Norsk Elektrisk Kabelfabrikk

Etter stagnasjonen under andre verdenskrig skulle mye tas igjen både med installasjoner og apparater, og en ny stor vekstperiode ble innledet. Lokalene ved Akerselva ble for små, og på begynnelsen av 1950-tallet ble det satset stort på å skaffe nye lokaler. En ny fireetasjers blokk med en lav stor buehall på 1200 kvadratmeter ble reist i Brynsengfaret på Bryn i Oslo. Bygget sto ferdig i 1954 og ble innviet i 1955. Arkitekten, Guttorm Bruskeland, ble tildelt Sundts premie, hvor de spesielle buetakene av betong ble særskilt fremhevet.

NEK forble i familien Wold-Snilsbergs eie, etter 1947 under ledelse av Aage Snilsberg. På denne tiden var det 80 arbeidere og funksjonærer i fabrikken, som også rommet datterselskapet Elektrisk Spoleindustri.

Gjennom 1960-årene styrket NEK sin stilling, og leverte stadig mer til radio- og fjernsyns-industrien, Televerket og installasjon og industri for øvrig. Eksporten var i vekst, og fabrikken ble utvidet. I 1973 var det 240 ansatte på Bryn.

I perioden 1973–1974 etablerte NEK seg utenfor Oslo, slik som mange andre. Hensikten var imidlertid ikke å legge ned i Oslo, men å utvide produksjonskapasiteten. Den nye fabrikken på Årnes i Nes i Romerike ble bygd i tett samarbeid med Nes kommune, som i likhet med mange andre distriktskommuner arbeidet hardt for å legge forholdene til rette for attraktive industrietableringer. NEK hadde da også vurdert mange alternative og fristende tilbud før valget falt på Årnes. Distriktenes utbyggingsfond bidro også til at NEK-etableringen på Årnes ble gunstig finansiert.

Tredje generasjon Snilsberg, Bård Snilsberg, styrte NEK inn i 1980-årene. Med fokus på vekst i utlandet, etablerte NEK en fabrikk i England og kjøpte fabrikker i både USA og Tyskland. Ekspansjonen krevde kapitalutvidelse, og familieselskapet gikk på børs med en kontrollert aksjeutvidelse som skulle sikre familien fortsatt kontroll.

Børsnoteringen la likevel familieselskapet åpent for 1980-årenes forretningsidealer med oppkjøp og strukturendringer. I 1988 kunne Bård Snilsberg konstatere at Elektrisk Bureau (EB), som bestefaren hadde brutt ut fra for å starte for seg selv, hadde kjøpt aksjemajoriteten og satt familien på sidelinjen. Dette fikk store konsekvenser for NEK, som etter det sveitsiske konsernet ABBs overtakelse av EB i 1989, ble ofret i den store restruktureringen av norsk elektrisk og elektronisk industri.

Fabrikken på Bryn ble nedlagt rundt 1990, mens fabrikken på Årnes fortsatte som EB Datakabel. Det nederlandske konsernet Draka overtok denne i 2000, sammen med Norsk Kabelfabrikk i Drammen som også var en del av EB. De to ble i 2011 solgt til den italienske kabelprodusenten Prysmian.

Selv om kabelfabrikken på Bryn ble nedlagt etter EB-overtakelsen, var det ikke slutt på familiebedriften NEK. EB kjøpte kun de norske fabrikkene, mens NEKs satsing på fabrikker i England, Tyskland, USA og Sverige, ga familiebedriften nytt liv i utlandet. Dette skjedde gjennom en avtale med EB som innebar karantene på det norske markedet. NEK beholdt også fabrikken Isoterm som NEK hadde etablert på Ringebu i 1972. Her ble det produsert isolerte og frostsikre rør, opprinnelig det såkalte Elvestad-røret.

Etter fem år var NEK Kabel tilbake som norsk salgsselskap, med Bård Snilsberg som hovedeier. Produksjonsdelen ved fabrikkene i utlandet ble i 1993 skilt ut i et eget selskap, Goodtech. Goodtech kvittet seg deretter gradvis med kabelproduksjonen utenlands og satset på nye forretningsområder innen miljøteknikk.

NEK Kabel ble et rent salgs- og prosjekteringsselskap som brukte kompetansen i selskapet og eierfamilien til å skreddersy løsninger for store kunder ved å designe og skaffe spesialkabler, ut fra hovedkontoret i Lørenskog.