byplanlegging

Kommunene har hovedansvaret for byplanlegging i Norge, og kommunepolitikerne vedtar planene. Kommunens overordnete planlegging bestemmes i kommuneplanen, og den har to deler: En samfunnsdel og en arealdel.

Kommuneplanens samfunnsdel inneholder målene for lokalsamfunnet og kommunen, mens kommuneplanens arealdel angir hvordan arealbruken skal være og bidra til å nå samfunnsmålene. Arealdelen, som er juridisk bindende, angir hvilke funksjoner (reguleringsformål) som skal være hvor. Slike formål eller funksjoner kan være boliger, industri, offentlige bygg, landbruk, fritidsboliger, grøntstruktur, natur og friluftsliv, reindrift og mere. Kommunens arealdel angir hvilken utstrekning bygningene kan ha, det vil si, hvor mye og høyt det går an å bygge. Disse forholdene og flere andre blir så detaljert forklart og angitt i reguleringsplanen. En reguleringsplan kan gjelde for et større område og flere eiendommer (områderegulering), eller for et mindre område og typisk en eiendom (detaljregulering). Disse plantypene er en del av det norske plansystemet og slik det er bestemt i plan- og bygningsloven.

I Norge har utbyggere rett til å levere kommunen et privat planinitiativ og selv detaljregulere, når de vil bygge på eller bygge om sine eiendommer. Kommunen behandler planene, og politikerne i kommunen har beslutningsmyndigheten. Boligbygging og nye næringsbygg, og kombinasjoner av disse formålene, skjer i stor grad etter slike private planiniativer.

Planlegging av offentlig transport og veier, kulturminnevern, vern av natur-, landsbruks- og friluftsområder, er en del av kommunal byplanlegging.

Den første loven som regulerte bybygging i Norge, kom med Landsloven til Magnus Lagabøte i 1274. I årene etter, fra 1276 og utover, fikk de største byene egne bylover, enkeltbestemmelser og tiltak, som regulerte byens organisering og dens funksjoner. I Byloven fra Bergen, fra 1276, ble det lagt det føringer for husbygging i kapittel 4, der det står:

... vil Nogen lade opbygge Huus, da skal han derefter dermed forholde seg saaledes som Lagmanden, Byfogden og Raadmænnende finde at det rettest er, baade med hensyn til Brygger og Gader, og saa at det ene Huus bliver jævnhøit med det andet og tolv alen bredt. Allmenninger skulle være otte, vetier tre alen gaardimellem.

Egne bygningslover kom først 1800-tallet, og da først for de største byene – Oslo, Bergen og Trondheim. Lovene bidro til en viss regulering av byggeområder, veier, gatenett, brannsikring og tiltak for bedre folkehelse. I 1845 kom «Lov angaaende Bygningsvæsenet» som gjaldt alle byene i hele landet, og med den kom krav om å utarbeide byplaner og opprette en reguleringskommisjon for byen. I 1924 kom «Lov om bygningsvesenet».

Først i 1965 kom en bygningslov som ikke bare gjaldt byene, men også landskommunene, eller herredskommunene som de da ble kalt. Hovedtrekkene i 1965-loven ligner på dagens Plan- og bygningslov. Den omfattet en arealplanlegging som angir formål (funksjoner), og styrer dermed lokalisering av næringsliv, boliger, landbruk, frilufts- og naturområder med mer. Med loven kom et hierarkisk plansystem og krav om planer for hele kommunen (generalplaner, senere kommuneplaner), samt regionale planer og lokale reguleringsplaner. Den kommunale byplanleggingen var omfattende på 1960- og -1970-tallet, med boligbygging som en viktig del.

Etter Plan- og bygningslovens sterke liberalisering av byplanleggingen i 1985, kunne private utbyggere og enkeltpersoner sende inn planinitiativ og utarbeide reguleringsplan for egen eiendom og for området de ønsker å bygge ut, til forskjell fra tidligere, da kommunen utformet planene. Borettslagenes prisregulering ble opphevet slik at prisene på omtrent alle boliger ble bestemt av et fritt boligmarked. Nå skulle heller kommunene vurdere og godkjenne planene som utbyggere sendte inn. Kommunens politikere tok beslutningene, men lovendringen forskjøv maktforholdet mellom utbyggere og kommune. Parallelt ble de statlige retningslinjene overfor kommunene styrket. Det som hadde vært en fysisk-økonomisk planlegging i henhold til Plan- og bygningsloven fra 1965, ble i 1985 utvidet til en helhetlig samfunnsplanlegging som omfattet fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forhold.

Etter Plan- og bygningsloven fra 2008 forventes kommunene å lede byplanleggingen og byutviklingen på mer strategisk vis, for å involvere og lede de mange som er involvert; utbyggere og eiendomsutviklere først og fremst, men også næringsliv, frivillighet, innbyggere og flere. Da stilles det krav til innbyggernes medvirkning i byplanlegging. Medvirkning har blitt viktigere og bruken av medvirkning diskuteres aktivt.

• Les mer om medvirking i planlegging

Byplanlegging omfatter mange by- og samfunnsforhold, og dette praksisfeltet har gradvis blitt mer tverrfaglig. Flere utdanninger kvalifiserer til arbeid med by- og samfunnsplanlegging. Som for eksempel:

• arkitekter
• by- og regionplanleggere
• landskapsarkitekter
• arealplanleggere
• samfunnsplanleggere
• samfunnsgeografer

Byplanleggere kan også ha andre fagbakgrunner, og eventuelle tilleggsutdanninger.

De fleste fortellingene om byplanleggingens historie starter i Mesopotamia; et område som i dag favner Irak og deler av Syria og Tyrkia. Arkeologiske funn og historisk dokumentasjon har vist at det allerede i oldtiden var store byer med mange funksjoner i dette området. El-Amarna (Amarna) og Ur (Uruk) er to eksempler.

I det gamle Hellas (under perioden kalt den greske antikken) var der mange planlagte byer, og Hippodamus fra Milet i Hellas, er den første byplanarkitekten vi kjenner navnet på. Han planla flere byer på 400-tallet før vår tidsregning, deriblant Athens havneby, Pireus. I antikken ekspanderte Hellas og anla flere nye byer rundt Middelhavet. Det ble laget helhetlige byplaner for disse byene, med rutenettplaner bestående av gater og kvartaler, og offentlige byrom (agora) og bygninger på sentrale steder i byen. Også i Romerriket ble rutenettplanen brukt i anleggelsen av nye byer, med plasseringen av viktige offentlige byrom og funksjoner (Forum Romanum) i sentrum.

Gater med bygningskvartaler mellom, anlagt i et rutenett, er et gjennomgående element i byplanleggingens historie er gater anlagt i et rutenett, slik som i de greske og romerske byene. Denne plantypen har mange navn i tillegg til rutenettplan, som gridplan, kvartalstruktur og det hippodamiske system, oppkalt etter Hippodamos. Men middelalderens gater i Europa var ofte mer svingete og organiske, og fulgte ikke rutenettplanen.

Etter flere tiår med forstadsutbygging og byspredning, fikk sentrum av byene en renessanse på 1980-tallet. Da økte interessen for tradisjonelle byplanformer og bysentra med høy tetthet, formet av gater, kvartaler, plasser og parker. Byliv og urbanitet ble trukket fram som viktige kvaliteter, og boka The Death and Life of Great American Cities, som amerikanske Jane Jacobs utga allerede i 1961, ble svært aktuell. Jane Jacobs brukte sine erfaringer fra New York, og argumenterte for en bymessig byplanlegging med bebyggelse langs gata og med funksjonsblanding og utadrettede funksjoner, som butikker og kaféer, i første etasje. Dette skaper et trygt og levende bymiljø med gateliv og byliv, skrev Jane Jacobs.

Norsk byplanlegging og boligutvikling gjennomgikk en kraftig liberalisering på 1980-tallet. Samtidig flyttet tradisjonell industri og plasskrevende havnevirksomhet ut av byenes sentrumsområder, og det ga nye utbyggingsmuligheter i byenes sentrum og tidligere industribygninger der. Dette forsterket byrenessansen. Byer som Baltimore og London var kjente som trendsettere i den byutviklingen som fulgte. Her i Norge er transformasjonen av Aker brygge i Oslo, kjent som det første norske eksemplet. Omdanningen av Østre bydel i Stavanger, er et annet, men senere eksempel. I tiårene etterpå har byplanleggingen i stadig større grad handlet om transformasjon og ombygging av allerede delvis bebygde områder, i stedet for utbygging i mer uberørte områder utenfor sentrum. Denne utviklingen har fortsatt.

For å bevare natur- eller landsbruksområder og dermed opprettholde naturmangfoldet og redusere klimagassutslippene, altså, for å få en bærekraftig utvikling, er byplanlegging et virkemiddel.

Internasjonalt har dereguleringen og liberaliseringen av byutviklingen og eiendomsutviklingen inngått i den globale kapitalismen. Det betyr blant annet en internasjonal konkurranse mellom storbyregionene for å tiltrekke seg investorer, næringsliv, attraktive innbyggere og turister. En tilsvarende konkurranse finner mellom norske byer og steder. I denne nyliberale vendingen inngår en nymodernistisk byplanlegging. Det nederlandske arkitektkontoret OMA og Rem Koolhaas, var nyskapende. Det handlet om å tilpasse seg de funksjonelle og tekniske premissene, og de økonomiske drivkreftene. Utbyggingen Barcode i Bjørvika, ved Oslo S, er et eksempel fra den perioden.

Den strategiske vendingen, formulert i den norske Plan- og bygningsloven fra 2008, kom som et svar på denne deregulerte byutviklingen og alle de private planene som førte til en bit-for-bit-byutvikling, og en mindre helhetlig utvikling. For å lede dagens byplanlegging og by- og stedsutvikling, der mange skal bidra og der makten er fordelt, må kommunene operere mer strategisk i byplanleggingen og i ledelsen av by- og stedsutviklingen.

Dagens byplanlegging skal svare på komplekse samfunnsutfordringer, som klimaendringer, naturtap og ulikhet, og bidra til en bærekraftig utvikling. Det betyr en helhetlig byplanlegging og en formgiving av byer og tettsteder som omfatter mange by- og samfunnsforhold. Det er behov for en by- og stedsutvikling som er bærekraftig og trivselsfremmende, som dermed tilrettelegger godt for møter mellom folk og fellesskapsbygging.

I en bærekraftig byplanlegging skal det bygges lite eller ingenting i naturområder, men heller i områder som det er gravd og bygget i fra før. Gjenbruk av områder og bygninger er viktig, også slik at materialforbruket blir lavere. Det er nødvendig å redusere klimagassutslipp, og i byplanlegging gjøres det blant annet ved å legge bedre til rette for gange og sykling, og bruk av offentlig transport. Ikke minst betyr det at mange hverdagsfunksjoner bør ligge helt i nærheten av hverandre og boligene. I dagens byplanlegging bygges det tettere – i byene, forstedene og i tettstedene – for å få til alt dette. En kompakt by eller et mer kompakt tettsted vil måtte ha mange funksjoner på et sted, som butikker, kaféer, kommunale tilbud og rom for kulturaktiviteter og frivillighet, og boliger. Det skal også gi byliv og gode hverdagsmiljøer. Dagens byplanlegging omfatter ulike byformer og det er ikke kun én idealform som råder. Det bygges høyt og tett mange steder i Norge, og til dels med varierende kvalitet på bygninger, uterom og byrom. Debatter om dagens og framtidens byplanlegging foregår hver dag og i hele Norge.

• by
• reguleringsplan
• bebyggelsesplan