 grader med maskene i trålen. Det andre bunngarn (8) er montert i et område fra der hvor andre ledegarn (7) slutter nær bunnen av trålen og 5 til 7 meter frem mot risten (6) eller frem til risten (6), avhengig av hvilke som er kortest, som vist på figur 5. Basert på søkerens erfaringer viser det seg at småreker/yngel passerer ut gjennom det andre bunngarnet (8) og ut i havet igjen. Best resultat ble oppnådd med en maskevidde på 38 mm, det vil si litt større enn i trålen, men i praksis ganske mye større fordi maskene i det andre bunngarn (8) ikke deformeres ved strekk i trålen. Store reker (9) vil gå videre fra bunnen av det andre ledegarnet (7) og videre inn i oppsamlingsposen.

Som beskrevet her har vi utprøvd en reketrål som selekterer bort det meste av uønsket fangst og ikke minst yngel fra de reker man ønsker å beholde for videreforedling og salg. Foreliggende reketrål imøtekommer myndighetenes ønsker om ressurs og miljøforvaltning til sjøs og søkeren ønsker å understreke at på verdensbasis vil det dreie seg om store mengder yngel og småfisk som ikke lenger trenger å dumpes eller destrueres. 3. juli 2015 foretok kystvaktskipet Ålesund en kontroll av fangsten som var innhentet med foreliggende oppfinnelse og kunne konstatere at 100 % av rekene under 60 mm ble selektert ut i havet igjen.

Videre ser det ut til at foreliggende oppfinnelse selekterer bort 70 - 80 % av småfisk og yngel som ellers ville ha havnet i oppsamlingsposen.

Det som er beskrevet i det ovenstående er kun ment som eksempler og er ikke ment å begrense oppfinnelsen. Mange flere varianter med hensyn til skalering og maske-størrelser samt utforming av rist er mulig.

Claims (5)

1. Reketrål for selektering av fangst, der reketrålen omfatter: et konisk formet nett som har en åpen ende vendt mot sleperetningen av reketrålen og en oppsamlingspose med maskevidde B for fangst i en andre smalere ende; en rist (6) med en fortrinnsvis rektangulær form som tilsvarer innsiden av reketrålen når den er skråstilt og som omfatter langsgående spiler, der spilene er i en avstand fra hverandre og der risten skråner bakover fra sin nedre del mot sin øvre del slik at fangsten ledes over risten(6) av vannstrømmen som oppstår når trålen trekkes fremover; et hull i reketrålen over risten, slik at den delen av fangsten som ikke går gjennom risten går ut av trålen gjennom hullet; et første ledegarn (1) som er posisjonert et stykke foran risten og er sydd inn i eller festet til trålen og skrår nedover og bakover fra den øvre del av reketrålen mot den nedre del av risten (6) og således leder fangsten mot den nedre del av risten; og erkarakterisert vedat det første ledegarn er strammet opp i sin nedre ende med en strikk (2) som er festet til trålveggen i bunnen av trålen 0 til 20 cm foran risten og 10 til 30 cm over bunnen og/eller risten; ved at ledegarnet har en forlengelse (3) som henger over risten (6) og forsinker fangstens videre bevegelse langs risten (6); og ved at et første bunngarn (4) med en større maskevidde enn trålen er satt inn i et område foran risten (6), der maskene har en retning som er tilnærmet parallell med den langsgående akse til, slik at maskene opprettholder sin firkantede form når trålen er i bruk; og ved at et andre ledegarn (7) er posisjonert ved ristens øvre og bakerste ende og skrår nedover og bakover mot reketrålens nedre del i retning mot oppsamlingsposen; og ved at et andre bunngarn (8) med en større maskevidde enn trålen er satt inn i et område mellom risten og der det andre ledegarn når bunnen av trålen, der maskene har en retning som er tilnærmet parallell med den langsgående akse til trålen, slik at maskene opprettholder sin firkantede form når trålen er i bruk;

2. Reketrål ifølge krav 1 der vinkelen mellom det andre ledegarn (7) og lengdeaksen til trålen er mellom 20 og 50 grader, fortrinnsvis 35 grader.

3. Reketrål ifølge krav 1 der vinkelen mellom det andre ledegarn (7) og lengdeaksen til trålen er den samme som vinkelen mellom det første ledegarn (1) og lengdeaksen til trålen.

4. Reketrål ifølge hvilket som helst av de foregående krav der det andre ledegarn (7) sine nederste hjørner er festet til de bakerste to hjørner til det andre bunngarn

5. Reketrål ifølge krav 1 der første bunngarn (4) tilnærmet strekker seg i hele ristens bredde i et område fra risten (6) og 0,5 til 5 meter forover fra risten (6), mer foretrukket fra risten (6) og 1-2 meter forover fra risten (6), og der maskevidden til det første bunngarn (4) er fra 20 til 60 mm, fortrinnsvis ca. 42 mm; andre bunngarn (8) tilnærmet strekker seg i hele ristens bredde i et område fra der hvor andre ledegarn (7) slutter nær bunnen av trålen og 2 til 10 meter, mer foretrukket 5 til 7 meter frem til risten (6), og der maskevidden til det andre bunngarn (8) er fra 20 til 60 mm, fortrinnsvis ca. 38 mm.