parallellprosessering

Parallellprosessering er å få tilgang til mer datakraft ved å dele en beregningsoppgave opp i mindre deler som kan utføres samtidig (parallelt) på flere prosessorer. Dette gjør det mulig å løse oppgaven vesentlig raskere enn ved å kjøre den i serie gjennom én og samme prosessor.

Parallellprosessering brukes om to forskjellige ting. Det ene er stormaskiner og superdatamaskiner med opptil mange hundretusener av prosessorer (datakjerner), som settes sammen fysisk og logisk slik at så mange som mulig kan arbeide parallelt for å gjennomføre større sammensatte beregninger på kortest mulig tid. Disse faller ofte inn under høyytelsesberegninger (HPC), og bruker typisk distribuert minne.

Det andre området er databrikkene eller prosessorene på alt fra grafikkprosessorene i PC-er og servere, til databrikkene i smarttelefoner, biler, og andre ting som bruker elektronikk. Disse har flere beregningskjerner eller vektorenheter som gjør at man kan bryte opp innkommende instruksjoner og data i flere parallelle strømmer eller tråder, og gjennomføre flere interne utregninger samtidig.

For å få mest mulig regnekraft fra et system må man parallellisere koden både på CPU-ene og grafikkortene.

Parallellprosessering er ikke det samme som fleroppgavekjøring og flerprosessering. Fleroppgavekjøring er kjøring av flere oppgaver samtidig på én og samme prosessor, noe som blir mulig gjennom såkalt tidsdeling (engelsk timesharing). Under flerprosessering fordeles mange oppgaver på flere tilgjengelige prosessorer, men ingen av oppgavene kjører på mer enn én prosessor av gangen.