festnede rettsforhold – Store norske leksikon

Festnede rettsforhold er rettsregler for hvordan det kan etableres eiendoms- og bruksrettigheter gjennom langvarig bruk i tilfeller der disse forholdene har vært omstridte eller uklare.

Vilkårene for at et rettsforhold er festnet, er tilsynelatende likt vilkårene for alders tids bruk, men de er mer omtrentlig angitt som en langvarig bruk i den tro at man hadde en rett. Det mest tydelige elementet i denne rettsfiguren er tidsvilkåret, som trolig er det samme som ved alders tids bruk. Derimot stilles det ikke et like tydelig krav til god tro, som i mange saker knapt berøres. Det mest tydelige normative elementet er at det ene eller andre har vært lagt til grunn eller ikke bestridt, uten at man går særlig dypere inn på hvorfor denne tilstanden eller rettsoppfatningen har blitt etablert. Den bestående tilstanden legges til grunn som rettmessig fordi ingen har tatt til motmæle mot den, eller at motstemmene mangler tyngde i møte med en mer ressursterk motstander. «Hoåssaken» fra 1940 er likevel et unntak fra dette generelle inntrykket.

Anvendelse

Begrepet ble tatt i bruk av norske domstoler tidlig på 1900-tallet. Rundt midten av århundret trer «festnede rettsforhold» tydelig fram i praksis i «Follafossaken» (Norsk rettstidende 1937 s. 158), og til dels i oppfølgingen av Follafossaken i «Hoåssaken» (Norsk rettstidende 1940 s. 407).

«Festnede rettsforhold» har vist seg å være særlig anvendelig i tvister mellom staten og gårdbrukere om de private har hatt eiendoms- eller bruksrett til fjellområder og andre utmarksområder langt fra folk, noe som har satt spor i Høyfjellkommisjonens praksis og i saker i tiden etter kommisjonens arbeid var avsluttet.

Også i tvister mellom gårdbrukere og store private eiendomsbesittere (godseiere), har dette rettsgrunnlaget vært brukt en del, særlig i Sør-Norge. I Nord-Norge har «festnede rettsforhold» blitt påberopt av Finnmarkseiendommen i saker for Finnmarksdomstolen for å begrunne at statens forvaltningsdisposisjoner over den tidligere umatrikulerte statsgrunnen i Finnmark fylke har vært å anse som en utøvelse av eiendomsrett over grunnen i Finnmark.

Læren om «festnede rettsforhold» ble av Sjur Brækhus karakterisert som en «modernisering» av reglene om alders tids bruk, eller som et viktig supplement til disse reglene. Andre forfattere har hevdet at det er snakk om en slags hybrid av elementer fra læren om alders tids bruk og sedvanerettstenkningen. Noen er også skeptiske til om «festnede rettsforhold» er et holdbart eller gangbart ervervsgrunnlag for rettigheter i fast eiendom. Begrunnelsen deres er dels av formell, dels av juridisk og etisk karakter. Her kan det særlig trekkes fram at ervervsvilkårene er flytende og til dels uklare, og at «festnede rettsforhold» svært ofte favoriserer den mest ressurssterke parten i en tvist.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Andenæs, Mads Henry (1997) Rettskildelære. Mads Henry Andenæs/Calax.
Berg, Borgar Høgetveit (2005) Hevd. Cappelen Damm.
Brækhus, Sjur (1973) "Eiendomsretten til Nordmarksgodset", Lov og Rett 1973 s. 463 ff.
Eriksen, Gunnar (2008) Alders tids bruk. Fagbokforlaget.
Nordtveit, Ernst (2015) Høgsteretts rolle ved utvikling av rettar til fast eiegedom, LOV SANNHET RETT, Jubileumsskrift til Høyesterett 200 år s. 765-801.
Eriksen, Gunnar (2023) Festnede rettsforhold, i Konow, Marthinussen og Skodvin (red), Fakultetsbyggar, vestlending og verdensborgar, Festskrift til Ernst Nordtveit 70 år, Oslo 2023, s. 41-66.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Fast eiendoms rettsforhold

Gunnar Eriksen

Professor i rettsvitenskap, UiT – Norges arktiske universitet