kildekritikk

Historie som vitenskapelig disiplin henger tett sammen med kildekritikk og Leopold von Ranke (1795–1886). Med Ranke kom kravene til objektiv historieskriving basert på kilder (ikke tradisjon), og en metodisk tilnærming til arkivmateriale og andre tekster. Historiefagets kildekritikk kan ha ulike tilnærminger. Instrumentell kildekritikk innebærer en vurdering av selve kildene og deres troverdighet. Historikere kan også ha interesse av å forstå kilder, selv om de er lite troverdige i sitt budskap. En slik tilnærming, der man søker forståelse av en kilde gjennom å studere dens språk og formål, refereres til som funksjonell kildekritikk.

I Skandinavia hadde den danske professoren Kristian Erslev (1852–1930) en sentral rolle i utviklingen av kildekritikken. Han introduserte også begrepene levning og beretning i kildekrikken, som henger sammen med bruken av instrumentell eller funksjonell kildekritikk. Dersom en kilde brukes som levning, anvendes den for å si noe om konteksten og formålet for kilden. En propagandatekst kan dermed brukes for å forstå identiteten, selvforståelsen eller målet for makten bak teksten. Dersom en kilde brukes som beretning, bruker vi den til å si noe om forhold forut for, og utenfor konteksten for kilden. I det tilfellet fester vi lit til at den fortellingen som kilden gjengir har troverdighet.

Historikere anvender begreper som primærkilder/sekundærkilder, og førstehåndskilder/annenhåndskilder i vurderingen av beretninger. Primærkilder er de kildene som danner grunnlaget for sekundærkildene. De vil altså være nærmest de faktiske begivenhetene. Samtidig kan en primærkilde være en annenhåndskilde: en førstehåndskilde ville vært en person som faktisk bevitnet de faktiske begivenhetene og rapporterte om dem. Dersom primærkilden ikke bevitnet begivenhetene selv, er det en annenhåndskilde.

Den amerikanske læringspsykologen Sam Wineburg (1958–) har forsket på historisk tenkning og historikere, og har identifisert fire delprosesser i historiefagets kildekritikk. Disse er vurdering av kildens opphav (sourcing), kontekstualisering, indre koherens (corroboration) og nærlesing. Identifiseringen av disse delprosessene har bidratt til å utvikle ulike undervisningsstrategier for å lære bort kildekritikk og historisk metode.

Som journalistisk metode innebærer kildekritikken at journalisten forholder seg systematisk kritisk undersøkende til alle kilder som benyttes i alle faser av den journalistiske prosessen. Spørsmålet om kildens tendens er viktig her. Hvilke motiver og bindinger kan påvirke kildens utsagn? Ved å kritisk vurdere informasjonens verdi kan man unngå at journalisten blir et talerør for andres interesser.

Et annet sentralt spørsmål er om det finnes andre kilder som kan bekrefte/avkrefte informasjonen. Det er en regel for god journalistikk at opplysninger skal sjekkes og kontrolleres, og flere kilder regnes derfor som et kvalitetstrekk.

Kildene kan være åpne eller anonyme. Anonyme kilder benyttes hovedsakelig når det er eneste mulige måte å få frem viktige opplysninger på. Dersom en journalist bruker bare én kilde, eller bare anonyme kilder, stilles det ekstra strenge krav til kildekritikk. Videre er det viktig at kildenes anonymitet opprettholdes. Dersom kilder som i fortrolighet har delt opplysninger med en journalist avsløres, vil det bli svært vanskelig å motta viktig informasjon, og det kan undergrave medienes samfunnsrolle. Det er ansvarlig redaktør som har ansvaret for ytringer som publiseres anonymt.

En kritisk vurdering av kildene innebærer også å ha et overblikk over hvem som vanligvis benyttes som kilder i norske medier og hvem som sjelden kommer til orde. Maktpersoner dominerer i nyhetsjournalistikken og de berørte eller såkalte konsekvensekspertene kommer i mindre grad til orde. Videre er omtrent to tredjedeler av riksmedienes kilder menn og en tredjedel kvinner. Når det gjelder ekspertkildene i norske nyhetsmedier er hele 81 prosent menn.

På begynnelsen av 2000-tallet vokste kommunikasjonsbransjen kraftig. I perioden 2008–2017 ble Norsk Journalistlag (NJ)s medlemstall redusert fra 9739 til 8019, mens Kommunikasjonsforeningen passerte 4000 medlemmer. Dette var en vekstperiode for strategiske aktører fra privat næringsliv, store interesseorganisasjoner og det offentlige som arbeidet bevisst for at deres virkelighetsbeskrivelser skal aksepteres av mediene og de politiske partiene.

I det digitale informasjonssamfunnet har kildetilfanget økt kraftig også fra ikke-profesjonelle, og det blir viktigere å systematisk vurdere hvem som har skapt informasjonen med hvilket formål siden stadig flere kan skape og formidle informasjon. Det finnes en rekke nettsteder uten redaktøransvar (som ikke bygger på Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten) og både journalister og andre må være ekstra påpasselige dersom de benytter informasjon fra slike nettsteder.

Fremveksten av kunstig intelligens har gjort det mye enklere og billigere å produsere falske nettsteder og klonede versjoner av etablerte medier som kan spre store mengder desinformasjon og falske nyheter målrettet mot bestemte grupper i samfunnet som man ønsker å påvirke eller manipulere. Forsvarets forskningsinstitutt avdekket i 2023 et globalt nettverk med 443 falske nettaviser på 32 språk. 14 av de falske nettavisene utga seg for å være norske.

Bruken av generativ kunstig intelligens-verktøy øker raskt. Slike språkmodeller konstruerer tekst og argumentasjon ut fra sannsynlighetsberegninger og kan derfor systematisk fordreie meningsinnhold og budskap. Dette gjør at brukerne må være ekstra årvåkne og kildekritiske.

• Vær varsom-plakaten
• Redaktørplakaten
• falske nyheter
• historie
• historiedidaktikk

• Kildekritikk og kildegransking – Norgeshistorie.no

• Grut, Ståle (2021). Digital kildekritikk – en innføring i digitale kilder, brukerskapt innhold og graving i åpne kilder for journalister og mediestudenter. Gyldendal
• Hatlen, Jan Frode (2020). Historikerens kode: Veien til historisk forståelse. Oslo: Universitetsforlaget.
• Kjeldstadli, Knut (1999). Fortida er ikke hva den engang var: en innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget.
• Sivertsen, Eskil G. m.fl. (2023). Two layers of fog – anonymous Norwegian websites linking to Russian-affiliated domains. Rapport. Forsvarets Forskningsinstitutt.