ungtyrkarane

Rørsla hadde ein forgjengar i nyosmanane, som starta blant eksiltyrkarar i Frankrike og i byrjinga var reint litterær. Dei politiske aspirasjonane til rørsla såg ut til å bli oppfylt med grunnlova av 1876, men etter at sultan Abdülhamit 2. hadde oppheva denne, vart rørsla aktivisert igjen.

Frå 1889 organiserte ungtyrkarane seg i Det osmanske riket og i utlandet, særskild i Paris, og dei danna Partiet for eining og framsteg, som kom til makta i Istanbul etter den såkalte ungtyrkiske revolusjonen i 1908. Denne braut ut etter inntrykk frå dei revolusjonære hendingane i Russland i 1905–1907. Den utløysande årsaka til omveltninga var den russisk-britiske avtalen av 1908 om kontrollen over provinsen Makedonia. Dei osmanske garnisonane i Makedonia, som vart leidde av Enver pasja, gjorde væpna opprør og marsjerte mot Konstantinopel. Abdülhamit 2. vart tvinga til å innføre grunnlova av 1876 igjen og sammenkalle ei nasjonalforsamling. I 1909 vart sultanen avsett og erstatta med Mehmet 5. Regjeringsmakta vart overteken av «Komiteen for eining og framsteg».

Ungtyrkarane hadde ikkje noko presist definert sosialt program, og dei kom i konflikt både med dei nasjonale minoritetane og arbeidarane. Som følgje av dette braut det ut ei rekke streikar og politisk uro i riket, og denne oppløysingstendensen vart styrkt gjennom det osmanske nederlaget i krigen mot Italia i 1911.

I 1913 vart den ungtyrkiske regjeringa omforma til eit tremannsdiktatur under Enver pasja, Talat pasja og Cemal pasja, som først gjennomførte ei rekke reformer, særleg på opplysingsområdet, men gjekk deretter inn for å gjennomføre eit sjåvinistisk program i samvirke med tyskarane.

Det ungtyrkiske regimet endte med den osmanske kapitulasjonen ved første verdenskrigs slutt i 1918, men hjelpte fram den nasjonale frigjeringsrørsla som førte fram til danninga av Republikken Tyrkia i 1923.

Dei tre ungtyrkiske leiarane vart alle drepne kort tid etter verdskrigen.

• Det osmanske riket
• Det osmanske rikets historie
• Tyrkias historie