cembalo

Et cembalo består av en spillemekanisme og en klangbunn som strengene er spent over. Når en tangent trykkes ned, knipses den tilhørende strengen av et plekter laget av plast, lær eller annet egnet materiale. Når tangenten slippes, passerer plekteret tilbake forbi strengen, mens en filtlapp demper tonen.

Tonestyrken og klangen kan i liten grad reguleres gjennom anslaget, noe som kan kompenseres ved at større instrumenter kan ha to eller tre strengesett som kan kobles inn og ut for å variere klang og styrke. Cembaloer med to manualer er også vanlig. Manualene kan vanligvis kobles sammen for å oppnå fyldigere klang eller for å skape klanglig kontrast mellom manualene.

Cembaloets opprinnelse er usikker. De eldste bevarte instrumentene stammer fra 1500- og 1600-tallet og ble bygget i Italia, som var en ledende produsent og eksportør til Europa. Nederland hadde også omfattende produksjon i samme periode. Videre utvikling fant sted i Frankrike på 1700-tallet, med utvidet toneomfang, mulighet for kobling av manualene i to-manuals instrumenter, eller klanglig kontrastering mellom manualene. Mot slutten av cembaloets storhetstid markerte også engelsk og tysk bygging seg, med instrumenter som hadde kraftigere og tyngre klang, i tråd med samtidens estetiske idealer.

Omkring år 1800 ble cembaloet avløst av hammerklaveret, som hadde større dynamisk spennvidde og passet bedre til den romantiske musikkestetikken. Etter en lang periode med dominans av hammerklaver og piano, fikk cembaloet en renessanse i første halvdel av 1900-tallet, inspirert av stigende interesse for tidligmusikk og historisk framføringspraksis.

Komponister som Francis Poulenc (1899–1963) og Manuel de Falla (1876–1946) har komponert for instrumentet.

Det finnes flere varianter av cembalo. Mindre typer, som spinett og virginal, har som regel ett manual og strengesett (én streng per tone), stemt i normalleiet 8′ (8 fot). Større cembaloer kan ha to manualer og flere strengesett (register) per tone. I tillegg forekommer ofte et register i 4′ (én oktav over normalleiet). Eget register i 16' ( én oktav under normalleiet) har også vært brukt, vanligvis når et pedalklaviatur har vært tilbygd cembaloet.

Ved siden av klavikord var cembalo det viktigste klaverinstrumentet fra første halvdel av 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Som husinstrument ble klavikordet ofte foretrukket på grunn av sine finere uttrykksmuligheter og mildere klang, mens cembalo, med kraftigere tone og rikere klangfarger, egnet seg bedre til ensemblespill.

I likhet med pedalklavikord (og senere pedalklaver), ble også pedalcembalo benyttet som øvingsinstrument for organister, og som verktøy for komposisjon.

• musikk i barokken
• musikkinstrumenter
• tidligmusikk
• musikk