fyrverkeri

For fyrverkeri som skal omsettes tildels høyt oppe i luften, må det brukes drivmidler av krutt for å bringe én eller flere enheter opp fra bakkenivå. Dette kan gjøres på to hovedmåter:

1. Raketter: Ved å bruke raketter med fast drivstoff (se faststoffmotor), og da nesten alltid svartkrutt, kan pyrotekniske ladninger bringes høyt opp i luften, der de så omsettes og gir lys-/lyd-/gnisteffekter. Slike raketter er som regel utstyrt med en karakteristisk styrepinne av tre (for stabilisering).
2. Luftbomber: Ved å bruke samme virkningsprinsipp som i kanoner og bombekastere, kan en sfærisk eller sylindrisk fyrverkerienhet (luftbombe) skytes ut av et rør og bringes høyt opp i luften, der den så omsettes av en lunte/forsinkersats.

Det er ikke lenger tillatt å selge raketter med styrepinne i Norge, og bruk av luftbomber er ofte assosiert med profesjonelt fyrverkeri. For allmennheten betyr luftfyrverkeri derfor gjerne såkalte «bakkebatterier», en eske som består av en samling mindre rør som settes på bakken og som igjen skyter ut en sekvens ulike mindre enheter som gir forskjellige lys-, lyd- og gnisteffekter.

Noen typer fyrverkeri omsettes på eller veldig nært bakkenivå og kan omtales som bakkefyrverkeri. Typiske eksempler er kinaputter og lignende mindre enheter med innhold av knallsats som gir skarpe lydeffekter («knall»). Et annet eksempel er håndholdte stjerneskudd, som gir lys- og gnisteffekter.

Romerske lys er en type fyrverkeri som skyter brennende «stjerner» opp i luften ut av karakteristiske, avlange rør. Slikt fyrverkeri har karakter både av luftfyrverkeri og bakkefyrverkeri, avhengig av dimensjonene på røret.

Det finnes ingen entydig avgrensning mellom de to hovedtypene. Mens for eksempel små bakkebatterier og romerske lys ofte omtales som bakke- eller markfyrverkeri, vil store bakkebatterier mest nøyaktig omtales som luftfyrverkeri (se mer om formell kategorisering under regelverk nedenfor).

Pyrotekniske satser til fyrverkeri tilsettes ofte materialer som kan gi gnistregn, slik som jernfilspon. Spon av messing eller kobber kan også gi denne typen gnisteffekter, i likhet med sink, titan, zirkonium og karbon i form av enten trekull eller sot (carbon black).

Oppbevaring og bruk av fyrverkeri er regulert i forskrift om fyrverkeri og pyrotekniske varer. Forskriften regulerer blant annet hvilke fyrverkeri som er lovlig, når fyrverkeri kan kjøpes og når fyrverkeri kan brukes.

Fyrverkeri er i forskriften delt inn i følgende klasser etter risikonivå:

• klasse I a: kruttlapper, knallbonbon, og lignende
• klasse I b: bordbomber, party-poppers, stjerneskudd, og lignende
• klasse II: markfyrverkeri samt mindre romerske lys, soler og annet fyrverkeri med begrenset fareområde
• klasse III: raketter, luftbomber, ildbeger og større romerske lys, bombebatterier og lignende
• klasse IV: profesjonelt display-fyrverkeri

Salg av fyrverkeri i klasse II og III tillates kun til forbruker over disk i tidsrommet 27. til 31. desember. Det er ikke lov å selge fyrverkeri videre uten tillatelse til å drive handel med fyrverkeri. Forbrukere kan avfyre fyrverkeri i klasse II og III på nyttårsaften mellom kl. 18.00 og 02.00, med mindre regionale begrensninger har blitt pålagt. Aldersgrensen for kjøp av fyrverkeri er 18 år.

Enhver plikter å finne en egnet plass for avfyring av fyrverkeri. Ved valg av plass for avfyring skal det tas hensyn til at det ikke oppstår skade på liv, helse, miljø eller andre verdier.

Forbrukere kan ikke bruke fyrverkeri med klasse IV, raketter med klasse II og III samt pyroteknisk vare som kan forveksles med leketøy.

Kommunestyret kan på bakgrunn av lokale forhold fastsette forskrifter som regulerer bruk av fyrverkeri i kommunen. Forutsetningen for å fatte lokale forskrifter er at formålet er å verne liv, helse, miljø og andre verdier. Kommunen kan for eksempel opprette forbudssoner mot bruk av fyrverkeri. I Oslo kommune er det fattet en forskrift hvor det står at fyrverkeri ikke kan brukes innenfor ring 2 samt i områder med bevaringsverdig tett trehusbebyggelse ved Kampen og Vålerenga.

I Kina var det allerede under Han-dynastiet godt kjent at rør av bambus kastet på bål kunne gi skarpe smell på grunn av intern trykkoppbygning fordi luften i røret utvidet seg under oppvarmingen.

Så langt tilbake som på 600-tallet brukte kineserne jernfilspon til å gi gnister i røyk brukt i religiøse seremonier eller til krigsformål. Det kinesiske ordet for fyrverkeri betyr tilnærmet noe sånt som «røykild» og vitner om opprinnelsen til fyrverkeri i denne typen røykeffekter.

Under Song-dynastiet, like etter oppfinnelsen av svartkruttet, begynte kineserne å ta i bruk enkle kinaputter ved å fylle svartkrutt i avlukkede bambusrør. Fra 1200-tallet ble det også brukt papirrør. Disse var gjerne rødfarget, for denne fargen var ansett å være spesielt effektiv til å drive vekk onde ånder. Enkle fyrverkeriraketter kom også i bruk mot slutten av Song-dynastiet.

Kinaputter og farget/gnistfylt røyk, begge brukt for å fjerne onde ånder i forbindelse med markeringer som bryllup, fødsel, begravelser og festivaler, var starten på det vi kan kalle fyrverkeri.

Fyrverkeri i form av kinaputter, røykeffekter, enkle fontener og spinnende hjul med gnistregn ble kjent i Europa i løpet av senmiddelalderen. Raketter kom også tidlig i bruk, først i Italia.

Ordet rakett har sitt opphav i det italienske ordet rocchetta, en sylindrisk hette som kunne tres på lanser når disse ble brukt til trening, noe som gjorde at de minnet om raketter med styrepinne.

Utover på 1600- og 1700-tallet ble det først utviklet det som kan minne om moderne fyrverkeri. Kjente statsledere som den russiske tsar Peter den store var tydelig fascinert av fyrverkeri. Slikt fyrverkeri var imidlertid i hovedsak basert på svartkrutt, med ulike variasjoner, og var nokså fattig på fargeeffekter.

Bruken av fyrverkeri var lenge tett assosiert med visse familier, hvor denne teknologien og kunstformen ble videreutviklet som levebrød gjennom generasjoner. Ruggieri, en italiensk familie, har fra 1700-tallet spilt en spesielt stor rolle innen utviklingen av fyrverkeriteknikken. Den engelske Brock-familien kom med tiden til å spille en lignende rolle i Storbritannia.

På 1700-tallet begynte man for alvor med å eksperimentere med å gi fargelyseffekter til fyrverkeri ved å tilsette stoffer som irr, det grønne belegget som dannes naturlig på overflaten av kobber og kobberlegeringer i fuktig luft.

Oppdagelsen av kaliumklorat i 1786 av den franske kjemikeren Claude-Louis Berthollet åpnet for helt nye muligheter innen fyrverkeri, mye fordi det ga sterkere fargelyseffekter på grunn av stor varmeutvikling. Blandinger av kaliumklorat og kobbersalter kunne blant annet gi ettertraktede blåfarger.

På starten av 1800-tallet begynte man for alvor å ta i bruk tilsetninger som ga markante fargelyseffekter, fremfor alt strontiumsalter (rød fargeflamme) og bariumsalter (grønn fargeflamme). På 1860-tallet ble magnesium kommersielt tilgjengelig, et metall som brenner med meget sterkt lys. Bruk av aluminium, som et billigere substitutt, gav samme type effekter.