NO116916B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til termisk forbehandling av jernsilikater

for å gjøre dem egnet til direkte reduksjon til svampjern.

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte til termisk forbehandling av jernsilikater for å gjøre dem egnet til direkte reduksjon til svampjern, hvor jernsilikatene kan være sterkt for-urenset av andre elementer som vanskelig lar seg redusere under reduksjon, som f.eks. svovel eller andre metaller som titan, mangan, kobber, arsen etc.

Det opptrer spesielle problemer ved behandling a<y>_ jernsilikatmalmer som er forskjellig fra behandlingen av jernoksyd-malmer som FeO og FegO^. Problemet forbundet med behandling av jernsilikatmalm ligger i det faktum at det ikke er tilgjengelig til direkte reduksjon i et kullholdig medium som oksydiske jernmalmer. Videre er temperaturen i forbindelse med reduksjon av jernoksyder i et kullholdig medium høyere enn smeltetemperatui / silikat-rnalmene og hvis slike høye temperaturer ble anvendt, ville det dannes en jernsilikatslagg som fullstendig ville ødelegge opera-sjonen.

Tidligere var det nødvendig å benytt- et meget, høytemperatursmeltende arrangement og utnytte blåseovner og liknende for å ekstrahere vesentlig rent jern fra jernsiiikat-malmene. Slik teknikk var imidlertid langt fra ønskelig fordi det ble produsert en ekstra mengde av ikke-ferroslagg.

Foreliggende oppfinnelse muliggjør ekstrahering av vesentlig rent jern fra jernsilikater ved først å overføre jern-silikatmalmen til en blanding av en spesiell type jernoksyd som ikke vil slaggdanne med den gjenværende silikatforbindelse selv i nærvær av temperaturer som utnyttes for den direkte reduksjon av jernoksydforbindelser.

Oppfinnelsen vedrører altså en fremgangsmåte til termisk forbehandling av jernsilikater som kan inneholde Cu, S,

As, Ti eller Mn for å gjøre dem egnet til direkte reduksjon til svaøipjern, idet fremgangsmåten erkarakterisert vedat silikatenes jernforbindelser omaannes til magnetitt (Fe^O^) ved å opphete jernsilikatene til temperaturer like under deres smeltepunkt, fortrinnsvis til ca.<<>jdO°C i minst én time i oksyderende atmosfære når de inneholder toverdige jernforbindelser, i svakt reduserende atmosfære når de inneholder treverdige jernforbindelser og ved å opphete dem først i minst én time i oksyderende atmosfære og deretter i minst én time i reduserende atmosfære når de inneholder både to- og treverdige jernforbindelser.

Jernsilikatmalmer har hittil vært så vanskelig å redusere effektivt at det ikke har vært utviklet noen kommersiell brukbar fremgangsmåte for å utvinne disse malmers jerninnhold. Jernsilikatmalmer, som f.eks. inneholder jernsilikatene fayalitt og/eller chamositt, som f.eks. Chichali Pakistan malm og de "jern-'Stener" som finnes i store mengder i England, kan reduseres ved nedsmelting i en masovn, men denne reduksjonen frembringer mellom tre og fire tonn slagg pr. tonn råjern, og utvinning av metallisk jern fra disse malmer er kommersielt ikke konkurransedyktig med det som utvinnes fra andre kilder, som f.eks. oksydiske jernmalmer.

Så vidt man vet er det hittil ikke angitt noen effektiv fremgangsmåte for redusering av jernsilikatmalmer uten nedsmelting. Slike malmer kan imidlertid effektivt gjøres metalliske ved direkte reauksjon uten nedsmelting, når de behandles i overensstemmelse med foreliggende oppfinnelse.

Det samme er tilfelle med hensyn til de jernholdige kobberslagg, som oppnås i store mengder ved raffinering av kobber, og nvor man hittil ikke har funnet noen effektiv fremgangsmåte for innvinning av jern og kobberinnnolaet, i det minste på en kommersiell økonomisk basis. Disse slaggtyper som inneholder ca. 35 til 55% jernoksyd som FeO, lar seg, ifølge foreliggende oppfinnelse, redusere ved direkte reduksjon til et metallisk, redusert malmprodukt, hvorfra det metalliske jern og kobber kan separeres og innvinnes ved oppmaling og magnetisk separasjon.

Likeledes kan man i overensstemmelse med foreliggende oppfinnelse direkte redusere jernmalmer, slagg og konsentrater som inneholder andre metallforbindelser som f.eks. arsenater, titanater, manganater, etc, mea hensyn til jerninnnoluet, og dette kan innvinnes ved å underkaste den reduserte malm oppmaling og magnetisk separasjon.

Ser man på anvendelsen av oppfinnelsen på reauksjon av jernsilikatmalmer, så er problemet o.er at oe ved reduksjonen danner glasslignende slagg av typen FeSiO^ og/eller Fe^SiO^, som ikke kan direkte reduseres mea reduserenae gasser som CO ellar H^>og som ikke kan reduseres uten å smelte de faste karbonholdige reaktanter, som koks, koksavfall eller lignende.

Man har nå oppdaget, og dette er et vesentlig trekk ved foreliggende oppfinnelse, at hvis jernsilikatmalmer eller glasslignende slagg som inneholder FeSiO.. og/eller FepSiO røstes veu temperaturer like under begynnende nedsmelting eller slagging, f.eks. mellom 87O og 1010°C, og fortrinnsvis omkring 980°G, og i en passende utvalgt eller regulere atmosfære under røstingen, slik denne vil bli beskrevet under, og slik at de tilstedeværende jernsilikater omdannes til silika SiO^ pluss magnetisk jernoksyd Fe^O^- som et mellomprodukt eller endelig produkt ved opparbeidingen, så utskilles eller separeres det dannede silika fra det magnetiske jernoksyd på en slik måte at silikatene som oppstår ved den på-følgende reduksjon, meget lett lar seg skille fra de metalliske jernforbindelser ved en konsentrasjon i form av oppmaling og magnetisk separasjon. Dette betyr at det magnetiske jernoksyd Fe.-.O , ikke danner et glasslignende slagg med silika, og det er i dette henseende enestående sammenliknet med andre jernoksyder av lavere og høyere orden, som f.eks. FeO og Fe^ som danner glasslignende slagg mea silika ved oppvarming, v. et vil si FeSiO^of O^.SSiO^.

Man har funnet at den atmosfære som an\s under røstingen eller ved dennes suksessive trinn, avhenger av den type jernsilikater som er til stede i utgangsmaterialet, enten disse er to eller treverdige eller begge deler. Hvis jernet bare er til stede i toverdig fc m, så må røstingen utføres i oksyderende atmosfære i tilstrekkelig tid, vanligvis mellom to og tre timer, for å oksydere jernet opp til nivået i det magnetiske oksyd Fe^O^, men ikke slik at jernet oksyderes til et høyere nivå slik som i hematitt Fe^O^. Når oksydasjonen utføres skikkeiig, slik det vil bli beskrevet nedenfor, så skjer følgende reaksjoner:

Hvis atmosfæren er for oksyderende eller røsteperioden er for lang, så inntreffer følgende uønskede reaksjoner:

Endeproduktet av reaksjonene (2) og (3) er et glasslignende slagg som ikke lar seg reausere til metallisk jern ved den følgende direkte reduksjon. Hvis atmosfæren ikke er tilstrekkelig oksy-derende, eller endog reduserende, så skjer det ingen forandring ved oppvarming.

Hvis jernet opprinnelig er til stede bare i treverdig form, som f. eks. Fe,^0^.2SiO.^, så må røsteatmosfæren være reduserende, men ikke for sterk, slik at man frembringer følgende for-ønskede reaksjon:

Hvis atmosfæren ikke er tilstrekkelig reduserende,, dvs. den er for oksyderende, så inntreffer ingen reaksjon, og hvis den er for reduserende, så dannes et annet glassliknende slagg:

Dette glasslignende reaksjonsprodukt lar seg ikke redusere direkte.

Vanligvis inneholder jernsilikatmalmene både to og treverdige jernsilikater, og de må følgelig først røstes i en oksyderende atmosfære for å oksydere det toverdige jernsilikat opptil nivået i Fe^O^, og deretter må de videre røstes i en reduserende atmosfære for å redusere det treverdige jernsilikat ned til cksygennivået i Fe^O^. Den første røstingen kan utføres i luft i ca. to til tre timer ved ca. <j& 0°C. Ved kontinuerlig røsting tilsettes deretter karbon anslagsvis i den støkiometriske mengde som er nødvendig for å få reaksjonen ifølge likning (6) med alt tilstedeværende Fe,^)^, enten dette er til stede i malmen som rent oksyd eller som toveraig jernsilikat.

For grunne malmsjikt på opptil Jd cm dybde, sa er karbontilsetningen ikke kritisk innen grenser på ca. to til tre vektprosent av malmen. Fordypere sjikt på ca. 3^ cm eller mer,

så må karbontilsetningen reguleres forsiktig i overensstemmelse med ovennevnte ligning (6), spesielt når atmosfæren over sjiktet innenolder fritt oksygen. Karbontilsetningen ligger vanligvis innenfor det relativt brede område fra ca. 0,1 til ø>. Som et resultat av disse suksessive behandlinger omoannes det opprinne-lige glasslignende slagg, som består vesentlig av to- og treverdige jernsilikater, til et reaksjonsprodukt bestående vesentlig av silika og magnetisk jernoksyd. Ettersom det magnetiske jernoksyd ikke danner et glasslignende slagg med silika, så kan dette reaksjonsprodukt underkastes direkte reduksjon uten nedsmelting, og reduksjonsproduktet kan underkastes innvinning av de metalliske jernforbindelser ved oppmaling og magnetisk separasjon.

Produktet fra denne røstingsbehandling kan reduseres til metallisk jern enten ved hjelp av gassformede reduserende forbindelser, som ved oppvarming i en atmosfære av reduserende gasser som CO og/eller , eller ved hjelp av faste karbonholdige reduserende forbindelser, som ved oppvarming i blanding med koks eller liknende. Den foretrukne reduksjonsmetode er den, som er beskrevet i U.S. patent nr. 2.829.O42 av 0. Moklebust. Ifølge denne fremgangsmåte føres sluttproduktet fra røstingen i blanding med et overskudd av en fast, karbonholdig reduserende forbindelse, som f.eks. koks, gjennom en roterende ovn i motstrøm til varme, brennbare gasser som brennes under regulerende betingelser ved å tilføre oksygen eller en fritt oksygenholdig gass ved adskilte punkter langs ovnen, for å tilveiebringe den nødvendige varme og temperaturprofil langsetter ovnen, slik at malmen reduseres mest effektivt. Ovnstemperaturen holdes således like over smelte- eller sintringstemperatur, vanligvis omkring ca. IO65 til 1093°C>gjennom hele ovnens reduksjonssone, som strekker seg fra uttaks-enden og i tilstrekkelig avstand mot inntaksenden, slik at man får

maksimum omdannelse.

Etter som den likke mengde karbon som tilsettes under røstingen forbrukes ved denne behandling, så må ytterligere karbon tilsettes i reduksjonstrinnet og da i overskudd i forhold• til den teoretiske mengde som er nødvendig for å redusere malmen, dvs. fortrinnsvis fra et minimum på ca. 10% i overskudd av teo-retisk mengde opptil flere ganger denne mengde eller mer, ettersom reduksjonens effektivitet øker progressivt når overskuddet av karbon ligger innenfor aette områaet.

Oppfinnelsen Kan også anvendes til reauksjon av titan jernmalmer, hvor det ved røstingen skj.er (slik det skjer i tilfelle med den magnetittrekrystallisasjon som er beskrevet ovenfor, med henvisning til-røstingen av jernsilikatmalmer) en re-krystallisasjon, kornvekst og nedsatt sammenbinding mellom mineral-fasene, hvorved jernoksydforbindelsene segregeres fra titanfor-bindelsene, hvorved man letter den separasjon som skjer etter den direkte reduksjon av. malmen.

Oppfinnelsen er spesielt anvendbar til reduksjon av fulloksyderte arsenhoIdige jernmalmer, hvor arsenet omdannes ved røstingen til en form, som f.eks. arsenatet ASgO^, som ikke koker bort under reduksjonen, slik det skjer med de lavere oksyderte arsenforbindelser.

Oppfinnelsen har videre spesiell anvendelse ved behandling av malmer med høyt svovelinnhold, slik at det endelige metalliske jernkonsentrat far et svovelinnhold innenfor de kommersielt akseptable grenser.

De følgenoe eksempler illustrerer oppfinnelsen og viser ae resultater som kan oppnås med denne.

Eksempel 1.

For å sammenligne effekten av den ovenfor beskrevne for-røsting ved reduksjonen av malmer med høyt silikainnhold, ble porsjoner av en malmtype som kalles "Tilden T 185" underkastet direkte reduksjon ifølge den fremgangsmåte som er beskrevet i ovennevnte Moklebust patent. Den første porsjon "A" var ikke for-røstet, mens den annen porsjon "B" var forrøstet slik det er beskrevet nedenfor. Den omtalte malmtype hadde følgende sammensetning;

Rest - resiauale menguer av andre elementer.

Porsjon "B" ble underkastet for-røsting ved å oppvarme malmen til 980°C i en atmosfære som inneholdt fritt oksygen, men ingen brennbare stoffer i to timer, nvorav den første halv-timen gikk med til a oppvarme porsjonen fra romtemperatur til<q>80°C. Etter denne behandling ble atmosfæren skiftet til en, som inneholdt tilstrekkelig fritt karbon-monoksyd til å redusere nematitten, men ikke redusere magnetitten. Dette ble gjort ved å tilsette tre vektprosent koksavfall til uet grunne malmsjiktet, hvoretter oppvarmingen ble fortsatt veo y80°C i ytterligere to timer. Etter dette ble det tilsatt koksavfall i overskudd i for-nold til den teoretiske mengde, som var nødvendig for å redusere malmen, og porsjonen ble direkte redusert i overensstemmelse med Moklebust patentet. Porsjon "A" ble ikke for-røstet, men ble direkte redusert ved tilsetning av overskudd av karbon i forhold til den teoretiske mengde.

Det reduserte malmprodukt fra porsjon "A" ble så konsentrert ved å underkaste produktet tre gangers oppmaling og magnetisk separasjon, og samme behandling ble anvendt på det reduserte malmprodukt fra porsjon "B". Konsentratene som ble oppnådd ved tredje gangs behandling er vist nedenfor:

Det fremgår av ovenstående data at jerninnvinningen uten for-røsting var bare 87,3% sammenliknet med 94»1% med for-røsting, noe som gir en økning i innvinning på ca. 7% s°m et resultat av for-røstingen. Det bør også bemerkes at med den for-røstede porsjon "B"var metalliseringen 98,3% og det totale jern 97,5%, i forhold til 95, y/ o og 87,17" henholdsvis, for porsjon "A", som ikke var for-røstet. Det bør også.legges vekt på det mye lavere resi-duale gangsteins.innhold i konsentratet fra den for-røstede porsjon "B" som bare.var 2%, i forhold til 11,7% i"°r den ikke-forrøstede porsjon "A".

Eksempel 2 .

Porsjoner "A" og "B" av en tungmedium jugoslavisk Middlings malm ble underkastet den samme behandling henholdsvis som i eksempel 1. Malmen hadde følgende sammensetning:

Som i eksempel 1 ble den ikke-forrøstede porsjon "A" og den for-røstede porsjon "B" i hvert tilfelle underkastet tre trinns oppmaling og magnetisk separasjon, og konsentratene fra tredje trinns behandling hadde følgende sammensetning:

Her vil man igjen se at for-røstingen øket jerninnvinningen betydelig, etter som innvinningen uten for-røsting bare var 73>8% i forhold til 91,7% med for-røsting, noe som betyr en økning på ca. l8% som et resultat av for-røstingen. Også metalliseringen, totalt jern og vektinnvinning var mye høyere og gangsteinsinnholdet var mye lavere for den for-røstede porsjon "B" sammenlignet med den ikke-forrøstede porsjon "A".

Eksempel 3-

Porsjoner "A" og "B" av en Chichali Pakistan malm ble underkastet samme behandling henholdsvis, som i eksempel 1. Malmen hadde følgende sammensetning:

Etter reduksjonen ble hver porsjon underkastet tre trinns konsen-trering ved oppmaling og magnetisk separasjon, og resultatet er vist nedenfor:

Her fremgår det igjen at man får en betydelig økning i jerninnvinningen på grunn av for-røstingen, etter som den uten for-røsting var 81,8% i forhold til 95,7% med for-røsting, noe som er en økning i innvinningen på ca. 14%» Qgså i alle andre henseende var konsentratet fra den for-røstede porsjon "B" langt bedre enn konsentratet fra den ikke-forrøstede porsjon "A".

Eksempel 4»

Et Clarksdale kobberslagg hvis behandling er beskrevet nedenfor, hadde følgende sammensetning:

I dette eksempel ble porsjon "A" røstet i luft i fire timer ved 980°C uten tilsetning av.karbon ved noe røstingstrinn, mens en annen porsjon "B" ble røstet i luft i to timer ved 980°C, hvoretter' 3 vektprosent koksavfall ble tilsatt det grunne materialsjiktet, og røstingen ble fortsatt i ytterligere to timer. Etter reduksjonen ble.porsjonene konsentrert, og tredje trinns konsentrater hadde følgende sammensetning:

Det fremgår av ovenstående data at for-røstiiigen

av porsjon "A" uten kokstilsetning er mye mindre effektiv enn ved porsjon "B", hvor koks ble tilsatt, ettersom jerninnvinningen var 73,37" og 85,6% henholdsvis. Kokstilsetning ved slutten av røstingen øket således jerninnvinningen med ca. 8%.

Eksempel * 5»;Porsjoner "A" og "B" av en Maclntyre magnetitt malm ble underkastet den samme behandling, henholdsvis, som i eksempel 1. Malmen hadde følgende sammensetning: ; Etter reduksjon ble hver porsjon underkastet to trinns konsentrasjon ved oppmaling og magnetisk separasjon, og resultatet er vist nedenfor: ; De forbedrede resultater ved for-røstingen fremgår tydelig fra de høye tall for totalt jern og metallisering, i forhold til tallene for den.ikke-forrøstede porsjon, men også med hensyn til tallene for beregnet gangstein og TiO^-innhold, som er mye lavere med enn uten ;for-røsting.;Eksempel 6.;Porsjoner "A" og "B" av en Peace River (Clear Hills) malm ble underkastet samme behandling, henholdsvis, som i eksempel 1. Malmen hadde følgende sammensetning: ; Etter reduksjon ble hver porsjon underkastet to trinns konsentre-ring ved oppmaling og magnetisk separasjon, og resultatet er vist nedenfor: ; Det totale jern, metallisering og jerninnvinning er mye høyere og den beregnede gangstein er mye lavere med for-røsting enn uten for-røsting. ;Eksempel 7»;En aroostook mangan jernholdig malm ble fremstilt og deretter redusert som i eksempel 1. Denne malm haade følgende sammensetning: ; Etter for-røsting, reduksjon og konsentrasjon som i. ek el 1, hadde tredje trinns konsentrat følgende sammensetning: ; Det fremgår at man oppnådde utmerket total metallisering og jerninnvinning. ;Eksempel _8._;En Yawata jernsand hvis behandling er angitt nedenfor, hadde følgende sammensetning: ; Dette materiale bie røstet i to timer i nærvær av y/ o fint koks ved 1090°C- Malmen ble deretter tilsatt koks i overskudd i forhold til viim teoretiske mengde, som var nødvendig for å redusere malmen, og reduksjonen i den roterende ovnen ble utført ved 1090°C. Det reduserte produkt tie deretter underkastet oppmaling og magnetisk separasjon i fire suksessive trinn, og resultatet er vist ;. nedenfor:; ; Det fremgår at man oppnådde en ekstremt høy jerninnvirkning på 95,4% samtidig med en høy metallisering på 99,0% samtidig som bare 1,15% Ti02ble holdt tilbake i konsentratet. ;Eksempel 9.;En New Zealand jernsand titanjernmalm hvis behandling er beskrevet nedenfor, hadde følgende sammensetning: ; Dette materiale ble oppmalt til 80%-150 mesh og pelletisert, og deretter ble de tørkede pellets ført inn i en canister sammen med 3% fint koks og deretter røstet i to timer ved 1150°C. Det ble deretter tilsatt karbon i overskudd av den teoretiske mengde, som var nødvendig for å redusere malmen, og reduksjonen ble utført ved 1150°C i tre timer. De metalliserte pellets bie oppmalt og konsentrert, og det tredje trinns konsentrat hadde følgende sammensetning: ; Det iY<y>mgår at man også hex" oppnådde en ekstremt høy jerninnvinning med høy metallisering, mens bare 1,34% Ti02ble holdt tilbake i konsentratet. ;Eksempel 10.;. En malm fra Grekenland som inneholdt ca. 52% totalt jern, 5*5% V<q>O, 0,12% S og 0,85% As, og hvor svovelet og arsenet antagelig var til stede som et oksydert arsenopyritt, ble under-

kastet forskjellig slags røsting slik det er beskrevet nedenfor. Enkel oksydativ røsting av malmen ved 1040°G ga 0,105b S, men

1,2% As, på grunn av tap av flyktige forbindelser som vann og karbondioksyd. Glødetapet av disse forbindelser var 12,35%- Når denne malmen pluss 1% koksstøv ble røstet i 90 minutter ved 9^0°C, så minket arseninnholdet bil 0,24%, og etter en reduksjon i en roterende ovn i overensstemmelse med det forannevnte Moklebustpatent, så sank arseninnholdet ytterligere til 0,071%- Dette var ikke tilstrekkelig ettersom malmen skulle brukes til stålfremstil-ling, og en prøve nr. 2 ble utført. Malmen pluss 2% koksstøv ble røstet i 90 minutter ved 98o°C, og den røstede malmen inneholdt 0,23% As. Denne røstede malm pluss 1% koksstøv ble røstet på nytt ved 925°G i seks timer, og produktet inneholdt da bare 0,007% As, noe som er et akseptabelt arseninnhold.

Disse prøveresultatene indikerte at hvis røstingen ble utført i en atmosfære som var reduserende til Fe^O^, men inert til Fe^O^, og i tilstrekkelig lang tid, så ville arsenet stabili-sere seg som lavere oksyder, f.eks. som ks^ Oy og disse flyktige oksyder ville diffundere ut av malmpartiklene og over i gassen i reaksjonskammeret. For å bekrefte dette, ble følgende prøver utført.

Eksempel 11.

Man prøvet en malm fra Japan som inneholdt ca. 6,3% S i form av jarositt (kalium jernsulfat). Når denne malmen ble underkastet enkel oksydativ røsting, oppnådde man følgende resul-

Malmen ble deretter røstet ved tilsetning av koksstøv, og følgende resultater ble oppnådd:

Disse data viser at når røstingen ble utført i nærvær av karbon,

så ble svovelet eliminert raskere ved lavere temperaturer, enn det som var nødvendig når røstingen ble utført uten karbon.

Det fremgår at ved tilsetning av 4% koksstøv, så

ble svovelinnholdet redusert til 0,18%, noe som ga et-materiale som egnet seg for direkte reduksjon i en roterende ovn, slik det er beskrevet i forannevnte Moklebustpatent.

Fra prøveresultatene i eksemplene 10 og 11 fremgår det at oksydasjonsreguleringen ved oppvarming av forbindelser som inneholder uønskede bestanddeler, som f.eks. arsen, svovel og lignende, vil være avhengig av oksygennivået i den atmosfære som røstingen utføres i. Videre fremgår det at røstebetingelsene kan reguleres slik at de jernoksyder som er til stede i lav-, middels-eller høykvalitetsmalmer, kan omdannes til magnetitt Fe^O^, og denne røstede malmen kan således forbedres betydelig, før den underkastes direkte reduksjon, under forutsetning at rekrystallisasjonen er langt nok fremskredet.

Den grunnleggende teori for den regulerte røsting, som her er angitt som anvendbar for eliminasjon av uønskede foru-rensninger, kan best forklares med henvisning til svovelelimina-sjon fra anhydritt (kalsiumsulfat). Reaksjonskjeden begynner med dekomponeringen av det vannfrie kalsiumsulfat ved følgende reaksjon:

Minker man oksygenets partialtrykk til under det man har i luft, så får man raskere dekomponering. Det er imidlertid en lavere grense forøkningen, som er gitt ved følgende reaksjon:

Den følgende reaksjon (9) indikerer en av de mange mulige veier for å tilveiebringe denne store senkning av oksygenets partialtrykk:

Ved betingelser som er tilstrekkelig reduserende for å utvikle FeO, er kalsiumsulfidet CaS i den stabile fase, og høyere oksyder vil ha en tendens til å bli redusert. Det er således en rekke partialtrykk for oksygen som fremmer dekomponering snarere enn reduksjon, dvs. CaO snarere enn CaS.

På lignende måte er det et slikt trykkområde for andre uønskede jemmalmbestanddeler som har et betydelig jernmalm-damptrykk, hvor det mest flyktige oksyd ligger mellom den sterkest reduserte og den høyest oksyderte tilstand. Et eksempel på dette er arsen.'Dette metall sublimerer ved 6l5°C., mens det lavere oksyd As20^koker ved 415°C. Det høyere oksyd AspO^ dekomponerer før det enten sublimerer eller koker i luft, unntatt når det er til stede som arsenat, da det er relativt stabilt. Det var på denne måte arsenet ble fjernet, slik det ble beskrevet i eksempel 10 ovenfor. Andre forurensende elementer som kan fjernes på lignende måte fra jernmalmer, innbefatter bly, antimon, bismut, litium, natrium, kalium, selen, tellur og sink.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte til termisk forbehandling av jernsilikater som kan inneholde Cu, S, As, Ti eller Mn for å gjøre dem egnet til direkte reduksjon til svampjern, karakt eri-

s e r t ved at silikatenes jernforbindelser omdannes til magnetitt (Fe^ O^ ) ved å opphete jernsilikatene til temperaturer like under deres smeltepunkt, fortrinnsvis til ca. 980°C, i minst én time i oksyderende atmosfære når de inneholder toverdige jernforbindelser, i svakt reduserende atmosfære når de inneholder treverdige jernforbindelser og opphete dem først i minst én time i oksiyderende atmosfære og deretter i minst én time i reduserende atmosfære når de inneholder både to- og treverdige jernforbindelser.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakt eri-

s e r t ved at den reduserende behandling utføres ved tilsetning av 0,1 - 4% fast karbonholdig materiale.