karbonsluk

Verdenshavene tar opp en betydelig mengde klimagasser i form av karbondioksid (CO₂) i en mekanisme som kalles karbonpumpe. Det skjer ved at CO₂ fra atmosfæren løses lett opp i vannet og deretter, gjennom den termohaline sirkulasjonen, føres ned i havdypet.

I tillegg blir CO₂ bundet i planteplankton gjennom fotosyntesen. Det meste av dette karbonet blir frigjort når de døde organismene brytes ned, men deler av det blir bundet i sedimenter på havbunnen, og på lang sikt omdannet til et fossilt karbon (se karbonkretsløpet).

Jord inneholder mye karbon og får en kontinuerlig tilførsel av karbon i form av humus etter døde planter og dyr. Dette skjer i særlig grad i områder som befinner seg i en boreal klimasone. I varmere områder brytes det organiske materialet raskere ned. Gjennom historien har dette vært et effektivt karnonsluk, men senere jordbruk, med store områder som pløyes opp, er denne mekanismen svekket og har i stedet påskyndet en oksidering av humusinnholdet med påfølgende frigivelse av karbondioksid.

I myrer blir store mengder karbon fra dødt plantemateriale lagret. Nedbrytningen skjer svært langsom som følge av et miljø preget av mye vann, høy surhet og underskudd på oksygen. Med planter som vokser på overflaten etableres det et lag på toppen som beskytter det døde plantematerialet og presser det dypere ned. Over tid vil det døde plantematerialet bli omdannet til nye lag med torv. Myr dekker bare rundt 3 prosent av Jordens landområder, men lagret karbon i myrene utgjør likevel dobbelt så mye som karbonet bundet i verdens skoger. Myrene er imidlertid utsatt for endringer. Når myrer utsettes for drenering, økes tempoet i nedbrytningen, og lagret karbon vil returnere til atmosfæren. Myrene går da over fra å være karbonsluk til karbonkilde.

Skogen er en viktig del av det globale karbonkretsløpet, der hvert tre fungerer som et lite karbonsluk. Levende trær er effektive karbonlagre, men når treet dør, vil det brytes ned og frigjøre karbonet som CO₂. Det samlede karbonet som til enhver tid er bundet opp i verdens skoger er betydelig. Sammen med jordsmonnet den står i utgjør skogen et karbonlager i størrelsesorden 800 gigatonn karbon. Med tiltak for å øke skogens utbredelse, for eksempel gjennom skogplanting, vil også skogen kunne fungere som et karbonsluk.

Trær som er felt kan tas ut av karbonkretsløpet og brukes til materialer med lang varighet. Trevirke kan erstatte stål og betong i bygningskonstruksjoner. Mjøstårnet i Brumunddal er et eksempel på at trevirke kan brukes i store og høye bygninger. Bindingen av karbonet i bygningsmassen begrenses til hvor lenge bygget får stå, men mange bygg blir stående i over 100 år, jamfør norske stavkirker der den eldste stavkirken er over 800 år gammel.