Caribou er nordamerikanske og grønlandske varianter av rein, og de tilhører altså samme art som eurasisk rein (Rangifer tarandus). Rein og caribou er utbredt sirkumpolart i Nord-Europa, Sibir, Nord-Amerika og på Grønland med to hovedtyper, skogsrein og tundrarein, som igjen deles i underarter med ulik geografisk utbredelse.
kæribu
I likhet med annen rein kan begge kjønn hos caribou ha gevir, men bukkenes gevir er betydelig større og mer forgrenet. Kroppstørrelsen varierer mellom underarter fra om lag 70 kg til over 200 kg. Simler (hunndyr) er noe mindre enn bukkene.
Pelsen varierer i grunnfarge fra mørkt brun til lysere gråbrun. Undersiden er gjerne noe lysere enn rygg og sider, men kan også fremstå mørkere gråbrun. I overgangen mellom buk og sider har mange dyr et langsgående, diffust «band» som markerer kontraster i pelsfarge mellom kroppsoner. Voksne bukker har vanligvis et lysere, langhåret ragg over nakken og på halsens underside, spesielt i brunstperioden. Begge kjønn har et lyst parti i haleregionen og på baksiden av låra («speil»).
Caribou er utbredt fra boreale skogområder i nordlige USA og Canada, til tundra og høgarktisk ørken på øyer lengst i nord på det nordamerkanske kontinent og Grønland. Tilpasning til ulike naturmiljø kommer til uttrykk både i varierende kroppsstørrelse, utseende og atferd hos ulike underarter.
Caribou har naturlig nok mange likheter med eurasisk rein når det gjelder biologi og livshistorie. Både eurasisk rein og caribou er planteetere som er tilpasset et bredt spekter av vegetasjonstyper, fra skogshabitat til høyarktisk tundra. Det legger også føringer for hva som er viktige beiteplanter. Eksempelvis er diverse lavarter viktig vintermat for caribou. Med brede, spadeformete klauver kan dyra grave dype groper for å nå snødekt lav og annen mat i feltskiktet.
Forekomster av caribou i ulike naturmiljø gjenspeiles av et antall underarter som over tid har utviklet seg med ulikheter i både i genetiske, fysiske og fysiologiske egenskaper, tilpasset et liv under ulike og ofte krevende naturforhold. Spesielt kan nevnes evnen til å beholde kroppsvarme og væskebalanse, takket være spesielle anatomiske og fysiologiske mekanismer, samt en pels med ekstremt god isolasjonsevne. Evnen til å akkumulere store fettlagre til bruk vinterstid er også mer utpreget for caribou og rein enn andre hjortedyr.
Caribou er sosiale dyr som kan opptre i flokker på hundrevis og tusenvis av individer. Imidlertid er det også bestander (underarter) som mer typisk lever i små grupper, hovedsakelig familiegrupper på opp til om lag 5-10 individer. Noen underarter av caribou migrerer sesongmessig over hundrevis av kilometer, mens andre er mer stedegne og med kortere trekkdistanser. Utseende, sosial struktur og trekkatferd er svært forskjellig hos skogscaribou (Rangifer tarandus caribou) og tundralevende bestander som Peary caribou (Rangifer tarandus peary) og Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus).
I likhet med eurasisk rein får caribou vanligvis bare én kalv etter en drektighetsperiode som kan variere fra om lag 220-240 dager. Kalver veier 3-9 kg ved fødselen og er i stand til å følge simla etter få timer. Caribou blir kjønnsmodne vanligvis ett til to år gamle. Under optimale levekår hender det at også kalver blir drektige, 5-6 måneder gamle.
De eldste spor av reinslekten (Rangifer) går tilbake til siste del av Pliocene for om lag 2 million år siden, mens eldste fossiler av caribou er datert til om lag 1.6 millioner år før vår tid, og er funnet i Yukon-området (del av datidens Beringia).
Genetiske analyser indikerer at amerikansk skogscaribou (Rangifer tarandus caribou) skiller seg fra andre typer av caribou, noe som tolkes slik at amerikansk skogsrein utviklet seg fra bestander som levde i refugier sør for isen i Nord-Amerika. Andre bestander (underarter) av slekten Rangifer antas å ha sitt opphav i isfrie deler av Eurasia og Beringia.
Systematisk klassifisering av caribou og eurasisk rein har over tid blitt revidert flere ganger, i senere ti-år spesielt med hjelp av molekylærgenetiske metoder. Dagens taksonomiske klassifisering av caribou er neppe endelig. Det synes imidlertid å være utbredt enighet om at slekten Rangifer har to hovedgrupper, skogsrein og tundrarein, som igjen deles i undergrupper med underart som taksonomisk nivå.
Skogsrein omfatter:
Amerikansk skogscaribou (Rangifer tarandus caribou), utbredt nordligst i USA og i skogområder i Canada.
Eurasisk skogsrein (Rangifer tarandus fennicus), utbredt i skogområder i Finland og vestre deler av Russland.
Tundrarein omfatter:
Eurasisk villrein (Rangifer tarandus tarandus), største forekomst i Norge.
Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus), finnes bare på Svalbard.
Grants caribou (Rangifer tarandus granti), vanligst i tundrasonen nord for skogbeltet i Alaska.
Canadisk tundra caribou (Rangifer tarandus groenlandicus), på tundra i Canada og vestkysten av Grønland.
Peary caribou (Rangifer tarandus pearyi), finnes på høgarktisk øyer i nordlige Canada.
I tillegg til nevnte underarter regnes også et par utdødde, nemlig Rangifer tarandus eogroenlandicus (nordøst Grønland) og Rangifer tarandus dawsoni (Queen Charlotte Islands). Dessuten har rein på Novaja Semlja og et par varianter i Sibir ofte fått status som underarter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.