William Walton

Waltons far var kordirigent, sanglærer og organist. Moren hadde vært sanger før hun giftet seg. Wiliam Waltons musikalske anlegg viste seg tidlig, selv om det kom lite ut av både piano- og fiolintimer. Han gjorde det bedre som sanger i farens kor. Disse evnene førte til at han som 10-åring ble opptatt som korist ved Christ Church Cathedral School i Oxford. Her ble han i seks år før han startet bachelorstudier som en av de yngste i skolens historie. I Oxford fikk han også kontakt med den innflytelsesrike musikeren Hugh Allen, som åpnet øynene hans for moderne musikk, særlig orkestermusikk. Dette førte til at Walton både begynte å studere orkesterpartiturer og at han fra da av neglisjerte alle obligatoriske fag som ikke hadde med musikk å gjøre. I 1920 forlot han Oxford uten eksamen.

I Oxford ble Walton blant annet kjent med flere poeter. Den som kom til å bli viktigst for den videre utviklingen var forfatteren Sacheverell Sitwell, broren til poeten Edith Sitwell og forfatteren Osbert Sitwell. Disse kom også til å tilby ham et første husvære i London. Vel etablert i hovedstaden fikk Walton musikktimer hos Ernest Ansermet, Ferruccio Busoni og Edward J. Dent. Her møtte han også størrelser som Stravinskij, Gershwin, Alban Berg og Schönberg.

Waltons første, store suksess var Façade, et verk for seks musikere som akkompagnerte resitering av Edith Sitwells tekster. Verket møtte i starten mye negativ kritikk, men ble raskt akseptert da Frederick Ashton koreograferte en ballett til musikken.

Mot midten av 1930-tallet kjølnet forholdet mellom Walton og Sitwell-familien. Han flyttet ut av husværet de hadde stilt til disposisjon og etablerte seg andre steder i London. Etter han inngikk ekteskap med Susana Gil Passo i desember 1948, bosatte paret seg på den italienske øya Ischia.

Waltons musikalske stil er tonal, med innflytelse både fra eldre, samtidige kolleger som Elgar, Stravinskij og Hindemith og fra britisk folkemusikk. Denne kombinasjonen har gitt komponisten karakteristikken «romantisk modernist».

Som komponist var han i stor grad selvlært, og han arbeidet langsomt og perfeksjonistisk. Dette gjorde at verklisten hans ikke er blant de mest omfattende. Den viser likevel stor sjangermessig bredde: Orkesterverkene omfatter i tillegg til to symfonier (1932-35 og 1959–60), overturer, fanfarer, marsjene Crown Imperial (1937 og 1953), orkestervariasjoner blant annet basert på temaer av Hindemith (1962–1963) og Britten (1969), orkesterfantasier og orkestersuiter. Han skrev en Sinfonia Concertante for piano og orkester (1926-27), en bratsjkonsert (1928–29), en fiolinkonsert (1938–39) og en cellokonsert (1956). Bratsjkonserten, som særlig har holdt seg på repertoaret, ble urframført av Paul Hindemith.

Waltons verkliste inneholder også kammermusik, pianomusikk, sanger og korverker. Oratoriet Belshazzar’s Feast (1931) hører med til hans mest betydelige verker. Walton skrev også musikk til flere balletter og scenemusikk for både teater og radio. Han skrev en helaftens opera, Trolius and Cressida (1947-54) og musikk til 14 filmer. Musikk fra filmen Henry V (1944) ble arrangert som suite for strykere i 1963.

Waltons verker fra og med 1950-tallet ble av mange kritikere oppfattet som gammeldagse. Likevel ble disse verkene i Waltons senere år løftet fram og vurdert på linje med hans tidligere produksjon.

William Walton ble adlet i 1951. Han døde på Ischia, Italia, 8. mars 1983.

• musikk i Storbritannia og Nord-Irland
• filmmusikk

• Burton, Humphrey & Maureen Murray: William Walton : the romantic loner, 2002, isbn 0-19-816235-9,
• Craggs, Stewart R., red.: William Walton : a source book, 1993, isbn 0-85967-934-9,
• Howes, Frank: The music of Willliam Walton, 2nd ed., 1974, isbn 0-19-315431-5,
• Lloyd, Stephen: William Walton : muse of fire, 2001, isbn 0-85115-803-x,
• Smith, Carolyn J.: William Walton : a bio-bibliography, 1988, isbn 0-313-25391-9,