Qumran

Funnet av de første Dødehavsrullene vekket også stor interesse for det nærliggende ruinfeltet Qumran. De første utgravningene ble foretatt i 1950-årene av dominikaneren Roland de Vaux, fra École biblique et archéologique française i Jerusalem. Området var da under jordansk administrasjon, og jordanske myndigheter og Rockefeller-stiftelsen i Øst-Jerusalem hadde gitt ham midler og tillatelse.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 kom området under israelsk administrasjon. Utgravningene i Qumran fortsatte, under israelsk ledelse, fra 1990-tallet og helt frem til i dag.

Den meste utbredte teorien er fremdeles at Qumransamfunnet besto av en gruppe esseere eller en undergruppe av disse, men dette er ikke lenger den eneste teorien. Det er bred enighet om at tekstrullene har tilhørt samfunnet i Qumran, og at de ble gjemt da romerne truet området.

Flere av tekstrullene gir et bilde av et samfunn som er opptatt av en streng overholdelse av Toraen, renhet og streng overholdelse av sabbaten. Qumransamfunnets tolkninger av Loven holder seg strengere til bibeltekstenes ordlyd enn hva som var vanlig blant fariseerne.

Tekstene viser også et samfunn som var opptatt av endetiden, noe som ikke var helt uvanlig i denne politisk urolige perioden i det jødiske folkets historie. Gruppen hadde et dualistisk menneskesyn, og mente Gud (JHVH) hadde delt det jødiske folket i «lysets og mørkets barn», der de selv tilhørte den første gruppen og var de eneste som ville bli reddet i de siste dager.

Antallet personer som har bodd i Qumran er også svært omstridt. Roland de Vaux anslo antallet til å ha vært mellom 150 og 200 personer. Flere nyere forskere mener derimot at kun 30–50 personer kan ha bodd der samtidig. De aller fleste av de undersøkte gravene er mannsgraver, bare noen få er kvinnegraver. Det er ikke funnet barnegraver, noe som kan tyde på at det ikke fant sted noe vanlig familieliv i Qumran. Mange mener derfor at Qumran kan ha vært et sted menn bodde i en periode av sitt liv, mens familielivet ble levd andre steder.

Det blir fremdeles fremsatt andre teorier om tekstenes opphav og bakgrunn. Flere forskere hevder innbyggerne i Qumran kan ha tilhørt en undergruppe av saddukeerne. Denne teorien er basert på likheter mellom enkelte tekster og Mishnas beskrivelse av saddukeerne. Samfunnets medlemmer later også til å ha kalt seg selv «Saddoks sønner».

Det har også vært fremsatt andre teorier, som at Qumran har vært en slags «villa», eller at dette har vært et viktig handelssted. Området har tilgang til en spesielt fin leire, og det er funnet flere pottemakerverksteder i Qumran. Dette kan tyde på at det ble produsert keramikk for salg. Som støtte for denne teorien blir det også pekt på at området ikke var så isolert som man har antatt. Det var båttrafikk på Dødehavet, og oasen Ein Feshka, der det ble drevet landbruk, lå bare noen kilometer lenger syd.

Enda en teori går ut på at Qumran opprinnelig har vært en militær utpost under makkabeerne (hasmoneerne). Motargumentet, at det er funnet flere rituelle renselsesbad, blir avvist med henvisning til at disse konstruksjonene kan ha hatt andre formål, eller at også jødiske soldater kan ha hatt behov for å besøke et mikve ved visse anledninger.

De første syv Dødehavsrullene ble funnet av beduiner i en fjellhule i nærheten av Qumran høsten 1946, og ble tilbudt for salg på antikvitetsmarkedet i Betlehem. Men dette var bare begynnelsen; nå var også arkeologene i Jerusalem interessert. I 1952 fant så beduinene en ny hule (hule 4) med et stort antall tekstfragmenter, og også disse ble tilbudt for salg. Deretter fulgte mer systematiske arkeologiske undersøkelser av de mange hulene. Til nå er det funnet flere tusen tekstbiter som stammer fra rundt 900 dokumenter, i ulik tilstand og lengde.

De mange rullene og fragmentene ble spredt mellom antikvitetshandlere, jødiske arkeologer, kristne teologer og geistlige, men de fleste kom etter hvert i staten Israels eiendom. Noen av fragmentene er likevel i Jordans eie, og noen er i Nasjonalmuseet i Paris. De største bokrullen er siden 1965 oppbevart i et eget museumsbygg i Jerusalem, kalt «Shrine of the Book», som er en del av Israel Museum.

Inntil nylig var det oppdaget 11 forskjellige huler i området rundt Qumran. I alle ble det funnet manuskripter eller rester etter slike. I februar 2017 ble det kjent at det var oppdaget enda en hule, men at denne later til å ha vært plyndret i 1950-årene. Det var likevel spor som kunne tyde på at også den har inneholdt manuskripter. Det dukker også fremdeles opp tekstbiter for salg.

Opprettelsen av staten Israel i 1948 gjorde at funnet av jødiske skrifter, på et område som nå tilhørte Jordan, ble politisk komplisert. Jordanske myndigheter ga Roland de Vaux retten til å utnevne et internasjonalt team som skulle systematisere og publisere de mange tekstene og tekstfragmentene. Det var ingen jødiske forskere blant disse. Først i 1980-årene fikk jødiske forskere tilgang til hele samlingen.

I rundt 40 år var det møysommelige arbeidet med å åpne, tolke og bevare de mange tekstfragmentene betrodd en liten gruppe på under et dusin forskere fra ulike land. Arbeidet gikk veldig sakte, noe som vakte sterk internasjonal kritikk og mistenksomhet. Konspirasjonsteoriene florerte. Tekster ble angivelig holdt tilbake, publiseringen utsatt, og ting holdt skjult for omverdenen.

I 1991 grep Israels oldsaksmyndigheter inn, og tekstene ble tilgjengelige for alle forskere. Forskergruppen ble utvidet til 60 personer, og disse fikk tilgang til både originalen og fotografiske kopier. Alle tekstene er i dag også tilgjengelig elektronisk.

Historien om oppdagelsen av et underlig sekterisk religiøst samfunn i Qumran, funnet av bokruller gjemt i huler i ørkenen, kjøp og salg av fragmenter, samt tolkningen og publiseringen av disse gamle tekstene, kan leses som en blanding av en Indiana Jones-film og Dan Browns romaner.

Lenge ble det fremsatt teorier om at en av grunnene til hemmeligholdet og den sene publiseringen kunne skyldes at forskerne fryktet at tekstene kunne omfatte tidlige kristne ideer eller forestillinger som ikke passet med den aksepterte katolske teologien. Dette har vist seg ikke å være tilfelle. Det ble også fremsatt teorier om at tekstene kunne omtale Jesus eller Johannes døperen, men under andre navn. Også dette har vist seg ikke å stemme. Karbon 14-datering har senere vist at alle tekstene stammer fra førkristen tid.

Det finnes i dag et nærmest uoverskuelig antall fagbøker og artikler om både utgravningene i Qumran og Dødehavsrullene. I tillegg finnes en mengde useriøs og spekulativ litteratur av forskjellig art.

• Dødehavsrullene
• Dødehavet

Lenker til informasjon om Dødehavsrullene og oversettelser av selve tekstene:

• Leon Levy Dead Sea Scrolls Digital Library: Digitaliserte utgaver av Dødehavsrullene
• Israel Museum: Dead Sea Scrolls Digital Project

• De Vaux, Roland: Archaeology and the Dead Sea Scrolls. Oxford. Oxford University Press, 1973. (Engelsk oversettelse translation fra fransk.)
• Elgvin, Torleif: Nyere bidrag til Qumranforskningen i: Tidsskrift for Teologi og Kirke, 1/997, 49–66.
• Elgvin, Torleif (red.) Dødehavsrullene. Utvalg og innledende essay. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2004.
• Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
• Magness, Jodi, The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls Grand Rapids: Eerdmans, 2002.
• Schultz, Brian: Dead Sea Scrolls: Who Lived at Qumran? i: Biblical Archaeology Review 33.5 (2007): 24–36.
• Schiffman, Lawrence., H.: Qumran and Jerusalem. Studies in the Dead Sea Scrolls and the History of Judaism. William B. Erdmans Publishing.Co. 2010
• Ullmann-Margalit, E. (2008). Spotlight on Scroll Scholars: Dissecting the Qumran-Essene Hypothesis. Biblical Archaeology Review, 34 (2), 24–36.
• Vermes Gerz: The Dead Sea Scrolls. Qumran in Perspective., SCM Press. London 2012 (1994).
• Meyers, Eric. «Khirbet Qumran and its Environs», in The Oxford Handbook of the Dead Sea Scrolls, ed. Timothy H. Lim and John Joseph Collins Oxford : Oxford University Press, 2010.