blod (folketro)

Forestillingen om at man måtte tappe kroppen for «urent» blod, eller opprettholde en balanse i kroppsvæskene, går tilbake til oldtiden. Årelating, det vil si å tappe blod fra kroppen, har blitt brukt som et middel mot alle mulige typer sykdommer gjennom historien. Det var også lenge en vanlig oppfatning at man hadde godt av å gjennomføre årelating flere ganger årlig, uavhengig av om man var syk.

En kjent praksis i norsk folkemedisin er kopping. Praksisen innebar lenge å lage små sår i huden, og deretter sette en hul gjenstand over småsårene for å suge ut blod. En vanlig metode var å kutte små snitt i ryggen på pasienten og suge ut blod med et horn. Formålet med praksisen var å tømme kroppen for «urent» blod. Det var en utbredt oppfatning at dette kunne fjerne smerter, betennelser og andre sykdommer. Det var også vanlig å bruke blodigler til denne behandlingen.

Frem til et stykke inn på 1900-tallet fantes det flere «kloke koner» som tilbød en slik behandling. I dag kan man fortsatt få tilbud om en form for kopping innenfor alternativ medisin, og av fysioterapeuter eller lignende.

Blodstemming var lenge en viktig del av folkemedisinen og ble som regel utført av en «klok kone» eller trolldomskyndig person. Blodstemming var kunsten å stanse blod ved bruk av overnaturlige midler. Denne praksisen har vært en viktig del av norsk folkemedisin helt frem til et stykke ut på 1900-tallet.

Det fantes mange råd for hvordan man kunne stoppe en akutt og farlig blødning. Noen råd innebar bruk av legemidler som ble plassert direkte på såret, for eksempel askebark, storkenebb, knusk eller bjørnefett. Et annet råd gikk ut på å steke blodet i en panne til det størknet, male det og så strø det i såret.

Blodstemming ble også ofte utført ved hjelp av bønn, såkalte blodbønner. Blodbønnene var ofte preget av kristendom og noen ganger skrevet på latin. Karakteristisk for bønnene var at Gud, Jesus og/eller jomfru Maria ble kalt på og bedt om hjelp. De fleste bønnene kalte på gode makter, men noen valgte også å kalle på djevelen. Det viktigste var at bønnen ga ordene sterk nok kraft.

Noen «kloke folk» var også kjent for å kunne stoppe blod uten å berøre, se eller være i nærheten av pasienten.

Både vanlig blod og menstruasjonsblod var vanlige innslag i kjærlighetsmagi. Kjærlighetsmagi har i ulike former vært en viktig del av norsk folkekultur i lang tid, og i hvert fall helt frem til tidlig på 1900-tallet.

Kjærlighetsmagi ble brukt for å vekke kjærlighet eller sexlyst hos en annen person. Én måte å gjøre dette på var å gi sin utkårede mat eller drikke som inneholdt noe intimt fra egen kropp, for eksempel blod, urin, svette eller spytt. Et annet råd gikk ut på å skrive noen spesielle ord på en skål eller et beger – med sitt eget blod – og deretter få sin utkårede til å drikke fra det.

Svartebøker og djevelpakter ble noen ganger helt eller delvis skrevet med blod.

Det har også vært en forestilling at en drept persons sår vil begynne å blø når morderen kommer nær ham.

Blodblanding er en rituell handling mellom to personer. Det foregår ved at begge parter skjærer små snitt i bryst eller armer og blander blodet, som deretter drikkes.

I vikingtiden og tidlig middelalder ble blodblanding brukt for å inngå fostbrorskap.

• blod
• blodstemming
• blodsbrorskap
• båreprøve
• trolldom
• folkemedisin
• folketro

• Bang, Anton Chr. (1901). Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter. Kristiania: A. W. Brøggers Bogtrykkeri.
• Hodne, Ørnulf. (2008). Trolldom i Norge: hekser og trollmenn i folketro og lokaltradisjon. Oslo: Cappelen damm.
• Hodne, Ørnulf. (2012). Kjærlighetsmagi: folketro om forelskelse, erotikk og ekteskap. Oslo: Cappelen damm faktum.
• Santelmann, Kirsten. (2000). Magiske urter: i trolldom, hekseri og helbredelse. Oslo: Noras ark.