NO177098B - Anvendelse av Azamethiphos mot lakselus - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse-av aktivstoffet S-6-klor-2,3-dihydro-2-okso-l,3-oksazol-[4,5]pyridin-3-ylmetyl-O,O-dimetylfosfortioat, med fellesbetegnelsen Azamethiphos ved bekjempelse av parasitter, i vannet som omgir parasittene, idet parasittene tilhører slekten Crustacea, spesielt lakselus, som parasitter på fisk av familien Salmonidae. Anvendelsen av dette aktivstoffet er viktig ved den kommersielle lakse- og ørretproduksjon til bekjempelse av lakselus.

For enkelthet skyld skal i det følgende anvendes fellesbetegnelsen Azamethiphos i stedet for den kjemiske betegnel-se for aktivstoffet.

Noen av de mest populære matfiskearter har i mange år vært laks og ørret, på grunn av sin fine smak og lite ben. Efterspørselen har øket så meget at den tradisjonelle fiskefangst i åpne vann på langt nær ville være tilstrekkelig. I de siste årene har det således oppstått fiskeoppdrettsanlegg, frem for alt i de nordeuropeiske land, som har kunstig oppdrett av denne matfisk som formål.

Forøvrig omfatter begrepet "laks" innenfor rammen av denne oppfinnelse samtlige representanter av familien Salmonidae, spesielt underfamilien Salmonini og fortrinnsvis følgende arter: Salmon salar (atlanterhavs-laks); Salmon trutta (brun eller sjø-ørret); Salmon gairdneri (regnbueørret); samt stillehavs-laks (Oncorhynchus): 0. gorbuscha; 0. keta; 0. nekra; O. kisutch; 0. tshawytscha og 0. mason. Imidlertid innbefattes også oppdrettsmessig forandrede arter såsom f.eks. Salvelinus-arten og Salmo clarkii.

Foretrukne målobjekter for foreliggende oppfinnelse er atlanterhavs- og stillehavslaks og sjø-ørret.

I den moderne lakse- og ørretoppdrett overføres ungfisken fra ferskvannsbasseng til sjøvannsbasseng (saltvann) på smolt-stadiet. Disse bassenger er kubiske, kvaderformede eller også runde mærer som består av et metallstillas som er omgitt av et relativt finmasket nett. Disse mærer senkes ca. 9/10 ned i sjøen og forankres slik at de er tilgjen-gelige ovenfra.

Ifølge en annen variant holdes fiskene i sjøvannsbasseng hhv. -tanker av forskjellig form. Disse mærer anordnes i sjøbukter slik at de hele tiden gjennomstrømmes for således å sikre en tilstrekkelig oksygenforsyning. Også saltvannet i sjøvannstanker holdes i strømning under oksygentilførsel. Fiskene fores i dette kunstige miljø og behandles også eventuelt med medikamenter, inntil de er så utviklede at de kan bringes i handelen som matfisk eller kan utsorteres for videre oppdrett.

I slike fiskeoppdrettsanlegg drives en ytterst intensiv mærebeholdning. Fisketettheten oppnår størrelsesordener på 10 til 25 kg fisk/m<3>. Ved en slik ren monokultur gjør de uvanlig høye fiskekonsentrasjoner, sammen med de øvrige stressfaktorer, fisk i fangenskap generelt mere mottagelig for sykdommer, epidemier og parasitter enn artsfrendene i frihet. For likevel å oppnå friske populasjoner, må den fangede fisk regelmessig behandles med medikamenter og overvåkes permanent.

Ved siden av infeksjonssykdommer er imidlertid frem for alt parasittangrepet den største skadefaktor i det kommersielle lakseoppdrett, idet spesielt to representanter for slekten Crustaceae (krepsdyr) kan påføre store tap. Disse parasitter kalles på folkemunne lakselus (sea lice). Den ene art er Lepeophtheirus, L. salmonis, den andre er Caligus, C. elongatus. De kan lett oppdages. Førstnevnte har et brunt, hestehovformet ryggskjold; sistnevnte er også brun, men vesentlig mindre. Disse lakselus skader fisken ved angrep på skjell, cellevev og slimhimmer. Ved sterkt angrep skader disse parasitter også dypereliggende vevsjikt. Når laks som er angrepet dessuten holdes i kjøligere farvann, er de fleste ikke lenger i stand til å verge seg mot skadedyrene. Som følge derav oppstår sekundærinfeksjoner og for store vannopphopninger i vevet, selv om det skulle lykkes å fjerne lakselusene. I ekstreme tilfeller fører dette parasittangrep ved større sår til ytterligere vevskader av den ultravio-lette stråling (McArdle & Bullock, 1987) eller ved osmotisk sjokk eller sekundærinfeksjoner til at fisken dør (Saward et al., 1982; Tully, 1988a).

Lakselus er meget utbredt og forekommer i alle fiskeoppdrettsanlegg. Sterkt parasittangrep dreper fiskene. Døds-rater på over 50% på grunn av lakselusangrep rapporteres fra norske fiskeoppdrettsanlegg (Needham, 1978, sitert i Steward et al., 1982). Skadeomfanget avhenger av årstiden og miljøfaktorene, såsom f.eks. vannets saltinnhold (Rae, 1979) og gjennomsnittlig vanntemperatur (Tully, 1988b). I en første fase ser man parasittene som sitter fast på fisken og fastslår at fisken er angrepet av lakselus, senere ser man det enda tydeligere fra skadene på hud og vev. De -sterkeste skader ses hos unglaks (smolt) som befinner seg nettopp i det livsavsnitt hvor de skifter fra ferskvann til saltvann. Det hele blir ytterligere forverret på grunn av de spesifikke tilstander i fiskeoppdrettsanleggene, hvor laks av forskjellige årganger, men samme vektklasse, holdes blandet; hvor det benyttes forurenset garn eller mær; hvor det foreligger høye saltkonsentrasjoner, hvor det er liten gjennomstrømning i garnene eller mærene og fiskene holdes på et meget lite område.

Fiskeoppdrettere som er blitt konfrontert med disse para-sittproblemer, lider betraktelige økonomiske tap og flere

omkostninger. For det første er fisken svekket og skadet av lusene, noe som fører til forminsket vekst; for det andre må sekundærinfeksjonene undertrykkes ved hjelp av dyre medikamenter og arbeidsintensive forholdsregler. I mange tilfeller kan fisken ikke lenger selges fordi skadet fisk avvises av konsumentene. For lakseoppdrettere kan dette lusangrep føre

til et eksistenstruende problem.

De største skader oppstår hos Lepeoptheirus, fordi bare noen få parasitter skader store vevsflater. Lepeoptheirus<1 >livscyklus består i det vesentlige av to larvestadier som lever fritt i vannet (Naupilus- og Copepodien-stadier), fire Chalimus-stadier, et preadult og et egentlig adultstadium.

(Institute of Aguaculture, 1988) Chalimus-, preadult- og adult-stadiene er vertsavhengige.

Farligst er alle de lakselusstadier som parasitterer på fisken, frem for alt de egentlige adulte stadier, fordi de volder størst skade.

Det er allerede preparater i handelen som kan anvendes mot lakselus, f.eks. Trichlorfon (dimetyl-2,2,2-triklor-l-hydroksyetylfosfonat), som i saltvann krever saltvannskon-sentrasjoner på 300 ppm, og Dichlorvos (2,2-dikloretenyl-dimetyl-fosfat) som virker fra og med 1 ppm. En ulempe ved disse preparater er imidlertid at de må brukes i store mengder som således belaster miljøet, noe som er enda mer belastende på grunn av de relativt høye halveringstider.

Overraskende ble det nå med Azamethiphos (S-6-klor-2,3-dihydro-2-okso-l,3-oksazol-[4,5-b]pyridin-3-ylmetyl-0.0-di-metyl-fosfortioat), en representant fra en helt annen stoffgruppe, funnet at denne forbindelse har meget liten fisketoksisitet og har utvist en enda bedre virkning og fremfor alt en fotolytisk og hydrolytisk nedbrytningstid i forhold til de kjente lakseluspreprater som er raskere med omtrent en faktor 3, og forbindelsen kan dessuten anvendes med godt resultat mot samtlige preadulte og adulte stadier av lakselusen som parasitterer på fisken.

Således oppnår man f.eks. med Azamethiphos i sjøvann med et saltinnhold på 23-33 fa i direkte sammenligning med de ovenfor nevnte produkter, enda full virkning ved en så lav konsentrasjon som 0,1 ppm (100 % kontroll), dvs. med 10 ganger mindre enn Dichlorvos og 3 000 ganger mindre enn Trichlorfon. Utover dette viser in vitro forsøk ved temperaturer på 4 til 15°C at Azamethiphos oppnår en 100 % virkning ved en konsentrasjon på 0,1 ppm allerede i løpet av 1 time, i motsetning til Dichlorvos som det må brukes 20 ganger så meget og Trichlorfon som må brukes mere enn 1000 ganger så meget av. Dessuten viser Azamethiphos en tydelig bedre aktivitet mot de meget restistente Chalimus-stadier, hvorved antallet tilsetninger kan reduseres.

En ytterligere fordelaktig egenskap hos Azamethiphos består i at det ved de foreslåtte konsentrasjoner ikke skades annet marint liv, såsom hummer, østers, kreps, fisk og sjøplanter. Nedbrytningsproduktene derav er uskadelige for den øvrige marine fauna og flora.

Azamethiphos, dennes fremstilling og virkning mot representanter av insekter og ledd-dyr, er beskrevet i DT-OS nr. 2.131.734. Imidlertid finnes det ingen henvisninger i den vitenskapelige eller patentlitteraturen om at Azamethiphos også har en fremragende virkning mot representanter av gruppen Crustacea (krepsedyr). I DE 2.131.734 dreier det seg imidlertid om bekjempelse av innsekter såsom midd og flått, som lever på landjorden, mens det ifølge foreliggende oppfinnelse overraskende er funnet at Azamethiphos også er virksom mot parasitterende krepsdyr i vann.

Ved sammenligning med andre fosfororganiske insekticider er Azamethiphos meget godt vannoppløselig og kan således anvendes ufortynnet. Lettere håndterlig er imidlertid preparater hvor aktivstoffet foreligger i fortynnet form. Som fortynningsmiddel kommer, for fisk og andre sjødyr og -planter, utoksiske, flytende eller faste substanser i betraktning og umiddelbart før anvendelsen ifølge oppfinnelsen også vann.

For å lette anvendelsen, er salgsferdige pakninger allerede dimensjonert slik at de kan anvendes ufortynnet i bestemte vannvolum. Således beregnes verdiene for denne dimensjone-ring utfra den gjennomsnittlige mærestørrelse. Således kan det f.eks. fremstilles pakninger for bruk i 10 m<3>, 50 m<3>, 100 m<3>, 500 m<3> eller 1000 m<3> vann. For bruk i en mær på 520 m<3> kan tilsvarende pakningsenheter kombineres, f.eks.

(1x500) og (2x10).

For praktisk bruk egner seg også folier som inneholder Azamethiphos i en lett vannoppløslig matrise.

Ifølge oppfinnelsen er det videre funnet at anvendelsen av Azamethiphos i en eller flere enhetspakninger er overraskende gunstig. Det ville forventes at spesielle forholdsregler måtte bli tatt for å holde konsentrasjonen av Azamethiphos konstant, men dette er ikke tilfelle. Azamethiphos kan ifølge et foretrukket aspekt av oppfinnelsen tilsettes i form av en eller flere enhetsdoser på samme tid, noe som fjerner problemet med å tilføre forbindelsen til vannet med konstant hastighet.

Enhetspakninger inneholder generelt ufortynnet Azamethiphos eller er sammen med utoksiske fortynningsmidler bruksferdig for definerte vannvolum. Pakningene er dimensjonert slik at man oppnår Azamethiphos-konsentrasjoner på 0,005 til 2 ppm, fortrinnsvis 0,01 til 1 ppm, foretrukket 0,05 til 0,5 ppm, når de blandes i et forutbestemt vannvolum.

Foretrukne mengder ligger ved 0,005 til 2 g AS/m<3>, fortrinnsvis 0,01 til 1 g AS/m<3>, spesielt ved 0,05 til 0,5 g AS/m<3 >(AS = Azamethiphos).

De fortynnede midler ifølge oppfinnelsen fremstilles ved at Azamethiphos bringes i kontakt med flytende og/eller faste formuleringshjelpestoffer ved trinnvis blanding og/eller sammaling, slik at man oppnår en anvendelseskonform optimal utfolding av formuleringens antiparasittære akvititet.

Formuleringstrinnene kan suppleres ved elting, granulering

(granulater) og eventuelt pressing (pellets, -tabletter).

Som formuleringshjelpestoffer kan det anvendes for sjø-floraen og -faunaen utoksiske faste bærerstoffer, opp-løsningsmidler og eventuelt overflateaktive stoffer (tensider).

For tilberedning av midlene for anvendelse ifølge oppfinnelsen kan det benyttes følgende formuleringshjelpestoffer: Faste bærerstoffer kan anvendes, såsom kaolin, talkum, bentonitt, kokesalt, kalsiumfosfat, hydrokarboner, cellu-losepulver, bomullsfrømel, polyetylenglykoleter, eventuelt bindemidler såsom f.eks. gelatin, oppløselige cellulosederi-vater, om ønsket under tilsetning av overflateaktive stoffer såsom ioniske eller ikke-ioniske dispersjonsmidler; dessuten naturlig stenmel såsom kalsitt, montmorillonitt eller atta-pulgitt. Til forbedring av de fysikalske egenskaper kan det også tilsettes høydispers kiselsyre eller høydisperse absorpsjonspolymerisater. Som kornede, adsorptive granulat-bærere kommer porøse typer såsom f.eks. pimpsten, teglstens-fragmenter, sepolitt eller bentonitt på tale, og som ikke sorptive bærermaterialer er f.eks. kalsitt eller sand aktuelle. Utover dette kan det brukes et stort antall for-granulerte materialer av uorganisk eller organisk natur, spesielt dolomitt eller knust plantemateriale.

Som oppløsningsmidler kommer følgende på tale: aromatiske hydrokarboner, fortrinnsvis fraksjonene C8 til C12, såsom xylenblandinger eller substituerte naftaliner, ftalsyreester såsom dibutyl- eller dioktylftalat; alifatiske hydrokarboner såsom cykloheksan eller parafiner, alkoholer og glykoler samt etere og estere derav, såsom etanol, etylenglykol, etylenglykolmonometyl- eller etyleter, ketoner såsom cyklo-heksanon, sterkt polare oppløsningsmidler såsom N-metyl-2-pyrrolidon, dimetylsulfoksyd eller dimetylformamid, samt eventuelt epoksyderte planteoljer, såsom epoksydert kokosnøttolje eller soyaolje og vann.

Som overflateaktive forbindelser kommer ikke-ionogene, kation- og/eller anionaktive tensider med gode emulgerings-, dispergerings- og fukteegenskaper i betraktning, alt efter hvilken formulering som brukes.

Egnede anioniske tensider kan være såkalte vannoppløselige såper såvel som vannoppløselige syntetiske overflateaktive forbindelser.

Som såper egner seg alkali-, jordalkali- eller eventuelt substituerte ammoniumsalter fra høyere fettsyrer (Ciø~c22), såsom Na- eller K-salter fra olje- eller stearinsyre, eller fra naturlige fettsyreblandinger som f.eks. kan fremstilles fra kokosnøttolje eller talgolje.

Ofte anvendes såkalte syntetiske tensider, spesielt fett-sulfonater, fettsulfater, sulfonerte benzimidazolderivater eller alkylsulfonater.

Fettsulfonatene eller -sulfatene foreligger som regel som alkali-, jordalkali- eller eventuelt substituerte ammoniumsalter, som har en alkylrest med 8 til 22 C-atomer, idet alkyl omfatter også alkyldelen i acylrestene, f.eks. Na-eller Ca-salt fra ligninsulfonsyre, fra dodecylsvovelsyre-esteren eller fettalkoholsulfatblandinger som er fremstilt av naturlige fettsyrer. Her skal det også nevnes salter fra svovelsyreestere og sulfonsyrene fra fettalkohol-etylenok-syd-addukter. De sulfonerte benzimidazolderivater inneholder fortrinnsvis 2 sulfonsyregrupper og en fettsyrerest med 8-22 C-atomer. Alkylarylsulfonater er f.eks. Na-, Ca- eller trietanolaminsaltene til dodekylbenzensulfonsyren, dibutyl-naftalinsulfonsyren eller til et naftalinsulfonsyreform-aldehydkonsensasj onsprodukt.

Dessuten kan også tilsvarende fosfater, såsom salter fra fosforsyreesteren til et p-nonylfenol-(4-14)-etylenokskyd-addukt eller fosfolipider, anvendes som formuleringshjelpestoffer. ■■—

Som ikke-ioniske tensider kommer i første rekke polyglykol-eterderivater til alifatiske eller cykloalifatiske alkoholer, mettede eller umettede fettsyrer og alkyfenoler på tale, som kan inneholde 3 til 30 glykoletergrupper og 8 til 20 karbonatomer i (alifatisk) hydrokarbonresten og 6 til 18 karbonatomer i alkylfenolenes alkylrest.

Ytterligere egnede ikke-ioniske tensider er vannoppløselige polyetylenoksydaddukter som inneholder 20 til 250 etylen-glykoletergrupper og 10 til 100 propylenglykoletergrupper på polypropylenglykol, etylendiaminopolypropylenglykol og alkylpolypropylenglykol med 1 til 10 karbonatomer i alkylkjeden. De nevnte forbindelser inneholder vanligvis 1 til 5 etylenglykolenheter pr. propylenglykolenhet.

Som eksempler på ikke-ioniske tensider skal det nevnes nonylfenolpolyetoksyetanoler, ricinusoljepolyglykoleter, polypropylen-polyetylenoksydaddukter, tributylfenoksypolyet-oksyetanol, polyetylenglykol og oktylfenoksypolyetoksy-etanol.

Dessuten kommer også fettsyreestere fra polyoksyetylensorbitan såsom polyoksyetylensorbitan-trioleat i betraktning.

Med hensyn til de kationiske tensider, dreier det seg frem for alt om kvaternære ammoniumsalter som inneholder minst én alkylrest med 8 til 22 C-atomer som N-substituent, og lavere, eventuelt halogenerte alkyl-, benzyl- eller lavere hydroksylalkylrester som ytterligere substituenter. Saltene foreligger fortrinnsvis som halogenider, metylsulfater eller etylsulfater, f.eks. stearyltrimetylammoniumkloridet eller benzyldi(2-kloretyl)etylammoniumbromidet.

De i formuleringsteknikken vanlige tensider er bl.a. beskrevet i følgende publikasjoner: "McCutcheon's Detergents and Emulsifiers Annual" MC

Publishing Corp., Tidgewood, New Jersey, 19-81,

Helmut Stache "Tensid-Taschenbuch" Carl Hanser-Verlag Miinchen/Wien 1981.

Som bindemiddel for vannoppløselige granulater eller tabletter kommer kjemisk modifiserte, i vann oppløselige polymere naturstoffer på tale, såsom stivelses-, cellulose-eller proteinderivater (f.eks. metylcellulose, karbok-symetylcellulose, etylhydroksyetylcellulose, proteiner såsom gelatin o.l.) samt syntetiske polymerer såsom polyvinyl-alkohol, polyvinylpyrrolidon osv. Dessuten inneholder tablettene fyllstoffer, (f.eks. stivelse, mikrokrystallinsk cellulose, sukker, melkesukker etc), glidemidler og sprengmidler.

Anvendelse av midlene ifølge oppfinnelsen på parasittene som skal bekjempes, kan gjennomføres slik at midlene tilsettes i form av oppløsninger, emulsjoner, suspensjoner ("drenchs"), pulvere eller tabletter til mærene, hvor de på grunn av fiskenes bevegelse og det gjennomstrømmende vann oppløses raskt og fordeles. Konsentrerte oppløsninger kan før tilsetning i mærene fortynnes med større mengder sjøvann. Konsentrasjonsproblemer i mærene oppstår vanligvis ikke, fordi fiskene ved hver åpning av mærene hvirvler vilt rundt i påvente av for og sørger for en rask fortynning.

De antiparasittære midler anvendt ifølge oppfinnelsen inneholder som regel 0,1 - 99 vekt%, spesielt 0,1 - 95 vekt% Azamethiphos, og 99,9 - 1 vekt%, spesielt 99,9 - 5 vekt% av et fast eller flytende tilsetningsstoff, deriblant 0-25 vekt%, spesielt 0,1 - 25 vekt% av et tensid.

Som handelsvare foretrekkes et konsentrert middel, mens forbrukeren anvender som regel fortynnede midler som oppnås ved å fortynne handelsvaren med vann.

For å oppnå spesielle effekter kan slike midler inneholde ytterligere tilsetninger såsom stabilisatorer, avskum-ningsmidler, viskositetsregulatorer, bindemidier, klebemid-ler samt andre aktivstoffer.

Fra slike konsentrater kan man ved fortynning med vann fremstille emulsjoner i hvilken som helst konsentrasjon.

(Mii = moiejcyiveKx;

Oppløsningene egner seg til bruk i form av minste dråper.

Azamethiphos oppløses i metylenklorid, sprayes på bæreren og bppløsningsmiddelet inndampes derefter i vakuum. Slike granulater kan blandes til fiskefor.

Ved intim blanding av bærerstoffer med Azamethiphos får man bruksferdige forstøvningsmidler.

Azamethiphos blandes grundig med tilsetningsstoffene og males godt på en egnet kvern. Man får sprøytepulver som kan fortynnes med vann til suspensjoner i hvilken son helst konsentrasj on.

Fra dette konsentrat kan det ved fortynning med vann fremstilles emulsjoner i hvilken som helst konsentrasjon.

Man får bruksferdige forstøvningsmidler, idet Azamethiphos blandes med bæreren og males på en egnet kvern.

Azamethiphos blandes med tilsetningsstoffene, males sammen og fuktes med vann. Denne blanding ekstruderes og tørkes deretter i luftstrømmen.

(MG = molekylvekt)

Det finmalte aktivstoff føres i en blandingsmaskin jevnt på kaolinet som er fuktet med polyetylenglykol. På denne måte får man støvfrie overtrekks-granulater.

Det finmalte Azamethiphos blandes intimt med tilsetningsstoffene. Således oppnår man et suspensjons-konsentrat som ved fortynning med vann kan fremstilles til suspensjoner i hvilken som helst konsentrasjon.

Biologiske eksempler

1. Virkning mot lakselus ( in vitro test)

a) Innsamling og kultivering av lakselus

Adulte og pre-adulte stadier hos lakselus fjernes forsiktig

med brede pinsetter fra naturlig infisert atlanterhavslaks som holdes i fiskeoppdrettsanlegg, separeres etter stadium og kjønn og holdes i sjøvannsbasseng ved 10'C og kontinuer-lig ventilering. Sjøvannet som brukes til kultiveringen, stammer fra lakseoppdrettsanlegget som de infiserte laksene tas fra. De egentlige forsøk gjennomføres i løpet av 48 timer etter innsamlingen av lusene.

b) In vivo test for bestemmelse av aktivstoffets kontakt-virkning

Plastbeholdere fylles med 50 ml sjøvann (10°C). I hver beholder opptas 5 adulte hunner samt 5 preadulte lakselus. Sjøvannet avdekanteres raskt over en sil og erstattes med 50 ml av forsøksoppløsningen (sjøvann på 10°C inneholdende testsubstansen). Lusene utsettes for denne oppløsning i 1 time, noe som tilsvarer omtrent forholdene i fiskemærene. Derefter spyles beholderen med ferskt sjøvann og lusene holdes i ferskt sjøvann. For bedømmelse blir tallet av de drepte lus bestemt i forhold til kjønn, stadium og Aza-methiphoskonsentrasjon. Tellingen gjentas hver time inntil det ikke finnes noen flere levende lus. Alle forsøk gjennom-føres tre ganger.

bl) Virkningens grenseverdi

Lusene utsettes ifølge (b) for Azamethiphos-konsentrasjoner på 0,001 - 1,0 ppm for et tidsrom på 1 time, og mortalitets-raten bestemmes ved hjelp av de drepte parasitter. Etter 1 time fastslås en 100 % mortalitet ved 0,1 ppm, etter 2 timer ved 0,01 ppm. Under 0,01 ppm overlever parasittene lengre enn 24 timer.

b2) Azamethipos' s virkning i avhengighet av temperatur og saltkonsentrasi on

Temperaturavhengigheten bestemmes ved verdier mellom 4°C og 16°C ved en Azamethiphos-konsentrasjon på 0,01 ppm og en innvirkningstid på 1 time. Man oppnår følgende verdier:

Det viser seg en lett økning i mortalitet under og over 10°C. Således viser forandringen av saltinnholdet på 23 fa til 30 fa ved lik aktivsubstans-konsentrasjon og innvirkningstid, ingen signifikant innflytelse på mor-taliteten. 2. Virkning mot lakselus fin vivo- test) — 5 naturlig infiserte atlanterhavslaks i et fiskeoppdrettsanlegg tas fra mæren og overføres til godt ventilerte sjøvannsakvarier. Der blir de i 48 timer for tilpasning, og de blir ikke foret i 24 timer før Azamethiphostilsetningen. En gruppe på 5 laks utsettes i 1 time for en Azamethiphos-konsentras jon på 1,0 ppm, en annen gruppe på 5 laks utsettes for en Azamethiphos-konsentrasjon på 0,1 ppm. Deretter holdes fiskene i enda 24 timer i ferskt sjøvann (uten Azamethiphos) , og så telles de drepte og enda levende parasitter for mortalitetsbestemmelse. Inkludert i bedømmelsen er også en ubehandlet gruppe av fisk. Forsøket gjentas tre ganger.

Bedømmelsen viser at alle adulte og pre-adulte stadier i begge konsentrasjoner drepes ved 0,1 og 1,0 ppm. Således viser Azamethiphos overensstemmende resultater i in vitro-og in vivo-forsøkene.

Claims (6)

1. Anvendelse av S-6-klor-2,3-dihydro-2-okso-l,3-oksazol-[4,5-b]pyridin-3-ylmetyl-0.O-y-dimetylf osf ortioat ved bekjempelse av parasitter, i vannet som omgir parasittende, idet parasittene tilhører slekten Crustacea, spesielt lakselus, som pararasitterer på fisk av familien Salmonidae.

2. Anvendelse ifølge krav l, idet nevnte lakselus tilhører familiene Lepeophteirus eller Caligus, spesielt artene Lepeophteirus salmonis eller Caligus elongatus.

3. Anvendelse ifølge krav 1 eller 2, hvor konsentrasjonen av Azamethiphos i vannet som omgir parasittene, ligger mellom 0,005 og 2 ppm, fortrinnsvis mellom 0,01 og 1 ppm, spesielt foretrukket mellom 0,05 og 0,5 ppm.

4. Anvendelse ifølge ett av..- kravene 1 - 3, idet fiskene tilhører artene Salmon salar, Salmon trutta, Salmon gairdneri, Oncorhynchus gorbuscha, Oncorhynchus keta, Oncorhynchus nekra, Oncorhynchus kisutch, Oncorhynchus tshawytscha, Oncorhynchus mason, Salvelinus-arten og Salmo clarkii.

5. Anmvendelse ifølge ett av kravene 1-4, hvor Azamethiphos blir benyttet i form av én eller flere enhets-doseringspakninger.

6. Anvendelse ifølge ett av kravene 1-5, idet lakselusene er i chalimus-stadium, i preadult-stadium eller spesielt i voksent stadium.