Notre-Dame (kirke)

De første restaureringene av Notre-Dame startet så tidlig som på 1600-tallet. Katedralen var derimot nær ved å kollapse i begynnelsen av 1800-tallet. Dette var en konsekvens av omfattende ødelegger under den franske revolusjonen (1789–1799) i tillegg til generelle værskader over tid. I 1831 ble romanen Ringeren i Notre-Dame (Notre-Dame de Paris) gitt ut av den franske forfatteren Victor Hugo, noe som skapte stor interesse for selve katedralen. Staten iverksatte restaurering av bygget, med arkitektene Jean-Baptiste Lassus og Eugène Viollet-le-Duc i ledelsen. Målet var å tilbakeføre Notre-Dame til sin opprinnelige gotiske prakt – arbeidet ble fullført i 1864.

Den nyeste runden med renovasjonsarbeider var i 2019, som ble mer omfattende enn planlagt grunnet brannen som brøt ut 15. april samme året. Brannen gikk hardest utover takets rammeverk i heltre og spiret. De ødelagte delene ble rekonstruert med svært høy faglig presisjon over en femårsperiode med intensivt arbeid; Notre-Dame gjenåpnet 8. desember 2024. Årsaken til brannen er ukjent. Franske myndigheter har uttalt at de anser brannen som et uhell.

Notre-Dame har i løpet av sin lange historie vært tett knyttet til Frankrikes og Paris’ historie. En lang rekke viktige begivenheter har funnet sted i katedralen; mottagelser av paver, politiske markeringer, kongelige vielser, kroninger og minnemarkeringer. Eksempelvis:

• 1447: Franske kong Karl 7. feirer gjenerobringen av Paris mot slutten av Hundreårskrigen.
• 1455: Åpning av gjenopprettelsen av rettssaken som førte til at militærlederen Jeanne d’Arc ble henrettet i 1431
• 1558: Vielsen mellom skotske dronning Maria Stuart og franske kong Frans 2.
• 1804: Kroningen av keiser Napoleon Bonaparte, utført av pave Pius 7.
• 1945: Markering av frigjøringsdagen 9. mai, med ambassadører fra de allierte under andre verdenskrig

Notre-Dame er bygget på et rektangulært grunnplan, med koret, i en buet form, mot øst. Kirken har et midtskip, to sideskip og ett tverrskip. Bygget er 127 m lang og 40 m bred og er bygget av ulike typer kalkstein hentet fra steinbrudd i nærheten av Paris. Takstrukturen før brannen besto av eiketre, der hver bjelke var tatt fra et enkelt tre. Konstruksjonen ble kalt «skogen» på grunn av den enorme mengden med trær som ble hogget ned. Taket var dekket med fem millimeter tykke blyplater, som til sammen veide 210 tonn.

Den siden av katedralen som vender mot vest (vestfasaden) er tredelt både i høyden og i bredden og danner et harmonisk system av vertikale og horisontale linjer. Mellom de vertikale støttepillarene er det tre spissbuede portaler, hver med to dører, som markerer inngangen til kirken. Portalene, i en bue over inngangen, er rikt dekorert med skulpturer av bibelske figurer.

Den midterste og største portalen er Dommedagsportalen, til venstre er Jomfru Marias portal og til høyre Den hellige Annas portal. Kongegalleriet med skulpturer av de 28 kongene fra Israel og Judea, markerer overgangen til det øvre nivået av inngangen. I midten er et rosevindu, 9,6 m i diameter. På hver side av rosevinduet er det to bueåpninger satt inn i en spiss bue, et motiv som tilsvarer portalene i nivået under.

De to tårnene ytterst på hver side av den fremre delen er 69 m høye og hvert tårn har to høye, smale åpninger på alle sidene. I sydtårnet er det to klokker, den største med navnet Emmanuel og i nordtårnet åtte klokker. Det store galleri foran tårnene bæres av en rikt ornamentert buerekke med slanke søyler.

Over den midtre delen av katedralen (tverrskipet) rager det 96 m høye spiret, gjenreist under restaureringen på 1800-tallet. Hver av inngangene til transeptene har en rikt dekorert portal over seg og et stort rosevindu. Mot nord ligger Kloster-portalen og mot syd St. Stefanus portalen. Over inngangen til hver av transeptene, er det en rikt dekorert portal. Øverst er det et stort rosevindu.

Hovedskipet, den midtre hoveddelen av katedralen, har på hver side buerekker med ti åpninger. De doble sideskipene (siderommene på hver side av hovedskipet) og rekken med kapeller mot ytterveggene, ble fullført på 1200-tallet. Mange av kapellene inneholder gravene til biskoper og erkebiskoper. Veggene i hoveddelen er tredelte og det øverste veggpartiet (klerestoriet) har en rekke vindusåpninger med glassmalerier.

Hvelvet i taket er et seksdelt krysshvelv, der ribbene går over i toppen (kapitelet) til de slanke søylene langs veggen i midtskipet.

Transeptet, den delen som ligger på tvers mellom koret og midtskipet, ble bygd 1250–1270. De innvendige veggene, og særlig den sydlige armen, er rikelig dekorert med buer, gavler og dekorative bånd (friser). Dette arbeidet ble ledet av arkitekten Pierre de Montreuil. Da veggene ble renset etter brannen i 2019, kom mye av den opprinnelige fargesettingen fram. Veggene mot nord og syd har store rosevinduer.

Koret er rikelig dekorert med diverse utskjæringer av høy kvalitet. Innerst i den buete delen av koret står høyalteret med marmorskulpturen Pietà, laget av Nicolas Coustou i 1723. På hver side står marmorstatuene Ludvig 13. av Gaillaume Coustou og Ludvig 14. av Antoine Coysevox, begge fra 1715.

Et korsskille, i form av en skulpturert steinvegg, lager skillet mellom koret og omgangen rundt selve koret. På den ytre veggen er det øverst en utskåret frise, som viser scener fra Jesu liv. Frisen er laget mellom 1300 og 1351. Det som var igjen etter ødeleggelsene under revolusjonen, ble restaurert på 1800-tallet for å gjenskape mest mulig av de originale delene. En ny restaurering i 1963 førte til at fargene sannsynligvis ble noe mer intense enn originalen.

Glassmaleriene i Notre-Dame dekker nær 1000 kvm., men få av dem er originaler. Manglende vedlikehold over lang tid førte til at fargene etter hvert mørknet, så lyset ikke lenger slapp igjennom. Under kong Ludvig 15. ble mange av de originale vinduene i midtskipet erstattet med umalt glass. Da Viollet-le-Ducs ledet den omfattende restaureringen på 1800-tallet, sørget han for at også glassmaleriene i stor grad ble gjenskapt i den opprinnelige gotiske stilen. I 1965 ble vinduene som hadde umalte glass skiftet ut. Jacques Le Chevallier utformet de nye vinduene med nonfigurativt mønster.

De tre rosevinduene regnes for de viktigste av glassmaleriene. Rosevinduet på forsiden (vestsiden) av katedralen fra 1220 er eldst og måler 9,6 m i diameter. Lite er bevart av de opprinnelige delene og det ble fullstendig restaurert på 1800-tallet. Rosevinduene i transeptet er de best bevarte og verdens største med 12,9 m i diameter. Vinduet på nordsiden ble bygd i 1250 og vinduet i syd i 1260. Begge ble første gang restaurert 1725–1727, og deretter av Viollet-le-Duc på 1800-tallet.

15.april 2019 brøt det ut brann i Notre-Dame. Flammene startet i stillaset som var montert på taket i forbindelse med et pågående restaureringsarbeid. Brannen spredte seg raskt til treverket rundt foten av det 96 meter høye spiret, som var laget av 500 tonn eik og 250 tonn blyplater. Spiret og to tredjedeler av taket ble ødelagt i brannen. Over 1200 eiketrær gikk med til den nye takkonstruksjonen.

Til tross for store ødeleggelser, var det ikke omfattende skader av selve interiøret. De fleste kunstverkene, skulpturene og relikviene ble reddet fra brannen. Den berømte værhanen på toppen av spiret, som inneholdt relikvier, blant annet en del av Tornekronen, ble så skadet at den måtte erstattes av en ny. I tillegg til relikviene, inneholder den nye værhanen et stykke pergament med navnet på de 2000 forskjellige fagpersonene som bidro i gjenoppbyggingen av katedralen.

• katedral
• gotisk arkitektur