humoralpatologi

Læren om de fire kroppsvæskene tilskrives Hippokrates, selv om den først uttrykkes i teksten Menneskenaturen, en tekst som er skrevet av en av Hippokrates' elever, Polybus. Her uttrykkes tanken om at menneskenaturen bestemmes av de fire kroppsvæskene, og at disse fire kroppsvæskene er assosiert med fire grunnleggende kvaliteter (tørr, våt, varm, kald) og med de fire årstider. Sunnhet er, slik det uttrykkes i denne teksten, resultatet av en god balanse mellom disse kroppsvæskene og kvalitetene, mens sykdom skyldes en ubalanse mellom dem. En tilstand av likevekt ble kalt synkrasi, en tilstand av ulikevekt ble kalt dyskrasi. Legen ville på grunnlag av denne teorien anbefale et kosthold og en livsstil som var tilpasset årstiden, alderen, levestedet og den individuelle kroppslige disposisjonen til den syke.

De hippokratiske legene tenkte seg at alle kroppsvæskene var produsert i kroppen, men at forholdet mellom dem var påvirket av forhold i det omkringliggende miljøet. Bestemte steder ble derfor assosiert med bestemte sykdommer, alt etter hvilket av grunnelementene eller de grunnleggende kvalitetene som dominerte der. Dette synet er særlig tydelig formulert i den hippokratiske teksten Om luft, vann og steder.

Av senere forfattere ble læren om de fire kroppsvæskene koblet sammen med en lære om fire grunnelementer i universet (ild, luft, vann og jord), og en lære om fire temperamenter (melankolsk, kolerisk, sangvinsk og flegmatisk). Kroppsvæskene ble også knyttet til ulike organer: blod til hjertet, flegma til hodet, den gule gallen til galleblæren og den svarte gallen til milten. Særlig tanken om forbindelsen mellom svart galle, milten og et melankolsk temperament ble svært langvarig i europeisk kulturhistorie.

På Hippokrates' tid, i det fjerde århundret før vår tidsregning, fantes det flere konkurrerende lærer som opererte med ulike antall kroppsvæsker. Når det hippokratiske synet skulle komme til å bli dominerende skyldes det blant annet at det ble videreført av den romerske legen Galenos, fem hundre år senere, som fikk en ekstraordinært stor innflytelse på middelalderens medisin i det kristne Europa. Den var også sentral i tenkningen til den persiske forfatteren Ibn-Sinâ (Avicenna), som også fikk stor innflytelse i middelalderen, både i det kristne Europa og i den islamske verden. Gjennom autoriteten til disse forfatterne ble humoralpatologien en sentral tankemodell i europeisk medisin i nesten to tusen år. I renessansen ble lærens hegemoni utfordret, men humoralpatologien fortsatte å være en sentral medisinsk teori til et stykke inn på 1800-tallet.

Den medisinen som bygget på humoralpatologien kan beskrives som holistisk, det vil si at den tilnærmer seg mennesket som et integrert system som står i et dynamisk forhold til sine omgivelser. I denne tenkningen var det ikke noe absolutt skille mellom kropp og sinn. Den var videre lite opptatt av hvor i kroppen sykdommen var lokalisert. Vanlige terapeutiske strategier for denne medisinen var årelating, avføringsmidler, brekkmidler og bestemte ernæringsregimer — i det hele tatt virkemidler som var egnet til å påvirke væskebalansen i kroppen. Slike midler ble brukt både når sykdommen manifesterte seg gjennom psykiske og somatiske symptomer.

Det fantes alternative medisinske tilnærminger, både i antikken og i renessansen. Viktigst av de nye tilnærmingene i tidlig moderne tid var de som bygget på et mekanistisk syn på kroppen, det vil si at kroppen ble sett som en maskin som trengte reparasjon ved sykdom. Det mekanistiske kroppssynet fikk sitt gjennombrudd på 1800-tallet: det ble da sentralt for medisinen å lokalisere sykdommen i kroppens organer og cellevev («lokalisme»), og dermed å rette oppmerksomheten mot kroppens solide deler snarere enn dens væsker. Framveksten av bakteriologien på slutten av 1800-tallet bestyrket denne tendensen og bidro til at humoralpatologien ble fortrengt.

Lokalismen fortrengte etter hvert humoralpatologiens holisme fra den ortodokse medisinen, men ikke fra folkemedisinen. Humoralpatologien hadde også stor innflytelse i arabisk og persisk medisin i middelalderen, en innflytelse som blant annet skyldtes tekstene til Ibn-Sinâ. Tradisjonelle medisinske systemer i India (Ayurveda) har også mange likhetstrekk med humoralpatologien, noe som har fått enkelte til å spekulere i at de greske naturfilosofene i antikken hadde kjennskap til indisk medisin og ble påvirket av den.

• medisinsk historie

• Noga Arikha (2007) Passions and tempers. A history of the humours. Harper Perennial
• Jacques Jouanna (2012) Greek Medicine from Hippocrates to Galen. Selected papers. Brill